Årets Album 2016 – Norge

a%cc%8arets-album-2016

Foto: Nora Wilhelmsen

Årslister er “jobben” jeg som selverklært musikknerd elsker å sysle med. Når adventstida setter inn så settes skivene som har kommet ut siste år inn i et slags system. Ei nummerert liste, der artister og band veies opp mot hverandre, noen skrotes og noen løftes opp, blir resultatet etter møysommelig og nitidig lytting. De første par ukene av desember lytter jeg til musikken med andre ører og en en annen innfallsvinkel enn ellers i året, ene og alene for å finne ut hva jeg personlig synes har vært de beste skivene. For det er det enhver årsliste er – personlig smak.

I år har som kjent jeg og brodern startet opp denne musikkbloggen du nå leser i. Etter en start der vi slukte det som kom av nyutgivelser fra det store utland ble vi oppmerksomme på at det kommer ut usedvanlig mye fin, vakker, tøff, kul og strøken musikk her i landet. Vi skjønte rimelig kjapp at vi var noviser på norsk rock, og at det rører seg så utrolig mye bra rundt om i vårt langstrakte land at vi bare måtte ta tak i dette. Det har ført til at vi har blitt blåst i bakken en rekke ganger de siste ti månedene. Den norske hardcorescena står ikke tilbake for noe som kommer fra det store utland, mens countryrocken og singer/songwritere har et enormt publikum alle andre steder enn her i landet. Jeg så f.eks. nylig at en australsk radiokanal hadde hele fire norske album på sin Topp 20-liste. Fire! Det kaller jeg anerkjennelse. At jeg bare fant plass til tre av dem på min liste skyldes ene og alene at jeg ikke har tatt meg tid til å sjekke ut Sivert Høyem sin siste utgivelse, The Lioness.

Andre skiver jeg ikke har rukket over er de gitt ut av Claudia Scott, Drolsum Stasjon, The Switch, Gjenskinn, Festplassen, Morudes, Hellbillies, Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Bo Outlaw & Løiten Twang Depot, Øystein Sunde, Solfrid Molland, Kråkesølv, Lucky Lips, Geir Sundstøl, Tom Roger Aadland, Sivert Høyem, Hellbillies, Electric Eye og Sweden. I tillegg har ikke kritikerroste artister som Jenny Hval, Marit Larsen, Highasakite, Benny Borg, AURORA, Kaja Gunnufsen, Chain Wallet, Karpe Diem, Bendik, Honningbarna og Hjerteslag nådd opp til en plass på lista mi. Og så kommer alt det jeg såvidt har sjekket ut, men kjapt slått fra meg, samt alle de skivene som har gått meg hus forbi.

Etter den møysommelige prosessen med å finsikte de femti skivene som endte opp på lista, begynte den interne “rangeringen”, og her ligger den virkelige “jobben”. Hvordan sammenligne hardcore punk med en singer/songwriter, eller ei poppa countryskive med beinhard rock’n’roll? Joda, det er bare en måte å gjøre det på, og det er her min personlige smak kommer inn, samt dagsform og antall spillinger de ulike skivene har fått her på Senja eller rundt om på fylkets veier. 

Det verste av alt er at lista ikke er verdt mer enn at den garantert er endret i løpet av 2017, og nye 2016-skiver er oppdaget før rakettene suser opp nyttårsaften. Men, det jeg er 100& sikker på er at alle disse skivene inneholder musikk jeg har satt veldig stor pris på i løpet av året som er godt, så tusen hjertelig takk, alle dere som går i studio og lager låter for at vi lyttere skal kunne kose oss.

En advarsel er vel óg på sin plass før lista kommer. “Artikkelen” består av godt over 12.000 ord, så det er nok en aldri så liten prøvelse å pløye gjennom alt. Om du gjør det, så blir jeg imponert og kunne godt ha tenkt meg en aldri så liten tilbakemelding. Ikke på skrivefeil, for de florerer det nok av siden jeg ikke orker korrekturlesing, men på hva du måtte mene om en såpass detaljert liste.

Here we go!

50. Bjarte Edland – Nye Funderinga (Bjarte Edland)

bjarteFra Bryne og Jæren kommer Bjarte Edland. Han startet karrieren som trommis i ymse band, men det er som en slags bluesinfisert singer/songwriter han har fanget min oppmerksomhet. Det synges på dialekt, om å øve, vente, ha hastverk og reise til syden, med humor og det berømte glimtet i øyet. Men, det er først og fremst den spesielle teknikken han har med kassegitaren som er interessant her, i tillegg til fine og kule melodier. Det er masse fingerpicking og kule bassganger å spore, samt innlevelsen som bare musikere som gjør absolutt alt utviser. “Øvetid” har blitt en favoritt, og er å finne på flere av våre spillelister. Liker du blues så er det en stor fare for at Nye Funderinga er et album du bør ha i samlinga di. Jeg har ikke sett albumet solgt i butikker der jeg ferdes, men det blir sikkert populært om du søker ham opp på Facebook, sender Bjarte ei melding, og bestiller skiva. Gamle Noreg trenger artister som ham.

49. Mattis Kleppen & Resjemheia – El Bokko (Crispin Glover Records)

Mattias KleppenMattis Kleppen er en usedvanlig dyktig bassist som har samlet en gjeng rundt seg som kalles Resjemheia. Denne gjengen er ikke akkurat hvem som helst, men instrumentalister som er blant det ypperste vi har å by på i Norge. Ottar Kåse er en mester med hardingfele, Kenneth Kapstad en trommis av det sjeldne, mens Kristoffer Lo fra Highasakite har opparbeidet seg et ry som en mester med sin Fender. Sammen har de lagd et sammensurium av et album, et album jeg føler en trang til å referere til som et verk, med inspirasjon fra folkemusikk, jazz og det som for lettvinthetens skyld kan kalles progrock. El Bokko er ikke den mest tilgjengelige skiva som er sluppet i år, men dæven døtte så vakkert og stilig det er. Albumet bør kjøpes av alle med interesse for de sjangrene som nevnes, samt alle platesamlere som vet å sette pris på et kult cover. Her snakker vi om kunst på mange plan. “Resjemheia And Nordafjøllsen” roterte tungt her i heimen på sensommeren.

48. The Alders – The Alders (The Alders)

Alders The Alders (LP CD) 840863194Sten Moe er en herlig fyr og musiker fra Porsgrunn som sammen med Arthur Pedersen og Morten Gusfre utgjør trioen The Alders. På albumet har de med seg Rasmus Solem på tangenter, et svært klokt valg. De kaller seg et Arendal/Langesund-band, og har gjort det aller meste selv. Vi snakker om ei samling låter som trengte noen runder hos meg før den satt seg, men når det først skjedde ble den en instant classic, og har fulgt meg på mange kjøreturer i grisgrendte strøk. The Alders er neddempet, vakker og melodiøs rock, i samme gate som Wilco og Ryan Adams ofte befinner seg. Nå vet jeg at Herr Moe er en Replacements-mann på sin hals, og det er ikke fritt for at låtoppbygningen tidvis kan minne om Paul Westerberg, noe som er et av de største plussene på albumet. Det er fryktelig synd at det ikke ligger mer enn et par låter ute på Spotify, for vi snakker om låter som har potensiale og som definitivt ville gjort seg på radio. “Breeze” er en nydelig låt som kan minne om Velvet Underground, og er favoritten min. 

47. Andreas Halmrast – Hemmat Tel Deg (Herredsskogsmesterens Kontor)

andreas-halmrastHer snakker vi om en gammel ringrev av en visesanger, en kar som holdt seg unna studio i 43 år. Men, han ble oppdaget av et par menn i sin beste alder, og etter at de hadde børstet støv av ham fikk de overtalt ham til å spille inn noen av låtene han hadde skrevet i løpet av de tre tiårene han hadde drevet som storbonde. Kremmusikere som Jon Balke, Ellen Andrea Wang og Sigmund Groven bidrar, i tillegg til herrene Mattis Myrland og Haldor Røyne, som skal ha en stor del av æra for å ha “funnet” Halmrast. Jeg har tidligere sammenlignet ham med Bill Fay, men det er i hovedsak pga bakteppet for skiva. Musikalsk sett er dette tradisjonell norsk visesang, utført på fineste vis. Blir du ikke en nasjonalistisk nostalgiker etter en time med denne skiva på øret, så tror jeg du må sjekke passet ditt. Eller, du er allergisk mot visesang. Av mange vakre låter ender jeg opp med å velge meg “Gampen Å’n Johan”. Kombinasjonen hest, snus og glimt av bygda er utmerket. Men, sjekk for all del ut hele albumet. 

46. The Sideways – The Sideways (Wonderful & Strange Records/Brygga Records)

thesidewaysstfrontcoverEr du av de få, eksklusive musikknerdene som jobbet deg gjennom den 10.000 ord lange omtalen min av diskografien til Matthew Sweet? Da skal du bare sjekke ut The Sideways, et fem manns sterkt band som opprinnelig kommer fra ymse fjorder og bygder på Nord-Møre, men som nå holder hus i Trondheim. Vi snakker altså om powerpop her, om musikk som virker å være inspirert av den fineste popen som kom ut av 90-tallet, men også med referanser fra tidligere tider. Det oser tidvis Posies og Teenage Fanclub her, og jeg får en skikkelig god Big Star-feeling innimellom. Med andre ord, dette er musikk for deg som liker at øregangene blir pirret framfor bombadert. Men, de er ikke fremmed for å koble til en fuzzpedal her og der, og med en fetisj for gamle, elektroniske orgel er det ikke fritt for at det går på “skakke” her og der, akkurat som jeg liker det. Av mange flotte låter går jeg for kjappisen “Hours”, en elegant liten sak som kan minne om et Pavement som spiller rent, om det er mulig.

45. Darling West – Vinyl And A Heartache (Vestkyst Records)

DigitaltCoverDarling West er gitarist Kjetil Steensnæs og ekteparet Tor Egil (banjo, bass) og Marit Sandvær Kreken (vokal). De to karene korer Fru Kreken stilfult og pent på alle de ni sporene, og Marit er ikke fremmed for gitarer, mandolin eller munnspill. Trioen har rukket å få mye spilletid på radiostasjoner, og har blitt for yndlinger å regne i americana- og singer/songwriter-miljøet spesielt på østlandet. Det er ikke merkelig i det hele tatt, for dette er smått mektig og svært melodiøst og pent. Coverversjonen av Fleetwood Macs lekre “The Chain” er et av flere høydepunkt. Det spilles imponerende stilig på basser, gitarer og det meste med strenger, men det er allikevel stemmeprakten til Marit som virkelig fester seg i mitt musikkhjerte. Som en ung og viril Dolly Parton, krysset med Emmylou Harris, serverer hun den ene herlige vokale prestasjon etter den andre. Spesielt “The Sweetest Tune”, som allerede nærmer seg en million streaminger i Spotify, kan stå som eksempel på det jeg mener. 

44. Frøkedal – Hold On Dreamer (Propeller Recordings)

frokedalFrøkedal er ingen ringere enn selveste Anne Lise fra I Was A King og Harrys Gym. Den særdeles dyktige låtskriveren, gitaristen og ikke minst sangeren, har ikke forlatt popen helt, men hun har så definitivt tilført den mer folkinspirerte toner og takter. På solodebuten sin mixer hun alle sjangre hun elsker, fra elektronisk pop til cajun og folk, og hun gjør det elegant og frekt som om hun aldri har drevet på med annet. Jeg liker I Was A King, men allikevel føles det som om Frøkedal har tatt et riktig valg her. Stemmen hennes er albumets viktigste instrument, og så tandert og fint som hun synger her har jeg ikke hørt før. “The Man Who Isn’t Here” kan stå som et strålende eksempel på hva jeg mener. Det er allikevel “The Sign” som virkelig får fart i foten her i heimen, albumets sprekeste og mest fartsfulle låt. Det er noe beatlesk ved det hele, samtidig som jeg vil påstå at hun har lånt mestparten av ingrediensene av Arcade Fire. En herlig låt på ei fin-fin skive.

43. Tommy Tokyo & De Bipolare – Blant Fiender Og Venner (Drabant Music)

unnamed-15Tommy Tokyo ble umiddelbart en favoritt da han med sitt Starving For My Gravvy slapp Smear Your Smiles Back On i 2008. Årets norske album, og alt så honky dory ut for mitt forhold til hans musikk. Men, så skjedde et eller annet som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som kan ha vært at jeg ble sløv, i tillegg til at han begynte å synge på norsk. Fjorårets Hev Deg Over Det Derre Der fikk ikke nok snurringer til at jeg kan uttale meg, men årets skive har da fått noen runder. Men, på langt nær nok, så Tommy og de noe ustabile kompisene hans ender på en 43.plass som sannsynligvis kan ende opp med å justeres mye høyere når jula setter inn, og jeg får mer tid til å lytte til skiva. Uansett, dette er lovende, og en låt som “Dansende På Eggen Av En Kniv” er direkte lekker. En slags De Lillos på steroider, samtidig som det er mye her som minner om skiva som en gang gjorde at jeg anså Tommy Tokyo som en av de mest spennende artistene Norge har å by på.

42. Erik Lukashaugen – Finnskogveien (Øksekar)

albumcoverErik er en utrolig seriøs og gjennomført musiker, som jeg skulle ønske flere fikk opp øynene for. Problemet hans er at han driver med folkemusikk og visesang, og det er ikke spesielt hipt blant kidsa og store deler av det platekjøpende publikum. For mange er det liksom sjelden den rette anledningen for å sette på musikk som dette, og det er dumt på mange måter. En låt som “Finnskogveien” er den fineste balsam for sjela, og virker bedre enn de fleste anti-stressmedikamenter som måtte være i markedet. Nå har det seg dessuten sånn at han omgir seg med musikere som er flinkere enn flink, produksjonen på albumet er strøken, og låtene, vel når det er lyrikk i eliteserien tonesatt av de flinkeste, da blir det solid. Etter å ha tatt for seg Hans Børli dikt tidligere, tar han når for seg skriveriene til den utflytta nordlendingen Tore Hestbråten, og det funker minst like bra som Av En Sliters Memoarer. Jeg gleder meg til jeg skal ta dette albumet skikkelig for meg, for det var brodern som fikk æren av å skrive om skiva.

41. Paul Henriksen – Time To Grow Wings (Rootsy.nu)

Nytt cover 100416.inddNok et album jeg ikke har rukket å sette meg skikkelig inn i. Igjen, det var brodern som fikk gjøre den omtalen, mens jeg styrte og koste meg med andre ting. Naturligvis har jeg fått noen sniklytter i ny og ned, og noen låter har jeg hørt en rekke ganger. At henriksen er en meget dyktig musiker er det ikke tvil om, og som låtskriver er han meget, meget dyktig. “Sinking Down” er en griselekker duett med ei Marie Tveiten som sitter som et skudd, og med Geir Sundstøl med på laget må det bare bli himmelsk vakkert. En annen knallert av en låt er “Six Foot Two”, Henriksen sin beskrivelse av hans første møte med Townes Van Zandt. Bare det å skrive denne låten gjør meg varm om hjertet, fordi mitt eget møte med mannen ble til et minne for livet. Snakk om å ha en aura av storhet rundt seg. Time To Grow Wings skal spilles i adventstiden, nå som jeg har tatt rekordtidlig juleferie. Aiaiai.

40. Motorpsycho – Here Be Monsters (Rune Grammofon)

Det begynner å bli litt hakk i plata, men jeg skulle gjerne ha tilbragt litt med tid med Bent, Snah og Kapstad, for fire-fem runder er i snaueste laget. Problemet er at de tre nevnte herrer har begynt å lage musikk som krever mye av meg som lytter, låtene sitter ikke som et skudd tvert, og når de strekker seg mot ti minutter så blir jeg fort litt utålmodig. Men, jeg hører at det er fete saker her, at de leker seg i studio, og har det kjekt sammen. “Spin. Spin, Spin” er låten som sender oss til California i en tidsmaskin innstilt på 1970, og ble umiddelbart favoritten min fra skiva. Det ryktes at Kapstad ikke er en del av bandet lengre, og med ny trommis inn vet man aldri hva som skjer. Kapstad er ikke langt unna å være landet dyktigste trommeslager, så om ryktene stemmer er det trist for trøndernes flaggskip. Vel, Motorpsycho sitt tjuefemte album er i hus, og magefølelsen sier at dette er en “grower”.

39. Ricky Komori – The Hillside Stranger (Whatever Records)

ricky-komoriDagfinn Gløersen, aka Ricky Komori, er virkelig noe for seg selv. Mannen gjør nesten alt selv på solodebuten sin, The Hillside Stranger. Alle låtene er hans egne, han spiller trommer, bass, gitar, tangenter og det som måtte være, i tillegg til å synge de aller fleste stemmene. Hjelpen han har fått har vært fra Ole Jonas Storli, som har produsert skiva sammen med Dagfinn, i tillegg til at han står for miksing og mastring. Litt korhjelp på en låt, samt en trommis på en annen, ellers er dette Gløersen med hud og hår. Musikken er designet for fans av Tom Waits, Black Heart Procession og Gogol Bordello, og vandrer mellom vakre balladelignende melodier, til mer uptempo-låter med trekk fra sigøynermusikk. Stilsikkert og kult, og med låter som “Bobby Cagehill” og “Tail Swagger Blues” bør vorspielene være berget. Favorittlåten er avslutningssporet “The Grim Reaper/Harvest Of Diversity”, albumets klokkeklart dystreste øyeblikk. Jeg gleder meg til Gløersen får et band i ryggen og tar turen nordover.

38. Levi Henriksen & Babylon Badlands – Det Beste Bandet I Himmelen (Snaxville Recordings)

digitalcoverNår man spiller inn ei skive som med låter som hever glasset for Jackie Leven, Ramones, Tom Petty og Wilko Johnson så har man vunnet allerede før skiva kommer ut av coveret. Nå har jeg ikke albumet, men låtene til forfatteren og musikeren Levi Henriksen er streamet mange ganger nok, etter streng oppfordring fra brodern. Amund Maarud har gjort en strålenede produsentjobb, og alle de tolv låtene låter som rock skal låte. Det er ikke allverdens fiksfakserier her, kompene er stødige og fete, og eskapadene begrenser seg til en liten tjuesekunders gitarsolo her og der. Akkurat dette liker jeg veldig godt med Det Beste Bandet I Himmelen, og gjør nok sitt til at hipsterne holder seg langt unna. Med fare for å høres platt ut så er dette er ujålete og straight rockalbum, av sorten som er en viktig del av den musikalske føden min. Favorittlåt har siden første gang jeg hørte skiva vært “Wilko Johnson Vet Han Snart Må Dra”, en skikkelig godbit av en rocker.

37. William Hut – Hafnir Games (Apollon Records)

william-hut-hafnir-gamesBergenseren Willy Marhaug, aka William Hut, har vært i bransjen i snart tretti år. Først med Poor Rich Ones, senere med sitt alter ego. Hut er en sprelsk og interessant musiker som er vanskelig å plassere i bås, fordi han er så eklektisk i sin tilnærming, men singer/songwriter i denne ulne sjangerens videste forstand kan duge. I år tok han pikkpakk med seg til Island, og sammen med Ole Gunnar Gundersen satte de kursen mot studioet til Gisli Kristjansson som ligger nettopp i den lille bygda Hafnir. Resultatet har blitt et fett popalbum, der gitarer og tangenter herjer i skjønn forening, med den klare og fine stemmen til Hut som fakkelbærer. Samtidig er det aldri tvil om at dette er et William Hut-album, og selv om det blant de ti låtene er mye elektronikk å spore så ligger den gode Hut-melodien alltid i bunnen. Av flere låter med høy rotasjon de siste par månedene ønsker jeg å trekke fram “Balcony View”, en kruttsterk låt som jeg alltid ender opp med å sitte å nynne til. Det er bestandig et godt tegn.

36. Signe Marie Rustad – Hearing Colors Seeing Noises (Safe & Sound Recordings)

unnamed-6Nok ei skive brodern kuppet, akkurat som det skal være. Jeg hadde planlagt konsert på Blårock og nilytting til denne voldsomt dyktige dama, men endte opp med andre skiver og en for min del kansellert konsert pga jobb. Sånn skjer, og jeg skal nok få sette Rustad live ved en annen anledning, for så bra som hun er frykter jeg ikke at dette var den siste turen hennes nordover. Skiva er produsert av Grønlandsveiens store sønn, Håkon Gebhardt, og med seg har hun blant annet sjefen sjøl, Alexander Lindbäck, på trommer, og fabelaktige Annar By på gitar. Og det er nettopp en låt der By synger duett med Signe Marie som gjør at jeg gleder meg til virkelig sette tennene og stiften i skiva når anledningen byr seg. “The Truth” er rett og slett en av årets låter, uansett hvor på planeten musikerne kommer fra, og er helt oppe på Topp 10-lista mi over mest spilte låter i Spotify. At denne låten, og skiva for den del, ikke er oppdaget av flere her hjemme er direkte skummelt.

35. Curvs – Hauntropics (Subtime Mule)

curvs-hauntropicsElektronisk psych, alternativ rock, drømmepop og new wave mikset godt sammen, litt krydder av det Joy Division og Velvet Underground hadde i sine “retter”, og vipps (nei, ikke betalingsappen) vi får Skiens-bandet Curvs. Vel, så enkelt er det ikke, men alle ingrediensene her er med på Hauntropics, som i tillegg til å være albumtittelen er bandets tidligere navn. I tillegg til disse passe kjente merkelappene er jeg ikke drøyere enn at jeg serverer et par til: world music, med både asiatiske og afrikanske rytmer implementert i flere av melodiene, samt 80-tallsrock. Noe annet skulle ha tatt seg ut når de har lagd en låt som heter “Don Johnson”, en hymne til Miami sin store sønn. En favoritt må plukkes, og jeg ender opp med den slentrende og småfunky “Khyber Pass Pt 2”. Curvs er så kule at de har en ting å gjøre – komme seg i studio å lage en oppfølger, for Hauntropics skal ikke stå alene for lenge. Til det er dette altfor sterkt.

34. Il Brutto – Grace (Utmark)

coverIl Brutto er en kvartett som sier at det er greit at vi kaller dem et Oslo-band, da karene er fra ymse områder rundt hovedstaden. Navnet har de hentet fra den stygge i The Good, The Bad And The Ugly, spaghettiwestern alle har et forhold til. Så, hva er det de byr oss på, disse styggingene? Albumet åpner med en fire minutter lang sekvens fra filme Alcohol Is Dynamite, ei åpning som er alt annet enn tilfeldig. I Spotify står det kun “Side A” og “Side B” der låttitlene skulle stått, men på vinylen er selvsagt låttitlene med. Mao er det bare å investere i skiva, for det er uansett et strålende kjøp. Bandet kjører på med låter som kunne vært et soundtrack til en fartsfull film, det er tidvis høy mariachifaktor, jeg får Screamin’ Jay Hawkins-vibber her og der, og om jeg skal sammenligne med et norsk band så tror jeg Helldorado blir det nærmeste vi kommer. Knalldebut, og må jeg velge meg en låt så blir det “Grace”, den andre singelen fra skiva.

33. Seed & The Movement – High Hope (Wonderful & Strange Records/Brygga Records)

hip-hope-2016-1Hip hop og urban/funk. Kan det være noe for meg? Tja, mye i sjangrene er totalt uinteressant for undertegnede, men denne gjengen stasjonert i Trondheim har noe veldig eget ved seg. For kort tid siden skrev jeg følgende: “Det skjer ikke altfor ofte at jeg ender opp med å digge ei hip hop-skive, langt sjeldnere et album som defineres som urban/funk. Og, det at et norsk band får meg i et sånt modus har aldri skjedd før. Aldri. Med andre ord har Seed & The Movement med Hip Hope klart noe ingen andre norske band har klart før. Grunnen til dette er kruttsterke låter framført på særdeles lekkert og stilig vis. Akkurat det er alltid nok til å fange min oppmerksomhet. Så, folkens, sjekk ut dette trondheimsbandet, og bli positivt overrasket.” Her er det mange spreke låter å velge mellom, men akkurat i dag går jeg for åpningssporet “Day By Day”, nettopp fordi den funker så djevelsk bra som åpningen på dette albumet. Låten får meg rett og slett til å ønske og høre hele skiva.

32. Black Moon Circle – Sea Of Clouds (Crispin Glover Records)

bmcEnda et trønderband, og nok ei gate jeg ikke går ned så altfor ofte. Black Moon Circle er på den nydelige labelen Crispin Glover Records, styrt av den fin-fine fyren Torgeir Lund, en kar med røtter fra Finnsnes, “byen” jeg sokner til. Trioen har gitt ut to skiver i år, begge omtalt av brodern, men jeg har ikke klart å holde meg unna Sea Of Clouds av den grunn. Skiva består bare av fire låter, men klokker allikevel inn på førti minutter. Vi snakker altså om lange låter, jam, om droning, om sanger som inneholder en rekke partier, og om overganger i hytt og pine – vi har havnet langt inne i spacerocken. Om vi har et psychrockband her i landet, så er denne gjengen blant de første som kvalifiserer for merkelappen. Brødrene Vemun og Øyvin Engan har med seg trommis Per Guldbrandsen, og tightere gjeng skal du lete lenge etter å finne nord for Dovre. “The Magnificent Dude”  åpner med deilig feedback, før et tungt og drøyt riff slår inn, og er lett skivas høydepunkt for undertegnede. Ikke ofte jeg sier det om 10-minutterslåter.

31. Kvelertak – Nattesferd (Petroleum Records)

Etter to utgivelser med ei salig blanding av punk, hardcore, svartmetall og growling, valgte Stavanger-sekstetten å endre på formelen i år. På Nattesferd er det fortsatt full fart, foten på gasspedalen og en Erlend Hjelvik som spyttbrøler ut meldingene sine, men, de har lurt inn en rekke straighte rockelementer inn i låtene, det er spor av tradisjonell 70 hardrock, og ikke rent lite av 80-tallets heavy metal. Og, det funker fint som snus. Åpningssporet “Dendrofil For Yggdrasil” får meg til å tenke på Keith Moon og Pete Townsend som aldri ville avslutte låtene sine når de var i rette lunet, mens “1985” er noe så uvanlig som en skikkelig popete hardrocktrall som til og med mor kan digge. Fet låt som får dansefoten til å lure seg ut mot gulvet. Men, høydepunktet for min del er og blir “Svartmesse”. Her kjører de på med alle gitarer i alle kanaler i introen, før hele gjengen pent og pyntelig følger et stilig AC/DC-aktig boogieriff helt i mål. Kanskje ikke typisk Kvelertak, men definitivt en typisk kul låt.

30. Label – Oslo So Slow (Safe & Sound Recording)

unnamed (3)Oslo-bandet Label er bandet som burde vært ihjelspilt på alle radiokanaler som setter pris på bunnsolid og melodiøs pop. Oslo So Slow er proppa full av nynnbare og deilige melodier, spilt så stødig og fint at det er umulig å ikke la seg rive med. Tittelsporet og singelen “Oslo So Slow” har jeg faktisk hørt på radio, rett skal være rett, men ikke på langt nær så ofte som jeg burde. Label serverer oss ni låter som oser av lyst øl, bading og lyse kvelder. De har lagd ei skive som er skapt for sommer og hetebølger. Referansene står selvsagt i kø her, men jeg skal nøye meg med et band brodern (som skrev omtalen) namedroppet – Steely Dan. Ja, så må jeg nevne Pernice Brothers selv, sånn bare for å få balanse i regnskapet. Det er vanskelig å velge seg en låt her, men må man så må man, og jeg går da for “Nightstrolling”, ene og alene fordi det er helt utenkelig at noen kan sitte og sture med denne låten over anlegget. Og, det tenker jeg er en viktig misjon for Label – spille musikk som gjør folk lystige og lette til sinns.

29. Senjahopen – Himmel Og Hav (Silsand Sild & CD)

senjahopen_himmel_og_hav__forside_cover_2Her er ei skive jeg strengt tatt skulle ha omtalt, men som endte opp hos brodern. Jeg har fulgt bandet siden oppstarten, har skivene de har gitt ut, har handlet t-skjorter til ungene med bandets “logo”, og ikke minst; jeg bor på Senja, for faen! Når det er sagt så er jeg glad for at den endte opp hos Ole, for omtalen hans var rett og slett hysterisk. Og på dialekt. Se bare her: “Æ kjenne at æ e stolt av å være nordlænning hær æ sett foill av fine inntrykk. Æ har flirt uta hælvete, rocka bortætter dørken, og æ har kjent en bitteliten tåre puske sæ fræm i armkroken. Det e jo akkorat det musikk ska handle om. Platecoveret e også litt av et kunstværk. Først trudde æ at det va han Espolin Johnsen sin kunst, men så faint æ ut at det va han Frode Nilsen. Æ trur i hværtfall det. Om du snur og veinne litt på dette omslaget, dokke det opp både troll og djevelulvegrisa. Himmel og Hav e et jævla bra produkt sir æ dokker. Løp og kjøp. På me klompan no!! Full fart!!“.

28. Death By Unga Bunga – Pineapple Pizza (Jansen Plateproduksjon)

 Pineapple Pizza DBUBMossebandet har vært et av mine favorittband her til lands i mange år allerede, så da de slapp sitt fjerde album tidlig i år var det veldig naturlig at Pineapple Pizza ble min første omtale hos The Wilhelmsens. Pineapple Pizza har blitt et fint album, et album de ville teste ut i det amerikanske markedet, og er nok noe “snillere” enn det vi har blitt vant til fra den kanten. Nå i høst slapp de óg en EP, Fight!, fire låter som viser bandet fra sin absolutt beste side, og forteller meg at det femte albumet vil bli kriminelt bra. Uansett, skiva som ble sluppet i februar er langt ifra svak. Det er en rekke knallerter og perler her, bl.a. singlene “Lady Fondue” og “Best Friends”, og absolutt ingenting som tilsier at vi som digger bandet skal henge med hodet. Skal du ha med ei skive på stranden, har øl i kjølebagen men mangler musikk, så er alltid DBUB et godt tips, og PP funker i massevis til det formålet. Det vet jeg alt om. Favorittlåten er den smått skrudde og psykedeliske “Make Up Your Mind”. 

27. NAG – NAG (Fysisk Format)

nag-nagDebutalbumet til NAG satte umiddelbart sine spor i meg. Tunge og heftige, sådan. Om den skal sette spor i deg så bør du ha en viss toleranse for tempo, ville riff og litt galskap i musikken. For, Stavanger-bandet kjører på kompromissløst fra første riff til de er i mål tretten låter og tjuesju minutter senere. Og, de tar ingen fanger, men korsfester og håner staten, sjefer generelt og geistlige spesielt, tradisjoner og julebord, og det “sosialdemokratiet” vi har i dag. Med andre ord så er det sinte, unge menn, en art som har vært fraværende i rocken altfor lenge, som utgjør NAG. Problemet mitt med skiva er at jeg sliter med å skille låtene fra hverandre. Men, på den andre siden så er det virkelig et luksusproblem, i og med at alle låtene er grisetøffe. Det gjør at utvelgelsen av en favorittlåt er vrien. F.eks. synes jeg at åpningslåtene “Mute” og “Fray” går inn i hverandre. Allikevel klarer jeg altså å lande på “What Is Punk?”, bandets Motörhead-øyeblikk.

26. Dingus – Dingus (Safe & Sound Recordings)

unnamed-12Brodern sier det greit om bandet fra Drammen, om enn i lange setninger: “I dette helt perfekt nedstrippa lydbildet, der det likevel er rom for så mange detaljer, er selve lufta det så genialt er gjort plass til, med på å skape den akustiske dynamikken som igjen kreves for å lage musikk med en så sterk nerve, og en så tydelig musikalsk singnatur. Og det er luftlommene som løfter hver enkelt låt opp til de høydene de utvilsomt når. Pulsen er lav, men spenningen står likevel på høykant til tider. Gitarer som skjærer seg gjennom den ensomme stillheta, en banjo som strukturerer tanken, og en lapsteel som er selve hovedpulsåra. Jeg vil bare tilføye at Safe & Sound Recordings her har fått et band i stallen sin som kommer til å gjøre vei i vellinga på sikt, for dette er så vakkert at det blir umulig å overse dem over tid. Med en vokalist som minner meg om Greg Cartwright, og det er det ingen andre som gjør, så har de fått en fan i meg. Singelen “Ahead Of Her Game” er en av årets norske låter.

25. Hasse Farmen – Livet Du Redder Kan Være Ditt Eget (Farmen Gramofon)

albumcover_hasse-farmen_foto-agnete-brunJeg har skjønt at Hasse Farmen har lagd et album utenom det vanlige, og selv om jeg nok har hørt mer på rundt femti norske utgivelser i år, så har jeg hørt nok på Livet Du Redder Kan Være Ditt Eget til å skjønne at flere musikkelskere der ute holder dette som årets beste album. For dette er virkelig et album, med låter som henger sammen og må høres i sin helhet. Farmen har lagd ei skive som ikke egner seg spesielt godt til å plukke fra, men krever oppmerksomhet av sin lytter. Har du en time du ønsker å slå ihjel, eller dukker det opp tre kvarter du ikke vet hva du skal gjøre med, så anbefales det varmeste at du søker opp skiva i en streamingtjeneste du bruker, klasker dine beste hodetelefoner på skallen, setter deg godt til rette i godstolen din, fyller noe godt i koppen eller glasset, og nyter denne herligheten. Jeg har gjort det en gang, og jeg vet at det skal gjentas. Siden jeg skal velge meg en låt så går jeg får “Skal Vi Krige”, bl.a. fordi Kenneth Ishak tryller med gitaren her.

24. Spidergawd – III (Crispin Glover Records)

spidergawd IIIDet trøndske superbandet, bestående av gitarhelt og vokalist Per Borten, og motorpsykopatene Kenneth Kapstad og Bent Sæther, og saxofonist Rolf Snustad jobber seg ufortrødent videre, i sin kamp for å få bredbeint og kul rock’n’roll ut til folket. På sin tredje fullengder er det fortsatt full fokus på 70-tallets hardrock, selvsagt med trøndsk 2016-finish, og de driver fortsatt å lurer inn elementer fra blues og boogie i låtene. Kapstad er alltid i sitt ess når han får hamre løs i disse omgivelsene, og setter sitt preg på skiva sammen med rytmeseksjonkompis Sæther, mens Borten river og filer ut de feteste riff av gitaren sin. I tillegg er han en hel peis til å spille presise og elegante soloer, soloer som ikke utbroderes mer enn akkurat passe. Synge som en helt gjør han óg. Låtene med Snustad funker hakket bedre for min del, selv om de fleste lydene på denne skiva er knall, og gjør at jeg ender opp med “Picture Perfect Package” i utvelgelsen av låten du bare må høre.

23. Neperud – So Unhip It Hurts (Schlup Records)

Skiensbandet Neperud er muligens landets dårligste i øvelsen å gjøre musikken tilgjengelig for for flest. Ønsker du å streame skiva så skal du bare glemme det, og det er skikkelig ur-kjipt. Når det er sagt så betyr det at du bør kontakte bandet og kjøpe skiva i fast format, for dette er rock’n’roll du bør ha i samlinga di. Bandet er som en vennegjeng å regne, bestående av Carsten Holt, Kim Wild, Idar Gjone og Batty Lind, og når de går i studio er hovedformålet at de skal kose seg, lage sanger sammen, og se hvor fett de får det til å låte. Og, fett blir det, om du liker band som Dream Syndicate, Green On Red, Elvis Costello eller The Kinks. Jeg skal mase på bandet helt til de sørger for å gjøre skiva tilgjengelig, eventuelt til de sier at det er 100% uaktuelt. So Unhip It Hurts består av elleve låter, og “Force Majeure/Foxtrot Delta” er låten jeg nynner høyest til når vinylen surrer og går.

22. Blood On Wheels – II/It’s All A Lie (Crispin Glover Records)

BloodonwheelsTrønderrocken har hatt et bunnsolid år, og Crispin Glover Records skal ha en stor del av æren for det. Selskapet nærmer seg hundre utgivelser, noe som er imponerende i seg selv i disse tider. Enda mer imponerende er det elegante og dritstilige designet som kommer alle utgivelsene til del. Blood On Wheels er muligens de tøffeste av alle disse bandene, ihvertfall om jeg skal bedømme utifra årets utgivelser. II/It’s All A Lie er rock’n’roll nøyaktig sånn rock’n’roll skal låte i mine ører om jeg ønsker fart, fest og øl som går ned på høykant. Det fem mann sterke bandet tightere enn dåsa til den påståtte jomfrua Maria, og pøser på med fete komp, enda fetere riff, og melodier som gjør meg lett og fin i kroppen. Album som sender meg tilbake til oppveksten, da jeg oppdaget det deilige fenomenet rock, står alltid høyt i kurs. Når Blood On Wheels minner meg om Thin Lizzy, ZZ Top, Lynyrd Skynyrd, Van Halen og Motörhead, så gjør de det meste riktig. Åpningslåta “Lie To You” er sjukt fet.

21. Rumblin’ Retards – Rumblin’ Retards (Good Head Records)

rr-coverAt jeg nettopp oppdaget dette bandet fra Tromsø er bortimot pinlig. At de har holdt på siden 2008 gjør det hele enda pinligere. Her går jeg rundt og tror at jeg har peiling på det som rører seg av rock’n’roll i Norge, og så kjenner jeg ikke til et av de kuleste bandene fra min egen hjemby. Flaut. Men, nok om det. Rumblin’ Retards er punkere innerst i sjela, og spiller den type hardcore jeg digger. Frontmann Edd Sivertsen kjenner jeg selvsagt til, bartender og dj som han er på Blårock, og det er mye hans fortjeneste at jeg ble hekta ved første lytt. Han freser, vræler og spytter ut ordene, og er hele tiden på lag med gitarene. Bandet kjører på frenetisk og hesblesende i samfulle trettito minutter, men ikke verre enn at jeg har klart tre runder på rappen med skiva. Lett. Jerry’s Kids-coveren “Lost” sitter spesielt godt i fletta, men jeg velger med avslutningslåten “Surfin’ Altamont” siden jeg må plukke bare et spor. Her oser det spilleglede lang vei, det er direkte morsomt å høre på, og surfrock paret med hardcore er kult.

20. One Track Minds – A Price To Be Paid (Brygga Records)

one-track-mindsDet begynner å fylles opp på lista med band som har base i Trondheim. One Track Minds er i hovedsak moldenseren Jon Reier Sylte, men i studio har han hatt mye og god hjelp av trøndske musikanter. For halvannen måned siden skrev jeg dette: “Brygga Records mener alvor, og i One Track Minds har de fått et band som allerede fra første stavtak beviser at de har noe å gjøre i den norske rock’n’roll-faunaen. I Sylte har de en låtskriver som er spennende og vital, og med kompiser som de han har hatt med seg i studioet i Trondheim trenger han ikke bekymre seg for om resultatet blir stilig. A Price To Be Paid har blitt et tøft album som spenner seg fra de lekreste popmelodier til den mørkeste shoegazing, og akkurat her ligger mye av grunnen til at jeg nå virkelig gleder meg til fortsettelsen. Og til å se dem på ei scene.” Av de ti mer enn habile låtene på debuten til One Track Minds ender jeg opp med å velge meg “She”. Deilig, melodiøs pop, med solide doser fuzz og klang, og et småskakt komp. Herlig.

19. Ondt Blod – Finnmark (Loyal Blood records)

ArtikkelbildeKirkenes-kvintetten Ondt Blod har gitt ut et debutalbum som er å regne som en hyllest til hjemfylket, Finnmark. De fanger opp at industrien legges ned i det nordligste fylket vårt, bygdedyret er tema, og ikke minst kombinerer de finnmarkingens iboende stolthet med en langfinger rett opp til til det meste sør for Polarsirkelen. Ondt Blod er definitivt et av landets sterkeste hardcore-band, og selv om de tenderer til å favorisere svartmetall, så er de så elegante og varierte i uttrykket at en rekke sjangre omfavnes. Liker du f.eks. Death From Above 1979, NOFX eller Comeback Kid så står du i faresonen for å bli avhengig av disse energiske karene. Det som virkelig fenger meg med Finnmark er måten de mixer intense og smått ville vers, med de mest melodiøse og popaktige refreng. Akkurat dette er det mange eksempler på her, og kanskje best eksemplifisert med singelen og radiovennlige “Nye Lydspor”. Ondt Blod vil følge meg i mange, mange år, det er sikkert.

18. Paal Flaata – Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt (Grappa Musikkforlag)

paal-flaata-come-tomorrowJeg mener at Paal Flaata er helt der oppe blant våre beste vokalister, sammen med bl.a. Trond Andreassen og Dag Vagle, og når han i år fant ut at han skulle lage et album der han covrer en av mine virkelige helter, Townes Van Zandt, så måtte det bare bli en god match. Dette var ei av skivene jeg gledet meg mest til, og Flaata innfridde så til de grader. Låtvalget overrasket noe, men siden han plukket fra et katalog som er nærmest plettfri så funket det bare som krydder. Duetten han gjorde sammen med dattera, “Come Tomorrow”, var både uventet, sprek og vakker, og tittelsporet fra ei av tidenes skiver “Our Mother The Mountain” er så sterk at hårene reiser seg fra hælene til issen hver gang jeg hører den. Men, det er den nærmest julesangaktige “Velvet Voices” som nærmest setter meg ut, og som blir min utvalgte låt. For en nydelig tolkning. Hatten av. Og, nå venter jeg på at Skiens store stemme skal finne ut at katalogen til Tom Waits er noe å bryne seg på.

17. Exploding Head Syndrome – World Crashes Down (Carlo Bellotti Publishing)

Artikkelbilde

Introen til skiva er lyden av en kjip og upnose-aktig journalist fra 70-tallets USA som intervjuer en ung kar som har blitt en punker, og som konkluderer med at han ser bisarr ut. Så braker det løs, og dæven døtte som det tar av. Oslo-bandet ser seg ikke tilbake, og tar såvisst ingen fanger. De gir faen i pusterom mellom låtene, men øser ut det ene fete riffet etter det andre mens kompene dunker seg inn i hjertet og hjernen, tungt som fy. Vokalen er så intens og ilter at man kan bli mørkeredd av mindre, og kan tidvis minne om Udo i Accept. Igjen er det et hardcoreband som har fått meg ytterst på stolen, med klare referanser til 70-tallets hardrock og 80-tallets heavy metal. World Crashes Down er årets kjørealbum for meg, perfekt til en ferd over Senja, men vil nok óg duge i massevis på en fest for de under 20 (eller, det er vel 30 i dag?). Av mange knallåter, for dette er et helstøpt album, velger jeg meg tittelsporet “World Crashes Down”. Løp og kjøp!

16. Johnny Red & The Prayerhouse People – Nothing More Than Clay (JRPH Records)

Johnny RedFra Jæren kommer John Gravdal, aka Johnny Red, og hans kumpaner The Prayerhouse People, og sammen har de laget et album så nydelig at det er synd og skam at så få her til lands har fått med seg det. Skiva ble omtalt 30.april, og da skrev jeg: “Av og til dukker det opp norske band og artister som blåser meg av barkrakken, som får hårene til å reise seg fra anklene til nakken, og da utelukkende av fine grunner, og som får meg til å glede meg til neste utgivelse før jeg har rukket å ta inn over meg albumet jeg sitter med i lankene. Johnny Red & The Prayerhouse People er et av disse sjeldne bandene, og de føyer seg inn i den ekstremt lille kategorien «Superband fra Rogaland». Pr i dag består denne av dem og Helldorado.” Dette står jeg selvsagt fortsatt inne for, og etter godt og vel et halvt år i hus står skiva enda sterkere. Snart har alle låtene på skiva vært favorittlåten min, men i dag går jeg rett og slett for “Edgar’s Corner”. For. En. Låt.

15. Trond Andreassen – Ingen Ting Hele Tiden (Kong Tiki Records)

Trond Andreassen Ingen Ting Hele TidenRicochets-sjefen Trond Andreassen nærmest sjokkerte oss tidligere i år med å slippe et soloalbum etter mange års taushet, der han attpåtil synger på norsk. At skiva ble knakende fin, kul og interessant er ikke overraskende i det hele tatt, men det er det faktum at en av mine virkelig store norske favoritter ikke kommer høyere enn 15.plass. Det sier alt om det norske musikkåret. For, la det ikke være tvil; Andreassen har gitt ut ei herlig skive. Den første singelen, “Nedfallsfrukt”, ble spilt så mye hjemme at dattera mi lærte seg låten utenat, og da den andre singelen ble sluppet ble forventningene mine skrudd opp på max. “Når Det Stenger” er så nydelig at det grenser til det kriminelle. At Trond i tillegg vrenger alt som er vrengbart på akkurat dette sporet, gjør låten til min klokkeklare favoritt. Når det er sagt så er det mye lekkert å ta tak i her, som f.eks. duetten med Malin Pettersen fra Lucky Lips, “Det Er Mer Igjen”, og intense og countryfiserte “Alt Går Opp I Flammer”.

14. The Dogs – Swamp Gospel Promises (Astma Records)

ArtikkelbildeKristopher Schau og hans hunder sparket i gang 2016 på tyngste og ypperste vis, med sitt fjerde strøkne album på like mange år. Og, tror dere pinadø ikke at de har et nytt album på trappene allerede nå? Ikke nok med at de er produktive, men på et ubegripelig vis klarer de å holde kvaliteten på de nye låtene på et skyhøyt nivå. Som et av de heftigste og mest ettertraktede livebandene blir det hele enda mer imponerende. Swamp Gospel Promises åpner så kult og strøkent at jeg lett utroper “You Never Loved Me At All” og “Are You With Him Now” til den sterkeste åpningen av ei skive i 2016. Garasjepunk må hentes fram for å beskrive The Dogs, men samtidig har karene mer enn et snev av sans for rock’n’roll og powerpop, og det er for min del hovedårsaken til at det fjerde forsøket til bandet har blitt deres beste. Som et bevis på skiva er betydelig mye mer enn åpningssporene, så velger jeg meg The Stooges-avleggeren “Faster On Our Own”.

13. Bård & Børre Band – Bård & Børre Band (Safe & Sound Recordings)

bård & børreSiddisene Bård Halsne (Helldorado), Børre Bratland (General Forsamling) og Kenneth Andersen (Cpt. Biff And The Seamen) har gitt ut elleve særegne, tøffe, nydelige og sprelske låter. Brodern omtalte skiva tidligere i år, og hans ord er så fine at de lett kan gjentas. “Musikk som er hamret ut i nuet, som sleper med seg all den tradisjonen det er verdt å slepe med seg, og som fremstår som noe som har vært der i all evighet – selv om det utvilsomt også høres ut som ferskvare hentet rett ut av slakteriet, eller lagringstankene på brenneriet om du vil.Dette er 20 år gammel whisky lagret på eikefat – for viderekomne. Det er akevitt til lutefisken. Dette er vinen du aldri har smakt, men som du elsker i det øyeblikket du ser flaska. Dette er øl og tørrfisk, biff, burger og iskald glass-cola. Dette er fest og moro, blodig alvor og steintøff, viktig musikk.” Jeg skal bare avrunde med å si at jeg kan velge i blinde her, men velger meg dritstilige “Deg Eg Vil Ha”. Det er tøffe saker, det.

12. Sugarfoot – Different Stars (Crispin Glover Records)

Sufarfoot Different StarsTilbake til Trondheim, og tilbake til et aldri så lite superband. Sugarfoot er satt sammen av karer fra Motorpsycho, Spidergawd, The International Tussler Society, Too Far Gone og Dipsomaniacs, for å nevne en liten håndfull av band de har styrt. Denne gangen tok de turen til California og Joshua Tree, noe som har ført til at Different Stars har blitt et helstøpt, kosmisk og lekent album, proppet full av knallsterke låter. Igjen, at skiva ikke når Topp 10 føles feil, men det får alle de dyktige artistene og bandene vi har i Norge i 2016 ta skylda for. Av alle utgivelser jeg har lyttet til i år, og det er noen hundre, så snakker vi her om den behageligste av dem alle. Steelgitar, deilige Hammond-lyder, herlige korarrangementer og komp fra den øverste hylla går som en rød tråd gjennom albumet, i tillegg til den dødssolide stemmen til Øyvind Holm. Den karen er i mine ører landets ubestridte pop-konge. Her er det bare gull, men jeg tror jeg går for überkosmiske “Dark Shallow Grave”. I dag, om ikke annet.

11. The Wednesday Knights – My Problem Is You (Back To Beat Records)

the-wednesday-knightsNå på tampen av året kom disse bergenserne susende inn fra høyre, med en maktdemonstrasjon av ei garasjerockskive. Med omtalen friskt i minne er det like greit å hente konklusjonen min fram. “The Wednesday Knights har med My Problem Is You gitt ut et album som på tampen av året kommer galopperende inn i den norske rockfaunaen og snur opp ned på årets ditt og årets datt. I et allerede absurd sterkt norsk musikkår er dette toppingen på rock’n’roll-kaka som gjør at jeg lett konstaterer at vi nærmer oss slutten på tidenes musikkår. Bergenserne skriver dritstilige låter, spiller disse bredbeint og tøft, og med en pondus som er direkte frekk. Mitt ønske for 2017 er at de bookes til en million festivaler, når ut til den rockelskende delen av befolkningen, og finner ut at de vil ta turen nordover, forbi Polarsirkelen. Herrefred, for ei skive!“. Og til slutt – “My Problem Is You” er den feteste låten The Hives aldri skrev. The Wednesday Knights, vær så snill, ikke la det gå for lenge til dere slipper album #2. Please.

10. Helldorado – Volume I & II (CCAP)

helldorado-i-og-iiVerdens beste siddiser, Helldorado, har over et år sluppet to EP’er som er å regne som en hyllest til gamle favoritter. Normalt skal rene coveralbum slite med å havne høyt på mine lister, men, faen, det Vagle, Jackman, Wassvik og Ellingsen gjør her er så drøyt bra at skiva skulle inn på Topp 10, samme faen hva som ble gitt ut. Litt hjelp har de fått, bl.a. fra dattera til Vagle og den gamle lagkompisen Bård Halsne, men Helldorado er og blir de fire nevnte herrene. Vagle har en stemme alle bør være grønne av misunnelse på, mens Wassvik og Jackman utgjør verdens feteste komp. Jepp. Verdens feteste. Og så har vi Ellingsen, mannen som virkelig setter de to strekene under låtene. At de har en utsøkt musikksmak har jeg visst lenge, men her har de pinadø brukt både kløkt og nerdegenskapene for å grave fram materialet. Alt er bunnsolid, og det å velge en låt som er representativ for skiva er ikke enkelt. Men, siden The King of Rock er representert her så velger jeg meg “Charro”, en låt Vagle synger like bra som selveste Elvis.

9. Hotel Hotel – The Kneeling (Back To Beat Records)

hotel-hotelVegard Urne, mannen som skjuler seg bag Hotel Hotel, har gitt ut årets mest overraskende skive. Overraskende i den forstand at jeg fikk hakeslepp da jeg hørte albumet for første gang. Jeg har bare såvidt vært innom karen tidligere, bl.a. fordi Bjørn Hauge, mannen bak den utmerkede nettsjappa skivan.no, sendte et eks av debuten til Senja for noen måneder siden. Det han serveres oss på The Kneeling er en maktdemonstrasjon i låtskriverkunst og formidling, og står ikke tilbake for noe som helst av det han kan sammenlignes med fra det store utland. Liker du Conor Oberst, Bill Callahan, Sparklehorse eller Micah P. Hinson så er du programforpliktet til å investere tid i denne skiva. Mange av låtene er av det neddempede og sarte slaget, men her klaskes det óg til med en stomp som er som skapt for låvedans med “Waiting For The Morning Light”. Sjekk ut “All I Built To Stand, Now Falls”, og fortell at den ikke setter sine spor i deg. Da er du ikke avlet for å lytte til musikk som er ment å være mer enn bakgrunnsstøy. Så det så.

8. The Northern Lies – White Desert Blues (Lunheim Grammofon)

White Desert BluesJeg sliter med å skrive bare noen få ord om tromsøbandet The Northern Lies og Henry Johnsen, fordi tastaturet blir vått og sleipt. Henry forlot som kjent denne verden for kun et par uker siden, og minst seksti år for tidlig. I helga var jeg og kjøpte skiva han spilte inn ni dager for han døde, under navnet Midnite Son, og det folkens, det albumet er sterkere enn godt er. Men, det kommer jeg tilbake til før året er omme. Jeg oppsummerte White Desert Blues på følgende vis 9.april: “Albumet startet på sakralt vis, og avslutter definitivt i samme gate. Riktignok er «Too Damn Quiet» en langt roligere låt enn tittelsporet, og Nilsson og Stangnes gjør sitt til at vi som lyttere siger langt inn i lenestolen og ender opp tankefull. Et herlig punktum på et album som bør være på manges lister når status skal gjøres opp ved årets slutt. The Wilhelmsens anbefaler dette albumet på det varmeste, og det vil være et smart valg å bestille det formatet du ønsker, og ikke minst; spiller herligheten ihjel.” “Too Damn Quiet” er låten jeg elsker.

7. Oliver Hohlbrugger – The Choirboy (Revir)

sg-coverimage_hohlbrugger-2Oliver Hohlbrugger var for meg en ukjent kar så sent som 25.oktober, og nå, snaue to måneder senere, er han altså godt plassert inne på min Topp 10-liste. Rogalendingen med østerriksk bakgrunn har med The Choirboy tatt en hel rekke musikkentusiaster på senga. Som crooner er han helt der oppe med Richard Hawley, og det er pinadø ei sammenligning bedre enn alle superlativene i boka mi. Samtidig er det noe i stemmeprakten hans som sender tankene mine i retning Roy Orbison, noe skjørt og ekstremt vakkert. At bandet han har i ryggen, eller i studio, spiller som en gjeng med helter skader ikke akkurat de ni dønn solide låtene han har funnet plass til på debuten sin. Jeg elsker allerede de rolige låtene, som åpningssporene “One Last Time” og “Goodbye”, og “Satan You Can Have Me” er sterk som krutt (sjekk ut videoen med Kristoffer Joner!), men jeg må bare gå for “Evil”. Låten er en mastodont av en låt, av sorten som bygger opp til et heftig klimaks, og som byr på mannskor underveis. Herreminhatt!

6. Æ – Endetidsbilda (Clearpass)

EndetidsbildaJeg har gjort mitt med tanke på å få fantastiske Erling Ramskjell ut til folket. Den nydelige duetten han gjorde med Ingeborg Oktober, “Kanskje”, ble sluppet som singel tidlig i august, og omtalt hos oss, mens herlige og varierte Endetidsbilda ble anmeldt en drøy måned senere. En måned etter det igjen var han klar med Likholmens andre EP, Blindskär, ei sekslåters stor samling gull som bør sjekkes ut av alle som liker musikk. Nå rett før jul omtalte jeg så dette albumet i Gatemagasinet Virkelig sitt store og utsøkte mørketidsnummer. Så, de som ikke har skjønt anbefalingen nå vil ikke sjekke ut en av de virkelig store nordnorske artistene vi har. Her er spor av den feteste grungen (tenk Afghan Whigs eller Screaming Trees), låter Kurt Wagner og Lambchop vil elske, og stemningsfulle og tankefulle låter som sveiper innom de fleste sjangre i populærmusikken. Denne desemberdagen tror jeg at jeg velger meg “Gammelt Regn” som representant for skiva. 

5. KBT – Suck More Piss (Fysisk Format)

 KBT - Suck More PissKosmik Boogie Tribe KAN rock’n’roll, noe som er mer enn greit om man er ute “to destroy the current ratshit music scene in Oslo Squid City”. Dette er en jobb de gjør til laud så langt jeg kan se, for jeg har ikke blitt infisert av det de kaller rottedrittmusikk. KBT har med Suck More Piss gjort ni suverene låter som alle bygger på de feteste riff, er inspirert av de tøffeste bandene, og spilt med all energi og intensitet vi kan håpe å få ut av fem karer. Hardcore rock’n’roll fullstappa av boogie, punk og alt det nydelige rock kan by på, med nøyaktig så lite seriøsitet denne sjangeren krever på lyrikkfronten. Her reises glasset til en skål i retning helter som AC/DC, Ramones og Rolling Stones, samtidig som de advarer sterkt mot å klø seg på ballene når man kutter chili. Oslo-bandet har rett og slett lagd årets feteste, kuleste og beste hardrockskive. Det føles veldig naturlig at jeg velger meg “Lobby Loyde”, hyllesten til den australske gitarriffhelten fra bl.a. Billy Thorpe & The Aztecs og Rose Tattoo. 

4. Stein Torleif Bjella – Gode Liv (Heime Med Hund Records)

stein-torleif-bjella-gode-livBjella har ikke i seg å lage dårlige skiver, så da han annonserte at han ville forsøke noe nytt etter Heim For Å Døy var jeg ikke i nærheten av å være nervøs. Bare det at Geir Sundstøl skulle være med videre var en garanti for at dette ville bli knall. Når så trommis Kapstad dukket opp som bandmedlem skjønte jeg at dette kom til knakende fine greier. Allikevel ble jeg positivt overrasket, noe som burde være umulig med de forventningene jeg hadde. Singelen “Alt Rundt Er Det Samma” satt som et skudd, og da Gode Liv ble hentet i posten var stemningen i Herredsbu på Senja så sakral som den kan få blitt. Bjella står så høyt i kurs som det er mulig å stå i hele husholdningen, så det å spille denne skiva høyt og ofte var uproblematisk. Jeg mener jo at Stein Torleif ikke kan lage dårlige låter, så det bør ikke komme som en overraskelse at jeg liker alle de elleve sporene på skiva. Allikevel, en låt stikker seg noe ut – “Blomen”. For et mesterverk.

3. The Late Great – Songs From The 21st Century (Safe & Sound Recordings)

The Late Great coverJeg har sett Tor Thomassen og hans The Late Great fire ganger i år, men er allikevel smått irritert fordi jeg har misset et par av konsertene de har spilt i Tromsø, nå senest på Blårock i november. De som ikke har sett bandet live tenker nok at det er noe snålt, men alle som har tilstede når de har stått på ei scene skjønner hva jeg mener. Og, det de har gjort på debutalbumet sitt, Songs From The 21st Century, har dannet grunnlaget for at karene kan gjøre de feteste konserter. Ti låter som spenner over country, folk, rock’n’roll og pop, og sender tankene i retning storheter som Bob Dylan, Bruce Springsteen, Dexys Midnight Runners og Nick Cave. Skiva er selvsagt ei av årets mest spilte, og jeg har skiftet favorittlåt på skiva like ofte som bokserne har blitt skiftet. Det betyr ikke at jeg er en skitten tølper, men at dette endrer seg fra dag til dag. Men, “Our Empire er den låten jeg har spilt mest og som de alltid imponerer med live.

2. Jack Stillwater – The Farmer Trilogy (Inner East Records)

The Farmer TrilogyThe Farmer Trilogy er uten sammenligning årets mest gjennomarbeidede album. Skiva er et resultat av tre EP’er som er sluppet i løpet av 2015 og 2016, der den siste delen, The New Life, ble sluppet 11.mars. Karene dro så til Abbey Road Studios i London og mastret herligheten på nytt, og fikk presset alle de tretten låtene, samt et lite ekstraspor, på en LP. Vinylen er et kunstverk, og låtene er allerede en viktig del av norsk musikkhistorie, i og med at Terje Espenes & co har tatt for seg utvandringen som skjedde fra Norge til USA, med drømmer, den harde reisen og den brutale virkeligheten som møtte nordmenn for 100-200 år siden. The Farmer, The Travel og altså The New Life er norsk americana med en bakteppe det er vanskelig å matche, og med meloditeften herrene Terje Espenes, Arne Harald Foss, Morten Huseby og Odd Inge Rand viser her bør dagens nordmenn få opp øyne og ører. Jeg har naturligvis mange favoritter på skiva, men sjekk for all del ut “Her Little Light” fra siste del.

1. Carsten Cesh Holt – Mundania Street (Normann Records)

Carsten Holt - Mundania Street

Jeg har slått av en prat med hovedpersonen selv, Carsten Holt, og plagd ham med noen passe relevante spørsmål. Her er det han svarte på det jeg var nysgjerrig på.

2016 står for meg som tidenes beste norske musikkår, og øverst på lista mi troner “Mundania Street”. Hva tenker du umiddelbart om det?

Glede og inspirasjon til å fortsette. Det er jo en økonomisk greie å holde på med musikk som ikke er kommersiell. Jeg solgt hele vinylsamlinga mi og mesteparten av instrumentene mine for å få det til, så det betyr veldig mye å bli satt pris på. Og nå som jeg endelig har fått øvd inn et killer-band så ser jeg fram til fortsettelsen.

Du har hatt med deg Kid Andersen på begge dine soloskiver, og de er spilt inn i hans studio i California. Hva betyr han for soundet og sluttproduktet?

Kid har betydd veldig mye. Jeg var på vei til å slutte med musikk da jeg dro over til San Jose som en siste greie. Jeg var egentlig helt på bånn, men Kid fikk dradd meg over rekka i siste lita. Det er jo musikere på skivene som henger rundt miljøet hans som er med på plata, og Kid har jo greie på det tekniske ved innspilling, så soundet er veldig prega av Greaseland Studios. Hvor jeg spiller inn neste skive vet jeg ikke enda. Blir nok noen singler først for å prøve ut det nye bandet, mens jeg jobber med neste album.

Kim Wild er en kar du samarbeider med i både kule Neperud og fabelaktige Tor Ærlig & Detektivene. Vil du si at han er din spesielle medsammensvorne?

Kim og jeg har helt klart en greie der vi utveksler endel ideer på hverandre. Det er veldig viktig. Vi har også planer om å gi ut en vinylsingel på nyåret. Så, ja, he`s my special one.

Om du skal trekke fram en låt fra den siste skiva di som du er spesielt fornøyd med, hva ender du opp med da?

Det var det ja. Hvordan velger man ut sine favoritt barn? Veldig fornøyd med Mundania Street og hvilken vending den tok i siste lita i studio. Det ble veldig kick når jeg bare hadde spilt den på kasse gitar til ferdig versjon med blåsere og kor. Og så har jeg et spesielt forhold til Deaf Dumb and Blind som er en 10 år gammel låt som falt på plass i San Jose.

Hah! De samme vurderingene jeg har tatt. Da må det vel bare være noe i det? Til slutt; hva mener du er årets beste norske utgivelse?
Beste norske album av det jeg har hørt så langt i år er skiva til Oliver Hohlbrugger. Men har på langt nær hørt nok av norske skiver enda. Tar et raus i romjula.
 
 
I 2014 slapp Carsten Holt med venner det kruttsterke albumet Break Down Free under navnet Cèsh, et album som er elsket på Senja og i Trysil. Faktisk liker jeg og brodern denne musikeren så godt at vi begge var mer enn hypp på å omtale den nye skiva vi nå sitter med i fanget, og det brygget opp til en slags mini-krig. Men, jeg trakk det lengste strået, og har siden midten av juli spilt Mundania Street knallhardt i bilen. Jeg fikk et eksemplar av cd’en da, og siden jeg kun er rigget for vinyl og streaming i heimen så ble det sånn. Når det er sagt så er det fryktelig trivelig å spille musikk i bilen, og opplevelsen av musikk blir både sterk og fin på landeveien. Og, med de avstandene vi snakker om her oppe så er det ikke fritt for at det blir mange runder på hvert album på strekningen Torsken – Tromsø. Jeg og kona mi rakk f.eks. seks runder av dagens album da vi kjørte til Buktafestivalen for et par uker siden, og jeg har spilt fire-fem låter hver eneste gang jeg må over til Gryllefjord i et ærend. 

Men, cd-spilleren ble plukket fram for ei ukes tid siden. Jeg måtte bare høre låtene med feit bass, på skyhøyt volum, og i sitt rette element. I kjelleren, og på det viset at naboene blir kjent med skiva. Og bare for å konstatere det med en gang: dæven steike, det var et lurt trekk. Mundania Street SKAL spilles høyt, og den skal faensteike ikke streames. Det blir aldri mer enn et halvgodt substitutt.

1968-modellen Holt er på ingen måte en novise i norsk rock’n’roll, selv om Mundania Street «bare» er hans andre album. Før han gikk solo spilte han i en hel bråte band lokalisert i Grenlandsområdet, noe du kan lese om i helgas Sju Kjappe, der han svarer fryktelig godt for seg om alt fra favorittmusikk til artister han har spilt i band sammen med, som Paal Flaata, Sten E. Moe, Kim Wild, Stephen Ackles og mange, mange flere. Han har stort sett alltid holdt på med saker som har krevd en gitar eller en bass i nevene, og låter har kommet ut av hans hode på løpende bånd. Det som skiller ham fra brorparten av låtskrivere her til lands, er at Holt har en alldeles nydelig meloditeft, og ikke minst at uttrykket hans er noe han er absolutt alene om. Energi, skakk og intens vokal, og Kid Fuckings Andersen på gitar. Den mannen er bare så sjukt, sjukt dyktig at han alene er med å løfte låtene det lille ekstra som tar ei Cesh-skive fra å være glimrende til å bli helt absurd strøken. I tillegg til gitar spiller han bass, piano, orgel, synth og lap steel. Carsten tar seg av all sang, gitar og mandolin.

Skiva ble spilt inn hos nettopp Kid Andersen i hans Greaseland Studios i San Diego, California, i tidsrommet 10.-20.november i fjor. Andersen er produsent óg på skiva, en jobb han forøvrig har hatt for en rekke amerikanske blues- og rootsmusikere. Jason Hansen trommer på alle låtene, en jobb han gjorde til meget pluss og vel så det på Break Down Free, og er en trommis som er brukt en del i studioarbeid i Greaseland. Mannen er så fullstappet av feeling at det halve hadde vært nok. Lisa Leuschner Andersen korer flott som fy sammen med Courtney Knott og Robby Yamilov. Robby er en ung læregutt hos Kid som sugde til seg alt han kunne, fikset mat og kaffe, kjørte dem rundt i California, og shaket tambourine for harde livet. Nytt av året er det at Holt har fått med seg en kar som styrer med strykere, Don Dally, og ikke minst tre karer utstyrt med blåsere. Ken Moran (sax), Manny Angel (trompet) og Farris Jarrah (trombone) gjør underverker med et par av låtene, og er med på å skape en fest av typen «her er det bare å bite seg fast i taklampa». Kid har brukt disse karene i studio en rekke ganger, og visste at de ville funke. Og, selvsagt har det blitt plass til Kim Wild på tambourine på låten «Rare Monk Shot Me Down». Kim har dessuten skrevet en god del av tekstene på skiva, noen alene og noen sammen med Carsten.

Albumet ble døpt og fikk sitt navn etter det engelske ordet «mundane» (dagligdags), og handler i stor grad om det å komme seg vekk fra det dagligdagse, rutinemessige og etterhvert enerverende livet de fleste av oss lever. Dette kan dessuten ses i sammenheng med en vei Holt oppdaget under ei av sine gatevandringer i London, ei gate som het Mundania Road. Gata ligger i Sør-London, ikke langt unna Forrest Hill, og kan i dag skryte på seg å ha vært med på å påvirke platetittelen på Carsten Holts spillernye skive.

Så, lever Mundania Street opp til forventningene mine? Har det vært verdt å glede seg som en småtufsete gladkristen som venter på Jesus i månedsvis? Klarer Carsten Holt å levere låter så sterke som på debuten? Ja, for faen! Og vel så det..

Here we go again losing the frame
Life comes walking down wrong lane
Champagne and wine has ruined my mind
And that was another year in vain

It`s a good good bye to a good good life
It`s a good good night to the good dreams we had
And we gonna watch it all come down

Det er rett på sak her. Vi skjønner at saker og ting ikke er helt harmonisk under overflaten, og at endring er greia. Vår mann skjønner at dette nye ikke nødvendigvis kommer til å bli bedre, hva enn det måtte bety, men forandring må til. Denne utblåsningen er altså tonesatt på et vis Matthew Sweet ville vært storfornøyd med. Dette er powerpop på eksakt det viset jeg elsker min støyete pop. Et knallfett riff, bassisering som gjør at jeg setter meg godt til rette og bare nyter herligheten, og så denne herlige og semi-skakke stemmen til Holt. Han er født til å synge låter som dette. At de har funnet ut at «A Good Life» måtte ha blåsere og et taktfast piano for å pynte den opp er jeg ufattelig glad for. Så glad at låten gjør meg glad hver bidige gang jeg spiller den. Det er mye bra på blåresept, men denne gladsaken på full geiping er virkelig balsam for sjela, og trumfer det meste en lege kan komme opp med.

Andresporet er «Deaf, Dumb And Blind», knallerten som ble sluppet på en promo-ep tidligere i år, og som virkelig har fått kjørt seg her i heimen. En omtale av låten har det óg blitt her hos The Wilhelmsens. Låten har absolutt ikke fått svekket sin posisjon som en av låtene som bare skal være med på mine sommerlister i framtiden. Tvert imot, gladpop som dette, der jeg gjenkjenner elementer fra musikken til Elvis Costello og Paul Westerberg, er av typen som fester seg i musikkminnet mitt til evig tid. Låten er en gammel Neperud-låt, spilt inn av dem for lenge siden, men etter at den ble pimpet opp med et snaisent mellomparti så falt den såpass på plass at den bare måtte spilles inn på nytt til dette albumet.

Organized people are happy together
Organized people with their dull boring lives
Organized people are such good people
But organized people don`t you organize me
I said organized people don`t you organize me

Teksten til «Organized People» er skrevet sammen med Kim Wild, og levner ingen tvil; kjedelige, organiserte og ordnede liv er ikke noe for dem. Ihvertfall på papiret. Lykkelig er lik kjedelig, og det vil de ikke vite av. Den Kinks-inspirerte melodien sitter som et skudd etter noen runder, og om du ikke koser deg med finger-picking, deilig orgel, intens vokal framstilling, og småfunky komp, så er det kjipt for deg. Jeg koser meg gløgg ihjel, og setter spesielt pris på «Hey, hey, hey!»-koringen, som er en hel kunst å få til å låte kult. Det lykkes virkelig Carsten og Kid med, pynter det hele med en orgelsolo av det sjeldent kule slaget, og en bridge som har lånt av melodilinja til Genesis sin «That’s All» (!!). Når selv det funker som Fanden så er det nesten så Holt ikke kan tråkke feil.

«Six Churches» er nok en låt der Holt har samarbeidet med Kim Wild om teksten, og nok en låt som trigger powerpop-genet mitt. Elvis Costello møter Matthew Sweet tenker jeg i mitt stille sinn, og konstaterer at vår mann holder på å sprekke av A4-livet når han vræler ut «All this useless violence comin’ up from inside!». «Useless Violence» var arbeidstittelen, og er jo utover det ganske så.. meningsløst. Vold, altså. Før vinylen skal vendes roes det ned med en halvskeiv The Byrds-aktig låt, en låt som kan sende tankene i retning rolig Nazareth på tidlig 70-tall- Holt tar på seg Bowie-stemmen i bridgen, og akkurat denne uventede dreiningen i låtene hans er noe av det jeg setter mest pris på. «Pills And Pension» var den låten jeg brukte mest tid på å forstå, men etter noen gode referanser fra en kompis som skjønner seg på akkurat denne typen låter, så satt den som et skudd. At bandet kan spille honky-country er det ihvertfall ikke mye tvil om.

Når stiften overfører rillene til forsterkeren, og den sender lyden videre til høyttalerne, etter at side B er klargjort, skjønner jeg øyeblikkelig at Carsten «Cèsh» Holt seriøst har lagd et mesterverk. Tittelsporet var med på den promo-ep’en jeg nevnte tidligere, så låten var kjent for meg. Men, dette er så sprelskt, så fullpakket av soul, så dritstilig som kun de mest funky soulheltene får det, og så jævlig stappa med innlevelse og finspill, at jeg sånn bortimot spinner her jeg sitter. Låten er elsket av Finn Bjelke, og han og Yan Friis bruker å lure den inn i Herreavdelingen på NRK. Det som er litt skamfullt for norske radiostasjoner er at ikke flere gjør som dem. Låten fortjener et mye større publikum enn den sannsynligvis får, fordi folk flest ikke sjekker ut en pytteliten brøkdel av det som rører seg i Rock-Norge. Cesh sjekket ut Al Green-arrangementer mens han spilte inn albumet, noe som høres godt når Ken, Manny og Farris blåser i vei, og jeg tenker i mitt stille sinn at låten dessuten er et aldri så lite nikk i retning Prince. «Mundania Street» må ut til folket!

She`s a victim from her own expectations
She is a stranger in this strange world

«Rare Monk Shot Me Down» handler om en fyr som tilsynelatende har havnet for langt unna den trygge og noe kjedelige tilværelsen, og ei dame som begynner å ta seg betalt for orgasmiske tjenester. Kim Wild står for teksten, mens Holt har komponert en melodi som like gjerne kunne ha vært en ny og kruttsterk Neil Young-låt. Feedback, skakke takter, og full pinne! Legg til kubjeller, noe Casio-synth, og skeiv koring, så er du der. Eller, Cesh er der. Jeg er sikker på at Dream Syndicate minst har vært i underbevisstheten når låten ble til. Krydderet her er litt übercool Jon Spencer-ynking, høy soulfaktor, og damer som går amok sammen med Carsten. Herlig!

Lara you took it all too far
We`re all in the gutter looking at the stars
Lara why this bitter taste?
Your face is beautiful but your soul is such a waste

Så roes det nok en gang ned, sånn at pulsen kommer under hundre for en stakket stund, med en countrylåt som sender tankene i retning Uncle Tupelo det ene øyeblikket, for så å minne om det Levon Helm gjorde på sine siste soloskiver. «Lara» er låten om ei dame som definitivt ikke står høyt i kurs hos vår mann, ei dame som har dyre klær og ei billig sjel. Ei sånn fortelling skal ha et visst honkytonk-preg over seg, og fela til Don Dally skaper nettopp denne feelingen. Mandolin-plukkingen til Holt fullfører den jobben. Teksten er skrevet av Kim, og han bekrefter rett og slett at dette handler om ei real drittkjerring. De finnes de óg, og ønsker du deg vekk fra et gjennomsnittlig liv, så er det stor fare for at du treffer på dem.

«Assistance» åpner med synther og alskens science fiction-lyder, før vi etter minuttet havner i albumets mest funky spor. Og det lengste. Her har karene, og kordamene, hatt behov for drøye fem minutter for å få ut alt de har på hjertet. Skeive gitarer, fin-fine gitarer, ei stram blåserrekke, stilfull og vakker koring, nydelige taktskifter, og denne herlige stemmen til Carsten Holt. Det er ikke fullblods soul, heller ikke disco, men et sammensurium av snop inspirert av det meste som foregikk på 70-tallet. At Kid Andersen får herje litt ekstra her føles veldig naturlig, og herje kan den fyren. 

Lay your head on this ramblin’ heart
It`ll all be better in the morning
Stay here close until the sun comes up
And another day are waiting to come rising

Et album som Mundania Street er programforpliktet til å runde av rolig og behagelig. Med «Rambin’ Heart» er det akkurat det vi får servert. Platas vakreste øyeblikk, skakt og sårt, vakkert og skjørt, med obligatorisk lap steel og mollstemt sang. Vår mann er sliten her. Det er tøft å være på søken etter «noe annet», å bryte med det konforme, så en pust i bakken er så definitivt på sin plass. Jeg tar meg i å nyte stillheten som følger når plata fader ut, før abstinensene nærmest tvinger meg til å trykke på play-knappen igjen. Cèsh har nok en gang slått meg rett over kjeften med et fantastisk album. Lenge leve eklektisisme i rock’n’roll! Lenge leve Carsten Holt!

Nå gleder jeg meg veldig til vinylen kommer i hus. Den har en tendens til å låte enda mer livat, hakket varmere, og lekrere å se på. Og så gleder jeg meg til å kunne se mannen på en konsert. Det begynner vel å bli på høy tid at noen her oppe i nord booker ham, helst med fullt band, til ei scene? I kveld har han slippkonsert på Lundetangen Pub i Skien. Der skulle jeg ha vært. Faktisk så føles det helt feil at jeg ikke vil være der. De som får med seg herligheten kan glede seg. Noe så djevelsk mye.

Gratulerer, Carsten Holt, med et album du kan være absurd stolt over.

Her er hele herligheten samlet i ei skikkelig fjong spilleliste.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert