AC/DC – Let There Be Rock

ac-dc-let-there-be-rock-album-cover-large-wallpaper

AC/DC var utvilsomt et av bandene jeg først hørte gjennom hørelurene rundtom i de forskjellige platebarene i Tromsø på tampen av ’70-tallet. Det var album som High Voltage, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, Let There Be Rock, Powerage og Highway to Hell. Fra cirka 1977 og utover var jeg stadig innom de mange platebarene i Tromsø. Så snart jeg hadde sjansen, bar det gefluksens til byen for å få det kicket det var å blafre fram en grammofonplate i de endeløse rekkene av skatter og steintøffe albumcover, sitte der på krakken å vente til det magiske øyeblikket da platepusheren slapp nåla ned i den første ventende rillen. Ah… Det lille sekundet med knitring kunne virke som en evighet, og jeg opplevde det som en enorm spenning der jeg satt mens pelsen reiste seg i stram giv akt. Så kom de første lydene. Mange av disse har brent seg fast som et ekko fra en stor tid. Tiden da rock’n’roll ble viktigere enn alt annet. Jeg husker den følelsen. Følelsen av å endelig være “voksen” og blande seg med de store gutta, sitte der på krakken å prate alt for høyt når noe skulle sies. Men først og fremst bare det å vente på at de første lydene skulle komme fra plata som snurret rundt i det aller helligste bak disken. Ville trommene komme først, gitarene, et skrik, eller en tung bass… Herregud. For en følelse det var de gangene man fikk sitte der å storkose seg. Jeg sier “de gangene”, for det hendte jo at mannen eller kvinnen bak disken hadde en dårlig dag, eller bare ikke orket en blakk guttunge og nektet meg denne største av alle gleder. Jeg hørte tross alt beskjeden: “hvis du ikke skal ha noe, for du gå ut”, ved noen anledninger. Men det er ikke de gangene jeg husker best, heldigvis. Det jeg husker var når jeg faktisk fikk høre på Thin Lizzy, Kiss, Ramones, Queen, Nazareth, Van Halen eller AC/DC, og når jeg fikk sitte der i det fineste universet jeg kunne tenke meg, da jeg var 11, 12, 13 eller 14 år.

Det er helt umulig for meg å ta for meg rock fra denne epoken uten at Tromsø’s platebarer dukker opp i mitt minne. Enten det var “Fona” nesten helt sør i Storgata, eller om det var den lille platebaren på max 20 kvadrat vegg i vegg med baker Pedersen lengst nord i Storgata. Eller “Platebaren A/S” der oppe bak “Fokus Kino” i Vestregata, før den flyttet vis a vis “Folkets Hus” i krysset Storgata/Bispegata. Hm… Gamle Tromsø, ass.
Men oftest var jeg nok innom min favoritt  “Swing-in Disco Pub” i Grønnegata. Det var der den kuleste fyren stod bak disken.
Den magre hengslete mannen med sin mektige fu manchu-bart, som så vidt jeg husker aldri nektet meg tilgang til rock’n’roll. Det var der alle de tøffeste plakatene hang, og det var der det var mest “voksent” med dunkel belysning og lukten av tobakk, gatestøv og fersk vinyl blandet sammen til en duft som for meg er selve odøren av tøff musikk. Noen ganger luktet det sågar litt brennevin av den vennlige mannen, husker jeg…
Han hadde sikkert sitt å stri med. Jeg likte denne mannen som forøvrig var prikk lik Sam Elliott, for han var så jævla avslappa og så kul mot meg. De få gangene jeg måtte forlate den sjappa med uforløst sak, var de gangene dama hans stod bak disken. Hun var stort sett også kul, men det hendte at hun ga meg en kald skulder. Pre-menstruell, er et ord som dukker opp her jeg sitter så mange år etterpå, så hun er nesten unnskyldt.

Sånn avslutningsvis i platesjappeminneland må jeg bare legge til at lydene som har brent seg fast på netthinnen som et tungt og hellig ekko, er første gangen jeg satt å ventet i knitringa, og låten “Jailbreak” kom hardt og kontant mot meg og forandret noe dypt der inne i guttebrystet. Og aller best husker jeg nok da jeg to år senere i en alder av tretten, havnet midt i det buldrende rabaldret som åpner Live Killers av Queen. Herregud det var en religiøs opplevelse. Jeg finner ikke ord for hva som skjedde inni meg da. Den brakinga der før Freddie og gjengen eksploderer i “We Will Rock You”. Jeg husker at jeg ble djevelsk sjenert og lo så fjollete bare unge menn kan da dette skjedde med mitt liv, for så tøff og heftig var denne opplevelsen. Jeg kjenner den på kroppen akkurat nå her jeg sitter å surrer bakover, og jeg husker den farta jeg hadde på sykkelen opp og over Røstbakken, da jeg spurtet hjem med kassetten i en pose på bagasjebæreren.
Dette er mine sterkeste og viktigeste minner. Til slutt i denne sekvensen, vil jeg for ordens skyld bare fort legge til at jeg lyttet på ufattelig mange grammofonplater på tampen av ’70-tallet, og når jeg en sjelden gang hadde råd til å kjøpe noe av det jeg lyttet til, ble det de første årene på kassett. MC4. Den første kasseten var Jailbreak med Thin Lizzy som jeg kjøpte for egne svette penger i ’77, den andre var Van Halen’s debut som jeg hadde råd til året etter. Så kom Kiss, Nazareth, Ramones, Queen…etc. Alt dette før 1979 ble til 1980.

acdc77

Første gangen AC/DC kom i hus, var da min bror en sensommerdag i 1980 kom kry som en hane inn døra med Back in Black i en sånn flat fin pose. Da hadde vi for lengst fått platespilleren til våre foreldre, og kassettalderen nærmet seg slutten i vårt hus.

Men. Jeg skal altså ikke ta for meg fantastiske Back in Black denne gangen. Jeg kunne fint valgt både den og resten av AC/DC-skivene frem til For Those About to Rock, men jeg kjente mest på følelsen for Let There Be Rock denne gangen. Dette er bandets tredje album om vi litt ufint hopper bukk over High Voltage (1975) og TNT (1975) som bare ble sluppet i Australia. Internasjonalt debuterte bandet med High Voltage (1976) etterfulgt av Dirty Deeds Done Dirt Cheeap (1976), før vår utvalgte klassiker – Let There Be Rock ble sluppet en tidlig vårdag i 1977 i Australia, og en finfin julidag samme år i resten av verden.

Jeg vil ikke umiddelbart si at Let There Be Rock er min absolutte AC/DC-favoritt, for dette skifter nesten like ofte som jeg skifter skjorte mellom den, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, Powerage og Highway to Hell, men Let There Be Rock har noe eget over seg.
Det er selvfølgelig ikke bare selve tittelen og min kanskje største favorittlåt – “Bad Boy Boogie” som gjør dette, det er helhetsinntrykket og alle de åtte låtene som kommer dundrende som stappfulle øltønner ned rock’n’roll-bakken. Og så er det en Angus i suverent storslag. Bare soloen i nevnte “Bad Boy Boogie” (særlig på skiva) er verdt en studie. Men også alt det andre han gjør. Så skader det heller ikka at den godeste Bon Scott (hvil i fred unge mann) synger som et demonifisert rockefantom gjennom hele greia. Hele bandet er på topp her. Malcolm og resten av gærningene. 

Her er en steintøff snutt fra ’78 der Angus & Co viser oss hvordan rock’n’roll egentlig skal gå for seg:

AC/DC ja. Mhm… Bandet som har sparket ut noe av det aller tøffeste innen den mest presise av alle genre, rock’n’roll, ble i 1973 grunnlagt, eller skal vi si, sparket i gang av brødrene Angus og Malcolm Young. Angus er fortsatt helt spinnvill, mens Malcolm måtte gi seg i 2014 etter at han røyk på en alvorlig sykdom.
Det har vært mange forskjellige medlemmer rundt brødrene Young gjennom tidene, men i 1977 da ukas klassiker ble spilt inn i løpet av januar og februar, i Albert Studios, Sydney, Australia, besto besetningen av Angus Young – gitar, Bon Scott – sang, Malcolm Young – gitar og kor, Mark Evans – bass, og Phil Rudd – trommer.
Albumet er produsert av eldstebror George Young og Harry Vanda, og det sies at gutta kun brukte 2 uker på å fullføre hele greia med innspilling og alt det andre som er nødvendig i prosessen det er å sette sammen det som til slutt blir en flunkende ny utgivelse.
Alle låtene er skrevet av Angus og Malcolm, mens noen av tekstene er skrevet av Ronald Belford “Bon” Scott.

AC/DC er ikke tilgjengelig på Spotify (i like it a little), mens You Tube flyter over av klipp av ymse slag. Det er med andre ord lett å komme over alle låtene på dette etter min mening, formidable albumet. Vi snakker om åtte låter i alt. Åtte perler.

OK folkens (Jepp! Du som sitter der å leser dette), da ser jeg ingen grunn til å ikke fyre opp dette albumet, eller “let there be rock”, for å bruke en kjent strofe.

Ruby, Ruby, where you been so long
Done took to drinkin’ whiskey
Baby since you been gone
Ain’t no one I know do it as good as you

Lickin’ on that lickin’ stick the way you do
You got the lips to make a strong man weak
And a heathen pray
Tell you ain’t just the way you speak

You know it’s just the way you go down
Go down, go down, go down, go down
Go down, go down, go down, go down

Det går ikke mange sekundene inn i “Go Down” før man skjønner hvor skapet skal stå, eller at det står, for å si det sånn. Bon Scott remjer seg, og det er lett å innbille seg hviten i øyet på australieren. Lyrikken stikker ikke dypere enn manndomens evner, og showet er i gang med drivende gitarer og svingende komp.
Det er forsvinnende lett å ty til den berømte duckwalk-en, og det holder lenge å bare stumpe rundt på gulvet mens trøkket pågår og gitarsoloer flerrer gjennom lufta. Dette er AC/DC, og de lager rock’n’roll. Og bare ta det helt med ro… Om helsa eller formen ikke er hva den en gang var, så får du den medisinen du trenger her så snart du guffer opp lyden et par hakk. Halleluja!

La meg bare fastslå først som sist (vel nesten først) at AC/DC og band som holder på med sånn omentrentlig det samme som dem, først og fremst appellerer til den fysiske seksjonen av meg. Og det er ganske mye av den. 110 kg og 188 cm fra gulv til hyssing.
AC/DC vekker ikke akkurat mine åndelige sider, ei heller er det mye av mitt mentale rom som lar seg påvirke av musikken (sånn bortsett at jeg får lyst på øl). Nix. Her er det først og fremst luftgitaren som automatisk må hentes frem. Når rock’n’roll som dette treffer meg får jeg store problemer med å la være å bevege på meg, og det trenger ikke nødvendigvis å være et vakkert syn. Dette har nok mine kompiser dessverre sett ved gjentatte anledninger, og da særlig etter at det begjærlige øllet har fått seg en enveisbillett rett ned i pungen og ut igjen. Når jeg hører, eller rettere sagt, føler en låt som “Dog Eat Dog”, neste låt ut på denne klassikeren, kan jeg fort bli den totalt hodeløse fjortisen jeg en gang var, eller jeg kan kjenne på den opprørske 19-åringen som for lenge siden bodde bak gluggene jeg heldigvis har fått plassert strategisk sånn cirka midt i trynet. Det er sikkert også en av grunnene til at jeg har min fast kjæreste, og at hun holder ut med meg. Ikke vet jeg.
Jeg kan også bli den altvitende trædveåringen som kunne alt og hadde skjønt alt, eller jeg kan bare være 50-åringen som vet at jeg aldri blir å forstå en brøkdel av mysteriene dette livet har å by på. Uansett hvem jeg føler mest på av disse utgavene av meg selv, så er trangen den samme: Hoppe rundt på gulvet så støvfåkket står rundt ørene. Være kjøteren som eter den neste kjøteren… Eller var det den forrige?
For dette er genuin energi. Krefter generert gjennom stålstrenger i bevegelse kjørt gjennom forsterkere og kastet ut i den kåte lufta. Det er en uhelbredelig sykdom dette. En som jeg håper jeg aldri blir kurert av, eller fra. Er ikke sikker på hvordan termen er på det området.

Om ikke luftgitaren har hengt lavt før, ja så gjør den det nå. Det er bare så flisa fyker fra parketten etterhvert som øksa freser seg vei gjennon det dyrebare treverket. Bassen buldrer og takta er på stødig vei mot oppstandelsen, gitarene og riffene får lufta til å vibrere. Dette er artig og tøft:

In the beginning
Back in nineteen fifty five
Man didn’t know about a rock ‘n’ roll show
And all that jive
The white man had the smoltz
The black man had the blues
No one knew what they was gonna do
But Tchaikovsky had the news
He said

Let there be sound, and there was sound
Let there be light, and there was light
Let there be drums, and there was drums
Let there be guitar, and there was guitar
Let there be rock

Som Chuck Berry sier; “Roll Over Beethoven and tell Tchaikovsky the news”. Det var nok i disse guttas øyne Chuck som fant opp rocken, og det var sikker han, om noen. Jeg for min del tror rocken har ligget i mennesket siden tidenes morgen. Det har vært rock and roll siden dag én, og Mr. Berry var utvilsomt en av de første som visste å uttrykke dette gjennom musikken. Men nå snakker vi om AC/DC og Angus Young. Den mannen er en helt. En av de aller største i min verden når det kommer til kunsten å representere hva gitar og rock’n’roll skal og bør være. Det er full fart og seks strenger til helvete, det er svette, duckwalk, såre knær og rett til himmels… Og jeg glemmer ikke hans bror Malcolm, kanskje verdens beste kompgitarist.
“Let There Be Rock” er en av de aller herligste, tøffeste og ujålete rockelåtene verden har sett. Det er ren moro og dødelig alvor i en og samme setting. Moroa ligger i uttrykket og alvoret i dedikasjonen til rock’n’roll. Det er gitarboogie, bokstavelig talt. Det er livet når livet skal feires. Og DET skal det jaggu.

Så kommer den derre “Bad Boy Boogie”. Jeg elsker den låta. Særlig skrudd opp til elleve uten hensyn til noe som helst.
Nå har jeg fordelen av å bo dypt inne i skogen, så når jeg pumper lyden opp til full jævla guffe, faller den bare fint inn blant ulvehyl og majestetiske trær, og alle er like happy.
Gitarsoloen her har lenge vært en favoritt. Den er bare så helvetes rett fra hjertet, eller ballene om du vil. Dette går egentlig ut på akkurat det samme. Baller og hjerte – samme smerte. Men faen for en perfekt liten solo det er. Angus, ass…
Jeg elsker AC/DC på ’70-tallet, og liker dem etter det. Til og med den siste skiva Rock or Burst duger i mitt rockeunivers. Du har sluppet et par unødvendige og uinspirerte album som faller under deres verdighet, men det kan vi drite i.
Men nå er det “Bad Boy Boogie”, og det er steintøft, gutter og jenter.
Jeg stoler ikke på folk som ikke liker AC/DC (med unntak av én mann. En jeg kaller bro’ – love you man).

“Problem Child” holder tempo og intensitet ved like. Groovet og lufta i låten gjør Bon’s desperasjon tydeligere enn den muligens hadde vært i et annet terreng. Mannen synger og man innser fort at det er seg selv han synger om. Det er fyr i brystet, og alt som ligger der og ulmer i bakrunnen skinner som sola i rockens klokkeklare fremtoning. Det er ingen grunn til å legge vekk luftgitaren.

Tempoet jekkes litt ned, og det coole AC/DC tyter ut gjennom det massive treverket. Den litt barnslige og naive teksten passer som fot i hose når gutta kjærer bredbent og tøff som toget, ødelagt av kjærleik om vi skal ta Mr. Scott bokstavelig, og det tror jeg vi skal.

I’m as happy as a man can be
Too far gone to save
Died of love
And plenty of
Just write on my grave
I overdosed on you

Denne låten har drakten jeg elsker å cruise langs landeveien i. Den snakker til meg om sommer og alt som er bra med å være en ung mann på tur mot intet annet enn et håp om å bli elsket sønder og sammen.

Bon Scott og Angus er så dypt inne i denne tilsynelatende enkle låten, at jeg får frysninger på ryggen og alle andre steder. Kanskje til og med i sjelen. Innlevelsen både i studio og på den vedlagte videoen er så åpenbar at jeg rett og slett blir satt litt ut på aller beste rock’n’roll-vis. Det minner meg stadig på at gutta ikke driver rundt som halvhjertede wannabe’s, eller fjollete guttunger. Disse gutta lever og puster rock’n’roll med hver minste celle. Nå er det kanskje litt idiotisk å bare trekke frem Angus og Scott her, for hele dette vidunderlig genuine og “no fuckings bullshit-bandet”, fremstår 100% perfekt i hver minste takt.  Men…  Bon trer inn i hver jævla ord her, og Angus henger på han som et fantom. Jeg elsker det.
Det er ingen som spiller straight on rock så bra som AC/DC, og om noen gjør det, så er det helt jævla unødvendig.

Albumet avsluttes med en av AC/DC’s signaturlåter. I alle fall i min verden. “Whole Lotta Rosie” er “If You’re Looking for Trouble” på steroider og speed, gummisåler og og en whisky brun som mårrapisset til Tornerose. Hver minste gitarlyd er så perfekt (ja jeg snakker om i studio) at jeg dør litt her jeg sitter for å prøve å forklare hva jeg snakker om. Men så trenger jeg jo ikke det. Det er jo for svingende bare å fyre opp låten selv, og kjenne hvor den røsker og river sånn som bare god rock’n’roll kan gjøre det. Denne låte er større enn sjølvaste Rosie, om det er mulig.

Let There Be Rock er absolutt en nydelig klassiker. Den er kanskje ikke like fullkommen som f.eks Highway to Hell, men jeg liker den litt bedre av rent personlige grunner. Grunner jeg ikke har tid til å komme inn på her. Noen ting skal en mann holde for seg selv, dessuten.

She ain’t exactly pretty
Ain’t exactly small
Fourt’two thirt’nine fifty’six
You could say she’s got it all

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert