A-11 – This Memory Is on Me (TB Hurricane Records)

Jeg var i gang på kjøkkenet med å forberede en aldri så liten middag da jeg plutselig kom på noe vesentlig og matet CD-spilleren som står der, med dagens post. Det vil ikke si at jeg klemte de hersens regningene eller den elendige reklamen inn i spilleren. Neida. Man er da ikke helt jævla tilbakestående. Det var den flunkende nye skiva til countryveteranene A-11 som skulle få stå for musikken når koteletter, grønnsaker, saus og andre finurligheter ble behandlet på en måte som til slutt var ment å ende med at man fikk en brukbar matlyst. Jeg tror aldri det har vært mer trivelig å mekke middag før. Og maten… Mmm-oæh!

Først: This Memory Is on Me er stort sett en plate med med originale låter i klassisk countrydrakt. Da planleggingen til dette albumet startet opp høsten 2015, og alle involverte ser frem til å starte innspilling i begynnelsen av 2016, skjer tragedien. Frontfigur og hovedsanger Tore Andersen dør brått i jula, og planene blir selvfølgelig lagt på is. Jeg kan tenke meg at det meste blir kjipt og jævla trist nå (hvil i fred Tore).

Men hør. Tiden går. En av Tores favorittsangere var Malin Pettersen, hun som f.eks synger og skriver i Lucky Lips. Da hun ble spurt og takket ja til å bli med i bandet, og innspillingen av ny plate, var gleden stor. Det var bare en liten ting som måtte gjøres først… Malin skulle nemlig først sette et nytt barn til verden. Men etterhvert blir heldigvis den nye plata ferdig. Innspillingen som startet med det smertefulle tapet av en god venn, sluttføres med at et nytt liv ser dagens lys. Det er bare vakkert, spør dere meg.

Også: Noen nydelige gjester har gitt sine bidrag til denne innspillingen – Brennen Leigh, Beth Chrisman, Redd Volkaert og Roy Lønhøiden. Innspillingen er naturlig nok dedisert til Tore Andersen, blant annet siden flere av låtene på plata er skrevet av han (til bandet) før han døde, og disse har heller aldri vært utgitt tidligere.

Tidligere denne uka: “Ja for i bakvendtland der kan alt gå an”, eller noe i den duren.
Jeg kom lovlig sent inn å oppdaget at A-11 hadde en plate klar. Jeg vet ikke om jeg skrev det da jeg omtalte Country Heroes, men jeg tenkte i alle fall da, at jeg merkelig nok ikke hadde hørt om dette bandet med det klingende navnet A-11 – som var behørig nevnt i forbindelse med Country Heroes siste utgivelse. Jeg leser ikke mine egne omtaler bortsett fra en liten halvtime etter at jeg har postet dem, og da er det stort sett for å se om jeg har skrevet noe, eller stavet noe feil (husk at vi er i bakvendtland). Uansett, poenget er at jeg sendte forespørsel etter et anmeldereksemplar av dagens album, uten å høre på filene som var vedlagt i en e-post jeg hadde fått (vi er fortsatt i bakvendtland), og dette gjorde jeg ene og alene på grunn av at Country Heroes debut var så helvetes bra, og at A-11 var et orkester som tydeligvis hadde en eller annen forbindelse dit. Så da tok jeg sjansen, nesten i en sånn “litt sent ute panikk”, og jeg ba om et eksemplar. Dagen etter fant jeg den rykende ferske CD-en i postkassen. Det er ikke alt som tar lang tid.

Foto: Gunnar Knutsen

Tilbake på kjøkkenet, ett minutt etter at jeg har trykket PLAY: “Ole!! Hva er det du spiller nå? Det er jo skitbra”!

Det er med andre ord ikke alt jeg klemmer inn i kjøkkenets egen CD-spiller som er nevneverdig bra..? Hm. Men OK da. Jeg kan kanskje leve med det. Særlig når min kjæres reaksjon er den samme som min. For musikken som spratt utover kjøkkenflisene denne nydelige dagen, var rett og slett helt strålende fantastisk. Og der jeg sto, blant koteletter, saus, gulrøtter, løk, ertestuing og poteter, begynte jeg å se meg om, som om jeg hadde ventet å finne Hank Williams ikledd sin beste skjorte i kjent positur, i et av hjørnene. Men Hiram var ikke å se, bortsett fra i min utmerkede fantasi.
Jeg reiv av meg et “YEEHAW”, og skjønte at mine antagelser om at A-11 bare MÅTTE være bra, stemte veldig godt.

Jeg spiller forskjellig musikk når jeg lager mat. Det er en utmerket tradisjon alle hobbykokker bør prøve. Skal det være hot, ala chili og jalapeño, er det kanskje Los Lobos, Ry Cooder eller Motörhed, er det husmannskost vi snakker om, er det ofte Guy Clark, Emmylou Harris eller Townes Van zandt, om jeg skal improvisere litt, kan det være Thåström, Tom Waits eller kanskje John Coltrane, eller skal jeg lage… Ja, du skjønner tegninga. Heretter kommer det utvilsomt til å være A-11 en god stund fremover, uansett hva jeg skal mekke. For ikke bare ble middagen helt utmerket, men prosessen som endte i det gode resultatet, ble en ren fest. Smertefritt og lett som en nyfødt sommerbris, fikk de blå elegant tonene meg til å danse rundt på kjøkkenet som en vektløs ballerina, og med en imaginær Hank i sidesynet, fikk sausen den perfekte tyngden i utsøkt balanse med god smak. Kottisene var saftige og møre, og hele måltidet var en konge (les Elvis) verdig. Jeg takker gjengen i A-11 for dette. Virkelig.

Ah… Den åpningslåta som også er tittelkuttet. Den er virkelig en perle og en moderne klassiker i en råfrekk tradisjonell honky tonk-drakt. Mer tradisjonell og langt mer spennende en de som ser dagens lys i Nashville i disse dager. Javisst er det en bragd, og Tore Andersen, han var litt av en låtsnekker.  Alle de orginale låtene, óg Don Gibsons “Sweet Dreams”, fungerer utrolig bra når de fremføres av musikere fra den øverste hylle her. Herregud for en gjeng!! Jeg kan ikke få dette understreket nok. Og Malin Pettersen, hun har med denne plata klatret helt til topps når det kommer til norske favorittvokalister, uansett kjønn. Jeg løfter cowboyhatten av hyssingen og bukker meget dypt.

Her og nå: Gamle Norge har med band som f.eks Country Heroes, Bo Outlaw & Løiten Twang Depot, Claudia Scott óg andre, etterhvert fått en knakende flott beholdning i countryuniverset. Band som ikke står noe tilbake for det som foregår på den andre siden av dammen. A-11 er kanskje det bandet som har imponert meg aller mest i dette dødsviktige segmentet. Så det begynner å ligne et liv dette her. Et liv i countryens sus og dus.

Kjapt oppsummert: Jeg vet ikke om en bedre måte å fortelle dere hva jeg synes om This Memory Is on Me, enn den jeg nettopp har gjort det på. Og du… Har du omså bare én countrycelle i kroppen din, skal du løfte på skinkene og gå ut å skaffe deg A-11’s siste verk. Gjør det i dag. Det er jo lørdag. Kjøp gjerne med deg din favorittgift i samme slengen. Jeg tror ikke du kommer til å angre på det.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert