Andreas Halmrast – Hemmat Tel Deg (Herredsskogmesterens Kontor)

andreas-halmrast

I 1975 vant Andreas Halmrast Prøysenprisen, og siden har ingen hørt fra ham. Men, låtskriveren og visesangeren har aldri satt fra seg gitaren, og selv om han som odelsgutt overtok familiegården i Søndre Land har han aldri lagt vekk idéen om å en gang gi ut ny musikk. Et møte med de musikalske sambygdingene Mattis Myrland og Haldor Røyne var sparket i ræva Halmrast trengte for å viske ut fire tiår. Med førtién år siden forrige album, Gamp Å Svette, Snus Å Høge Skratt EMI, 1975), tangerer han Bill Fay, som brukte nøyaktig like mange år på å komme ut med den fantastiske Life Is People (2012). Hva så med Halmrast? Har han like mye å komme med som Fay?

På midten av 70-tallet var Andreas like heit som Lillebjørn Nilsen, Alf Cranner, Arne Bendiksen og Odd Børretzen, men det viste seg raskt at livet som ansvarlig bonde ikke lot seg kombinere med det å være omreisende visesanger, så han fadet stille og rolig ut. Når han for et par år siden overlot gårdsdrifta til sønnen sin var ikke gitaren langt unna, og det var altså under en konsert i Hov kirke de to nevnte “rævsparkerne” hørte vår mann framføre sine viser og umiddelbart skjønte at dette var en kar som hadde noe å komme med. De ante ingenting om hans fortid som musiker, men skjønte tvert at dette var en låtskriver utenom det vanlige, og en som virkelig kunne framføre sine sanger. Halmrast måtte simpelthen overtales til å spille inn sine låter, for dette var for bra til å forbli en ukjent nasjonalskatt.

Sammen med Mattis og Haldor begynte de å spille låtene til Andreas hjemme hos Mattis. Kveldene ble til netter, og ofte var det lyse morgen før de la fra seg gitarene. At Andreas var den med heftigst stayerevne overrasket de to yngre karene, som virkelig måtte stå på for å henge med i svingene. Etterhvert ble innspillingene tatt med til Hov kirke for å spille inn flygelpartier, til Trevatn der kontrabass ble lagt på, og til Propeller Studio der ekstra flygel, fiolin og munnspill ble innspilt av Mike Hartung. Og, best av alt, de som har stått for instrumenteringen er ikke akkurat hvemsomhelst..

Legenden Sigmund Groven bidrar med usedvanlig lekkert munnspill, den absurd dyktige jazzpianisten Jon Balke tar tangentansvar, det samme gjør den fabelaktige multikunstneren Ketil Bjørnstad, den talentfulle kontrabassisten Ellen Andrea Wang komper stødig gjennom skivas tretten spor, fela blir uanstendig vakkert spilt av Gjermund Larsen, mens Wenche Losnegård hjelper Andreas på vokalsiden på et vis som sier meg at denne dama kan langt mer enn å kore og synge i duetter. Øvrige medvirkende er Helge Øye (fløyte), Olav Christer Rossebø (fele), Hans Martin Austestad (banjo), Jonas Howden Sjøvaag (perkusjon) og Jens Linell (trommer, perkusjon). Alle tekstene og melodiene er Halmrast sine verk, og disse er produsert av Myrland og Røyne.

Søndre Land er et område jeg ikke er spesielt kjent med i musikksammenheng. Kommunens mest kjente kar er vel massemorderen Nils Narumseie, som ble halshugget på 1800-tallet etter å ha drept en hel familie for å skjule et simpelt tyveri, og kjendiseri er ikke det som opptar den jevne landing. Det jordnære forholdet til naturen, derimot, det er viktig. Tekstene er skrevet på denne landingdialekten som selv en totning må imponeres av, og tematikken kretser rundt gårdsdrift, naturen og det som skjer på bygda. Albumet er med andre ord ikke noe for hipsterne, om ikke bygda har blitt hipp i det siste, men derimot for alle de der ute som setter pris på tradisjonell og kvalitativ utmerket visesang. 

Erik Lukashaugen kom tidligere i år ut med Finnskogveien, mens vår alles Stein Torleif Bjella slapp sitt Gode Liv. Begge har et slags visesangfundament i bunn, og begge synger om rurale forhold og alskens spissfindigheter som kan utspille seg på bygda. Det gjør så definitivt Halmrast óg, og selv om videoen over her tyder på at caféjazz og ymse instrumenter er med på laget, så var det de rolige visemelodiene og kassegitarene som spilte hovedrollen når han, Myrland og Røyne hamret ut grovskissene. “Vårnatt” nevner bluesen, og er i nært slektskap med sjangeren, selv om jazzvispene berører trommeskinnene på småfunky vis, samt at Losnegård og Myrland tilfører låten ei “soulkoring”. Akkordene til deltamesterne er på plass, og tema er bluesens tunge kjærlighetssavn og antydninger om feil valg. En annen låt som treffer mitt visehjerte på suverent vi er “Gampen Å’n Johan”, en låt Balke pynter på fineste vis med lekkert flygelspill,. I tillegg driver Groven og lurer i bakgrunnen med munnspillet sitt, og det gir et sluttprodukt som er så vent og vakkert at man kan få en nasjonalromantisk overdose av mindre. En nydelig komposisjon.

For de av dere som etter første lytt synes at det blir for lite motstand i denne musikken, så sier jeg bare – dere tar feil. Her er det mange lag som ikke dukker opp før etter flere gjennomlyttinger. “Elva” kan stå som et kurrant eksempel på akkurat det. Bassiseringen til Wang som durer på som et halvstressa hjerte, vrengen på gitaren som strengt tatt hører hjemme i en garasje, fingerplukkingen som er som hentet fra en John Prine- eller Tom Russell-låt, og dramatikken i oppbygningen som gjør låten alt annet enn statisk. 

Å gi oss dager da tida stansær
Da alle bakker har halvlangt gras
Da alle unger får flyge ute
Med rop og latter og bære stas

Stemmen til Halmrast føyer seg inn i den tradisjonelle, norske visetradisjonen, ren og klar som den er, men samtidig så har han et ganske så stort register å spille på. På “Vinterønske” kan han minne om Odd Børretzen, det er antydninger til Lars Lillo Stenberg på tittelsporet, mens han på en låt som “Du” lett kan forveksles med Ole Paus. Men, på alle låtene ender han opp med å høres ut som.. Andreas Halmrast. Med andre ord så snakker vi om en genuin artist, med en stil som er hans egen, og en stemme som virkelig “står på egne ben”. Den nydelige “Tel Deg” kan i så måte stå som et lysende eksempel på det. I disse dager da vi lar oss imponere over at eldre rockere som Jagger, Davies, Fay, Prine og Young fortsatt har stemmeprakten inntakt, så må jeg bare la meg imponere av at 65-åringen fra Søndre Land synger klokkeklart som en ungfole. 

Nå har det seg sånn at Hemmat Tel Deg setter meg i ei deilig stemning, jeg blir avslappet og rolig til sinns, og jeg merker at kjøretiden hjem fra jobb øker med et lite kvarter når skiva snurrer i bilstereoen. Stress forsvinner, freden senker seg, og jeg koser meg stort. Sinnsstemningen kan sammenlignes med den de tidligste Tom Waits-skivene får meg i, eventuelt Nick Cave på sitt mest neddempede. Mulig det er fela til Gjermund Larsen som gjør utslaget, men uansett hva som gjør det, så er avslutningssporet “Hengelauv På Bjørka” en sånn låt som er perfekt å ligge på sofaen å lytte til, etter en solid husmannskostmiddag. Jeg blir totalt avslappet, søvnen presser på, men jeg vil for alt i verden ikke sovne før låten er ferdig. 

Det er mye fin poesi å ta innover seg her, og det blir mer og mer klart for meg at Andreas bør være en knallheit kandidat til Spellemannspris og andre pokaler som deles ut til våre dyktigste visesangere. “Jorda” er en melodi som befinner seg i krysningspunktet mellom amerikansk country og visetradisjonen til en helt som Alf Prøysen. Tema er av det urgamle og viktige slaget. Hvem eier jorda, og hva gjør vi med den? Jeg aner en kilevink i retning kyniske forretningsfolk og de som kun er ute etter rovdrift og pengejag. Halmrast kan være en representant for de fine bøndene her i landet, bønder som deler sin filosofi med indianere og andre som lever av og for jorda.

Siste steg mot natta etter dagens arbeidsøkt
Je gikk en tur rundt husa før ælle lys vart sløkt
Je såg utover jordet og kjinte meg så fri
For månen sto og lyste rett inn i sjela mi

Og je tenkte når je sto der mot en himmel mørk og brei
At du kan itte eige jorda, det er jorda som eig deg

Vurdering: Den lange veien fram til albumet er interessant nok i seg selv, med en artist som forsvant etter at han fikk sin pris i 1975. Men, vel så interessant er det at musikeren i Halmrast tydeligvis har levd i beste velgående disse fire årtiene, i kombinasjon med sauehold, tømmerhogst, onner og annet gårdsarbeid. At han nå kommer ut i en så sprek drakt at det er en fryd for ører og sjel gjør at det bare er å glede seg til fortsettelsen. Flotte, ettertenksomme låter blir aldri feil, og med støttespillere som Mattis Myrland og Haldor Røyne så kommer det sannsynligvis mer snadder fra Søndre Land i tiden som kommer. Dette er stor visekunst.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert