The Wilhelmsens Anbefaler: The Yawpers - Human Question
Bandet har tatt navnet sitt fra Walt Whitman-diktet "Song of Myself", og da er utgangspunktet så bra som det kan få blitt. Jeg oppdaget The Yawpers i 2015, da Bloodshot-debuten American Man ble sluppet. Jeg tror det var Roald Hansen fra Firdaposten/Dust of Daylight som først gjorde meg oppmerksom på dem, og siden har jeg vært hekta. Skiva ble produsert av Johnny Hickman (Crackers) og sendte meg i retning Uncle Tupelo, Elvis Costello og Stray Cats mer enn én gang.
Oppfølgeren, Boy In a Well, er det heftigste konseptalbumet på denne siden av milleniumskiftet, produsert av helten Tommy Stinson (The Replacements), og forteller historien om gutten som ble kastet i en brønn av mora under den 1.verdenskrig. Hjerteskjærende, sprøtt og selvutleverende inn til beinet, tonesatt så tøft, tandert og briljant at det grenser til spinnvilt. Sett deg inn i historia, les litt om hvordan tekstene ble skrevet, og tenk deg at dette er selvbiografisk. Sprøere blir ikke en overgrepsfortelling.
The Yawpers ble til da Nate Cook og Jesse Parmet sluttet i bandet Ego vs Id i 2011, og ønsket å gjøre noe nytt i et mer rocka americana-landskap. Inn kom trommis Adam Perry, som overlot trommestikkene til James Hale, som spiller på debuten og den nevnte cover-skiva. Når Bloodshot kom inn i bildet var det Noah Shomberg som hadde ansvar for takt, trommeskinn og symbaler, og han spiller på de to første utgivelsene selskapet slapp. Men, høsten 2018 sa Noah takk og farvel til bandet, og inn kom Alex Kosh for å gjøre en innsats, og dæven døtte for en innsats han legger ned. Bandet har gjort det meste av produsentjobben selv, men med god hjelp av Alex Hall (JD McPherson, Pokey LaFarge) som i tillegg til å stå for miksingen spiller på tangenter der behovet har meldt seg.
Det å velge seg ut favoritter blant de ti låtene på Human Question føles litt som å velge favorittbiter i Big Ben-pakken når man liker alle de små lakrisdjevlene. Alle ti låtene har noe ved seg, alle er bunnsolide på sitt vis, og alle burde nevnes. Men, "jobben" må gjøres, og da er det umulig å komme utenom "Earn Your Heaven". Ikke bare låter The Yawpers heftig funky, som en blanding av Blues Explosion og The Make-Up, vokalist Nate Cook synger som om han er det (veldig) uekte avkommet til Jon Spencer og Ian Svenonius. De akustiske gitarene er kastet på dynga, Jesse Parmet herjer med elgitaren sin, Nate riffer elektrisk, og Kosh hamrer som om han backer James Brown og Greg Cartwright på samme tid. For en låt.
It wasn’t what I asked for
But it’s exactly what I need
You said there’s growth in agony and we finally agree
If nothing really matters
We can finally let it be
Even on these broken bones I’m dancing on my knees
"Dancing On My Knees" er låten som får meg til å gjøre akkurat det - danse på knærne. Nå referer tittelen til det å være på kne i et forhold, på verst mulige vis, kuet og underdanig. Vi vet fra forrige album at Cook har et havarert og dårlig ekteskap bak seg, så sjokkerende er det ikke at han kommer opp med lyrikk som dette. Dansebehovet kommer sigende i takt med at låten vokser, og i og med at den er ferdigvokst etter 10-12 sekunder så melder behovet seg kjapt. Her snakker vi om mer soulinspirert musikk, iblandet noen doser sørstatsrock av sorten Lynyrd Skynyrd var leverandører av. Igjen får vi en imponerende vokalprestasjon av Cook, elleville takter fra Kosh, og strøken slide-gitar levert av Parmet. The icing on the cake er den brutalt stilige koringen, og den like brutale avslutningen. Steike.
Hvis du liker italienerne There Will Be Blood eller nordirske The Bonnevilles så er jeg sikker på at "Forgiveness Through Pain" din greie, mens "Can't Wait" er bandet på sitt mest beherskede, og kan minne om en slags krysning av REM og The Replacements. Men, er det en rolig utgave av The Yawpers du vil høre så hopper du rett til sistesporet, "Where the Winters End". Cook synger med en innlevelse som kun de største vokalistene kan vise til, og at mannen får fram Paul Westerberg-feelingen i meg sier alt jeg trenger å vite - The Yawpers er bandet for meg.
Nå føles det bare teit å ikke nevne åpningssporet, adrenalin-bomba "Child of Mercy", det psychrock-dronete tittelsporet, zeppelinske "Man As Ghost", dritstilige og barske "Reason to Belive", og behagelige og majestetiske "Carry Me" (faen, for en låt!), så nå har jeg gjort det. Albumet anbefales så varmt at det koker her på Senja. Sjekk ut The Yawpers, spill låtene i Spotify eller Wimp, slit ut YouTube-klippene, og kjøp Human Question. Finere anbefaling får du ikke før fellesferien.