Beth Hart - Fire on the Floor (Provogue)

Jeg har hørt mye på Fire on the Floor dette siste døgnet etter at skiva dukket opp i postkassen en fin og iskald morgen. Jeg har ikke for vane å lytte så alt for meget til kvinnen med den steintøffe stemmen, men det hender selvsagt at jeg må gjøre det. Denne gangen gjør jeg det sågar med ørene på stilk. Beth Hart har vært brukt som vokalist av folk som Jeff Beck og Joe Bonamassa og Slash, og hun har holdt det gående i over 20 år nå. I de siste årene har hennes solokarriere virkelig skutt fart, tror jeg det må være en viss dekning for å si.

Beth Hart er en kvinne som jobber hardt, og hun skriver låter som om hun hadde fanden i helene. Etter fjorårets album, Better Than Home, skjønte hun allerede under innspillingsprosessen at hun måtte gå i gang med et nytt et så snart det pågående var ferdig. Det var et tungt album å gjennomføre med hensyn til at hennes producer, Michael Stevens var alvorlig kreftsyk. Den hyllede film og musikk produsenten gikk bort 15. oktober for nøyaktig ett år siden i morgen.
Fire on the floor blir dermed som en følelsesmessig utladning å regne etter den utfordrende tida med innspillingen av Better than home. En rød tråd i albumet er en slags virkelighetsflukt, etter å ha opplevd mange motbakker i livet. Michael Stevens sykdom (og død) ble altså en direkte inspirasjon til temaet gjennom denne skiva.

Da jeg fikk greie på hvilke musikere hun har med seg denne gangen, ble jeg litt mer interessert enn hva jeg vanligvis blir. Personlige favoritter som Dean Parks (Steely Dan og Lyle Lovett, for å nevne noen få) på akustisk gitar, Jim Cox på piano, Waddy Wachtel på gitar, Michael Landau på gitar, Brian Allen på bass, Rick Marotta på trommer, og Ivan Neville på orgel. Det er litt av en gjeng. Som produsent har hun fått med seg Oliver Leiber, og det er også han som har dratt denne gjengen av briljans med seg i studio.

Beth Hart har en helt utrolig kul stemme. Når hun tar i og henter det helt nedi skoene, er det så hele rommet, og hele mannen skjelver (gammelt jungelord). Måten hun lever seg inn i låtene hun selv komponerer, er bare helt til å ta pusten fra en. Det er så fantastisk uanstrengt, og det er likevel en så jævla tydelig feeling tilstede, og en sånn rå kraft.
Låtene hun har hostet opp til dette albumet strekker seg over flere genre, selv om det er de klassiske vi snakker om. Det er blues, soul og rock vi har å gjøre med, og av og til litt sånn cool jazz med en viss attitude. Det er dessuten jævla lett å høre at hun er så til de grader tilstede gjennom alle de 12 låtene som er å finne her på Fire on the Floor.

Produksjonen er selvsagt helt plettfri som den ofte er når store artister går i studio med kremen amerikanske musikanter. Det er stort, tight, kontant, og selvsagt ofte litt sånn irriterende perfekt strømlinjeforma. Med det skal det også være. Man trenger ikke å savne en litt råere, enklere produksjon når det gjøre så helvetes perfekt som det gjøres her. Bare hør på skarptromma når blåserne står i full blast på "Let's Get Together" f.eks... Det er helt vilt. Hvilken definisjon, og hvilke perfekte soniske landskap. Det er såpass kontant og nøyaktig, at man kan banke inn skikkelig vinterspiker med denne produksjonen. Når dette er sagt, må jeg skynde meg å legge til at gitarene har fått en jævla tøff og riktig drakt med litt kant og litt stilig flærr. Temmelig strøkent, for å si det sånn nogenlunde forsiktig.

Det er bare helt unødvendig å trekke frem enkeltlåter her, selv om jeg muligens blir litt ekstra mjuk når Beth synger "Woman You've Been Dreaming Of". Det er både trist og hysterisk vakkert. Men det er ikke bare mjukt og vakkert her. Det er også noen uptempo låter som sikkert setter dansefoten på de danseføre i full panikk. Det hele er temmelig forutsigbart, og sånn må det jaggu være av og til.

Det er sikkert unødvendig å legge til at disse fremragende musikantene leverer varen med stil, for det gjør de. Hele sulamitten leveres perfekt og helt nydelig prikkfritt. Det er etter min mening helt avgjørende å ha musikk som er litt i den motsatte enden av hvor jeg til vanlig befinner meg, nemlig der det ofte er nakent, skranglete og fullpakka av nydelig galskap og/eller organisk lykke. Der ensomme menn hoster blod, og kvinnen ofte er på andre siden av en eller annen smell.

Vurdering: Dritfint, vakkert og forutsigbart

 

[embed]https://open.spotify.com/album/4dd5Bj6h0y58Qi0027fJu0[/embed]

Kategorier