Pappasaft - I Verste Velgående (Big Day Records)

Pappasaft er en sterkt nedadstormende trio på den norske punk-scenen. Oppfostret på NTNU og Statens Lånekasse kan Pappasaft skilte med å være Norges høyest utdannede punkband - således et godt eksempel på hva skattepengene dine har gått til. Ihvertfall hvis vi skal tro bandets egne utsagn, og det kan vi trygt gjøre, selv om vi her snakker om noen musikalske røvere. Men, hva de gjør når de ikke står på ei scene skal vi la ligge. Byråkrater og forskere er stort sett dølle i jobbsammenheng, men definitivt desto festligere når de lager rock'n'roll. Jeg vil tro at Pappasaft har blitt en arena der karene får utfolde seg på en helt annen måte enn de gjør mandag til fredag mellom kl.0800 og 1600. Heldigvis.

Big Day Records er et rimelig blodferskt og særdeles spennende plateselskap basert i Oslo som har kontrakter med nye og spennende band som Norsk Råkk og For The Love Of Ivy, og nå altså Pappasaft. Fellesnevneren her er rimelig fet og hardslående rock'n'roll, med fokus på musikk lagd for fest og moro. Vi snakker om band som ikke skriver låter som egner seg til filosofering sene høstkvelder, eller med tekstlig innhold som innbyr til dypere analyser. Når det er sagt så serverer Pappasaft seriøse meninger og budskap på sin andre fullengder, I Verste Velgående. På EP'en Høyt Fort Ræva (2012) og albumet Kapitalistepop (2014) var innholdet i langt større grad humor, ironi, sarkasme og moro, så vi kan muligens si at de har blitt noe byråkratisert og alvorstynget med årene. Eller, de har blitt voksne, på en måte. Og det mener jeg på mest positive vis. I fullt alvor.

De unge herremennene Øyvind Auestad (trommer), Jens Petter Johansen (gitar) og Gard Sviggum Saabye (bass/vokal) krydrer hverdagene jakt, fiske, bridge og akvarellmaling, og det er gjennom disse fine, sunne fritidsinteressene de henter inspirasjon til å lage musikk. Eller, du vil sannsynligvis møte dem alle andre steder enn til fjells eller ved et vann, omgitt av mygg og med ei fiskestang i lanken. De har blitt en aldri så liten asfalt-trio, med et økende politisk engasjement, et engasjement som har eskalert i takt med antall dager den blåblå regjeringa har sittet med makta. Øvingslokalet er et nedlagt offentlig bygg på Økern, i lokaler de deler med andre ferske pønkeband, og som inspirerer hverandre. Albumet ble spilt inn i Endless Tinnitus Studio i Oslo, og produsert av Kenneth Storkås. Mixen står Andreas Kvinge Sandes for hos 4th Street Recording i LA, mens den siste finpussingen ble gjort av Jason Livermore i Blasting Room Studios i Colorado. Coveret er designet av Adrian Kaxrud. Avslutningsvis takker de Kvinge Sandnes for noen magiske kick-ass bidrag, uten at jeg vet hva det innebærer, utenom mixingen da, og de tidligere bandmedlemmene Hallvar, Marko og Petter for at de slutta i bandet.

Da må vi si ifra
Vi vil ha ferie fra
Denna regjeringa
Vi skal bli kvitt dem bæibi de får faen ikke komme igjen

"Brutalt Nasjonalprodukt" åpner ballet, og utover at tittelen sier mer enn tusen ord så kan vi konstatere at Pappasaft er alt annet enn fornøyd med fordelingsnøkkelen til de blåblå. Ikke vil de ha private gamlehjem, overvåkning er de ikke tilhengere av, og væpna snut klarer de seg greit uten. Melodien som er satt til å formidle dette politiske budskapet er en gladpunkrocker type My Chemical Romance og Billy Talent, med et seigt riff og et tight komp. Vokalist Gard kan minne litt om en norsk utgave av Billie Joe Armstrong, og synger jevnt over i et rimelig høyt toneleie. En kjapp og festlig start, ihvertfall for en traust sosialdemokrat. Eller en passe bitter pille å svelge for de av dere som synes Erna & co gjør en strålende jobb.

Med "Over Streken" blir det punk type UK på tampen av 70-tallet, med et tregrepsriff av sorten Ramones nærmest spydde ut i perioden 1976-80. Ikke langt unna å være en straight rock'n'roll, særlig når de drar til med refrengene. Låten er en beinhard kilevink til alle menn der ute som ikke tar et nei for et nei når de er ute og jager etter kvinnfolk. Slike duster er det dessverre mange nok av, og Pappasaft lar det ikke være noe tvil om hva de mener, det være seg de som tråkker over en rekke streker om det er knulling de er ute etter, eller de nesten like kjipe gubbe-trollene som henger over tastaturene sine og sprer dritt og håpløse meldinger i retning politikere og kjentfolk, bare de er kvinner. Menn som hater kvinner er en rase som uheldigvis ikke står på lista over utrydningstruede raser.

Den låten som skiller seg mest ut på I Verste Velgående er "2025". En slags vill marsj kjører igang av Auestad, og gitarist Jens Petter hiver seg med i hesblesende tempo. Et par fete taktskifter, metall-stemmen til Gard, og albumets mest intense låt. Bandet har i løpet av 2016 sluppet tre singler. "Over Streken" var den første, og så fulgte "Norske Bomber", som tar for seg den norske dobbeltmoralen i krigsområder, og "HardeKåre", en slags hymne til de karene som lever hardt og dør brutalt. Torpedovirksomhet, fyll og dop er ikke en business for alle. Heldigvis. "Norske Bomber" er poppa punk som vi fikk servert mye av på 90-tallet av spesielt Weezer, mens "HardeKåre" er en langt hardere låt og nesten bør sorteres under hardcore. Den avrunder side A og er i mine ører et av høydepunktene på skiva. Hele halsen på gitaren brukes, riffene er hardere enn resten, koring brutal, og Gard synger med utestemmen. Passe sint høres han ut, og kult er det. Som seg hør og bør er de siste lydene vi hører før vinylen snus en Per Sandberg som mener at noe er latterlig. Hah!

Vi åpner for en glissen hjem
Og spiller feil på hvert refreng
I baren får vi masse gjeld
Men har verdens beste kveld
For det ække særlig attraktivt
Når navnet vårt er såpass kjipt
Og sju personer liker oss
Fra Holmestrand til Hønefoss

B-siden tar av med pønka riff og i et festlig lag. Vi befinner oss nesten i en irsk pub en lystig aften, og får beskrevet hverdagen for mange rockeband her i landet i låten "Konsekvenser Er For Hviledagen". Men, hva gjør man ikke for å holde på med det morsomste av alle morsomme greier; rock'n'roll. Greit å ha godt betalte jobber da. "9-4" er den naturlige fortsettelsen. Pappasaft bruker mer 90-tallsinspirert gladpunk for å fortelle historien om en vel drøy arbeidsdag som begynner med sprit, følges opp med tjall, en presentasjon som gjør at litt amfetamin må til, GHB til telefonmøtet, og litt syre for å få dagen til å gå. Karen tar bussen hjem utpå kveldningen etter å ha satt et skudd heroin. Stakkars djeveler som lever et sånn liv.

For et par uker siden slapp de singelen "The Four Chords Man Of The Apocalypse", og den er akkurat like funky og festlig nå som den var da, selv om fyren de synger om i neste låt neppe liker den. "Bønna (Hater Alt)" er en kjapp rakker, med tromming som tar pusten av meg, og lekkert gitarkrydder. Denne fyren, Bønna, liker ingenting musikk. Han hater derimot alt. Med mindre det er pønkråkk. Men, så er det enkle ofte det beste, og denne låten er enkelt og greit enkel. Jeg elsker kjappe riff, og den metallåpninga her er skikkelig kos.

Tidlig om mårran så starter propagandaen
Sier at du ikke duger
Bygger tvanstanker om såkalte skavanker
Tidlig krenkes god forbruker

"TV2 Blisskrieg" tar for seg jaget i samfunnet etter det perfekte. Perfekt kropp, perfekte karakterer og en perfekt fasade. "Ingen" er lenger fornøyd med det gjennomsnittlige, og ihvertfall ikke med å være gjennomsnittlig. De verselinjene over her har jeg virkelig sansen for, og er noe jeg ofte har måtte jobbe med gjennom jobbene mine. I etterkant av dette følger jo ofte ymse typer angst og trøbbel med å komme seg videre i livet, og for hva? Duppedingser vi ikke har bruk for? Få bort litt flesk fra sidebeina? En nese som helst skulle ha sett litt annerledes ut? Og, hysterisk nok så krenkes vi som forbrukere daglig gjennom reklame og annen påvirkning, samtidig som vi bare kjøper mer og mer. Forstå det den som kan. At låten er beintøff gjør at man spisser ører litt ekstra, og synger med. I hvertfall i bil over Senja.

Albumet rundes av med "Streng, Men Forferdelig" (hehe), og har blitt favorittlåten min på skiva. Jeg tror de synger om Listhaug her, uten at jeg er sikker, men med såpass sterke assosiasjoner så kan det egentlig være det samme. Her går det unna i rasende tempo, og med taktskifter og melodiske partier er dette en låt Ondt Blod kunne ha kommet opp med. Med avslutninger som dette er det bare å vippe vinylen rundt på platespilleren og starte på nytt med side A. Egentlig så er det ganske fiffig å lage så fete låter, når jeg får tenkt meg om.

Vurdering: Jeg har gledet meg i mange uker til å sjekke ut Pappasaft sin andre LP, og de er heldigvis ikke i nærheten av å skuffe. Ironien og humoren sitter ikke like løst lengre, men det gjør til gjengjeld riffene. Det er en mer seriøs trio som langer ut mot de blåblå, og med subtile og saftige hint om at de ikke er overvettes imponerte over innsatsen til Sandberg og Listhaug skjønner vi at de i god punktradisjon befinner seg godt til venstre i det politiske landskapet. I det musikalske landskapet befinner de seg i nabolaget til Ondt Blod og NAG, og da er selvsagt jeg mer enn fornøyd. Glimrende levert, Pappasaft!

https://open.spotify.com/album/3byNBMnEzDF1vwqTZOYTDd