ADVARSEL: DETTE ALBUMET ER SJOKKERENDE BRA!

Dog & Sky – Death’s Got Talent (Crispin Glover Records)

Ja, jeg vet det godt. Jeg har ropt ut om fantastiske plater før. Og det er fordi jeg har kommet over et par slike – før. Og sånn er heldigvis verden. Av og til mottar den fantastiske plater fra helt strålende musikanter. Kunstnere, vil jeg si. Men nå, denne gangen, roper jeg med skikkelig utestemme, eller med grov og voldsom støpestemme (det er en sånn stemme man skriker med når sementblanderen og diverse andre rabalderapparaturer står rundt deg å durer, og du trenger å formidle noe til dine halvdøve kolleger), for å være mer nøyaktig. Uansett hvordan det enn henger sammen. Death’s Got Talent er en plate som fortjener din oppmerksomhet. HØRER DU? HALLOOO!!! JUUUU-HUUU!!!

Det Trondheimsbaserte bandet Dog & Sky med amerikanske Matt Burt i front er helt soleklart en uoppdaget skatt, i alle fall for de aller fleste. Nå er de altså ute med sin tredje fullengder, og da jeg (hellig øyeblikk) la den forsiktig ned på platetallerkenen i går formiddag, fikk jeg umiddelbart medisinen jeg så lenge har letet og lengtet etter. Jeg snakker om det rette uttrykket i den rett innpakningen, den rette stilen og i den rette atmosfæren…etc. Dog & Sky har alt jeg trenger når det kommer til rock og alt som kan minne om livsnødvendig musikk med mental og sjelelig næring. Tekster og melodier, óg det helt UNIKE uttrykket som bare røsker tak i meg, og fillerister meg på en meget etterlengtet og gavmild måte, er bare imponerende bra. Deres musikalske landskap er så perfekt for undertegnede, at ordet “sjokkert”, blir det eneste rette å bruke. Og det kommer enkelt og greit av at jeg aldri hadde ventet å finne noe så ekstremt godt tilpasset min ettervært så værslitte og hungrige sjel. Det går rett og slett ikke an å forvente noe så stilig og deilig som Death’s Got Talent og Dog & Sky. Det vil være som å gå på restaurant og forvente å få noe som er bedre enn den aller beste biffen, eller den mest utsøkte fisken. Tomfoolery, ville det vært. Og sånt prøver vi helst å unngå.

Dog & Sky er litt av en gjeng. Det er sagt om dem at; hvis du koker sammen litt Jack Kerouac, litt Sonic Youth, litt Neil Young, og topper det hele med en kopp gloheit kaffe og et stykke rabarbrapai, så begynner du å nærme deg essensen av bandet. Og det stemmer bra det. Personlig synes jeg dessuten at Matts stemme ofte kan minne om en litt sofistikert Bon Scott, en som synger intelligente tekster, vel å merke (hehe). Med sin perfekte line-up har de erobret mitt hjerte, og sågar gitt det et ekstra gir jeg ikke visste at jeg trengte. Men det gjorde jeg.
Låtskriver og sanger Matt Burt har vært med på mye i sin karriere. Han har jobbet med Motorpsycho (Demon Box og Blizzard), der han er vokalist på henholdsvis “Plan #1” og “True Middle”. Han har også f.eks skrevet tekstene til Spidergawd II, III og IV, sammen med Per Borten (som dessuten har produsert Death’s Got Talent). Han har mange jern i ilden, er jeg sikker på, men jeg kan da ikke sitte her å ramse opp mannens CV (selv om jeg hadde den for hånden). Trommeslager Vigdis Sjelmo er en utrolig flott musiker som tilfører den rette energien og det rette drivet når det er på sin plass, og Michael Duch er en helt fantastisk bassist som setter sitt preg på musikken på samme måte som J J Burnel gjør det for The Stranglers. Mannen som har en polsk/irsk far, er intet mindre enn professor i bass ved NTNU. Hans voksne punk/new wave-bass gjør utrolig mye for Dog & Sky. Så har vi en eminent gitarist i den godeste Truls Lorentzen. Han tilfører det som bør og må (pluss litt til) tilføres et band som opererer i rock-segmentet. Og det gjør Dog & Sky på sin helt unike måte. De spiller en slags slow-motion poetpunkrock med doser av undergrunn og nydelig intelligent pop, og når Eirik Hegdal kommer inn med sin usaksofonerte sax, tilføres en ny dimensjon til musikken – som allerede har alt hva man kan ønske seg. Så, man kan trygt si at bandet er unikt, selv om de selvfølgelig kan minne om noen få andre band med sine elementer fra folk som The Stooges, Morphine, Sonic Youth og kanskje noen til.

Albumet som altså er helt utrolig perfekt produsert av hedersmann Per Borten, åpner med den seige og på mange måter sprituelle “One Trick Pony”. Med en steiking kommer Matt Burts uttrykksfulle vokal veltende ut av høytalerne, og når bandet trer frem i hele sin tyngde med sax og svart atmosfære, er det så godt som orgasmisk. Stemningen er mørkere enn øyeblikket rett etter at alt lys er slukket, samtidig som låta brenner med klar flamme. Så ryr vi ut i saksofonelt kaos når “Teenage Girl” etterhvert tar form som den mest energiske punkrockeren i skogen av oppkjeftighet. Her hører jeg ekko av Morphine, og drivet av alt som noensinne har stått på en scene med noe å formidle i rockens dyriske tegn. Matt synger som besatt med sin steintøffe og særegne stemme, og om man lukker øynene et sekund eller to, kan den evigunge Bon Scott dukke opp i ens indre.
Neste ut, er for meg årets låt, når det kommer til refrenger som fester seg i skallen og blir der. Det siste døgnet har jeg surret rundt og jeg har sunget “Show Me Just One Thing” for full hals. Den tette og samtidig luftige djevelen av en låt er full av intelligent gitar, i et komp, og et driv, et hvert orkester bør hige etter. Svarte faen dette er SÅ morsomt. FOR. EN. LÅT. Den har alt. E V E R Y T H I N G.

“Broken Needle” overtar med jamrende gitarer i beste nw/punkpop-stil, og Matt viser atter en gang sin helt fantastiske formidlingsevne gjennom sin eiegode røst. Og nok en gang har vi et refreng som flerrer skjorta av enhver dust som er teit nok til å komme på fest med full tilknepping og slips. Og hør den bassen til Michael, i samspill med Vigdis bak trommene… Herregud, mann/kvinne, gutt/jente! Dette er HALLELUJAH for undertegnede. Og FOR en avslutning!
Så avrundes side A med følsomme og atmosfæriske – nydelig og uttrykksfulle “Working Girl”. Denne låta treffer meg så helvetes godt både med sitt landskap og sin lyrikk, at jeg ville skremt vannet av en hel gjeng krabater, om jeg hadde tillatt meg å komme inn på det. Så jeg lar det være, jeg lukker heller øynene, og jeg feller årets aller siste tåre. Godt Nyttår!

B sidenstår for tur. Den gule vinylskiva med en dødningeskalle i senter snurrer sultent rundt etter nåla som nærmer seg med den aller største forsiktighet, og like forsiktig som tonearmen sakte stabiliserer seg, kommer “Fog of War” seilende pent utover parketten. Matts stemme er i sannhet et eget instrument. Han er heldigvis ingen skolert vokalist som har lært både hvordan man bør puste og stå når man synger… Nei, han er heller bare en av verdens fineste sangere i min bok, noe han har rukket å bli gjennom dette siste døgnet – et døgn der dette albumet har trillet et sted mellom 10 og 12 ganger. Makan til følsomhet og formidling av den aller beste lyrikken, skal du lete lenge etter. Og bandet omringer mannen som om det var Gud selv som omfavnet han. Eller døden, for den saks skyld. Og Eiriks sax. Ah… Eiriks sax. Sukk…
Den sakrale stemningen brytes litt opp når Michaels tunge deilige bass tegner “Desire” for oss. Matt er i fyr og flamme, og han gjør skam på enhver rapper som står der på tå foran mikrofonen og veiver med sine tatoverte hiphop-armer. Mannen er i harnisk, og jeg kan kjenne det så dypt som jeg knapt har kjent noe før. Så kommer den saksofonen inn igjen og gjør alt til en slags skjærsildsk rockeformaning fra det aller helligste i et univers av “what-the-fuck-is-going-on”. Nei dæven. Nå dør jeg snart. Det er så jævla kraftig kost dette. ER DET MULIG? Hør for faen!! Og spill høyt!

“Chewing Gum”, sier jeg deg. Her er det bare å hive seg i frenetyisk tygging. Og for et lydbilde. For et uttrykk, og for et sammensveiset band. De er som et femhoda dyr fra helvete. Og fysj, som det funker. Så dukker “Ugly American” opp. Dette er manifisteringen av rock’n’roll helt på nytt. Hehe… Jeg vet jeg gløder her jeg sitter, men jeg kan ikke hjelpe for det. Det er helt og holdent Dog & Sky sin skyld. Aaaaah..! VOFF!

Så er det tid for “Backstage Graffiti” (for en strålende låttittel). Tung og stakato i steget med en viss anthemaktig fasong eller struktur. Støtvis banker den mot lufta i rommet med kontante knyttneveslag. Poesien ryr ut av Matt, og undertegnede er med og rope “HEY”, når det er på sin plass…
Det norske språket dukker opp på den siste låta her. “Byggforsk” er også ren poesi. Virkelig. Norsk tankevekkende undergrunnspoesi. Matts gebrokne dialekt passer perfekt til alt som skjer her, selvsagt, og av og til får jeg sågar øye på en Andrej Nebb der borte i øyekroken. Og rett som det er må jeg le midt oppe i lyrikkens helt formidable ordbruk. For en helt nyyydelig avslutning på et helt jævla sjokkerende bra album. Alarmerende bra.

Det skader ikke at coveret er helt fantastisk. Særlig når den røde transparente plasten trekkes over (vent å se). Håvard Gjelseth er virkelig en stor kunstner, og CGR er dessuten hellige her i huset.

Oppsummert er det ikke mer å si enn at dette er den beste plata jeg har hørt på lang tid, og at den skulle komme her å slå lufta ut av meg helt på tampen av året er bare helt vidunderlig. Her får du intelligente tekster som setter tankene i full sving (til og med lenge etter at musikken har stilnet), og du får et høypotent band som aldri har vært bedre (tør jeg påstå). De er faktisk så gode at jeg karakteriserer dem som verdens beste band. Akkurat her, og akkurat nå. Hvis du ikke kjøper denne plata, er du en skikkelig teit dumrian. Gjør det for faen, eller så kommer du til å angre om 10 år når den har blitt en skikkelig rockeklassiker. Vær med på dette. Du trenger det.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert