NY DAG: En Gjenganger

Siden jeg har fått en del fine tilbakemeldinger som omhandler denne nyoppstartede hverdagsserien, fortsetter jeg bare med den. Det kan hende jeg ville gjort det uansett (jeg ville nok det), siden jeg liker å beskrive ting som har med sanger, tanker rundt livet som musikkinteressert og andre musikkrelatarte greier å gjøre, men det er jo ekstra givende når folk der ute tar seg bryet å sende meg mail om at de liker det de leser, så da... PEISER VI PÅ.

Jeg er sikkert ikke skrudd helt riktig sammen, jeg håper i alle fall ikke at jeg er det, for jeg våkner mer enn ofte av at jeg har en låt som raser noe så inn i helvete i meg. Hm! Noen låter er gjengangere, og andre blir jeg bare jævla overrasket over at de i det hele tatt dukker opp i MIN skalle. Da snakker vi gjerne om en sånn "hva faen skal dette bety opplevelse". Jeg skal såvist ikke gå nærmere inn på disse "låtene" som har en tendens til å skremme vettet av meg, i dag, men heller ta tak i en av de låtene som stadig har for vane å vekke meg når en eller annen, et eller annet, har funnet ut at det er på tide at jeg tørner ut. Låta kommer fra faderen selv, og den heter "16 Shells From a 30.6".

[embed]https://open.spotify.com/track/3ISW4Dl2ed8VQJIKlieaO5[/embed]

Min historie med denne låta er det nok mange som som har fulgt mine tidligere blogger - og andre plasser hvor man skriver, som har lagt merke til. Kanskje er det sånn i alle fall, at noen har lest historia og kjenner deler av den. Den starter en helt nydelig høstdag i Tromsø etter at jeg sprek som en fole og lykkelig som en god gammeldags tufs kommer sprettende opp trappa fra Tonofoto og inn på Rocky Platebar. Det første som møter meg er de lysende bokstavene som blinker "TOM WAITS BIG TIME", og på ren impuls napper jeg med meg skiva, finner en barkrakk og ber den alltid hyggelige DJ Andy Swatland om å få lytte til skiva, samtidig som jeg får servert en skvett kaffe og tenner meg en sigarett. I 1988 var det helt på sin plass å fyre seg en sigg mens man hørte musikken man kanskje endte opp med å kjøpe, og denne dagen var intet unntak. Men dagen skulle vise seg å være et skikkelig unntak likevel, for da jeg hadde hørt denne åpningslåta og et par av de som fulgte, var jeg i såpass ekstase at jeg nesten ikke husker hvordan jeg kom meg hjem med skiva. Jeg husker at jeg kjøpte en flaske whisky først, og at jeg satt der svimmel på bussen, men der stopper det. Dette er den korte versjonen.

Jeg visste selvsagt hvem Tom Waits var før denne euforiske og skjellsettende dagen. Jeg hadde hørt "In the Neighborhood" på radio i 1983 etter en vakker presentasjon av Oddvar nygård, og jeg hadde stirret langt og lenge på coveret til Rain Dogs da jeg besøkte noen i en leilighet i Oslo en vårdag i 1986. Men det var når "16 Shells From a 30.6" kom hamrende ut av hodetelefonene til gode gamle Andy Swatland, at jeg ble frelst, spinnvill, lammet, mørbanka og kristnet.

Sånn er det med den saken.

Det blir alltid en fin dag når asylakkordene til Marc Ribot røsker meg klokkerent med et sting, ut av søvnen. Når Tom plystrer på djevelen selv, brøler og klasker nådeløst metal mot eldgammelt rustjern... Når Ralph Carney blåser små demoner ut av sin sax, våkner man. Når Michael Blair tegner et rytmeinferno uten sidestykke og Greg Cohen buldrer bass fra helvete, er det på tide å sprette opp med et slags Jack Nicholson-smil rundt kjeften, skritte rett bort til kjøkkenbenken for å brygge beintøff svart kaffe, og tenne seg en blodprince av det aller lengste slaget. Når denne aller tøffeste rockelåten gjennom tidene kommer til meg med bud om ny energi og inspirasjon fra det mørke dypet og de uante høyder, vet jeg at livet er mitt, og vel så det.

I dag kom altså 16 hylser fra den berømte rifla, atter inn å vekket meg ved halv tre tiden, den sørget for at jeg var i stand til å lage knallgod kaffe, og den sørget for at jeg fortsatt sitter her å smiler. Hei, jeg ler jo nesten...

Skogen er svart som en bøddel i skyggene, stjernene på himmelen blinker blekt og truende som var de tusen fremmedes øyne, og trærne, de årvåkne majestetene, står der i stram giv akt og passer på oss som har valgt oss skogen.

I plugged 16 shells from a thirty-ought-six
And a black crow snuck through
A hole in the sky

Jeg hørte den særegne lyden av nabolagets ravnepar da jeg snek meg ut med sigaretter og kaffe. Lyden kan virkelig minne om en ubåts sonar, så kanskje ravnefar bare sendte ut et par støt for å sjekke hvem det var som lurte i skogkanten. Han kjente meg nok igjen, den gamle røveren, så alt er som det skal. Jeg tenker bare vi sier det sånn.