Bård & Børre Band – Bård & Børre Band (Safe & Sound Recordings)

bård & børre

Bård & Børre Band, ass… For et nydelig bandnavn. Børre Bratland (General Forsamling), Bård Halsne (Helldorado) og Kenneth Andersen (Cpt. Biff & The Seamen), er trioen som skjuler seg bak dette strålende navnet. Disse herrene har spilt i alle de nevnte bandene og mange flere, så vi snakker om rockere med lang fartstid her.
6 mai slipper gjengen sin lenge etterlengtede debut på det ypperlige plateselskapet, Safe & Sound Recordings, og jeg har vært så uhelvetes heldig at jeg har fått albumet i hende allerede.
For det er absolutt ingenting å legge skjul på. Etter sånn cirka 11 sekunder, skjønte jeg at dette er rett opp i min musikalske bakgår, der de fineste og tøffeste tingene tar til. Rett inn i min sjel som elsker akustisk dynamikk i form av låter med tekster og driv som dette, og sånne småskakke lyder som jeg alltid lengter etter. Musikk som er hamret ut i nuet, som sleper med seg all den tradisjonen det er verdt å slepe med seg, og som fremstår som noe som har vært der i all evighet – selv om det utvilsomt også høres ut som ferskvare hentet rett ut av slakteriet, eller lagringstankene på brenneriet om du vil.
Dette er 20 år gammel whisky lagret på eikefat – for viderekomne. Det er akevitt til lutefisken. Dette er vinen du aldri har smakt, men som du elsker i det øyeblikket du ser flaska. Dette er øl og tørrfisk, biff, burger og iskald glass-cola. Dette er fest og moro, blodig alvor og steintøff, viktig musikk. Det er vel kanskje ikke så lurt å lire av seg alle superlativene før jeg har kommet i gang med denne omtalen, men enkelte ganger jager musikken meg opp i den jævla gardintrappa som står der å svaier like opp under det musikalske mønet. Jeg vet at sjansen for at den vil bære meg og min vekt er forsvinnende liten, men jeg bare må opp dit hvor de fæle, vakreste fuglene synger, koste hva det koste vil. Om jeg faller ned å knuser min kropp, har jeg forhåpentligvis forsatt sangene lagret i min sprukne skalle et sted. Og da er alt bare velstand. Unnskyld språket, men jeg gikk på en real musikkmine nettopp. Det sa bare: PANG! Så ha meg unnskyldt.

OK. Det er kanskje best å komme seg ned på jorda, eller ned på gulvet. Dette gulvet som er lagt ut med den største kompetanse, og som stammer fra premiebjørk av en annen verden. Dette gulvet som har en uendelig resonans når jeg spretter rundt alene på det i fylla en tidlig lørdag morgen.
Nei og nei… Jeg skulle jo roe meg litt ned. Det er sannelig ikke lett når musikantene spiller og synger så tøffvakkert som de gjør her. Alle detaljene. Koringa. Hallelujah!

Jeg spiller dette albumet om og om igjen. Igjen og om. Jeg spiller det høyt, for det må spilles høyt.
Gitarene og den sinnsykt tøffe tromminga. Pulsen, pusten, pulsen, pusten, atmosfæren og fasongen. Sangen som kanskje kommer rett fra den blandingen mellom bedehuset og helvete. Blåserne som dukker opp som engler trukket sakte gjennom siestalikør (hikk og hurra), alt og mer enn alt tilsammen. Engler med dritt på mer enn bare vingene, muligens.

Bård & Børre Band Bandbilde

Denne blandingen av gammel rusten og uimotståelig blues. Miksen av folklore og country fra de mest avsidesliggende hillbilly-områdene i Texas eller Kentucky, for den saks skyld. Eller Jæren, kanskje. Hva vet jeg. Den funker. Funker meget bra.
Jeg vet bare at det finnes alt for lite av sånt som dette. Men det gjør jo egentlig fint lite nå som vi får servert dette dynamiske dyret med en så dyp røst som dykker langt ned i grunnvollene. Denne til tider abstrakte frelsen (m-hm) fra de skumleste bedehusene, denne helsebringende ompabluesen, disse New Orleanske djevel-salmene, denne giftige folkrocken, bluespunken og helt hallelujahen som strekker seg tilbake til både Hank Williams, John Lee Hooker, Robert Johnson, Åge Samuelsen og Captain Beefheart.
Den er vakker og livsfarlig på en og samme tid, og den gjør at jeg ikke er i nærheten av å ville separere låtene fra hverandre, selv om det er lett. For de står fjellstøtt hver for seg.
Men jeg vil ikke. Ikke nå.
Her er tykje-bluesrock’n’roll (“Gravblues” – svarte fanden for en låt) Og sweet Gram Parsons-feel (“Gokvell”). Det er alt hva et lengtende musikkhjerte kan begjære, om det ikke er polert og intetsigende pop det mot all formodning begjærer (neida).
Det er vel lov å si:
Hærrejævlar, Gud i himmelen og Satan i de dypeste mørkeste hull. Og er det lov å si skål med mårrakaffen denne utmerkede formiddagen, så gjør jeg det også..? For dette er det fineste jeg har opplevd fra gamle Norge på jævla lenge. Og det er ikke dårlig når musikken som rører seg her på bjerget for tiden, aldri har vært bedre. Det bobler og koker i gamle musikk Norge.

Bård & Børre Band sier jeg bare. 6 mai. Gå ikke glipp av dette. Jeg er i alle fall helfrelst. Løp og kjøp!
Og hurra for Ole, Jørgen og Johnny (utrolig flotte navn der ass) på henholdsvis trompet, saksofon og trombone. For et album!
FOR ET ALBUM!
Så tøft at jeg gråter av ren pur glede, og så festlig at jeg ler uhemmet som en åndssvak tomsing fra et eller annet umulig avhull langt, langt bortenfor bortevekk.
Om du leter etter svake øyeblikk, så snu deg å gå herfra i full fart. Du finner de ikke her. Ikke med lupe, og ikke med laserinstrumenter fra fremtiden. Dette er kunst, galskap, glede og vanvidd. Dette er originalt hele veien fra bedehuset til det gamle vannhullet.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert