Nye Konger i Trondheim

Kings of the Valley – s/t (Brygga Records)

Det kommer ubegripelig mye kul rock fra Trondheim i disse dager, og Kings of the Valley er et av bandene som bidrar til det. Crispin Glover Records slipper så mye bra at det er spinnvilt, det samme kan sies om All Good Clean Records, og nå er definitivt Brygga Records med på laget. Tidligere har jeg omtalt garasjerockerne i One Track Minds, samt de funky hiphoperne i Seed & the Movement, mens brodern har tatt seg av Kim Olve Breistrand og The Sideways, alle band vi liker veldig godt. Siste band ut er kvartetten som sist fredag slapp sin debut-EP, den selvtitulerte Kings of the Valley.

Øystein Megård er en altmuligmann som spiller Hammond, Rhodes, Wurlitzer, Mellotron og gitarer, i tillegg til å synge, og vi kjenner ham allerede godt som The Sideways sin eminente gitarist og som trommis i Seed & the Movement. I tillegg gjør han studioarbeid, bl.a. med bidrag på Woodlands strøkne album av året, Go Nowhere, samt på et av fjorårets kuleste garasjerockalbum, A Price To Be Paid, av og med One Track Minds, ei skive han for sikkerhets skyld spiller noe bass på. De øvrige i bandet er Markus Margido Drazkowski Teksum, som herjer med bass og synger, Esten Mortensen Holien, trommis og korist, og gitarist og sanger Christopher Roseth Sand. The Wilhelmsens katalogiserer dem under band fra Trondheim, men Megård og Teksum er fra Sunndalsøra, Mortensen Holien kommer fra Beistad nord for Steinkjer, og Roseth Sand har sitt opphav i Brumunddal. Faktisk er det bare Øystein og Markus som bor i Trondheim. De to andre holder i dag hus i Levanger.

Bandet har skrevet og komponert de tre låtene selv, herligheten er spilt inn i Brygga Studio i Tronheim av Pål Brekkås og Øystein, mastret av Magnus Kofoed, og mixa av Brekkås. Brekkås har dessuten bidratt med koring. Det elegante coveret er designet av Robert Høyem, og jeg sitter med en grisetøff vinyl i nevene (eller, den ligger på platetallerkenen akkurat nuh) som har en ubestemmelig oransj-gul-rød farge. Så fryktelig mye tøffere kan ikke vinyl bli, og vinyl er generelt alvorlig tøft. En artig vri bandet har fått til er ei aldri så lita utbasunering av sjølvaste Atle Antonsen. Antonsen har tydeligvis ei høy stjerne blant norske rockere, noe vi tidligere i år så da tromsøbandet The Modern Times brukte ham i musikkvideoen sin av “Motörhead.

Da jeg først ble oppmerksomme på Kings of the Valley, etter en e-post fra Herr Megård, antydet han at de drev på med progrock. Siden jeg hverken er spesielt bevandret i sjangeren, og ofte synes at det blir vel lange låter over nyanser av samme tema, tenkte jeg at jeg skulle sjekke dem ut for høflighets skyld. Ja, vi er stort sett høflige, broder’n og jeg, og hører egentlig altfor mye ny musikk hver uke, siden det er så mange kule og dyktige folk i dette landet som sender oss musikk daglig. Vi er ikke i nærheten av å kunne gå grundig til verks med alt som kommer vår vei, men når vi hører at her, her er det faen steike noe, så bare må vi skrive det av oss. Vel, nok om det, poenget jeg skulle fram til er at hvis det denne gjengen driver med er progrock, ja, da er jeg temmelig solid bevandret i sorten allikevel. For her snakker vi om et band som herjer på med tunge, seige og lekre komp, gitarene hyler i alle kanaler, og ymse orgel ligger stort sett andektig i bakgrunnen og fyller ut lyder nøyaktig der de passer inn.

Debuten består altså av tre låter, og er unnagjort på atten minutter. Jeg tenker at litt av grunnen til at prog nevnes ligger akkurat her, siden jeg har album i samlingen min med 12-13 låter som går unna fortere. Vi skal med andre ord ikke inn i pønkens verden. Første låt på side A er “Lie”, og her kjøres det på med litt klapping på bassen, før trommer, gitarer og orgel kommer durende inn med full tyngde. Etter litt kosing med hele halsen til gitaren, finner Roseth Sand ut at det er like greit å etablere et fett riff, og vi befinner oss langt inni stoner-gata. Vokalen ligger i de høye sfærer, og kan minne om ei evig koring, men samtidig er det ikke veldig ulikt det band som Poco, America og The Allman Brothers drev på med på 70-tallet. Og det er dette tiåret Kings of the Valley gir meg vibber av. I løpet av de sju minuttene “Lie” varer tenker jeg at jeg har hørt tre låter, minst, og da mener jeg det på mest mulig positive vis. Første del er det høy vestkystrock-klasse over, mens det rundt 2:40 dreier mot god, gammel stonerrock type Kyuss og Fu Manchu. Etter vel fem minutter avslutter de det hele med å høres ut som et heltent Motorpsycho, og jeg kjenner at jeg er kokfornøyd med det jeg har hørt.

“Wake Up” runder av den første siden på vinylen, og er låten jeg allerede har blitt godt kjent med etter at bandet la ut en fet video tidligere i sommer. Den kjappeste saken på EP’en er unnagjort på like i overkant av fire minutter, og er fire knakende fine minutter for oss som husker at Queens of the Stone Age var et tøft band en gang i tiden. Melvins er heller ikke den verste referansen jeg kan komme opp med, snodig nok siden de driver på med vokalharmonier band som Alice In Chains var ivrige med på midten av 90-tallet. Uansett, dette er rock uten særlige prog-spor, og burde tåles av alle som fortsatt mener at det komme et og annet anstendig band ut av grungebølgen, og at stonerrocken var kulest på 90-tallet. Videoen er lagd av Bluejackets Productions, og det er i denne låten Atle Antonsen brøler ut “Neimen, så spennende da!”. Vil du bare høre Antonsen så skjer det altså etter 3:28 i låten (4:11 i videoen). 

B-siden består ene og alene av låten “Rotosphere. I løpet av 7:37 kjører de på med poprockprog som forsøker å trekke oss inn i sin egen sfære. Sentrifugalkraften prøver som kjent å dytte ethvert legeme som beveger seg i en krum bane utover. Men, skulle du slumpe til å bevege deg i nærheten av et sort hull, f.eks. etter ei skikkelig rotbløyte, og gravitasjonkreftene øker på som fy, så vil du trekkes og presses innover jo kjappere du flytter på beina. Altså, jo høyere du spiller “Rotosphere”, dess tyngre havner du i en suggerende tilstand og faren er stor for at du letter på pick-up’en og plasserer den på de første rillene igjen når siden er ferdigspilt. Dette er låten der progrockerne i karene kommer til sin rett, og det oser Yes og King Crimson lang vei, samtidig som vi aner spor av Rush og Zappa her og der. Vokalen begrenser seg til litt avansert nynning, og det er mer enn nok. Herrefred, disse karene kan spille!

Kings of the Valley har ingen planer om verdensherredømme, heldigvis, men konsentrerer seg i disse dager om å fullføre sin første fullengder. Akkurat det gleder vi oss veldig til, og så kan det jo tenkes at vi får se dem på ei scene her oppe, nord for Polarsirkelen. De tenker ihvertfall spille en del konserter framover, kose seg med musikk, og forhåpentligvis lage enda mer kul rock. The Wilhelmsens vil uansett anbefale at du sjekker ut Spotify-lenken under her og gir dem en sjanse. Se ikke bort ifra at du finner ut at dette er skikkelig stilig.

Èn kommentar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert