Buktafestivalen 2016 - dag 2

 

Foto: Torgeir Lund

Formiddagen går med til å sjokkert konstatere at været er suverent, noe vi virkelig ikke har vært bortskjemt med. Faktisk var det kun førsteåret det var knallvær begge dager. Jeg tok turen innover til sentrum og dagens intimkonsert på Backbeat, etter at en utmerket, sen frokost var innabords. Utstyrt med shorts labber jeg oppover til Vestregata, og konstaterer at det er "the usual suspects" som har tatt turen. Det er bare plass til rundt førti-femti personer inne i platesjappa, så jeg mistenker at veldig mange tenker at det sikkert er fullt, men de aller fleste gangene jeg har vært der har det vært romslig og godt med plass. Den første jeg møter er Dyrnes, som sier at det sitter en kar på bakrommet som jeg bare må treffe. Jeg labber inn i sjappa, og på bakrommet sitter en kar og spiser sushi og slapper av. Det viser seg å være selveste Torgeir Lund, sjefen for heftig kule Crispin Glover Records, en type jeg kun har chattet med tidligere. Han står altså bak det selskapet som presser opp de lekreste vinylutgavene på denne kula. Om du ikke tror meg er det bare å sjekke ut utgivelsene, for de er alltid rene kunstverk.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=Bv4qyEdzCNo[/embed]

Jeg og brodern er storfan av en rekke av bandene han representerer, som Spidergawd, Pekka Volt, Black Moon Circle, Blood On Wheels, og ikke minst Sugarfoot, som nå snart skal spille et akustisk sett for oss heldige som har tatt turen til Backbeat. At Robert har bursdag gjør heller ingenting, og den obligatoriske kaka står på disken. Så kommer karene, fulltallig, og det aner meg at det blir mer enn bare to kassegitarer og sang. Jeg hilser først på Hogne Galåen, og han kan festlig nok fortelle at det er andre gang han er booka til festivalen. Første gang var i debutsesongen 2004, da med bandet Kulta Beats. Og nå som da var det kaotiske tilstander på øl-fronten første dag, og været var som tidligere nevnt strålende. Hvis Buktafestivalen tåler litt tregt ølsalg, og synes at knallvær mer enn gjør opp for det, så er det bare å fortsette å booke band Hogne er med i. Keyboardist Thomas Henriksen står óg ute og koser seg i godværet, og sier at alle mann, minus bassist Bent Sæther og trommis Even Granås, skal på scena. Det passet meg utmerket.

De kjører på med en håndfull låter fra den nye skiva, Different Stars, pluss en låt fra et tidligere album, og det blir ei passe sakral stemning inne på Backbeat. Øyvind Holm er landets popmester, og ingen lager fengende låter som den karen. Ingen. Med fortid i fabelaktige Dipsomaniac og kule Deleted Waveform Gatherings har han ei fartstid på 20 år, og den rutinen kommer tydelig til syne straks de går i gang med "Separate Ways". Hogne stemmer i, og det blir vakker tostemt sang, mens Roar Øien koser ut lap steel-lyder. Et nydelig sett, med "Mary Ann" som et høydepunkt, gjør at jeg mer enn gleder meg til senere på kvelden.

Så er det platesignering, og utstyrt med en lekker utgave av Big Sky Country og et perfekt utbrettsbilde av bandet, samler Øivind Holm troppene sine, mens sjefen sjøl, Torgeir Lund knipser i vei med kameraet mitt. Jeg takker for praten, signeringen og bildene, og raser tilbake til vertskapet, som selvsagt har gjort klart for en liten fest og god mat. Om det er noe Tom & Kristin kan så er det nettopp det.

Det dukker opp noen venner, mat kommer på bordet, denne gang en utsøkt finnebiff, sånn for å indeksjustere all den herlige fiskematen som serveres i Telegrafbukta, og det er drikke for alle svelg. Såpass mye at jeg rimelig kjapt forteller at de nesten må klare seg uten meg på Sondre Justad-konserten. Jeg kjenner at jeg har veldig mye mer lyst å sitte i en god sofa på verandaen, mett og god, og kose meg med noen iskalde øl, enn å stå sammen med semi-hysteriske, unge (og eldre) damer og lytte til musikk jeg vet at jeg ikke liker spesielt godt. De var ihvertfall heldige med været, og jeg hørte rykter om at Justad holdt en fin liten minnetale for de som mistet livet på Utøya. En fin og viktig gest.

En time etter Justad er det klart for en konsert jeg virkelig har sett fram til. På den minste scena i Bukta skal Karl-Erik Djupnes og hans kumpaner surfe gjennom et sett brillefine garasjerocklåter, surfpop og kul rock'n'roll. Det er klart for byens nye, hotte garasjerockband..

 

Fredag, 22.juli:

Sunshine Reverberation - Little Henrik (NO)

Buktas annonsør kommer ut på scena og proklamerer at det neste bandet, de er klare for å rocke tøflene av oss, og til alt overmål er de fornøyde med ettermiddagens oppvarmer, Sondre Justad. Så kommer de tuslende ut, fem staute karer, og jeg ser med en gang at karene er topp motiverte, klare for oppgaven, og kommer til å gi jernet. Gitarist og vokalist Karl Erik Djupnes, trommis Roger Tunheim Jacobsen, bassist Jon Andre dalbakk og gitarist Erik Sigurd Pettersen har for anledningen fått fin-fint besøk på scena, nemlig Ottar Tøllefsen, den fabelaktige trommisen i Cazadores, The Fat Rats og ikke minst The Late Great. Han er for anledningen utstyrt med et keyboard, som han ikke har traktert i mer enn noen uker. Han syntes det var så kult å høre Jepp Sennep på Bastard at han bare måtte investere i et rødt Nord Electro, og begynte tvert å øve. Og, han har pinadø øvd mye og riktig, for lydene som kom ut til oss var fete som fy og fylte et allerede kult lydbilde ypperlig. Ikke dårlig med ei uke på seg.

Men, Sunshine Reverberation er så mye mer enn fete Nord Electro-lyder. Ikke minst har de en frontmann i Karl Erik som er et oppkomme i kule riff, som spiller så intenst på gitaren sin at det nærmest koker av ham, og som med full vreng på vokalen bortimot messer ut meldingene med max coolness. Og i ryggen har han trommis Roger og bassist Jon Andre som virkelig storkoser seg med det de holder på med. På Little Henrik gikk glisene rundt skallene tidvis, og det var ikke bare på grunn av responsen de fikk fra de heldige som fikk overvære seansen. De liker det de holder på med, og det er aldri dumt. At Erik Sigurd, Roky- og 13th Floor Elevator-fan på sin hals, fyller inn de feteste licks og melodilinjer der de hører hjemme, gjør Sunshine Reverberation til et band som garantert blir å regne med. Så snart de får gitt ut en fullengder, og den er visstnok rett rundt hjørnet. Heldigvis, for denne gjengen må flere få opp øynene for.

De kjørte gjennom favorittlåten min "The Ride", og det meste fra The EP, samt noe nytt snadder som blir å finne på det kommende albumet, med en pondus som var bortimot frekk. Vi snakker om et band som vet at de er kule, og som på verdens mest naturlige vis utstråler akkurat det. Surf, psykedelisk pop, punkpop, garasjerock og masse gladrock tungt infisert av det glade 60-tall er det de byr på, og for folk fra hovedstadsområdet; møt opp og sjekk dem ut 26.august på Revolver, for da varmer de opp for fantastiske Mystery Lights. Og ikke nok med det. Dagen etter spiller de på samme sted, under Goon Fest. Og tromsøfolk; de varmer opp for kule No Age på Driv 6.september, et band de helt klart er påvirket av, og den kvelden er det bare teit å holde seg hjemme.

Alle jeg pratet med etter konserten var skjønt enige om at disse karene hadde levert en av årets kuleste konserter under Buktafestivalen. Jeg var ikke i nærheten av å starte en diskusjon på bakgrunn av sådanne meldinger.

 

Dag 2 var nå sparket skikkelig i gang, og selv om jeg ikke trengte å planlegge ølkjøp lengre, siden køa var ikke-eksisterende etter at arrangøren hadde gjort noen glimrende grep, så endte jeg opp med å preike med kjentfolk mens franske Gojira gjorde sitt. Den metallen de serverer er ikke for meg, men at de spilte høyt og kjapt kan jeg skrive under på. Samtalene ble av brøle-slaget selv om vi var mer enn 100 meter unna, og de som var kommet for å kose seg med musikken til franskmennene brølte godt de óg, så jeg regner med at det var en vellykket konsert.

Jeg møtte på en annen Wilhelmsen, Jørgen, og sammen ruslet vi bort i Paradisbukta for å få med oss det jeg anså som et av kveldens absolutte høydepunkt. Årets utgivelse, Different Stars, er så vakker og herlig at jeg ble smått euforisk da jeg serverte dem en 6'er tidligere i sommer, og med intimkonserten på Backbeat i sekken var det ikke fritt for at forventningene var skyhøye.

 

Sugarfoot - Paradisbukta (NO)

Så står de der. Fem fabelaktige trøndere og en nordlending, klare for å spre det glade musikalske budskap. Jeg hadde fått med meg litt av lydsjekken, så jeg visste at dette ville bli langt mer funky, langt mer heftig og langt mer rocka enn de framstår på skive. Det kunne med andre ord ikke gå galt. Jeg har lest et par halv-slakke omtaler av settet de skulle i gang med, så om det var jeg som var i spesielt godt slag, innstillingen min som var annerledes, eller rett og slett jeg som har begynt å bli en nostalgisk gubbe som er lettrørt, vet jeg sannelig ikke, men den neste timen var jeg så fornøyd som jeg kan bli. Av musikk, vel og merke. 

Sugarfoot framstår for meg som landets ubestridte pop-sjefer etter sin opptreden under årets Buktafestival, og var den perfekte oppfølgingen av Sunshine Reverberation. Det som slo meg var at disse karene er så fornøyde på ei scene som det er mulig å bli. Bent Sæther står og gliser hele veien, og trakterer bassen som få andre. Han er rett og slett en bass-gud, og styrte låtene i havn med blikk og nikk til Thomas og Roar, samt hadde kommunikasjon med hele bandet når gitar- og keyboardsoloene skulle avsluttes. Den fyren er proffere enn proff.

Men, Sugarfoot er i stor grad Øyvind Holm, denne låtskriveren som lager pop pakket inn i fløyel og alt som er godt for øregangene, og som framfører det hele som ei verdensstjerne. Sammen med gitarist Hogne pynter de låtene opp til fest denne ettermiddagen, og er hovedårsaken til at jeg gikk rundt og gliste som en godfjott helt til jeg sovnet. De låt som et sammensurium av Teenage Fanclub, Matthew Sweet og Posies, iblandet litt country av typen Jayhawks og The Band, og med høy California-faktor geleidet de oss gjennom et greit utvalg av låter fra de to siste skivene. Igjen ble jeg bergtatt av "Mary Ann". Den låten er faensteike bedre enn snus.

Da jeg trodde at jeg var så fornøyd som jeg kunne bli, klasket de pinadø til med en dessert som nesten drepte hovedretten. Den versjonen av Nick Lowe sin klassiker "(What's So Funny 'Bout) Peace, Love And Understanding?" de serverte var så bra at jeg i tillegg til å gå rundt å glise som en fjott, endte opp med en whiskeystemme som jeg ikke hadde gjort meg fortjent til. Jeg så bort på Jørgen, og kunne konstatere at han var nøyaktig der jeg var. Dette var sjukt bra, og det skulle komme til å prege resten av kvelden. Sammen med de små hoppene jeg dessverre ikke kunne dy meg fra.

Jeg så Torgeir Lund etter konserten, og måtte bare spørre ham om dette var representativt for bandet. Han kunne heldigvis bekrefte at de alltid er nøyaktig like kule, og ikke har i seg å servere dårlige konserter. Puh!

 

Så, midt i hetebølgen, begynte det pinadø å regne. Og jeg ble feskehungrig. Så, jeg stilte meg i matkø, klar som Usain Bolt på startstreken i en OL-finale, mens regnet øste ned, og Graveyard spilte de feteste riff. Jeg fikk ikke stå sammen med godguttene på forreste rad, og bloddigge disse svenske heltene, for jeg måtte ha mat. Gymøkta med Sunshine Reverberation og Sugarfoot hadde sugd ut energien min, og lagrene måtte fylles. Det betydde en halv time ståing, men en god halvtime Graveyard fikk jeg med meg, og godt var det.

 

Graveyard - Telegrafbukta (SVE)

Jeg hadde Innocence & Decadende på mi Topp 10-liste i fjor, og jeg elsker Hissingen Blues (2011). De svenske hardrockerne er så kule at det halve hadde vært mer enn nok, og selv om jeg har sett dem live tidligere så hadde jeg sett fram til denne begivenheten i lang tid. Men, så er det det med tilfeldigheter og omstendigheter. Jeg stod våt som ei bikkje i matkø (med fjottglis og hes stemme), mens jeg spisset ører og tråkket ei forsiktig takt. Favorittene mine kom på løpende bånd, "Hissingen Blues", "The Siren", "The Apple And The Tree" og "Exit 97", men der stod jeg. Og ventet på fesk & potedes. Da maten ble servert i lanken sprintet jeg den i meg, og stod plantet rett foran scena så kjapt det lot seg organisere. De som ble tråkket på tærne får ha meg unnskyldt, og de jeg skubbet borti viste storsinn.

Endelig stod jeg der jeg hører hjemme; tett på bandet, såpass nær at jeg kunne se hver grimase. Stemningen der framme var 278 hakk bedre enn i matkøa, og de noen-og-hundre Graveyard-fans som hadde møtt opp koste seg gløgg ihjel. Det var fart i folket, hoppingen var synkron, og bandet leverte varene så til de grader. Du vet hva du får med disse svenskene; feite riff, hår som ristes på, gitarsoloer, heftig tromming, buldrende bassisering, og ikke minst låter som rocker tungt.

At jeg ikke fikk mer ut av settet enn jeg gjorde er ene og alene på min kappe, for jubelen da de var ferdige var så heftig at mange var tydelig kokfornøyde. Feske-sug, en skrantende kropp og regnskyllet spilte dessverre en rolle her. Men, det jeg fikk med meg var fett som Fanden.

Karlsøy Prestegaard - Paradisbukta (NO)

En annen konsert jeg hadde sett fram til var en lenge etterlengtet opptreden med selveste Karlsøy Prestegaard. Vi fant oss gode plasser, var godt forberedt med ei kald og fersk Mack-øl i neven, og så at folket rundt oss var mer enn klare for det som skulle skje. Når Olsen sjøl kom ut på scena tok applausen helt av, og med junior Ariel i line-upen visste jeg at kompet var i trygge hender. Og det var det. De spilte som om de ikke hadde hatt et sekunds opphold, tight og fjongt, og åpningen "Ayatollah Khomeini" skapte allsang, vill og uhemmet dans, og førte til at damer og menn i femtiårene ble transformert til fnisende tenåringer. Hadde det vært et kosebarometer utstasjonert i Paradisbukta så hadde det blitt sprengt denne kvelden.

Men, nå føltes ryggen som om jeg hadde fått 83 prolapser, og de 14 halvliterne jeg hadde kost meg med hadde gjort sitt. Her stod jeg med godfjottgliset og whiskeystemmen, og så på at jeg etterhvert minnet om en flodhest som var gravid i tolvte måned. Mine medsammensvorne, som alle er på min alder, fant ut, midt i settet, at de gamle muligens måtte rusle hjemover. Vi hadde store planer om å komme oss til HT for å se på de italienske villbassene i There Will Be Blodd, så, vi trampet litt takt, flirte litt av meldingene til Olsen, og siktet oss inn på Strandveien.

Karlsøy Prestegaard får ha meg unnskyldt; det var morsomt så lenge det varte, men det ble bare med et halvt sett. Håper å få sett dere ved en senere anledning, og i en annen form. Og da snakker jeg om min form.

 

Dweezil fikk være Zappa, for da han startet opp var vi allerede på god vei ut av området, og fikk vel egentlig bare med oss et par låter. Det syntes jeg var mer enn nok. Vel tilbake i leiligheta endte vi opp i hver vår stol på verandaen. Det var fortsatt fin temperatur, men etterhvert som praten gikk ble det klart at det kun var Tom som var i form til å labbe bort til HT. Jeg var skeiv som en bøg, i ryggen riktignok, og endte opp i senga, i fosterstilling, før There Will Be Blood var gått av scena på HT. Og, igjen, de som var tilstede kunne melde om et helt avsindig kult band, et band som blåste folk av krakkene. Selvfølgelig.