9000 Country-Byen

Den siste lørdagen i oktober skulle vise seg å bli en kveld utenom det vanlige. Prelaten og Bastard Bar var åstedene for en countrymønstring vi må langt tilbake i tid for å matche. I 2010 arrangerte Egon Holstad og Blårock CountryFest med Tellusalie, The Northern Lies, The Brigade og Flying Shoes, en minnerik og euforisk musikalsk aften. Nå var det Prelaten og The North Country Fair som stod for festen. Jack Stillwater spilte på Prelaten kl.2000, og to timer senere var Roger Græsberg & Foreningen klar på den intime scena på Bastard Bar. Og, som om ikke det var nok – Unnveig Aas skulle avrunde kvelden på samme scene halvannen time senere. Det var altså duket for noe av det fineste nasjonen vår har å by på i americana-sjangeren i Tromsø den kvelden vinteren kom. Jeg hadde fått med meg favorittkona mi denne helga, og fra Senja hadde også den talentfulle fotografen Øyvind Aronsen og hans fine kone Aina tatt turen. Dermed blir det lekre bilder i denne lille reportasjen, i og med at han som vanlig har sagt at det er helt ok at jeg bruker hans fotografier. 

Jeg og Renathe startet med å levere bikkja vår hos junior og hans kjæreste, siden det er dårlig med hundehotell ytterst på Senja. At hun vel er allergisk mot hundehår kom vi på i det vi kjørte over Gisund-brua og traff fastlandet. Med full vinter i Svandalen regnet vi med at det ville bli gufne kjøreforhold, med da vi kom inn i landet var det ikke et snøfnugg å se, så turen gikk på de sedvanlige tre timene. Bilturen gikk i selskap med Finn Bjelke og hans popquiz, samt ei spilleliste med artistene vi skulle høre senere på kvelden. Etter innsjekk på hotellet i Grønnegata ville selvsagt Renathe ut å handle, og siden jeg aldri har vært særlig flink til det ramlet jeg av lasset etter en liten halvtime. Jeg siktet meg inn på Blårock, og satset på at det ville være en ledig stol der sånn at jeg ville få se Liverpool-Huddersfield på den ikke altfor store tv-skjermen de har i 1.etasje. Det var lite folk der, noe som ikke kom som en overraskelse med tanke på at det var Man Utd som spilte mot Spurs i den tidlige kampen, to lag som ikke er verdt å bruke altfor mye tid på. Med andre ord fikk jeg orkesterplass i god tid før storinnrykket som var ventet før The Reds skulle underholde de store massene.

Der traff jeg på storebror Holstad, en kar jeg har kjent siden vi begge begynte å jobbe på Blårock tidlig på 90-tallet. Ei utgreiing av Liverpools problemer som Klopp burde ha hørt, noen skrøner om fangst på fiskefeltene utenfor Kvaløya og Senja, og løsningene på problemene i Skole-Norge var på agendaen, og så var det fotball. Etter en heller søvndyssende omgang, der en Salah-bom på straffe var høydepunktet, tok det fyr etter pause. LFC vant til slutt 3-0, men da dommeren blåste i fløyta etter 90 minutter var jeg allerede på Lotus, en fin sushirestaurant midt i sentrum. Der møtte vi Øyvind og Aina, og en kar som heter Eirik. At han er faren til kjæresten til min sønn var ikke med i beregningen, men det er han altså, og det ble mitt første møte med avkommets potensielle svigerfar. Det ble en trivelig opptakt til konserten som skulle åpne det hele – Jack Stillwater på Prelaten.

Fulle av godt øl, sushi, dessert og cognac ruslet vi de drøye hundre meterne til kjelleren og det legendariske skjenkestedet som voktes av Petter Dass. Prelaten var Tromsøs et av de mest populære utestedene på 70-tallet, et sted for både visesang og rock’n’roll. I tillegg var dette raddisene sin bule, og litt av en student-pub. Jeg var litt i yngste laget under den forrige storhetstiden, men har allikevel gode minner fra stedet. Jeg hadde mitt første stevnemøte med kona mi her, og siden dette er noenogtyve år siden, og vi fortsatt er gift, kan man vel trygt si at det ble et vellykket møte. Men, det er ei helt annen historie, og har svært lite med country å gjøre. Vi stemplet oss inn et kvarter før bandet skulle på scena, fikk handlet vin og øl, og endte opp ved et bord helt framme ved scenekanten. I lokalet var the usual suspect. Rune, Willy, Ole og vel så det hadde møtt opp, og jeg vil anta at rundt 50 personer fikk oppleve Jack Stillwaters siste konsert på den to år lange The Farmer Trilogy-turnéen de har vært på. Bandet markerer dessuten ti år sammen i disse dager, og dette var konsert nummer 50 for dem. Mange jubileum på en gang, altså.

Trommis Arne Harald Foss kommer ruslende ut på scena, setter seg bak trommesettet og starter å hamre ut ei småfunky takt. Så følger Odd Inge Rand, tar opp bassen sin og kaster seg på i samme takt. Morten Huseby og sjefen sjøl, Terje Espenes, kommer småtrippende til slutt, og Huseby begynner straks å kose med fjøla si. Prelaten fylles med godlyder, og slik holder de på i bortimot fem minutter og kjører etterhvert på med “One Way Romance” fra Muddy River. Jeg ser meg rundt i lokalet og konstaterer at folk sitter tilbakelent og smånikker med skallene. Folk koser seg fra første sekund, og den neste drøye timen er det nøyaktig det vi får – musikalsk kos. De neste fire låtene Jack Stillwater serever oss er alle fra samme album. I kjapp rekkefølge, kun avbrutt av Terjes spørsmål om vi har det bra, spiller de “Hungry John”, “Sinner”, “When Her Eyes Go Black” og “Cross the Muddy River”. Når tonene av siste låt forsvinner føler jeg at bandet er varme og klare for å virkelig kjøre på. Og, den følelsen stemte bra.

Vi får et aldri så lite sceneskifte i det Terje annonserer at vi skal over til bandets siste utgivelse, fabelaktige The Farmer Trilogy. Vi får en aldri så liten historieleksjon av Terje og Morten, før de går i gang med en usedvanlig solid versjon av “This Farmers Life”, en versjon som går rett over i en like knakende flott utgave av “Pulling Me Down”. Overraskende nok er neste låt ut den som virkelig setter fyr på konserten. “Urban Minority” fra Muddy River er beviset på at Jack Stillwater i sitt mest rocka øyeblikk er vårt eget E Street Band, og at Espenes sin stemme har klare likhetstrekk med The Boss. De finner så plass til “A Knight’s Tale” fra det selvtitulerte debutalbumet fra 2009, og det var pinadø på sin plass. Låten er en av de sterkeste de har i katalogen sin.

Det nærmer seg slutten, de spiller mine favoritter “Coalminer’s Daughter” og “Don’t Know Where I’m Bound”, og en kul versjon av “Sin City Border”, og et par låter fra tidligere skiver, “October” og “The Dancing Girl”. Som seg hør og bør klapper vi dem ut igjen for et par ekstra låter, men når de har gjort “Leaving Train” er det definitivt over. Terje forteller oss at vi har dårlig tid, for han regner med at de fleste skal videre til Bastard Bar. Vi skal jo det, så påminnelsen er på sin plass. Jeg rekker å hilse på karene, slå av en kjapp prat, og så er det over. Det var direkte herlig å få med seg bandets siste konsert for denne gang, og nå gleder jeg meg virkelig til neste utgivelse. At det ifølge dem selv kommer til å bli noe annerledes i forhold til det de har gjort så langt er kun med på å gjøre meg enda mer nysgjerrig. Vel blåst, Jack Stillwater!

Så er det bare å ta beina fatt. Det har begynt å lave ned, med snø tåler vi, så vi skravler oss de 3-400 meterne sørover til byens kuleste kjeller. På Bastard Bar står Espen Jensen og Anette Walle i døra og tar imot billetter. Jeg vil anta at det var 70-80 personer innom konsertene, og håper bare at det betyr at de slipper å svi av for mange av egne oppsparte kroner. De var som vanlig blide og trivelige, og sannsynligvis de som gledet seg mest til de to neste timene. Klokka har rukket å bli 2200, og inne er det allerede brukbart med folk. Jeg er ferdig med øl for kvelden, i og med at jeg har fått i meg max-kvota på fem halvlitere. Det betydde bourbon på meg resten av kvelden, så med en Jack i egen lanke og en hvitvin til Renathe kunne Roger Græsberg & Foreningen bare komme!

 

Jeg har hørt Roger Græsberg tidligere, nærmere bestemt under Senjafestivalen i 2014 da han spilte med sitt Anti-Music Bonanza. Den gangen var det full pupp og rock’n’roll for alle penga. Denne gang var det altså med Foreningen, og foreningen er en mye roligere gjeng. Artig nok spilte Alexander Lindbäck óg under Senjafestivalen ’14, som frontmann i bandet Seven Doors Hotel. Da stilte han som gitarist og vokalist, men i foreningen er han plassert bak trommesettet. Og, bare for å ha det ute av verden – der hører han pinadø hjemme! Nå er han en flink sanger og gitarist, men som trommis er han magisk. At han spilte sammen med St.Thomas (RIP) er en kjent sak, og han var steike flink den gang da, men ti år med øving har rett og slett gjort ham til en mester. Teknisk er han strøken, han gjør små, umerkelig tricks som får meg til å tenke “hva faen gjorde han der?”, og er i sitt ess når storklubbene dras fram og han virkelig kan hamre løs. På “lyden av hjul” (med H, ja) er hele bandet løssluppen, og “Giftering”, en av de lekreste låtene på årets album Triste Sanger og Vals, framstår langt røffere i kantene. Ikke minst på grunn av start/stopp-vrien som live er direkte dritstilig, og en effekt som gir låten et soulpreg av en annen verden.  Jeg er med fra første øyeblikk, og det slår meg at dette er musikk som virkelig gjør seg på konsert. 

Jeg liker jo skiva veldig godt, og brodern skrev en veldig fordelsaktig omtale da den kom. Men, jeg har følt at de norske tekstene har gjort det hele litt vel snilt, litt vel hillbilly-aktig, og har i mitt stille sinn innbilt meg at jeg ville ha gitt den en 4’er om jeg var den som skrev omtalen. Nå viser det seg at storebrødre vet best, og har lett oppjustert den til en 5’er. En sterk, sådan. Sjefen framstår som en subtil kar med sine meldinger, men er samtidig utadvendt og i topp humør. Småpratingen er med på å løfte stemningen i lokalet, og når de drar i gang vakre “Elvesang” bøyer en av byens mest trofaste konsertgjengere, Anders, seg framover og hvisker “finnes det noe vakrere enn lyden av en strøken pedal steel-gitar?”. Jeg blir svar skyldig, men tenker i mitt stille sinn at det neppe gjør det når den trakteres på det viset Krister Skadsdammen kan.

Skadsdammen var med Roger til Senjafestvalen, og kan mer enn å skvise lekre og melankolske toner ut av dette liggende strengeinstrumentet. Han tråkker til med el-gitar når det trengs, og beviste i Anti-Music Bonanza at han kan rocke om det er det om å gjør. Det trenger han ikke denne kvelden, men det er ikke fritt for at det kommer et riff eller to fra hans sted ytterst til venstre, og melodilinjer spilles klokkeklart og pent. En rocker som kan sin country, noe han viser på singelen “Dolly Parton”, en annerledes og herlig hyllest til The Grand Old Lady. Bandet har flere hyllester på repertoaret denne kvelden, nemlig “Owens & Creedence”. Vi får en liten epistel om hvor store Buck Owens og CCR er jo lengre opp i Hedmark man kommer, og at selv The Beatles og Elvis Presley blir smågutter sammenlignet med dem. Unnveig Aas er medlem i Foreningen, og hennes koring er av det himmelske slaget. Jeg vil gå så langt som å påstå at jeg lett sammenligner Roger og Unnveig med Gram Parsons og Emmylou Harris, og en penere referanse skal det godt gjøres å komme opp med. Samtidig tar hun vokalansvar innimellom, synger vers alene, og overdøver Roger i enkelte refrenger. “Grått Hår” er muligens kveldens høydepunkt, og bedre honky tonk-stemning har det neppe vært på Bastard Bar før. Bandet spiller så innihelvete solid, de er så dyktige musikere, at de vel egentlig kunne ha spilt hva som helst og fått det til å svinge.

Sistemann i bandet, bassist Morten Andreassen, er ny i Foreningen. Tor Ånon har flyttet langt opp i Setesdal og startet Joker-butikk, og er ute av dansen. Med Andreassen har de fått inn en knakende dyktig bassist, mest kjent som medlem i Babylon Badlands, bandet til The Wilhelmsens-favoritten Levi Henriksen. Jeg visste at jeg hadde sett karen før, men klarte ikke plassere ham. Det er Ole Morten som har tatt seg av all skriving relatert til Levi, så han hadde kjent Morten igjen umiddelbart, men jeg måtte altså få hjelp av Lindbäck. Han har blitt fast medlem av Foreningen nå, og det han leverte sammen med resten av bandet denne kvelden var mer enn godt nok til å bestå ildprøven. Roger Græsberg & Foreningen sørget for at kvelden fortsatte i samme bunnsolide spor. Bandet gikk av scena til solid applaus, og strenet rett backstage. Jeg fikk såvidt hilst på Græsberg selv, og slått av en ørliten prat med Lindbäck da jeg gikk ut for å trekke frisk luft. Samtidig hørte jeg på “folkepraten” at folk var særdeles fornøyde. Beskrivelser som “vanvittig dyktige musikere”, “dette var country med mening”, og “jeg hadde ikke drømt om at de skulle være SÅ bra!” florerte. Første del av The North Country Fair-arrangementet hadde med andre ord vært vellykket, og Espen og Anette gliste godt halvveis inn i lørdagsnatta. Jeg er sikker på at Tor Thomassen var like fornøyd, men han satt solid plassert ved baren med krykkene sine stablet opp ved siden av krakken.

Kveldens hovedattraksjon må sies å ha vært Unnveig Aas, i den grad skryt og gode anmeldelser i pressa angår. Jeg hørte folk nevne at de hadde kommet ut pga henne, og det var mange som ikke kjente til Jack Stillwater og Roger Græsberg & Foreningen. Nå var det en og annen som ble overrasket da bandet kom ut på scena og viste seg å være identisk med bandet som akkurat hadde takket av. For oss som kjenner til hennes debutalbum, vakre og sterke Old Soul, var det akkurat som det skulle være. Dette er musikerne som spiller på skiva, og det inkluderer Morten Andreassen. Skulle du ikke kjenne til henne så er vi nå inne i årstiden som kler Unnveig og hennes musikk perfekt, og det er skikkelig lurt å sjekke henne ut. Hun har et par EP’er ute óg, så de bør spilles i samme slengen.

Men, nå stod hun altså på den lille, intime scena på Bastard Bar, klar for å underholde et forventningsfullt publikum. Den unge dama som er født i Tromsø, og tråkket sine barnesko på Laksvatn, en solid halvtime utenfor byen retning E6, spilte seg stort sett gjennom hele årets album, og selv om hun nok ble litt sliten etterhvert så var det absolutt ingenting som tydet på det. Reise, lydsjekk, innsjekk og to konserter må bare ta på, men Unnveig så like sprek ut da siste låt var unnagjort som hun gjorde to timer tidligere. På scena står hun nesten aldri i ro, noe bildene illustrerer godt, og danser og vrikker seg gjennom låtene. Hun er sjarmerende, morsom og ikke så rent lite proff i småpludringen mellom låtene. De alle fleste låtene blir presentert, og kult nok så handlet alle låtene om en eller annen fyr, i all hovedsak en eller annen eks. Etter at disse typene hadde forlatt henne, forhold og sikkert leilighet, satte hun seg ned og komponerte dem ut av hodet og hjertet. Slikt blir det både hjerteskjærende og ettertenksomme tekster av, og med det bandet hun har i ryggen blir det knakende sterke konsertopplevelser.

Unnveig Aas bringer en god del lavmælte låter til bords, og midtveis i konserten var det tid for disse. Skuffende nok var det mange i lokalet som fant ut at det var på tide å komme med siste nytt til kompiser, utbrodere siste ukes hendelser, og generelt skravle altfor høylytt. Dette ødela litt av opplevelsen, selv om de på scena gjorde sitt beste for å få oss til å fokusere på musikken. Med “Things Will Be Better” ble pinadø ting bedre, og skravlerne ble overdøvd og tilsnakket. Låten satt som et skudd, og er definitivt en av hennes sterkeste låter. Unnveig goes ABBA. Når hun popper opp stemninga er hun ikke ulik vår egen Dagny, og det er jo alltid kult. Andre låter som virkelig gjorde vei i vellinga var “Rain”, “Mama, I Want To Be Young” (alene på kassegitar), “What Hurts the Most (Is Knowing You Want to Leave)” og “Fleeting Love”. En herlig kveld i americanaens tegn ble komplettert av Unnveig Aas på strøkent vis, og vi vandret lykkelige og fornøyde ut fra Bastard Bar. Dette vil vi ha mer av!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert