Æ m/Ingeborg Oktober – Kanskje (Clearpass Records)

 

Æ - Kanskje cover

Erling Riibe Ramskjell, eller Æ som mange kjenner ham som, er ikke langt unna å slippe nytt album. 9.september kommer Endetidsbilda, mannens åttende soloalbum siden debuten i 2008, ei skive som i all hovedsak er spilt inn i Stockholm. Men, vi snakker om en artist som har holdt på siden tidlig 90-tall, som har spilt i en rekke band, og som har staket ut en fin-fin solokarriere med god hjelp og støtte fra en rekke artister, som Stefan Sundström. Ramskjell er nordlending god som noen, opprinnelig fra Saltdalen, og som har vært fryktelig interessant å følge, spesielt med tanke på at man aldri vet hvilket musikalsk uttrykk som kommer på nye album fra den kanten. Jeg kommer fram til at han totalt har vært med på hele tjuefem album (Æ Og Dem, Æ & Der Dunkelheiters, Æ, Erling & The Armageddonettes, Schtimm, Basaflak, Dubel Darr og Ada Vada).

Æ - KanskjeI dag slipper han den første singelen fra Endetidsbilda, og valget har falt på låten “Kanskje”. Valget er av det slaget det virkelig er lett å forstå. En vakker duett, som danser avgårde nydelig akkompagnert av bassist Hallstein Sandvin og jazztrommene til Anders Hernestam, en trommis som bl.a. har spilt sammen med Thåström, Lars Winnerbäck, Jonas Johansson og tidligere nevnte Sundström. Æ har dessuten fått med seg en gitarist som pynter låten på fineste vis, med snadder og gitarkrydder fra den eksklusive hylla. Ola Nyström spiller i Weeping Willows, og har dessuten spilt mye sammen med Sundström, som fast medlem av hans backingband Apache. Duettpartner Ingeborg er en ung artist fra Hamarøy, og det er neppe tilfeldig at låten får en slags release under Hamsundagene nettopp på Hamarøy om kort tid.

“Kanskje” åpner med en feiende flott twang-gitar. Jeg sendes tvert avgårde til en ørken i Nevada eller New Mexico, for stemningen er av sorten som gir sandsmak i kjeften. Melodien sitter nydelig i ørekanalene, og selv om vi ikke snakker om noe som minner om et plagiat, så får jeg en Lee Hazelwood-feeling, og tenker at denne låten hadde passet ham og Nancy Sinatra perfekt. Siden vi er inne på duetter så sliter jeg å komme opp med finere superlativer enn akkurat dette.

Kanskje e tar feil
Og kanskje vil det skje igjen

“Kanskje” handler om undring, naturlig nok, noe som formidles vekselvis av Æ og Oktober. Akkurat dette fungerer utmerket, og skaper en slags dialog mellom to mennesker som undres over litt av hvert her i livet. Den lyse stemmen til Oktober står seg veldig bra til vår manns forholdvis dype røst, et duettknep som alltid gjør seg i mi bok. Stemmen til Ramskjell kan minne om Henrik Sandnes i Senjahopen, mens stemningen som umiddelbart skapes som sagt er i Hazelwood/Sinatra-gata.

Undring og usikkerhet beskrives ofte med et “kanskje”, og det at de i refrenget synger sammen om muligheten for at de tar feil og kan finne på å fortsette med det føles veldig riktig. 

Kanskje kjærlighet e idioti
Noe for de som trur
Trøst for alle redde, alle små
Trur nesten på det

I hver sin omgang undres de over noe, med språklige bilder som lett kan tolkes på ymse vis, men akkurat denne meldingen fra Æ er ikke til å misforstå. At jeg personlig er riv, ruskende uenig i en sådan konklusjon om kjærlighet får så være, for jeg har ikke samme ballast som tekstforfatteren. Sterk kost, og jeg kan ikke annet enn å glede meg til albumet slippes. Dette er helt klart en av de fineste duettene jeg blir å høre her til lands i 2016.

 

5

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert