Jeff Healey - Heal My Soul (Mascot Label Group/Provogue)

Det er snart 30 år siden første gangen jeg hørte Jeff Healey Band og deres debutalbum See the Light (1988). På den tiden sammenlignet jeg alle blues og rock-gitarister med den godeste og helt jævla geniale Stevie Ray Vaughan, så Jeff hadde kanskje i utgangspunktet en liten sjanse hos meg, der og da. Og årene tikket selvsagt videre inn på '90-tallet, og ved en og annen anledning slentret jeg såvidt innom Mr Healey på Tromsøs (på den tiden) mange platesjapper, mens andre ganger, som f.eks ved årtusenskiftet, ble jeg såpass imponert at jeg kjøpte hans da siste og rykende ferske album, som var Get Me Some (som skulle bli den siste med Jeff Healey Band). Men, helt sånn generelt sett, har jeg egentlig aldri oppdaga, eller satt skikkelig pris på gitaristen og sangeren, Jeff Healey. Ikke sånn typisk "all in". Ikke før her forleden, da jeg ble blåst sidelengs inn i sofaputene som omringet meg. Bakoversveis, that is.

Dette skjedde da jeg hørte en promo for Holding On, som slippes 9 desember. Jeg kommer tilbake til dette albumet, med alle detaljer, og selvsagt, en aldri så liten omtale, når tiden er moden. Men nå, akkurat nå, er det Heal My Soul som ligger under lupen. Et album som ble sluppet da mannen skulle blitt 50-år den 25 mars i år. Da dette skjedde, skjedde utenfor mitt radarsystem, men det gjør jo ingenting så lenge jeg er på banen nå.
Når det kommer til Jeff Healey, er det ikke låtene, eller den generelle stilen, som beveger meg mest. Niks. Det er måten han spiller gitar på, eller rettere sagt, lyden han leverer, og tonene han skaper med sin helt spesielle stil. På grunn av hans måte å spille på, med gitaren liggende på fanget, klarer han å sette akkorder det er så godt som umulig å sette om du holder gitaren på normal måte. Dessuten gir denne stilen, eller teknikken, Healey en større mulighet for en helt avsindig vibrato, som også høres stort sett hele tiden.

Jeff Healey var bare et par måneder yngere enn meg. Han kom til verden 25 mars i 1966. Han var født i Toronto, Ontario i Canada, og da han var bare ett år, mistet han begge øynene gjennom en sjelden kreftsykdom. Han ble dessuten adoptert som spedbarn, så Jeff vokste på ingen måter opp under "normale" omstendigheter. Allerede som 3-åring plukket han opp gitaren og begynte å spille, noe som sammen med måten han spilte på, gjorde sitt til av han fikk en sånn uniks sound og en sånn uvanlig spillestil.

Som 15-åring dannet han bandet Blue Direction, som etterhvert ble Jeff Healey Band. Jeg kan dessverre ikke komme drassende med mannens hele og fulle livshistorie, men jeg kan fort fortelle av Healey var innom både blues, bluesrock, jazz og en litt hardere rock, før han dessverre døde av lungekreft 3 uker før han skulle blitt 42 år i 2008. Han ble med andre ord eldre enn tidligere nevnte Stevie Ray, som bare var 35 da helikopteret han satt i krasjet inn i et alpin-stilas. Det var forresten Stevie Ray Vaughan og Albert Collins som "oppdaget" vår mann i sin tid, men det er en litt annen historie. En historie jeg kanskje kommer tilbake til en vakker dag. Sånt er det sannelig ikke godt å vite så alt for mye om, før det plutselig skjer.

Heal My Soul startet sin reise for nesten 20 år siden. Sangene på dette etter min mening helt nydelige albumet, ble spilt inn i perioden 1996-1998. På den tiden var Mr Healey i en emosjonell berg-og-dal bane, for å si det enkelt. Han hadde turnert konstant gjennom 10 år, og han hadde spilt inn en hel haug musikk gjennom den samme tiden. Hans band gjennom 13 år var i ferd med å gå opp i sømmene, så Jeffs liv var på mange måter et aldri så lite kaos.
Her ligger det selvsagt også en lang historie med et plateselskap som ender opp med å bli slavedriver, istedenfor den som støtter artisten... Ja, du skjønner. Det er en gammel historie.

Uansett hvordan jeg snur og vender på dette, så handler det til syvende og sist om Heal My Soul. Det er såvidt jeg kan fatte, smått ubegripelig at denne musikken har blitt liggende uhørt, og urørt i snart 20 år. På en annen side føler jeg likevel at det ikke er så galt at det ikke er godt for noe. For da jeg hørte de første 30 sekundene fra det tidligere nevnte albumet, Holding On, som også rommer uutgitt materiale, ble jeg som sagt smått forferdet. Den intense hjerteskjærende og meget sterkt hjertefølte gitaren til Jeff Healey, traff meg som en komet, rett i hjertet. Ja, jeg vet det blir mye hjerte/smerte her, og at det sikkert kan høres klamt ut for enkelte, men fy faen som Jeffs tone traff meg. Da jeg så satte på dagens album, skjedde nøyaktig det samme. Åpningslåta "Daze of the Night" traff meg som semitrailer, midt i trynet.

Jeg har alltid vært en hund etter dyktige gitarister. Og da mener jeg i så godt som i alle genrer og i mange forskjellige spillestiler. Alt fra Keith Richards til Joe Satriani, fra John McLaughlin til Ry Cooder. Folk som Stevie Ray Vaughan og Leo Kottke har alltid imponert meg, Robert Johnson og Terje Rypdal, Jeff Beck og Alex Lifeson har gjort det samme. Jeg kunne fortsatt og nevne Django Reinhardt, Johnny Ramone, Richard Thompson og Eddie Van Halen, Jimi Hendrix og Jimmi Page, men det skal jeg altså ikke gjøre, for jeg er sikker på at du som leser dette skjønner at jeg er over middels glad i gitar. Uansett stil og teknikk. Låter det fett, er jeg med på notene.

Og her ligger mye av det jeg nylig fikk et kick av, gjennom å gjenoppdage, eller virkelig oppdage, Jeff Healey. Den unike stilen, den fete sounden, og den fantastiske TONA. Hele dette albumet er fullpakka av gitarglede, margeonani og avsindig riff snadder, i alle himmelretninger. Det er solospill her som kan snøre og knyte gammeldagse boksersko helt uten at jeg tar i skoreima, og det er toner så sterke og så fullpakka av følelse, at jeg aldri igjen vil trenge å oppsøke psykolog igjen, om jeg noensinne har trengt det før. Jeg trenger bare å lytte til Healeys gitar, så er jeg hel igjen, skjønner du.
Mannen spiller f.eks Richard Thompsons "I Misunderstood" her, og det gjør han etter min mening med glans, og med en innlevelse på gitaren du skal lete lenge etter. Det eneste som kreves her, er at du som lytter lukker øynene og forsvinner litt.

Healeys band består her av hans "evige" bassist og venn Joe Rockman, på trommer har vi Dean Glover eller Tom Stephen. Fabelaktige Philip Sayce er desuten med å riffe/rytme på låta "Put the Shoe on the Other Foot". Ellers er Paul Kehayas med på enten litt gitar, eller på tangenter. På sistelåta "It's the Last Time, viser dessuten Healey hvordan man egentlig skal spille bass.

Jeg finner det unødvendig å trekke frem enkeltlåter her, for jeg liker hele albumet så jævla godt. Dette er befriende musikk å lytte til. Det er lenge siden jeg har vært i moduset som kreves, men da jeg kom over Jeff her om dagen, var det altså gjort. Jeg føler meg som en 20-åring her jeg sitter.

Vurdering: Fy faen for en gitarist vi mistet 2 mars i 2008. Heal My Soul er et fantastisk bevis på dette, og ikke minst en usedvanlig flott overraskelse til oss som setter pris på folk som kan spille gitar. Jeffs stemme er dessuten også fullpakka av hjerte. Dette er intet mindre enn et strøkent bluesrock album.

[embed]https://open.spotify.com/album/54bRmpDc2jjh3ouErqN5Ut[/embed]