Buktafestivalen 2016 - dag 3

Foto: Tom Berg Jensen

Så er det klart for siste dag av Buktafestivalen. Lørdagen har arvet godværet fra dagen før, og vi står opp til blå himmel og ei steikende sol. Vi har altså vært innkvartert helt nede i fjæra på Bjerkaker, så dagen starter med å lese omtaler av konsertene fra dagen før i byens aviser med bølgeskvulp i bakgrunnen. Ikke en helfeil måte å vente på at skrotten skal våkne til liv, spesielt ikke med en kruttsterk kaffe som kompis. Jeg skjønner fort at saker har skjedd i sosiale medier i løpet av natta, for det hagler på av meldinger som angår en konsertomtale Rikke Lange i iTromsø har skrevet om Robaat, bandet som gikk på på Little Henrik etter Sunshine Reverberation. For å gjøre ei lang historie kort så har hun altså tatt slaktekniven fatt og vært alt annet enn imponert over bandet, noe som resulterte i en 2'er på den berømte terningen. Enkelte syntes dette var drøyt, at hun hadde gått vel mye på person, og ga henne det glatte lag. Det førte til at nett-troll fikk vann på mølla, sjikanøse meldinger florerte, og det Lange ble beskyldt for ble standarden i tilsvarene. "Alle" gikk plutselig på hennes person, og de verste skrotingene misset tydeligvis poenget og det som hadde startet det hele. Uansett, de som jeg forventet beklagelser fra serverte dem, og alt gikk i løpet av dagen tilbake til normalen. De som hadde behov for det fikk blåst ut, og Tromsø var tilbake i vanlig gjenge.

Jeg hadde langt viktigere saker å konsentrere meg om, for på formiddagen skulle The Northern Lies og Black Debbath spille i Telegrafbukta under gratisarrangementet Buktafestivalen tilbyr alle byens innbyggere. Med det været vi hadde ante det oss at det ville bli temmelig fullt, med småbarnsfamilier, barnevogner og småttiser som løper rundt omkring, så jeg og Tom labbet bortover i god tid. Spaserturen som tar femten minutter var bare kos, så jeg satset på at ryggen var tilbake i normal modus. Da vi ankom Bukta hørte vi Auto Pilots herje godt i Paradisbukta, mens The Late Band styrte på Little Henrik, men vi peilet oss inn på en perfekt liten bakke til venstre for hovedscena, og plantet ræva godt på plenen. Der fikk vi en grei oversikt, og jeg kunne med glede konstatere at Henry Olsen og hans nordlige løgner ville få et bra publikum å underholde. Rundt 3000 hadde tatt turen, og det fortjente virkelig bandet.

Lørdag, 23.juli:

The Northern Lies - Telegrafbukta (NO)

Dagens første konsert starter kl.1230, et ugudelig tidspunkt i utgangspunktet, men det skulle vise seg at bandet var som skapt for en formiddagskonsert for hele familien. For, det var akkurat det vi fikk servert; en nydelig formiddagskonsert som var midt i blinken for oss som ikke var helt moden for full rock'n'roll-jaging. Henry Johnsen åpnet med et "Right!", og så var de i gang. Bandet, som i tillegg til Johnsen består av den meget dyktige gitaristen Håvard Stagnes, den konservatorieutdannede bassisten Ida Karoline Nordgård, finnmarkingen Mikael Pedersen Jacobsen på trommer, og tangentorakel Erik Nilsson, trengte et par låter på å komme skikkelig i gang, men da de først var varme i trøya ble ørene fylt med de søteste sukkertøy. The Northern Lies ga oss snadder som "Dagger Moon", den mørke og vakre "Love's Lonely Rover" (sjekk ut videoen på YouTube!), og bestillingsverket "Spike Through My Soul". Før sistnevnte låt fortalte Johnsen at de selvsagt hadde fått lommene fylt med penger for jobben, fordi de jo er proffe musikere. I det hele tatt så er han en festlig fyr. I forbindelse med et gitarskifte, som det var en del av for både ham og Stagnes, som trakterer steel gitar og mandolin i tillegg til de elektriske, sa han at de gjorde det fordi de jo var profesjonelle musikere, og profesjonelle musikere gjør jo sånt. Så startet låten, uten at han var tilkoblet Troms Kraft sine linjer. Haha. Morsomt.

Høydepunktet var nok "Streets Downtown", i en rocka og blodfet versjon. Nilsson fikk herje litt med tangentene, de som stod for kompet måtte jobbe seg svette, Stangnes lirte av seg noen kule melodilinjer, og Johnsen selv sang som en helt. Jeg prøvde meg på en liten allsang alene, men Tom så bare rart på meg, så den ble kort. Jeg så fort at folket rundt meg storkoste seg med musikken i godværet, smårollinger sprang rundt med svære hørselsvern på de små hodene, og barnevognene vugget i takt med musikken. Dette er også Buktafestivalen, og i tillegg til å gi folket i byen en rekke gratiskonserter, så har de frivillige utstasjonert der som deler ut gratis vann, og førstehjelpsmannskaper som trår til om noen skulle ha behov for akutt hjelp. Det er pinadø service, det. Hail Buktafestivalen!

Men, så var det plutselig over, og bandet takker for seg. Femti minutter var altfor lite for meg, og jeg kjente at jeg var klar for mer. Veldig mye mer. Det kan vel sies å være et godt tegn at jeg savnet en rekke låter? Allikevel, The Northern Lies hadde startet den musikalske delen av dagen vår på strøkent vis, og nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg får sett dem, for dette bandet har virkelig livets rett. Har du ikke hørt dem, sjekk ut årets knallskive, White Desert Blues.

 

Tilbake på Bjerkaker var det bare en ting å gjøre; åpne ei iskald øl. Og vente på at flere venner skulle dukke opp til den årlige pølsegrillingen. I alle år har Tom gjort det enkelt på lørdagen. Enorme mengder pølser havner på grillen, alt av tilbehør stables opp, og tradisjonen tro skal det være minst femti pølser til overs. Det ble det i år óg, så alt var ved det normale. Det lureste som ble sagt under dette vorspielet, som vi tidlig fant ut ville vare lenge, var at jeg ikke var blitt gammel. Det var bare senga som var alt for myk for den fin-kalibrerte skrotten min, noe som gjorde at den trøblet. Alt var altså bare velstand, og da visste jeg øyeblikkelig at det ville bli nachspiel på meg på HT i natt!

Noen tøffe avgjørelser blir tatt. Vi skal ha med oss The Late Great som avslutter hele greia på HT etter at DumDum Boys er ferdige i Telegrafbukta, så spørsmålet ble "hvordan skal vi få det til"? Som de rutinerte festivalgjengere vi er bestemmer vi oss for at vi da må dra til konsertområdet senere enn vi normalt gjør, noe som innebærer at Valentourettes, Jacco Gardner og Senjahopen rett og slett må vike for avslapping og whiskey sour. Sånn ble det. Om jeg angrer på det? Visst faen. Alle de tre nevnte artistene/bandene leverte ifølge ryktene bunnsolide greier. Selvsagt. Valget med å bytte ut øl med whiskey sour var av det eminente slaget. Jeg slapp å vagge rundt som ei oppblåst, kalveferdig ku, og jeg var aldri i nærheten av å bli dvask i skrotten. Deilig.

Vi dro avgårde tidsnok til at jeg skulle få med meg Ondt Blod, for det hadde jeg påpekt at jeg måtte få med meg. Problemet var bare at det denne dagen var absurd mye folk i Telegrafbukta, og alt gikk noe tregere enn vi var vant med, så da vi var framme var Little Henrik så stappet av folk at det var kul på området. Jeg måtte nøye meg med å lytte til dem, med Monolords som herjet i Paradisbukta i bakgrunnen. Lokalavisene rapporterte naturligvis om en djevelsolid konsert, og trillet seksere. Selvsagt. Vi tuslet framover mot hovedscena, og la merke til at det allerede var rimelig fullt av folk der, selv om begge de pågående konsertene gikk for fullsatte "tribuner". Med andre ord; det har aldri vært så mye mennesker til stede i Telegrafbukta før, noe som greit beskrives med at alle stiene folk normalt ferdes på nå var befolket av mennesker som stod og lyttet til musikk og pratet med venner. Det var trangt om saligheten denne kvelden.

 

Raga Rockers - Telegrafbukta (NO)

Raga. I Bukta. De har riktignok spilt her før, i 2008, og jeg har sett dem tre ganger før, men det var ikke fritt for at jeg gledet meg stort til denne konserten. Sent i fjor kjøpte jeg Christer Falck sin storslagne samler av alle Raga-låtene, Sannhet På Boks, spilt inn av en rekke brillefine artister, noe som igjen førte til at jeg i vinter hadde en Raga Rockers-bonanza her i heimen. I løpet av en måneds tid spilte jeg meg gjennom hele diskografien til bandet en rekke ganger, studerte tekstene for ørtende gang, og koste meg stort med et av landets beste og viktigste band. Jeg kunne ikke vært mer forberedt enn jeg var akkurat nå.

Ved tidligere anledninger har jeg vært helt oppslukt, og kost meg gløgg ihjel, men denne kvelden i Bukta var ikke som før. De åpnet riktignok beintøft og nærmest stoneraktig med "Ingen Adgang", og vi fikk tidlig dritkule "Ekspander Eller Dø". Men, det var noe småtamt over det hele. Krohn serverte sine "takk" mellom låtene, og gitarist Eivind Staxrud gjorde en knalljobb med å fyre av fra hofta og skape liv og leven. Men, det tar liksom ikke helt av på samme vis som tidligere. Noe av forklaringen er nok at vi fikk en liten gjeng semi-fjotter bak oss som kun stod og lirte av seg meldinger som "dette er ikke Springsteen, akkurat" og "faen så kjedelig dette var, da", noe som førte til at jeg nesten snudde meg og ga dem noen meldinger. Det hjalp heller ikke at et par gnagsår prøvde å sjekke oss opp (!!), to bleikfeite halvgamlinger, med gnål og håpløse sjekketriks som "jeg har leita etter deg hele helga". De skal ha for innsatsen, men det virket definitivt forstyrrende på konsertopplevelsen. Etter at Tom gjorde klar telefonen for å filme "Hun Er Fri", og kun fikk med seg tre sekunder av denne kjappisen, kjempet vi oss vei ut av folkehavet mot våre bedre halvdeler, til lyden av kule "Ole & Ali". Der møtte vi Kristin, uten stemme etter å ha brølt i kor med Krohn gjennom alle låtene (hun er en av de største Raga-fan jeg vet om, og kan alle tekstene forlengs og baklengs), hørte at bandet gikk i gang med "Jeg Vil Bli Som Jesus", Kjøtt sin dødsfete monsterhit, og stresset videre til neste konsert. Jeg fikk med meg at Krohn gjorde en artig vri av låten, i og med at han lurte inn strofer fra "Ting".

Det ble bare nesten denne gangen. Hadde de kjørt i gang med "Noen Å Hate" og "Fritt Liv", to låter både jeg og blodfan Kristin savnet, hadde nok stemninga blitt løftet et par hakk. Og hadde vi ikke blitt forstyrret av utenomsportslige hendelser så hadde det muligens blitt en supertrivelig fest med Raga. Men, sånne greier er man ikke herre over.

 

There Will Be Blood - Little Henrik (ITA)

Jeg misset som sagt disse knakende kule italienerne kvelden før, og når jeg møter fetter Jørgen som sier at jeg bare kan glede meg til et fyrverkeri av et band, kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet. Han rekker å beskrive settet de gjorde på HT som et fyrverkeri av bredbeint rock'n'roll før annonsøren kommer ut og brøler ut at vi bare kan glede oss, for nå er There Will Be Blood klare for Bukta.

Trioen gikk rett i strupene på oss, med en heftig versjon av åpningssporet på årets Blues For The Red Sun-utgivelse, fabelaktige Horns. Hvis Krohn hadde vært statisk og lite engasjert på scena, så må There Will Be Blood kunne sies å være Ragas rake motsetning. Det går ikke lang tid før gitarist og vokalist Davide Paccioretti knepper opp skjorta og går i gang med en slags avansert squaredance. Det høres muligens litt småharry ut, men med det soundtracket gitarkompis Riccardo Giacomin og trommis Mattia Castiglioni trykker ut så både ser og føles det helt naturlig. At han i tillegg er en knakende god og tøff gitarist hjelper selvsagt på. Et av mange høydepunkt er låten alle radiostasjoner bør spille daglig, "Undertow", med en innlagt gitarlek som er så fet koreografert at jeg kjenner den døde dansefoten min røre på seg. Vi får et par låter fra de forrige albumene, Without og Wherever You Go, men de er snart tilbake med en kruttsterk versjon av europopcountry-låten "Ride", og jeg får brøle litt med.

Så slår de virkelig til, med en ubegripelig stilig cover av Selveste Johnny Cash. "Folsom Prison Blues" framstår som en låt de har laget selv, og er virkelig langt unna originalen til The Man In Black. Men, det funker som fanden, og låten sitter som "sjit i nysnø". Det legges inn et parti der Paccioretti virkelig får løst opp i alle kroppens ledd, og jeg hører damene rundt meg mumle og hviske ord som "sexy" og "sjekk den rumpa". Akkurat den delen av bandet gikk meg hus forbi, men at de lagde et liv og ei røre på Little Henrik-scena som jeg aldri har sett før kan jeg skrive under på.

De knaller ut "Turn Your Back", og oppfordrer i forkant oss publikummere til å være med på å synge. En enkel jobb, i og med at låten bygger på seg ett og ett ord for hver verselinje, til vi sitter igjen med ei hel setning vi kan brøle ut. Kombinert med taktfast klapping ble det en aldri så liten fest av det hele. Så får de beskjed om at de må avslutte fordi DumDum Boys skal på straks. I en slags misforståelse oppfatter de at de rekker en låt til, men beskjeden var at det kun var et minutt igjen. Det oppstår buing blant publikum, men Paccioretti er snar med å påpeke at arrangørene kun gjør jobben sin, og at det er bandets egen feil at det ikke ble tid til mer. Buingen stoppet tvert, og bandet takker for seg til stor applaus.

Jeg slår av en lang prat med karene rett etter konserten, og sier at jeg savnet kona mi sin favorittlåt "Short Breath", samt sønnen min sin favoritt, "Fire". Han peker på setlista og sier at de var rett rundt hjørnet. Men, med bare tre kvarter til rådighet måtte de gjøre noen valg. Hadde jeg bare vært på HT kvelden i forveien. Karene er vanvittig trivelige og engasjerte, og roser Tromsø, Buktafestivalen, publikum alle stedene de har spilt (HT, Backbeat og Little Henrik), og ikke minst Robert Dyrnes og kona Kari. Jeg kan ikke annet enn kaste meg med på hyllesten og være 100% enig med dem. Til slutt blir det tatt et bandbilde av dem, og når fotografen påpekte at vi så djevelsk alvorlige ut, var vi skjønt enige om at man ikke skal stå å glise på rocka bilder. Før vi alle kjørte på med våre bredeste smil. Et herlig band, og noen fine typer, disse There Will Be Blood.

Og neste gang har de bedre tid og ei større scene, det er jeg sikker på. For dette bandet hadde lett fått strålende feedback også i Paradisbukta.

 

DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Jeg var opptatt med å kakle sammen med noen italienere under første del av konserten, og i merch-avdeling for å få signert plakat og kjøpe t-skjorter under det midtre partiet. Men, jeg fikk med meg at nærmere 8000 mennesker storkoste seg, allsang til "Splitter Pine", "Enhjørning" og "Englefjes", og hørte at de som vanlig kjørte på med sine største hits og fikk folket med seg. Proffe og veldig dyktige karer, disse trønderne, men jeg har sett dem noen ganger nå, og prioriterte handling før det ble kø, og en retrett som ville sikre oss billetter til avslutningen på HT. For dit skulle vi, og dit kom vi oss. Endelig. Men, et pit stop ble det, sånn at Kristin kunne bake et brød midt på natta, og sørge for fersk brødbakst søndagsmorgenen.

Etter å ha fått en Old Fashion i neven og litt mingling og kakling med fine folk, spaserte vi fram til scenekanten for å sørge for fine plasser. Vi trives godt helt i front, jeg, Tom og Jørgen. Det ble en liten time forsinkelser pga av kø og folk som brukte lang tid på å komme seg dit fra Telegrafbukta, men like før kl.0130 ble det fart i sakene.

 

The Late Great - HT (NO)

Ottar Tøllefsen hamrer ut ei stødig takt, Ariel Joshua slenger seg på med litt ompa-bassisering, og når Tor Thomassen begynner å plukke på gitaren, og gitarist Stian Grønbech tryller ut ei melodilinje, hører jeg at det er noe fryktelig kjent med det hele, samtidig som jeg ikke får det til å stemme. Når Jørgen da brøler ut "Ain't none ever seen the face of his foe no, he ain't made of flesh and bone" er jeg med. The Late Great åpner pinadø med en superfavoritt av en låt, 16 Horsepower sin åndsvakt herlige "Black Soul Choir", en låt jeg har spilt bortimot ihjel for lenge, lenge siden. For ei åpning, og for et dødskult valg av låt å covre. Bandet fikk en fan i løpet av sekunder i Jørgen, noe jeg kunne se på gliset hans.

De stiller mannsterke denne kvelden, med sin faste perkusjonist John Lupton, eminente Erik Nilsson på tangenter, og Guro Gjøsdal Grønbech som korist, noe som gir et utrolig rikt lydbilde, og virkelig yter låtene maks rettferdighet. At de er spillesugne hører jeg allerede i "Seven Bright Seas", med innlagt orgelsolo og heftig hamring av Tøllefsen og Lupton. Jeg aner at dette kommer til å bli et vanvittig heftig punktum for årets Buktafestival. Overraskelsen er dessuten stor når jeg ser at de aller fleste rundt meg er 20 år pluss/minus et år eller to. Og at alle tydeligvis kan alle tekstene utenat. For, de 50-60 ivrigste publikummerne helt i front danser og synger seg gjennom den drøye timen herligheten varer. Overraskende og særdeles morsomt.

Alle låtene framstår i sterke versjoner, og det sier jeg som serverte debutskiva Songs From The 21st Century en klokkeklar 6'er, for vi snakker virkelig om et band som er skapt for å stå på ei scene. Erik Nilsson er i seg selv et skue. Han er virkelig en mad professor bak ethvert keyboard og i ethvert band, og denne kvelden tar han virkelig av. Han slipper begge albuene ned på tangentene, vrenger lyden heftig der den skal vrenges, og spiller de tandreste melodier når det kreves, alt i en slags komatøs tilstand. Det virker som om han ikke er helt i den samme verden som oss andre, og det må man muligens være for å prestere som den herremannen. Jeg må bare innrømme at alt var knall, men skal jeg trekke fram et par av låtene så må "Heartland Queen" nevnes. Tor fikk med seg et fullsatt lokale på verdens lengste skål, og var jeg ikke hes allerede så ble jeg det der og da. Og rockabilly-killeren "Cool Cat Blues", der Thomassen som vanlig lurte folket til å tro at låten var ferdig, bare for å kjøre på for full pinne når de første klappsalvene kom.

Midt i settet fikk jeg bakoversveis #2. Ut av intet kom vakre, vakre "Two Girls", et av Townes Van Zandts mange mesterverk. Jeg burde jo ikke bli overrasket, i og med at Thomassen har hentet bandnavnet sitt fra ei Townes-skive, men jeg ble tatt med guarden nede og det var som å bli slått på kjeften på et godt vis. Versjonen til The Late Great var naturligvis langt mer rocka enn den akustiske utgaven jeg er vant til, men dæven døtte som det funket. At trommis Tøllefsen sang tredjeverset var bare knall, og han leverte med en innlevelse som var strøken. Hadde bare lydmannen vært skikkelig på høgget så hadde vi hørt de to første strofene óg.

I got two girls
One's in heaven and one's below
Oh, one I love with all my heart
And one I do not know

Bandet rundet av med min personlige favoritt, "Our Empire", og en begivenhetsrik konsert var over. I løpet av settet ble det full fighting rett bak ryggen min, etter at ei dame klasket en kar i bakken, og fulgte opp med et par velrettede spark rett i trynet på ham. Dama var ganske så krakilsk og slo meg like mye som fyren hun hadde noe uoppgjort med, uten at jeg kan si at jeg fikk varige skader av hendelsen. Det hele ble bare komisk da Tom låste neven hennes som var ladet for nye slag, og hun ikke klarte å røre seg av flekken. I tillegg var det en lærerkompis av meg som fikk den nedslagne opp på beina ganske så kjapt, så vi var raskt tilbake med fokus på det vi var kommet for. 

Tor Thomassen er virkelig en kar som vet å underholde folk. Han skyter oss ned med gitaren, har et glimt i øyet som få, og gliser bredt mellom låtene. En mer karismatisk frontmann er det ikke enkelt å oppdrive, og hans vesen smitter fort over på oss som er tilstede under bandets konserter. Bortsett fra hun ilsinte dama bak oss, da, som visstnok var blitt tråkket på tærne under dansingen. Dansing er ikke bra, så det er vel ikke så rart at jeg holder meg unna. 

For et punktum på årets Buktafestival! Vi gleder oss allerede til neste år..