Aadland gjør det igjen

Tom Roger Aadland – Songfugl (Embacle Records)

Siden jeg først oppdaget Tom Roger Aadland en stund etter at han kom med sitt andre album, Blod på spora i 2009, har han vært der i bevisstheten som en av landets fineste musikanter og tekstforfattere (les poet). Men det var vel ikke før i 2015, altså 6 år senere, at jeg virkelig forstod hva mannen var laget av. For med Rapport frå eit grensehotell var det ingen tvil. Ord og toner – usannsynlig stilig kombinert. Lys og mørke, rød og blå. Nyanser og store følelser. Kort og godt alt som hører hjemme i god musikk.

I ettertid har jeg dessuten oppdaget resten av hans i alt sju album. Også de holder nivået som imponerer. Den engelskspråklige debuten, Obviously Embraced fra 2007, nevnte Blod på spora (Dylans Blood On the Tracks gjendiktet på norsk) fra 2009, Det du aldri sa fra 2011, Fløyel og stål fra 2012, nevnte Rapport frå eit grensehotell fra 2015, og hans fabelaktige Dylan gjendiktning av Blonde on Blonde, Blont i blont, fra 2016, er alle utgivelser vår mann har all grunn til å være stolt av. I det siste har jeg hørt mye på alle hans skiver (bortsett fra Blod på spora som det er vanskelig å få tak i), noe som gjør at jeg lett kan konkludere med det jeg nettopp hevdet. Mannen er vaksinert mot å komme med svake skiver. For meg står Tom Roger Aadland for kvalitet.

Og med et sånt utgangspunkt er det ikke forbundet med så alt for mye stress, det at det atter er duket for et nytt album. Det er ingen grunn til å være nervøs på hans vegne, for å si det sånn. Jeg bare vet at det blir bra (noe mange flere burde forstå). Spørsmålet er snarere – hvor bra det blir.

Vi skriver altså mars 2018, og Tom Roger Aadland slipper Songfugl. Et album vår mann i en samtale vi hadde her forleden mente var hans mest melodiske til nå, hans lyseste og mest popinspirerte. Ja, han hevdet sågar at albumet kunne fremstå som en tanke feminint. Dette er vanligvis faktorer, eller elementer om du vil, som kan skremme vannet av meg. Melodiøs, lys og feminin pop. Tenk på det. Det burde ha lite med en mannlig trubadur fra det røffe vestlandet å gjøre… Og takk og pris. Det har det.

Det svakt feminine draget er etter min mening plantet i kjærlighetserklæringer, myke verdier, og i det nyansespillet som også drar albumet nærmere popmusikken. Og melodiøsiteten vi finner, har en kraft, eller magi, som tenner lyset mer enn før. Det er ikke verre en det, selv om det, ikke er bare bare. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er Songfugl et nytt Tom Roger Aadland-album som bringer oss 10 nye sanger, sanger som også denne gangen er behandlet av det fineste som kan fremskaffes av musikanter. Avsindige Kjetil Steensnæs, fabelaktige Sigbjørn Apeland, eminente Tor Egil Kreken, og ikke minst den fullstendig strålende Erland Dahlen. Dette i tillegg til et nydelig knippe gjesteartister.

Jeg føler dessuten for å si, nå som jeg allerede er i skrivinga, at de fysiske fargene som møter øyet, stemmer perfekt med de musikalske strukturene vi får servert her. De gjenspeiler på en måte følelsen jeg får når Songfugl åpner sitt spirituelle spekter, om det er noen som skjønner hvor jeg vil. For å si det enklet, så samsvarer de fysiske stemningene med alt det andre som åpenbarer seg gjennom dette albumet. Og da, er det vel på tide å si noe om selve innholdet. Altså om sangene.

Foto: Geir Dokken

Albumåpneren “Vestland, vestland” er en temmelig storslått kjærlighetserklæring, både på godt og vondt – mest godt, til stedene der Tom Roger har sine røtter. Den ville naturen bor i rytmemønstrene, og alt som blir ytret understrekes av et heftig strykerarrangement og instrumenteringen generelt. Så kommer en om mulig en enda større kjærlighetserklæring, gjennom “Alle dei i ei”. Denne gangen til Aadlands utvalgte. Denne vakre sangen er et mektig manifest til den sanne kjærligheta. Til det å se sin bedre halvdel, kanskje i store tanker på litt avstand, i savnets time. Jeg blir utrolig rørt når jeg hører denne sangen. Og når Tom Roger sier “første gong eg såg deg – var det som eit teikn”, kjenner jeg min egen kjærlighet til dama som har orket, og orker leve sammen med meg. Dette er stor låtskriverkunst.

“Skal eg tilgje” er en slags duett med Anne Lise Frøkedal. Kombinasjonen av disse to stemmene skaper en litt sånn farlig stemning som passer låta jævlig godt. Det føles som det gnistrer litt i rommet mellom disse to røstene, noe som forsterkes av den litt tunge rytmestrukturen. Gitarene og Anne Lises skarphet/klarhet, driver på mange måter melodien ned i jordsmonnet, som et spett borer seg inn mellom grus og jord. Med ett kommer så “Ein Dag” opp av gunnen. Denne varsomme og delikate låta, bare stiger opp i sin vakre atmosfære.

Ein dag ser du du er halden
Av ei varm og varleg hand
Som ein fugl funne fallen
Og løfta ømt opp av einkvan

Lyrikken er som hentet fra en ordløs film der bildene sier alt, og når melodien nynnes sammen med Kjetils barytongitar, blir det hele til ren magi.

Sistelåta på side 1 er stor. Albumets beste og kanskje mest ambisiøse låt. “Det vakraste ordet” er gåshud, ståpels, ærefrykt og kraft. En kraft som hugger tak i første takt, og som ikke slipper før dagen har vandret og Jon Blund har funnet deg, i siste akt. Ordene strømmer på i en musikalsk tpopgrafi som kun begrenses av lytterens fantasi, eller mangelen på den. Det er i musikalske øyeblikk, eller bare i øyeblikk som dette, jeg vet nøyaktig hvorfor jeg aldri slutter å lete. Det er låter som denne jeg vil finne i enden av regnbuen. Takk, Tom Roger og alle dere som har hatt en finger med her.

Side 2 starter med den første singelen fra skiva “Sommaren utan ende”. Her kommer lyset inn for alvor, her møter vi den skjellsettende sommeren jeg er sikker på at vi alle kan kjenne oss igjen i. Den evige sommeren der alt skjedde. Sommer da smaken på hva som kan vente der fremme, åpenbarte seg for oss uskyldige sjeler. Dette er en lettbent og flott låt som lett finner veien inn i våren og sommeren som nærmer seg med stormskritt – selv i dagens kulde som sier -23. Neste ut, “Om du var ein songfugl”, er den utrolig vakre sangen der albumets enkle og beskrivende tittel er hentet fra. Nok en gang beskriver Tom Roger kjærligheten så vakkert at det er til å gråte av. Gråte av godhet og ettertanke, av filosofi og livet som banker videre.

“Moskusen på Dovre” er en humoristisk rocker med et ikke så alt for lite sting av alvor, slik jeg ser det. Og når Lars Håvard Haugens gitar pløyer seg gjennom terrenget med 10 000 volt, får låta et slags utløp for et opparbeidet raseri, samstundes som det nevnte alvorsstinget understrekes ytterlig.

Du burde tenke på miljøet
Slik du reiser ifrå meg
Eg kunne farteheile verda
Berre for å finne deg

Men som sagt, så ligger det mye humor her, og det gjør det hele litt lettere, både rent musikalsk og i helheta. Det hjelper på at Lars Håvar gir låta vinger. Den mannen kan klemme det meste ut av sin gitar.

“Eg rodde den djupe fjorden” får meg til å tenke på Van Morrison sånn rent poetisk – og litt musikalsk. Jeg tror dessuten Ivan hadde vært stolt om det var han som hadde skrevet sangen. Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i denne teksten med hver takt og hvert eneste ord, uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Dette er en sang mange vil kunne finne trøst i, om det er trøst folk søker. Låta er full av følelser og nydelige arrangementer. En sann perle fra Aadlands mesterlige hånd. Albumets siste låt, “Ein ven i verda”, er definitivt albumets letteste komposisjon. Den er kanskje så lett at jeg ikke får helt taket på den, dette i sterk sammenligning med de resterende låtene på Songfugl. Det er en fin sang, full av fine små instrumentelle detaljer. Jeg tenker feelgood, omsorg og optimisme når låta utspiller seg og fyller min halvgamle kropp.

For å avrunde denne omtalen, vil jeg bare si at Tom Roger Aadland gjør det igjen. Han serverer oss nok et knippe med låter som føyer seg fint inn i rekken av sanger denne vestlanske poeten har tyllet fram de siste 11 årene. Songfugl er et album som peker mot våren, og det passer jo jævla fint i disse tider. Karaktermessig er det lett å tenke tilbake på hva vi har fått fra før herfra, og dermed lett kan gjøre en kvalifisert “sammenligning”. Dette er et album å ta med seg.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert