Aaron Keylock – Cut Against the Grain (Provogue Records/Mascot Label Group)

Den britiske gitaristen og låtskriveren Aaron Keylock er endelig klar med sitt etterlengtede debutalbum, Cut Against the Grain, i disse dager. Den unge mannen som ennå ikke har rukket å bli 20 år når han nå debuterer, blåste undertegnede rett inn i bøttekottet og vel så det da jeg fikk servert riff og licks fra hans Gibson Firebird for noen måneder siden. Og det har han fortsatt å gjøre. Så dette er en mann for fremtiden, og han bør spilles høyt. Jævla høyt.

Jeg fikk den gamle følelsen av å ha oppdaga en ny gitarhelt da jeg fikk promo CD-en i posten en novemberdag i fjor. Den magre duden bak Firebird-øksa på coveret ga meg en følelse av at det stadig (ikke ofte, men likevel) kommer til folk som for evig tid vil sørge for at den gode gamle rocken ALDRI vil dø, selv om den noen ganger havner litt ufortjent i bakleksa. Med tittelen Cut Against the Grain, er det vel ingen tvil om at mannen gir blanke faen i hva som er i tiden når han forer på med det han elsker, nemlig gitarbasert ektefølt rock’n’roll med fete nikk til både bluesrock og hardrock, ala Johnny Winter og Led Zeppelin, f.eks.

Aaron som ble født i Oxford, UK, plukket opp seksstrengeren allerede som 8-åring, og bare 3 år etter, mens kompisene hans fortsatt lekte med plastfigurer og faen vet, sto han der, 11 år gammel og bare lirte av seg fete riffs rundtomkring på rocke-scenene i Oxford. Det er ganske spesielt, egentlig.

Jeg har alltid vært svak for gitar i så og si alle former, og da jeg hørte gitarlyden (lydene) unge Keylock opererer med for første gang, kjente jeg at det reiv litt godt der bak i sjølvaste røvhølet. Du vet, når uante muskler aktiveres like før ståpelsen spretter på “føttene” og får huden til å kjennes ut som en aldri så liten slagmark, eller et smekkfullt dansegulv om du foretrekke et sånt uttrykk? Ikke!? Hm… Snodig.
Uansett. Lyden er én ting, men alle riffene, licksa, drivet og “feelingen”, noe helt annet. Selvsagt er lyden dødsviktig når en gitarist vil til et spesielt sted, men det er hva som kanaliseres ut gjennom denne optimale lyden, som virkelig teller og gjør en forskjell. Og der har vi vår mann Aaron Keylock. Den unge briten har allerede rukket å få gitargudstatus her hjemme i mannehula, let me tell you. Jeg ELSKER Aaron Keylock nå sånn helt plutselig. Mannen spiller med en innlevelse og en pondus jeg ikke har hørt siden jeg oppdaga forvrengte gitarer, og da gjerningsmennene ofte hadde navn som Ritchie Blackmore, Jimmy Page, Tony Iommi eller Gary Moore, for å nevne noen.

Aaron Keylock har gjennom oppveksten latt seg inspirere av mange historiske storheter. Vi snakker grupper og folk som Black Sabbath, Rolling Stones, Aerosmith, Led Zeppelin, The Black Crows… Vi snakker om Steve Marriott, Robert Johnson (selvsagt), Charley Patton, og ikke minst fabelaktige Johnny Winter. Vi snakker om mange flere enn dette, helt sikkert, men det er likevel ikke essensen her. Etter min ydmyke mening har vår unge venn et helt eget drag over musikken han fremfører, og han har et eget sting i låtene han skriver. Nå er det likevel ikke sånn av Keylock har funnet opp kruttet igjen. Det skjedde for lenge siden, og det er heldigvis allerede historie. La oss bare bli ferdige med den leksa. Ei heller er det vel slik at Keylock gjør ting ingen har vært utsatt for før. Selvsagt låner han av historien. Selvsagt har han “stjålet” et riff eller tre fra sine forgjengere… Det er ingen tvil om den saken. Men sånn er det altså musikk fungerer. Du låner litt her, lar deg påvirke litt der, og du viderefører det gamle i skjønn forening med det du selv har å by på. Det er der magien og “det nye” oppstår”. I kryssilden mellom det tøffeste som har vært gjort før, og det som raser gjennom blodet og sjelen til den som i sin egen skaperkraft legger sitt eget hjerte frem for folket. Enten for å knuses, eller for å omfavnes. Jeg hører altså til i den siste kategorien. Jeg elsker denne kunstformen, og jeg gråter av glede når unge menn (ja, det er ofte menn) fører den videre, og kanskje til og med forbedrer den. Dagens gitarhelt skader såvisst ikke denne kunstformen. La det være på det rene.

Jeg er forholdsvis bombesikker på at jeg kunne skrevet en bok om denne mannen, og i hvertfall om dette temaet. Men så mye som jeg har lyst til nettopp dette, skal jeg legge den besnærende tanken på is, og bare kjøre kjapt i gjennom det som har blitt denne nittenåringens debutalbum. Og først, som alle vet, er det lurt å ha med seg folk/musikanter når et album skal formes, og det har såvisst den godeste Aaron. På bass har han hardtslående og tunge, tighte Jordan Maycock, og på trommer minst like hardtslående og briljante Sonny Miller Greaves. Denne trioen er noe av det feteste jeg har vært borti på ur, altså. Snakk om rocketriangel. Herre min hatt.

Når disse kumpanene slipper dette albumet i dag den 20 januar, er det på tross av diverse faktorer med enorme porsjoner erfaring de gjør dette. Aaron har frekventert klubber, store scener og festivaler siden han var 11-12 år gammel, han har krangla med dørvakter som har nektet han adgang, og han har opplevd mer enn de fleste rockere på samme alder har gjort eller vil komme til å gjøre. Mannen er født for å spille, og han puster rock’n’roll. Sonny, har vår mann kjent siden gutten var 13, og Jordan har vært en del av bandet siden han var 17. Vi snakker om unge menn med stor erfaring her, og vi snakker om en trio som sparker balle så det hyler etter. Ferdig med det.
Keylock har vært omtalt i alle de store musikk-magasinene allerede, og det skulle da bare mangle. Musikkblekker som Kerrang!, Metal Hammer, Total Guitar og Classic Rock, m.fl, har fått øynene opp for denne gudbenådede artisten. Nå kan også du som ikke allerede har oppdaga fyren, gjøre det samme.

Albumet åpner med låta “All the Right Moves”. Her går Aaron rett i strupen på oss med et typisk og ditto fett Rory Gallagher-riff. Og gutta i bandet spiller så tapeten løsner fra veggene. Det svinger som bare faen, og Aaron synger som en ung og oppjustert Chris Robinson. Gitaren er en del av Mr Keylock, og når han røsker av seg den første soloen, er så jeg skimter nevnte Rory der borte i det fjerne (rest in peace brother). Herregud for en sylfet åpning!
Åpneren følges opp med “Down”. Her oser det av Amerika og alt som er fett med The Land of Plenty. Her føler vi de countryaktige bluesvibbene helt tilbake til folk som Mississippi John Hurt. Her er det snart gjort å se for seg både Johnny Winter og salige Jimi Hendrix, men det er først og fremt bare å ta av seg hatten for den unge låtskriveren og hans eminente våpendragere. Fetere enn dette, blir det sjelden. Hør den sliden, og det helvetes kompet. Og den skarpen!!! Hahahahahaha… Jeg ler meg ihjel. Og det seige helvetes taktskiftet. og koret! Hva faen, ass…

“Medicine Man” er en drivende fet rocker i åpen G, om jeg ikke tar mye feil. Her er det fristrende å tenke på Keith Richards. Meget fristende. Dette er en av de første låtene Aaron skreiv, og tro det eller ei, så hadde han folk som Rich Robinson (vel det kan lett høres – Rich er som mange nok vet gitaristen i Black Crowes og bror til Chris) og Nick Drake i tankene da låten lå i startgropa. Når det kommer til Drake, vil jeg anta at det er gitarstemmingen vi snakker om. Dette er så fett som det kan få blitt, og det svinger så det griner etter. Hallelujah! Rocken lever!
Så er det låta “Falling Down” som står for tur. Lyrikken her ble skrevet da Aaron som 16-åring prøvde å finne sin plass i rocken, noe han utvilsomt har gjort. Riffet her er inspirert av bandet Humble Pie, noe det går an å kjenne i hjartet. Den fortapte “kidden” famlet etter sin identitet og sin plass, og han fant den. Bare lytt til soloen han lirer av seg. Gutten er hjemme.

Sin første låt skrev Keylock da han var 13 år. Den heter altså “Just One Question”, og den kommer som låt nummer 5 på Cut Against the Grain. Her befinner vi oss i rockens bluesballadelandskap. Et landskap det er litt å forbinde med Gary Moore. Selv om jeg “hater” Moores, “Still Got the Blues” (neida, jeg hater den ikke), må jeg glatt innrømme at “Just One Question” rører meg. Tenke seg til at den lille trettenåringen sitter der på gutterommet å komponerer dette mens han legger sine følelser på bordet. Det er en skremmende sterk feeling i både gitar og stemme her. Det er så satans vakkert, alt tatt i betraktning.
I rest my case. Aaron og øksa er ett. “Against the Grain” kommer inn, og den reiser hyssingen min. Hører jeg en kubjelle der inne? Ja så sannelig. Dette er Led Zeppelin (riffet) møter Johnny Winter. Dette er faen tute meg rock’n’roll, bottleneck, redneck fucking hysterisk blodfett. Hør han derre trommisen. Hør han derre jyplingen på bass!! Herregud folkens. Liker du ikke dette, er du nok enten dau, eller i total isolasjon. FAEN FOR ET DRIV!

Jeg skulle muligens ha benyttet meg av tilbudet TW fikk om et telefonintervju med Aaron, men siden vi ennå ikke har bestemt oss for å drive med sånt, lot jeg det være. Det er sikkert en tabbe, selv om det nok ikke er for sent. Det får bli en del av fremtiden kanskje.

“That’s Not Me” er en av de siste låtene som ble til for dette albumet. Her er inspirasjonen temmelig lett å spore til The Faces og Steve Marriott, selv om gutta utvilsomt setter sitt eget tydelige preg på herligheta. Dette er en låt å bli gla av, i alle fall blir jeg det. Den lett henslengte kuuule stemmen til Aaron passer perfekt inn i låtstrukturen, som til tider er rimelig funky, godt blandet med det melodiøse ’60-tallet… Det er pent og stilig, selv om Keylock gjør seg bedre når det slår litt hardere. Way to go, likevel, Aaron. Personlig sliter jeg bittelitt med neste låt ut. “Try” virker litt slapp i dette selskapet, men den har likevel sin kvaliteter. Jeg for min del ville nok kanskje skippet dette sporet. Hvem vet.

Poprockeren, holdt jeg på å si, “Spin the Bottle” er en lettbeint og frisk liten låt som får meg til å tenke på lange bilturer en nydelig sommerdag. Den får meg av ymse grunner til å tenke på sørstatene, Skynyrd og Allman Brothers, og bare det er jo stas. Livet er herlig, og alt det derre… Så kommer “Sun’s Gonna Shine”. Her er det noen nikk til både Aerosmith og Johnny Winter. I alle fall sånn rent gitarmessig. Det litt seige tunge kompet, den jamrende sliden… Det funker, selv om dette ikke er blant favorittene på skiva. Mye fet gitar er det utvilsomt. Mannen er jo bare fantastisk bak fjøla.

Albumet avrundes med “No Matter What the Cost”. Her ligger det også noen Allman Brothers vibber å lurer i kulissene, og jeg kjenner etterhvert låta helt inn i margen. Til å begynne med traff den ikke så sterkt med sin litt barnslige allsang fremtoning. Men etterhvert har den unge mannens uttrykk funnet sin vei inn i mitt hjarte, også i denne låta, der Keylock demonstrerer diverse gitartekniker óg stor ubesudla gitarkjærleik i en litt småbanal “ballade”… Det er så koselig atte.

Kjapt oppsummert, så er første halvdel og litt til av Cut Against the Grain sensasjonelt bra, mens det i andre halvdel spriker litt i både retning og låtkvalitet. Det som imponerer meg mest her, er selvsagt gitaren og det faktum at mannen har ambisjoner om å skrive låtene sine selv, noe han også gjør. Også det at riffene han bruker, og av og til “låner”, flettes så helvetes mesterlig inn i det personlige preget mannen utvilsomt har. Dette er låter skrevet av en jævla ung gitarpode. Fra da han var 13 år, og frem til i dag, før han er blitt 20. Den velkjente Fabrizio Grossi har gjort en utmerket jobb bak spaker og knotter med tanke på både lyd og atmosfære, og bandet spiller så det ljomer i veggene. Dette skal spilles høyt, og sånn er det med den saken. Jeg er blodfan av denne helt superkule gitaristen og sangeren nå, og jeg bare MÅ oppleve han live så snart det lar seg gjøre.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert