Label - Oslo So Slow (Safe & Sound Recordings)
Label har vært å finne under nåla her i mannehula de siste ukene. Med jevne mellomrom har jeg latt denne musikken få synke inn for å finne sin rettmessige plass, og nå er det altså på tide å finne noen ord som kan beskrive hva denne musikken har gjort med undertegnede. Det er ikke alltid lett å finne ordene man leter etter. Let me tell you. Ofte kan det være et svare strev, og andre ganger står bare glosene i kø. For det hender de presser på som en flokk med barn som SKAL inn i kinosalen for å se den siste Harry Potter-filmen. Men enkelte ganger hender det også at ordene oppfører seg som feststemte villdyr i ferd med å bli tvunget inn i den kjipe kjellerstua for å se finsk fjernsynsteater i de klamme hendene til elendighetens mor, sosialrealismen, for å spise myke saltstenger og drikke lunken husholdningssaft i en umulig sofa som hadde sine beste dager en gang midt på '70-tallet. De yter en helvetes motstand og kommer aldri frem.
Siden alle disse ordene jeg har skrevet frem til NÅ, stort sett bare er babbel, regner jeg med at den oppegående leser (som om det finnes noen annen her) allerede har skjønt at denne gangen er det Harry Potter som står på den svære dyre plakaten, og at barna bare ryr inn i hopetall så snart en liten sprekk i sikkerhetsapparatet kommer til syne. Det er full fest med andre ord, men... Dette var bare ordspill. Oslo So Slow har heldigvis ingenting med Harry å gjøre, om vi ser bort fra entusiasmen på henholdsvis ivrige kinopatrioter og undertegnede - som på sitt vis er avhengig av god musikk. For det er ingenting å legge skjul på. Dette er fengende pop, og det er tøff rock i en og samme pakke. Klemmer vi så inn godt gitararbeid, eminent koring og meloditeft, som et annet element, snakker vi plutselig om det berømte kinderegget.
[embed]https://youtu.be/Ia93orUosnw[/embed]
Jeg har tidligere (da jeg omtalte den helt avsindig strålende singelen - Jenny James) vært inne på at bandet minner meg litt, og ikke så rent lite, om The Posies. Etter å ha hørt Oslo So Slow en rekke ganger, kan jeg fort legge til at her er det tydelige spor av både The Beach Boys, The Beatles, Teenage Fanclub, Steely Dan og enkelte ganger ting som kan dra tankene i retning Sonic Youth, og sånn greier. Her er spor av det meste som harmonerer i god popmusikk, og ikke minst er den gode låten alltid i forsetet.
Musikken er stilren og fengende gjennom hele dette albumet der den ene kanonlåten overtar etter den andre. Hitparaden vil ingen ende ta.
Så. Hvem er disse karene som bobler over av powerpop hallelujah og gitarstyrt vestkystrock? Hvem er disse herrene som ikke høres så veldig norske ut (ikke at det hadde vært et svakhetstegn å høres norsk ut, for her hos oss i The Wilhelmsens er god norsk rock synonymt med kvalitet fullt på høyde med hva som helst, hvor som helst)?
Jo. Disse karene er: På vokal og gitar har vi Magnus Jacobsen, og på mer vokal og gitar, har vi Øyvind Svendsen. På trommer finner vi en herre med navn Daniel Wakim, og på bass - Dag Erik Clausen.
På dette utmerkede albumet har Label dessuten fått med seg et stjernelag bestående av en rekke kjente aktører - som f.eks Anders Møller (Euroboys, My Midnight Creeps, Kitchie Kitchie Ki Me O) på trommer. Dette på flere av låtene, og på perkusjon. Videre har vi Einar Fadnes (Jim Stärk) på piano, Trond Mjøen (Euroboys, Haraball, Mirror Lakes) på gitarfills og solo.
Lasse Baklien (Lukestar) er også med på trommer, og Stian Brennskag spiller flott trekkspill.
Nosizwe Baqwa og Sisi står for gåsehudkoringene på "Nightstrolling" (Snakk om ståpelsmomentum).
Oslo So Slow er produsert av Anders Møller og mixet av Trond Mjøen.
Låta "Anchor Queen" (hvilken låt) er innspilt og mixet av smått legendariske Lars Klokkerhaug.
Jeg er helt edru og 100% nykter når jeg sitter her å kjenner på at dette er en instant klassiker, og at det er en debut det er lenge siden gamlelandet har sett maken til. Det blir bare fjas og flisespikkeri om jeg skal legge meg på linjen med å kommentere hver av de ni låtene, hver for seg, for her er det snakk om et dollarglis av perfekte poprockperler. Det er liksom bare å godta med en eneste steiking, at dette er fjongt som faen og lekkert som fytterakkern. Om drakten er pen og ryddig voksenpop, eller om den er litt mer rocka og åpen i sømmene, så snakker vi hele tiden helstøpt og bunnsolid håndverk som hele veien henger sammen som skjorta og ræva, eller som dur og moll, om du heller foretrekker det. Og igjen (uansett om jeg har sagt det før)... Gitarene som hele tiden er med på å sette sitt preg på dette albumet, er så helvetes eminente at jeg kjenner fanden løpe opp og ned ryggraden min med tresko og lopper i blodet - vill i nickersen. Jeg kjenner smilet, og jeg kjenner at sommeren aldri vil ta slutt. Selv om om noen har påstått at det har vært en tvilsom sommer, så har jeg hatt en fantastisk en, og med musikk som dette er det bare å slå det fast en gang for alle. For en sommer vi hadde i 2016! Og du!? Stemmene til Magnus og Øyvind. Vekselvis stemmestrøm av en annen verden. Følelse og kraft, harmoni og presisjon. De gutta der, ass... Forget about it.
Så la meg bare helt avslutningsvis si det som det er. Dette er rent gull. 24 karat, som vi sa i gamle dager når vi mente noe var helt maksimalt.
Dette er popmusikk for oss som elsker gitarer, harmonier og superfjonge melodier. For oss som elsker livet.
Dette er rock, pop og melodi. Surf and turf, go and get it!
Musikken er både nydelig pen, men også mer over i storherlige utblåsningsvarianter der gitarene gjør det svimmel og svett.
Dette er LABEL.
Gjennom de ukene jeg har hatt Oslo So Slow i hus, har det stadig slått meg at jeg har med en reseptfri lykkepille å gjøre. En vitamininnsprøytning jeg antagelig ikke visste at jeg trengte, og som stadig virker - øyeblikkelig. Her er bare favoritter, men om jeg skal få være så heldig å få trekke frem de to jeg for øyeblikket digger aller mest, velger jeg meg skivas siste låt, "Stick to Me" (for et crescendo på tampen der), og tredjedjelåta, "Oh Lisa". Men det er akkurat nå. I morgen...
No morning paper - No need to wake her
It doesn't take no genius - Oh oh oh Lisa
Faen! Når dette er sagt, føler jeg meg utro mot resten av gjengen. Så jeg velger alle ni. Ni er et følge, som Tolkien i sin tid skrev. Og det var alt denne herren skrev.
Kjøp vinylen når den dukker opp om en uke! Just do it boys and girls. I mellomtiden kan du nyte poprockkunsten på Tidal (som er lenket her under).
Vurdering: 9.5/10