Alle Gode Ting er Tre

Darling West – While I Was Asleep (Jansen Records)

Min kjære og jeg nappet med oss et pent lite knippe CD-plater da vi her for noen uker siden la ut på en aldri så liten kjøretur, og dessverre for alle de andre platene, satte vi Darling Wests tredje album While I Was Asleep på først.

OK. Her er noen små faktaopplysninger: Siden slippet av Darling Wests andreplate Vinyl and a Heartache, har bandets karriere vært på en konstant opptur. Albumet fikk Spellemannprisen, de ble listet på Norges største radiokanaler, og har blitt strømmet over tre millioner ganger i Spotify, i tillegg til å dukket opp på Top 100 Country-listene i USA. De har spilt konserter rundt i hele verden – de åpnet Øyafestivalen, spilte på de amerikanske bransjefestivalene SXSW i Austin, AmericanaFest i Nashville og Folk Alliance i Kansas City. Videre turnerte de med Sam Outlaw og spilte support for Lucinda Williams. Det er med andre ord litt av en reise denne trioen har vært igjennom den siste tiden, for å si det pent. Og at suksessen er vel fortjent, hersker det ingen som helst tvil om.

Når det er sagt, og alt virker å være i “boks”, for å bruke et idiotisk uttrykk, hadde kanskje mange hvilt litt på laurbærene før de gikk løs på et nytt album, men det gjør ikke denne gjengen. For etter hva jeg kan skjønne gjennom de 10 låtene de nå har laget siden sist, må de ha sittet noen fine gode timer for å kunne komme opp med låtene det her er snakk om.

Darling West har byttet plateselskap, såvidt jeg kan se, siden sist. Fra Vestkyst Records til Jansen Records (Ja.), og det har utvilsomt også skjedd en forandring i selve uttrykket deres, selv om de fortsatt opererer i americana/country/folk-segmentet. Det er flere vokalmessige harmonier ute ute å går denne gangen, og rett som det er tenker jeg at musikken er for vakker og samstemt, til at det kan være sant. Om det høres teit ut, så får det likevel bare stå sin prøve, for da jeg og min kjære satt i bilen og lyttet til plata under den nevnte utfarten, holdt jeg regelrett på å kjøre rett av veien. Dette skjedde da andrelåta “Rolling On” (min favoritt) dukket opp, og hadde det ikke vært for min bedre halvdels observasjonsevner, ville vi gjort alt annet enn å rulle videre langs vår vei. God musikk kan være livsfarlig.

Jeg får den vidunderlige følelsen jeg også får når jeg lytter til ting som The Byrds, til Gram Parsons, til Everly Brothers, til The Burrito Brothers, til Emmylou Harris og bare fanden vet, når jeg lytter til, og tenker på While I Was Asleep i sin helhet. Og det er nettopp som helhet, i sin helhet, denne plata er aller sterkest, selv om den er smekkfull av øyeblikkelige klassikere. Hver eneste står fjellstøtt på egne ben, og likevel er det samlet på dette fantastiske albumet de fremstår aller best, og i sitt rette element.

Jeg ser for meg Kreken-paret når de sitter der på sofan, eller ved kjøkkenbordet, en sen kveld (for det er de to som skriver disse umiddelbare klassikerene), og disse sangene bare kommer flytende ut i en slags magisk harmoni. Jeg ser for meg at materialet blir bearbeidet, og at det hele tiden ender opp så ufattelig perfekt som det hele tiden gjør her. Visst fanden var deres forrige album meget bra, men etter min ydmyke mening, rekker det bare dette, deres tredje utgivelse, altså denne plata (oh yeah), såvidt opp til knærne – eller forresten kanskje helt opp til hoftene. Bare hør Maris stemmebruk i f.eks “Loneliness”… Den lille brytningen hun gjør på enden av setningene. Den vibratoen. Fy faen det er flott. Og hør stemmen i påfølgende låt “Better Than Gold”. Avsindig vakkert. Om jeg noensinne har kåret tidens beste kvinnelige stemme, så gjør jeg det på nytt nå. Stemmen tilhører Mari Kreken, og alle musikantene rundt henne gjør den beste jobben tenkelig for å bære denne skatten av en musiker frem med ærbødighet og respekt, innlevelse og musicianship, for å bruke et erkenorskt uttrykk.

Darling West som er; Mari Kreken, Tor Egil Kreken og fabelaktige Kjetil Steensnæs, er en trio som kan nå helt til verdens ende, om det er et mål. Uansett hvordan det vil og må utvikle seg herfra, så har de laget et album her, et album både jeg og min kjære vil ta med oss resten av livet. Det er så fint at det gjør litt vondt. Og bare for å ha det sagt: Alle som bidrar på denne skiva gjør en helt formidabelt god jobb. Og du! Ta å lytt litt til “Ballad of an Outlaw”. En stakker kan bli religiøs av mindre. Eller kjenn litt på spretten i “Don’t I Know You”, eller på den fantastiske sjelen i sistelåta “How I Wish”… Gud bevare meg vel. Snakk om åndelig føde.

Jeg vet det. Det ble mye skryt og mange komplimenter her, men hva er vel sånt om det ikke skal brukes ved anledninger som dette. Komplimenter og skryt er oppfunnet for stunder og øyeblikk som dette. Og jaggu er alle gode ting tre… (1) Tre sjeler, (2) den tredje plata, (3) tre ting som – låtskriverkunst, musicianship (der var det ordet igjen – vet ikke om vi har noe som betyr det samme på norsk), og sjel. Der har vi den magiske oppskrifta. Tre faktorer der den siste er en troika av et kinderegg i seg selv. Hallelujah! Peace out!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert