Årets Album 2016 – Utlandet

Foto: Nora Wilhelmsen

Endelig er de femti beste utenlandske utgivelsene sortert og gjort rede for. Og, om du skulle lure – ja, det er min svært så subjektive mening, og ikke minst særegne smak, som ligger til grunn for lista. I år har min spillernye “storsatsing” på norsk musikk gjort sitt til at fokuset på skiver fra USA, UK og andre land har vært mindre. I allefall forholdsmessig. Når det kommer til antall skiver som er sjekket ut og konsumert, så er nok antallet vel så høyt som tidligere år, og forklaringen er at jeg aldri har brukt så mye tid på musikk før. Årsaken er selvsagt at jeg og brodern har startet opp The Wilhelmsens.

Igjen, en hel rekke skiver har jeg ikke rukket over, ganske så mange har umiddelbart virket uinteressante og ble aldri fulgt opp, og en hel del har jeg ikke fått med meg. I disse listetider har jeg som vanlig snappet opp en rekke gode tips, men i og med at jeg har blitt klar over skivene først i desember så har de ikke vært med i min betraktning. Ingen nevnt, ingen glemt.

Uansett, denne lista er faensteike kruttsterk. For et musikkår 2016 har vært.

Enjoy, eller gru deg, for dette ble en aldri så liten avhandling.

50. Wussy – Forever Sounds (Damnably)

Wussy - Forever SoundsWussy måtte med på lista, og den får likesågreit æren av å åpne hele ballet på delt 50.plass. Attica! fra 2014 gjorde vei i vellinga, med bl.a. en av de låtene jeg spilte mest det året, “Teenage Wasteland”. I år er bandet fra Cincinnati, Ohio mye tøffere i trynet, og det gjør at jeg føler Forever Sounds som helhet er vel så bra som forgjengeren. Det er fortsatt nok av skeive toner, småkaotiske arrangementer og duetter mellom Chuck Cleaver og Lisa Walker, men punk- og rockegenene får mer spillerom i år. Åpningssporet er en killer av en låt, med tungt komp kombinert med Walkers englestemme, mens “She’s Killed Hundreds” til og med byr på et riff. Cleaver tar vokalansvaret her, noe han gjør mer nå enn noensinne. Allikevel, de sterkeste låtene på skiva er de som er mest “nedpå”, som “Better Days” og det herlige avslutningssporet “My Parade”. “My Parade” er en av årets mest spilte låter for min del, og er på mange måter årets “Teenage Wasteland”. 

50. Black Mountain – IV (Jagjaguwar)

bmJeg digger Black Mountain, så det er overraskende selv for meg at bandets fjerde album havner såpass langt ned på lista mi. Men, det er ei styggsterk liste i år, og Black Mountain har dessverre fått altfor lite spilletid her i kåken. Noe av årsaken er at brodern omtalte skiva i april, da jeg var i London, og siden har den forsvunnet fra radaren min. Helt til jeg tok tak i den igjen nå i høst. Skiva vil sannsynligvis vandre oppover lista med årene. “Florian Saucer Attack” var singelen jeg fikk hørt mye på da den ble sluppet, og det er en sprek rakker av en låt. “Constellation” er en annen. Da jeg så dem i KEXP-studioet i Seattle tidligere i høst spilte de som om de hadde djevelen i hælene, og det er da jeg virkelig digger bandet. De ti låtene varer i en time, og det er veldig mye “luft” i mange av sporene, noe som krever en tålmodig lytter. Etterhvert som tålmodigheten kom sigende oppdaget jeg storheten i noen av de lange, sakte oppbyggende låtene, som avslutningssporet “Space To Bakersfield”, favoritten min i dag.

50. The Coathangers – Nosebleed Weekend (Suicide Squeeze Records)

the-coathangers-nosebleed-weekend-albumJentetroikaen i The Coathangers slapp i sommer sin femte fullengder, og det jeg anser som karrierehøydepunkt. De har tidligere vært svært så pønka i uttrykket, men selv om de har tonet ned noe av aggresjonen/energien så føler jeg ikke at de har “mistet” noe essensielt. Låtene er denne gangen mer melodiøse, kompene mer fengende og sangene jevnt over sterkere. At de i det hele tatt er et band skyldes ene og alene Ramones, og det legger de heller ikke skjul på. De møttes på begge sider av en bardisk i Atlanta, Georgia, trivdes i hverandres selskap, ble enige om å starte band, men problemet var at ingen noensinne hadde tatt i et instrument. Etter år med øving og liveopptredner, samt fire skiver, kan vi trygt konstatere at de kan spille. At de beveger seg litt vekk fra tre grep og full fart er bare naturlig, og med låter som “Excuse Me?” og “Had Enough” har de endelig nådd skikkelig fram til Senja óg. Jeg ser fram til fortsettelsen.

49. Robert Pollard – Of Course You Are (Fire Records)

Robert-Pollard-Of-Course-You-AreRobert Pollard er så definitivt en av mine store favoritter når det kommer til skakk, vindskeiv og deilig pop tilført store mengder krutt. Den legendariske Guided By Voices-sjefen fronter ADHD-ligaen innen populærmusikken, og de fleste må ta seg en kjempebolle om de tenker sammenligne sin diskografi med mannen. Han blir seksti til neste år, men har allerede minst hundre utgivelser bak seg. Om noen orker kvalitetssjekke det blir jeg fornøyd, for det er rett og slett en stor nok jobb å ha kontroll på alle prosjektene hans. Uansett, Of Course You Are er det første av to soloalbum han slapp i år (har ikke fått sjekket ut Not In My Airforce godt nok), og er det første skikkelige albumet fra mannen på ei stund. Ofte består skivene av 37 “låter”, hvor noen varer i 21 sekunder, andre bare er et riff og ei takt, men her snakker vi om tolv låter i ordets rette forstand. Av mange kule sanger velger jeg meg “I Can Illustrate”, en låt som minner meg om Guided By Voices i kruttsterk form.

48. Robbie Fulks – Upland Stories (Bloodshot)

fulksRobbie Fulks er en av de artistene jeg ble skikkelig godt kjent med i løpet av tiden jeg skrev for Dust of Daylight, da han er en stor, stor favoritt der i gården. Men, det er han sannelig i The Wilhelmsens-gården og. Brodern skrev bl.a. at “dette er faen så godt håndverk, og det er musikk det er vanskelig å få nok av.” Robbie er en gitarist av det strøkne, elegante slaget, og en historieforteller som nærmer seg den ypperste elite for hvert album han slipper. 53-åringen fra Chicago har nå 12 album på samvittigheten, stort sett på Bloodshot og Yep Roc, og årets skive er helt på høyde med favorittene Country Love Songs (1996) og Gone Away Backward (2013). I en tid der brorparten av amerikanske artister er hoderystende oppgitt over den politiske situasjonen i hjemlandet, er det godt å konstatere at Robbie har beholdt sin lune og spissfindige humor, noe du kan høre på bl.a. Townes-nikket “Fare Thee Well, Carolina Gals”.

47. Charles Bradley – Changes (Daptone)

charles-bradley-changes-album-cover-artMr. Bradley er en av mine favorittstemmer når vi snakker om soul i 2016. Liker du rockumentarer så er det bare å sette seg ned med Charles Bradley: Soul Of America, så vil jeg anta at du skjønner hva jeg mener etter et par timer. En svært så kronglete barndom ble etterfulgt av en vel så uryddig start på voksenlivet, og først etter å ha levd av å etterape James Brown i tjue år ble det fart i saken. Nydelige Daptone forbarmet seg over ham, hentet han inn i varmen, og etter tre studioalbum og ei liveskive begynner livet nå å smile til den fin-fine karen fra Gainesville, Florida. Det er ingen kjedelige spor på Changes, for vi snakker om en soulmusiker utenom det vanlige her. At han på sitt tredje album velger å covre Black Sabbath, og attpåtil gjøre denne knakende sterke låten fra Vol. 4 til tittellåten, er sterk kost. Og, låten har blitt så smooth og fet at den rett og slett er favorittlåten min på skiva. Steike solide saker igjen fra Charles, med andre ord.

46. Tracy Bryant – Subterranean (Burger Records)

Tracy BryantTracy får på sitt andre soloalbum hjelp av musikere fra Mystic Braves og The Froth, og sammen har de lagd ei skikkelig snaisen garasjerockskive, tydelig inspirert av The Cramps og Gun Club. Basslinjene er klokkeklare gjennom albumets elleve låter, og går unna på like i overkant av halvtimen. Men, Bryant låner rikelig fra band som The Smiths og Stray Cats, og da er det ikke fritt for at man kan bli både imponert og forvirret. Rockabilly, garage, surfrock og gladpop på et brett er ikke dagligdags, men så er denne LA-baserte karen heller ikke dusinvare. For å gjøre en skikkelig referansebonanza så hører jeg så forskjellige band som Joy Division (tittelsporet) og The Byrds (“Tell You”) i musikken hans, for ikke snakke om Kinks og Stones. Favorittlåten min, derimot, er den svært så dansbare (for de som driver med sånn) “I’m Never Gonna Be Your Man”. Subterranean har blitt et deilig, eklektisk album for folk som liker rocken sin litt på skakke.

45. Loretta Lynn – Full Circle (Loretta Lynn Enterprises)

full circleLoretta Lynn ble åtti i fjor. Det skulle man faensteikke ikke tro når Full Circle snurrer på tallerkenen, for de fjorten låtene som er elegant produsert av dattera og sønnen til Johnny Cash, John Carter Cash, er så virile og vitale at det er nifst. En god blanding av egne låter, andre kjente komposisjoner, og trasisjonelle låter, gjør dette til ei meget behagelig og lyttervennlig skive. Det har altså gått tolv år siden forrige album, det dritstilige Jack White-produserte Van Lear Rose, og dama som jeg syntes var godt voksen allerede den gang, synger like vakkert som alltid. Hun har rett og slett lagd et av årets absolutt fineste countryalbum, med god hjelp av feiende flotte karer som Willie Nelson og Elvis Costello, samt studiomusikere fra den øverste hylle. Høydepunktet for min del er “Always On My Mind”. At hun klarer å tilføre en av tidenes mest ihjelspilte og innspilte låter noe nytt og eget er intet mindre enn en stor musikalsk prestasjon. Men, så er Loretta ei av countryhistoriens viktigste damer. Uten et snev av tvil.

44. The Urges – Time Will Pass (Mersol Music)

the-urgesIrske The Urges har drøyd lenge med å gi ut oppfølgeren til den stilige Psych Ward. Bandet har vært gjennom de vanlige tingene, som familie, barn, studier og jobb, selv om de hele veien har holdt et visst tak i bandet. Denne gangen har de tonet ned “psych”-delen noe, og tilført akkurat passe mengder 60s rock og pop. Men, det er fortsatt umiskjennelig The Urges, og fuzzpedalene er aldri langt unna, heller ikke Hammond-orgelet. Som om ikke det er nok så kjører de på med ei blåserrekke som tilfører låtene det lille ekstra som gjør at de løftes inn på lista. Misforstå meg rett, låtene holder et knakende bra nivå, noe som forventes med åtte år til å forberede dem, men blåsere er ikke det første jeg tenker på når garasjerock er i tankene. På “Echoes Softly” gjøres dette spesielt stilig, noe som har ført til at låten har rotert heftig på Senja på senhøsten. Little Steven digger bandet, og liker du band som Love, The Doors og The Seeds så er de en usannsynlig stor sjanse for at The Urges er bandet for deg.

43. King Gizzard & The Lizard Wizard – Nonagon Infinity (ATO Records)

King Gizzard & The Lizard Wizard“Dette er albumet for deg som liker garasjerock, for de som liker progrock, og rett og slett for alle som liker rock. Jeg kan ihvertfall ikke få nok av skiva for tiden”, skrev en euforisk utgave av meg tidlig i sommer, etter å ha spilt skiva non-stop ei hel helg. Siden har det naturlig nok blitt mindre spilletid, men når jeg drar fram herligheten (hehe) så sitter den som støpt. Det er et særdeles godt tegn, og et kvalitetsstempel godt som noen. Denne gangen har King Gizzard & The Lizard Wizard funnet ut at de skal pøse på i førti minutter med alt de digger i rocken. Og, pøse på gjør de. Alle låtene går i ett, pauser mellom sporene er bortkastet tid, og de er innom områdene til The 13th Floor Elevators, Black Sabbath, The Stooges, Mothers of Invention og Grand Funk Railroad i et hesblesende tempo. For å nevne noen inspirasjonskilder. De samme riffene går igjen som en rød tråd gjennom skiva, men skal jeg velge meg en låt så blir det krautrockeren “Mr. Beat”.

42. Malcom Holcombe – Another Black Hole (Gypsy Eyes Music)

Malcolm-Holcombe-Another-Black-HoleAnother Black Hole var den første nye skiva vi omtalte her hos The Wilhelmsens, da brodern skrev noen bevingede ord om den 18.februar. Siden har singer/songwriteren fra North Carolina vært med på den musikalske reisen gjennom året som snart er omme. Sannsynligvis vil jeg høre den raspende barytonstemmen hans i årene som kommer óg, for blir du først vant til stemmen hans så er det vanskelig å avvennes. Vi snakker ikke om en novise i faget her, men om en rutinert og meget dyktig herremann som har delt scene med storheter som Merle Haggard, John Hammond, Guy Clark, Wilco og Leon Russell, for å nevne noen. Musikken hans kan sammenlignes med flere av de nevnte, mens stemmeprakten får meg til å tenke på Tom Waits, Captain Beefheart og John Campbell. På tittelsporet får han vokalhjelp av Tony Joe White, noe som funker veldig bra, men allikevel velger jeg meg den usigelig vakre “To Get By” når jeg må plukke en favoritt. 

41. Night Beats – Who Sold My Generation (heavenly Recordings)

Liker du psykedelisk rock’n’roll, og mener at Nuggets-boksene er noe av det fineste du har i platesamlingen din, da er Seattle-trioen Night Beats helt klart noe du bør sjekke ut. På sitt tredje forsøk florerer det av gitarangrep utført av frontmann Danny Lee Blackwell, som sammen med trommis James Traeger og bassist Jakob Bowden i sum ender opp med å servere et av de kuleste albumene som kommer fra den amerikanske vestkysten i 2016. Liker du band som Thee Oh Sees, eller er av den formening at Ty Segall er en skikkelig kul musiker, så er det fare for at dette er noe du bør få med deg. Night Beats varierer forøvrig soundet noe i løpet av de tolv sporene her, og går lett fra tradisjonell garasjerock type 13th Floor Elevators til mer hippe saker som Black Lips, men hele veien er det melodien som står i sentrum. “Egypt Berry” skiller seg akkurat nok fra resten av låtene til at jeg plukker meg den, en låt George Harrison ville ha likt å spille.

40. Dan Stuart With Twin Tones – Marlowe’s Revenge (The Cadiz Recordings Co.)

Dan Stuart har vært med i gamet i mer enn tretti år, og i løpet av disse årene har han rukket å gjøre ufattelig mye tøft. Hovedgreia hans var selvsagt Green On Red, bandet fra Tucson, Arizona som er et av mine favorittband fra 80-tallet. Videre var han selvsagt den ene halvparten av Danny & Dusty, et sideprosjekt for han og Steve Wynn (samt en håndfull gode venner) som resulterte i et av de fineste album jeg vet om, The Lost Weekend. Etter å ha emigrert til Mexico har han endelig fått karriera si på føttene igjen, og sammen med det brillefine bandet The Twin Tones, har han funnet tilbake til et sound og en energi som gjør ham mer enn relevant igjen. Det er mye gull å spore blant de ti låtene som utgjør Marlowe’s Revenge, som den Neil Young-aktige “The Whores Above” og Pixies-hear alike’en “Soy Un Hombre”, men jeg ender altså opp med feedback- og gitarorgien “Zipolite”. Småfunky og sløy, slentrer dette lille mesterverket seg avgårde med små instrumentelle overraskelser på lur. Jeg digger Dan Stuart.

39. Acapulco Lips – Acapulco Lips (Killroom Records)

Nok en Seattle-trio, og nok en nyoppdagelse. Frontet av den dødskule Maria-Elena Juarez kjører de på med 60-tallsinspirert rock’n’roll, eller som jeg skrev for bare få uker siden: “I Acapulco Lips kan vi ha et nytt skudd på stammen av knakende flotte Seattle-band som viderefører arven etter The Sonics og Paul Revere. De har debutert med brask og bram og fanget oppmerksomheten min, med meloditeft, gode låter og en smittsom spilleglede. Skal du ha et tips om ei lykkepille av ei skive så er Acapulco Lips nettopp det. Bedre enn Prozac og alskens lykkepiller til sammen.” Meloditeften, den gode låten, og den herlige spillegleden når sitt klimaks i låten “Awkward Waltz”. Her har de lagt på deilige Farfisa-lyder, stemmen til Maria-Elena er så drømmepop-ish at behageligskalaen sprenges, og gitarist Christopher Garland lirer av seg en herlig solo. Perfekt låt. Men, her er det mye mer å ta av, også for oss som liker rocken mer fartsfull. 

38. Parquet Courts – Human Performance (Rough Trade)

Jeg har likt Parquet Courts siden de i 2013 debuterte med et brak med skiva Light Up Gold. Som tung fan av engelske Wire var det deilig å oppdage denne kvartetten av Brooklyn-baserte texanere. Kjappe, ville og mindre strukturerte killere av noen låter appellerte til punkerhjørnet av rock’n’roll-hjertet mitt. Human Performance har på sin tredje fullengder utviklet seg i flere retninger, men det er fortsatt spor av den opprinnelige “band-idéen”, som dritkule “Outside”, Modest Mouse-aktige “Captive Of The Sun” og ilsinte “Two Dead Cops”. Men, Parquet Courts har funnet en vei videre som er direkte stilig, samtidig som de fortsetter å rappe fra kule band, som på “One Man No City” (The B-52’s) og “Berlin Got Blurry” (Elvis Costello). Fra første gjennomlytting var det tittelsporet som virkelig fikk meg tilbake til skiva, gang på gang, så alt annet enn å velge meg den låten ville blitt feil. “Human Performance” er nok en av låtene jeg har spilt mest i 2016.

37. Dinosaur Jr – Give A Glimpse Of What Yer Not (Jagjaguwar)

ArtikkelbildeJeg har vært blodfan av J Mascis siden tidlig 90-tall, og da først og fremst pga av hans hjertebarn, Dinosaur Jr. J synger skakt og “out of tune”, lavt og uten allverdens kraft, men stemmen hans står seg utmerket til det briljante gitarspillet han kommer opp med, for er det noe som er bombesikkert, uten noe som helst snev av tvil, så er det at vi snakker om en av de beste gitaristene vi har på denne kula. Massachusetts-troikaen lager ikke dårlige skiver, men gode album som plasseres et sted mellom gode (årets) og legendariske (Where You Been). På Give A Glimpse Of What Yer Not funker det meste, men overraskende nok synes jeg at det er låtene Lou Barlow tar vokalansvar på som funker aller best. “Left/Right” er en fet låt, men det er “Love Is…” som virkelig får i gang alle godfølelsene i skrotten. Låten er egentlig litt u-diosaur jr’sk, og minner nok i så måte mer om Sebadoh, og kommer inn på skiva som “the topping of the cake”. Men, totalen er igjen at J & co har lagd et album fullpakket av de deiligste gitarer.

36. The Blind Shake – Celebrate Your Worth (Goner Records)

Jeg blir alltid varm om hjertet når jeg oppdager band fra Minneapolis, byen som avlet fram verdens tøffeste band, the Replacements. Og, The Blind Shake er virkelig et band som følger opp akkurat det med å være tøffe. De er en forholdsvis ny oppdagelse, i og med at jeg lyttet til skiva som kom i 2011, Seriousness, for så å glemme dem helt til nå i høst. Dette skrev jeg om skiva på tampen av oktober: “The Blind Shake er en trio som elsker å spille, som digger rock’n’roll, og som har lagd en fest av et album. Dette er skiva du  få kompisene dine til å like, om ikke annet så for å sikre at soundtracket er tøft når du skal ta deg en øl sammen med dem.” Skiva er stappet av godlyder, men en låt som virkelig får i gang føtter, armer og blodpumpa er åpningslåten “I Shot All The Birds”. Så følger de neste åtte låten på, og sørger for at armer, føtter og blodpumpa holder trykket oppe. Liker du ikke The Blind Shake så er du sannsynligvis en kjedelig tølper.

35. The Bonnevilles – Arrow Pierce My Heart (Alive Naturalsound)

Om punk, rock og blues mixes ender det som regel opp med å bli et grisetøft resultat, og det har Andrew McGibbon Jr (gitar/vokal) og Chris McMullan (trommer) virkelig skjønt. Nordirene er skikkelig på hugget på sin tredje utgivelse, og tar for seg tema som død, gjenoppstandelse, drap, mordere, drikking, dop, puling og selvsagt, hevn. Masse hevn, de er jo tross alt irer. Duoen er sannsynligvis et av de bandene jeg er mest klar for å se live i 2017, for de skal ifølge ryktene være helt eksepsjonelt kule på ei scene. Buktafestivalen er nok på jakt her, vil jeg tro, i og med at Kari Westergaard (medeier av Backbeat) har skiva på toppen av sin årsliste. Uansett, dette er faen så solide saker, og blant en rekke barske låter, tretten i tallet, går jeg for den seige og suggerende “I’ve Come Too Far For Love To Die”. Test denne låten, og liker du ikke den så kan du gå tilbake til Rihanna- og Bieber-skivene dine.

34. Durand Jones & The Indications – Durand Jones & The Indications (Colemine Records)

Når Terje Hanstad hos Dust Of Daylight roper opp om årets soulskive så lytter jeg. Til hva han har å si, og ikke minst, til musikken. Indiana-musikeren har firemannsorkesteret The Indications i ryggen, og når alle medlemmene i bandet regnes som godt skolerte “wonderkids” så skjønner man fort at vi snakker om et band med de beste forutsetninger for å spille kul soul. Og, det er nettopp det de gjør på debutskiva si. Funky, intenst og heftig er naturlige adjektiver å strø om seg her, samt påpeke at de minner om alt fra Wilson Pickett (“Make A Change”) til Booker T & The MG’s (“Giving Up”). Pøblene har altså tatt godt for seg fra katalogen til Stax, og det er aldri dumt. I tillegg får jeg en solid dose James Brown-vibber av “Groovy Babe”, noe som heller ikke er tøvete. Jeg må jo velge meg en låt som skal representere skiva i spillelista, og bare fordi jeg kan være en håpløs romantiker i flekkene, så ender jeg opp med “Can’t Keep My Cool”.

33. Dan Sartain – Century Plaza (One Little Indian Records)

Dan Sartain, ass. Fra Birmingham, Alabama kommer en av rockens mest uforutsigbare musikere vi har med å gjøre i dag. En steintøff garasjerocker ble i år til en synthbasert popdiscopønk-artist som brukte en iPad som sitt viktigste hjelpemiddel da Century Plaza ble til. “Black Party” er Devo all over again, discopønk som duger, mens “Whipeout Beat” funker  utmerket som Sartain sin hyllest til Suicide og Alan Vega. Det er aldri kjedelig å følge ham, og det fine med Sartain er at han legger hjertet og levra i alt han gjør. Til og med versjonen av “Walk Among The Cobras” føles som en cover av hans egen låt (fra debuten Dan Sartain vs. The Serpientes (2003)). “First Blood” burde få enhver danseglad opp på beina, men jeg vil uansett gå for den dronete og lystige (!) avslutningslåten “Feigning Ignorance”. Her synes jeg Sartain lykkes med å få ut det jeg antar han har ønsket med skive; vise oss at teknologien er så tilgjengelig og lett anvendelig at selv far kan lage en hit. 

32. PJ Harvey – The Hope Six Demolition Project (Island Records)

Når PJ slipper album kommer de alltid med på mine lister. Som den mest kreative, kule og dyktige dama i bransjen er det lett å garantere. Den absurd solide Let England Shake lå lenge i bakgrunnen og forstyrret vurderingen av årets skive, men etter nok runder ble det en enkel affære å vurdere The Hope Six Demolition Project som et album som står fjellstøtt på egne bein. Hun har forlatt skråblikket på Gamle England og dets påvirkning rundtom i koloniene, og festet det på byggherrer, entreprenører og andre banditter som skor seg på prosjekter som i utgangspunktet skal lette folks hverdag. Det gjør hun ramsalt og intenst, og med melodier som bare blir vokser for hver gjennomhøring. Skal jeg plukke ut en låt, og det skal jeg jo, så blir det “The Orange Monkey”. Låten er bygd over samme lest som Arcade Fire brukte i sin glansperiode, men det er aldri tvil om at dette er PJ i toppform. “When I returned I ran to meet the monkey, but his face had changed. He stood before me on two feet, the track was now a motorway.”

31. Parker Millsap – The Very Last Day (Okrahoma Records)

Parker Millsap er en 23-åring fra Purcell, Oklahoma, som solodebuterte med sitt mer enn habile selvtitulerte album i 2014, et album jeg spilte ganske så heftig i perioder. Åpningslåten fra den skiva, «Old Time Religion», kunne minne farlig mye om Tom Waits, «Truck Stop Gospel» var en av de beste låtene i 2014, og i det hele tatt så var det mye flott å høre. Nå, to år senere, er han klar med oppfølgeren, The Very Last Day, et album som er så knakende solid at det får plass på årslista mi med god margin. Det han holder på med er ikke mer komplisert enn at det passer å sette merkelapper på musikken som singer/songwriter, pop, rock og americana. Men, karen lurer inn fele, orgel, elementer av rocabilly, samt har med seg en stemme som er en slags absurd blanding av Freddie Mercury og Elvis Presley, så særpreg er det mer enn nok av. Som sønn av en prest, og oppvokst i et mer enn gjennomsnittlig religiøst hjem, ligger kristendommen som et bakteppe i de fleste av låtene her, som f.eks. vakre “Heaven Sent”.

30. Leonard Cohen – You Want It Darker (Sony Music Entertainment)

Jeg har alltid likt Leonard Cohen, uten å være en blodfan, så da singelen “You Want It Darker” ble sluppet sjekket jeg den ut, syntes den var tøff, men hadde ikke større forhåpninger til albumet som var på tur. Men, så skjedde det som skjedde, skiva kom, oppmerksomheten ble deretter, og jeg tok meg etterhvert tid til å høre skikkelig på hele albumet. Etter å ha lest en rekke artikler og intervjuer med mannen, samt sett et par dokumentarer. Det skal ikke så mye til for å skjønne at You Want It Darker fikk en ny og større betydning. Skiva er ikke bare kruttsterk fordi den er gjort av en 82-åring helt på slutten av karriera og nær livets sluttstrek, den er kruttsterk. Punktum. Det er lett å velge seg det sterke tittelsporet, men jeg får en sterk følelse av at Cohen var på samme sted i livet som Cash var da han gjorde American IV: The Man Comes Around når jeg hører “On The Level”, så da blir valget enklere. Slike referanser skal man ikke kimse av.

29. Grant-Lee Phillips – The Narrows (Yep Roc Records)

Phillips har vært en svært så god kompis med stereoen min helt siden smått legendariske Fuzzy ble sluppet i 1993, med bandet hans fra 90-tallet, Grant Lee Buffalo. Etter fire kruttsterke skiver gikk han solo, og har siden gitt ut ni soloalbum, av ymse kvalitet. Men, det er alltid noe fint å finne på hans skiver, og i år har det altså vært mye fint å høre. Tretten spor, der en håndfull er nydelige, og resten er gode låter. Han er fortsatt godt plantet i den tradisjonelle amerikanske rocken, med en viss hang til å drive på med det vi en gang i tiden kalte for roots. “Tennessee Rain” som åpner skiva gir oss en god pekepinne på hva vi har i vente, med slidegitar og countryrockuttrykk, og i løpet av en liten time får vi stifte bekjentskap med det meste han har syslet med i sine tretti år som artist. Jeg har mange favoritter her, men “Cry Cry” er den som virkelig skiller seg ut. Jeg er nok skyldig i at låten er streamet nesten en million ganger i Spotify.

28. Psychic Ills – Inner Journey Out (Sacred Bones Records)

Stream Psychic Ills Inner Journey OutPå sitt femte forsøk har Psychic Ills virkelig truffet meg. Tidligere har det vært pent og fint, men det har liksom manglet noe. I år har de virkelig lagd et helstøpt album, kun solide låter, og ei virkelig interessant instrumentering bestående av bongos, Wurlitzer, congas, shakere, klokker av ymse slag, syntherseizere og ikke minst pedal steel, for å nevne noe. Jeg får saftige assosiasjoner til Mazzy Star (Hope Sandoval gjør en gjesteopptreden), Black Box Recorder, The Cure og Sonic Youth på sitt mest neddempede. Med andre ord snakker vi om ei av årets defintivt fineste feelgood-skiver, et album som gjør seg veldig godt til ettermiddagskaffen om det har vært mye styr på jobb, eller nachspielet der stemningen skal tas helt ned. Blant de fjorten låtene er det mange låter som aspirerer til å bli nevnt spesielt, men jeg kan ikke unngå å ende opp med vakre “I Don’t Mind”, duetten mellom Tres Warren og Hope Sandoval. Nydelig!

27. There Will Be Blood – Horns (Blues For The Red Sun)

Tromsø-labelen Blues For The Red Sun signet den italienske trioen There Will Be Blood før bandet slapp sin tredje fullengder, og det kan vi trygt si var et smart valg og en særdeles god match. Resultatet ble Horns, en fest av ei skive som lager rock’n’roll av alt de tar i, om det er blues, pop eller country. Skiva satt fast på platetallerkenen i Torsken, og etter å ha hatt et nært forhold til vinylen i en måneds tid kulminerte det hele med det som var den feteste konserten under årets Buktafestival (sammen med Iggy Pop, selvsagt). Vi snakker om tre blide og svært så begavede karer her, som aldri går på scena uten at hovedmålet er å underholde folk og få dem til å storkose seg. Det kan jeg skrive under på at de klarer fint, og nå gleder jeg med veldig til de kommer tilbake til Tromsø, noe de gjør i april. Juhu! Av mange fete låter velger jeg meg alltid “Undertow”, rett og slett fordi det er en av de kuleste låtene som kom ut på denne planeten i 2016.

26. Drive-By Truckers – American Band (ATO Records)

Drive-By Truckers - American BandSom et av de kuleste og beste amerikanske band de siste tjue årene, er det godt å ha Georgia, Athens-gjengen tilbake i det gode selskap. Et par år med skiver som har vært “så der”, men med knakende fine konserter på samvittigheten, var det på tide med et album som virkelig sparker oss i nøttene. Patterson Hood og Mike Cooley har funnet toppformen, og byr på elleve låter som står støtt i den amerikanske rock’n’roll-tradisjonen. At de har noe på hjertet, og rett og slett sukker det de er karer for, pga håpløse forhold i statene, gir låtene en pondus som er formidabel. Allerede på coveret aner vi at det har skjedd ei endring. Borte er tegningene, og disse er erstattet med et amerikansk flagg. Om vi sliter med tanken på Trump som president, så kan vi trøste oss med at gutta i Drive-By Truckers har det langt tøffere. Uansett, denne gangen går jeg for en Cooley-låt, dritstilige “Surrender Under Protest”, en moderne og mer enn rocka “protestvise” sunget av en Mike som vrikelig har fintunet formen.

25. Iggy Pop – Post Pop Depression (Loma Vista Recordings)

Iggy har gjort mye merkelig og snålt i løpet av sine år som soloartist, og selv om det stort sett alltid er noe på skivene hans som gjør at det er verdt å eie dem, så må man kunne si at han har en håndfull svake album på samvittigheten. Når han så gikk ut og sa at han hadde lagd sin siste skive, Post Pop Depression, og denne viste seg å være knall, så var det ikke fritt for at jeg ble varm om hjertet. At han i tillegg kom til Tromsø og Buktafestivalen og spilte noen av låtene for oss, førte til at det samme hjertet kokte. At slagerne hans fra 70- og 80-tallet var magiske visste jeg, men at de nye låtene satt såpass godt var for meg et bevis på det jeg hadde skjønt ei stund: Iggy hadde lagd et feiende flott album i 2016! Jeg har lenge ment at “Gardenia” er skivas høydepunkt, men junior har fått meg til å ombestemme meg. Det er piandø “Sunday” som virkelig gjør vei i vellinga. Funky, fete riff, akkurat passe poppa, og far sjøl som synger som om det er 1977. Dæven steike.

24. Wovenhand – Star Treatment (Glitterhouse Records)

David Eugene Edwards var sjefen i 16 Horsepower, et band som var så sjukt bra at jeg må ha ei 16HP-uke hvert eneste år, og som har gjort masse bra under Wovenhand-navnet. I år har han vært spesielt irritert på den bedritne behandlingen indianerne fortsatt er utsatt for i USA, og når han er forbannet lager han knakende god musikk. Dette skrev jeg tidligere i høst: “Han er allerede en legendarisk låtskriver, og mannen har altså skapt sin egen nisje i den ultrasvære americana-familien. Vi snakker om en mann som går sine egne veier, som skaper musikk ingen andre lager, og som er en bandleder det ikke finnes for mange av. At han med sitt Wovenhand klarer å gi ut sitt beste album fjorten år etter at de kom sammen første gang er en prestasjon få kan matche. I farta kommer jeg på Nick Cave og Tom Waits, og jeg er sannelig ikke sikker på at det finnes så fryktelig mange andre.” Hør på “The Hired Hand” f.eks. en låt som sakte men sikkert har vokst seg svær på meg.

23. Richmond Fontaine – You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (El Cortez)

Richmond Fontaine er historie nå, og har gitt ut sitt ellevte og siste album. Villy Vlautin og karene har til og med vært på sin siste signingsferd, og besøkte da Norge til stor glede for veldig mange jeg kjenner. Jeg begynte å følge bandet i 2002 da de slapp Winnemucca, og siden har jeg sett med stor glede fram til hver ny utgivelse. De har sjelden eller aldri skuffet, så heller ikke i år, for jeg tror pinadø jeg setter You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To helt der oppe sammen med Post To Wire og Thirteen Cities. Med andre ord snakker vi nesten om en klassiker. At skiva ikke snek seg enda høyere opp på lista mi forteller meg at vi har å gjøre med et meget godt musikkår, ihvertfall for undertegnede. Dette var en sekser i mars, det er den fortsatt, og 23.plass blir resultatet. Hah! Av mange veldig fine låter er det lett å gå for “Whitey And Me”, en kruttsterk låt om to cowboyer som blir arbeidsledige, møter sin gamle sjef igjen etter noen år, og skjønner at de har endt opp bedre stilt enn ham. Knallsterke greier!

22. Western Centuries – Weight Of The World (Free Dirt Records)

Western CenturiesWeight of the WorldWestern Centuries var et nytt bekjentskap for meg i år. Weight Of The World er resultatet av tre countryartister som har slått seg på lag, Cahalen Morrison, Ethan Lawton og og Jim Miller. Sammen har de rett og slett lagd den feteste, fineste, kuleste og beste rene countryskiva i 2016, for dette er en fest av et album som nesten burde leveres med boots, hatt, skråtobakk og en seksløper. Vi snakker rett og slett om et album som mer eller mindre definerer sjangeren, og som kommer til å være årets beste tips, om du ikke har hørt skiva og elsker countrymusikk. Her er det spor av veldig mye, som Merle Haggard, David Allan Coe, The Flatlanders, George Jones, and the list goes on. I og med at vi snakker om tre ganske så forskjellige låtskrivere burde jeg valgt meg tre låter, men, det blir med den ene. Og den ene er og blir “Double Or Nothing”. Her snakker vi om outlawcountry av prima vare, en låt så barsk at jeg får lyst på karsk. Steike ta!

21. Christian Kjellvander – A Village: Natural Light (Tapete Records)

Svensken som vokste opp i Seattle, er ute med sitt sjette album, og igjen leverer han varene. Mitt forhold til hans musikk begynte med Songs From A Two Room Chapel i 2002, og siden har jeg fulgt han tettere enn mannsmarkeringen til Claudio Gentile. Jeg absorberer alt han gjør, elsker det, og synes ikke han har gitt ut et eneste album som ikke er knakende flott. Med A Village: Natural Light bruker Kjellvander orgel virkningsfullt og flott, men det er fotsatt gitarene som leder an. Han er vel den mannen jeg vet om som hater merkelappen “americana” mest, men det er ironisk nok den som må benyttes for å enkelt beskrive hans musikk. Alle låtene her gir meg noe, men det er allikevel en som skiller seg klart ut. “Dark Ain’t That Dark” er i mine ører den beste låten han noensinne har lagd, med tekstlinja “the dark ain’t that when there’s more than one heart”. Tygg på den, du, lytt til hele skiva, og du er solgt. Og, så kjøper du alle skivene hans, for de er like bra som dette.

20. The Handsome Family – Unseen (Loose Music)

Verdens nest-tøffeste ektepar (jeg måtte korrigere meg selv, etter en lite meningsutveksling som resulterte i at det selvsagt er Fred og Toody Cole) har gjort det igjen – lagd ei deilig, deilig skive, full av nydelige låter, herlige harmonier, og bitende ironiske og alvorlige tekster. I disse juletider får jeg alltid overdose av “So Much Wine”, og jeg lytter med jevne mellomrom til “Far From Any Road” (fra True Detective). Som veldig mange andre. Men til forskjell fra veldig mange andre så må jeg ha mye mer av The Handsome Family, og da er det alltid en liten merkedag når de slipper nye album. Unseen er for sikkerhets skyld det fineste de har gitt ut siden Singing Bones (2003), og sånn blir det Topp 20-plassering av. Siden jeg er blodfan så er jeg sannsynligvis ikke spesielt troverdig når jeg sier at skiva må spilles fra start til slutt, og at alt er bunnsolid. Så jeg anbefaler derfor at du sjekker ut “Back In My Day”, og liker du den så er det veldig sannsynlig at du kommer til å være enig med meg.

19. The Higher State – Volume 27 (13 O’Clock Records)

Jeg fikk umiddelbart dilla på årets The Higher State-skive, Volume 27, og endte opp med en fin-fin dialog med frontmann Paul Messis etter at skiva ble bestilt. Messis er en fyr som virkelig har talent for å skrive dritkule låter som samtidig er så melodiøse at det er vanskelig å sitte i ro. Fuzz, vreng og B3 hører med i hans måte å se musikk på, og det er jo ingredienser jeg aldri har hatt noe imot, akkurat. Paul og Marty Ratcliffe, som i praksis er bandet, er ofte passe desillusjonerte, eller mer presist oppgitte, over verden vi lever i, og dette ligger ofte til grunn når låter fødes, men med Beatles-harmonier, de lekreste basslinjer, og “pene” melodier, kamufleres lyrikken ofte. Lytt til en låt som “Reason For Today”, og du skjønner hva jeg mener. I gjennomgangen før lista ble spikret skjønte jeg fort at “Pretending I’m Dead” er og forblir favorittsporet mitt på skiva. Mulig det er fordi jeg grublet i dagesvis for å finne ut at versene åpner med akkorder som minner meg veldig om “If I Were A Carpenter”. En knallert av en låt, og ei deilig skive.

18. Sturgill Simpson – A Sailor’s Guide To Earth (WEA International Inc.)

Jeg digger Sturgill, og synes at det han gjør for countryen er usedvanlig viktig og kult. En litt sidrompa sjanger, spesielt mye av det som kommer fra Nashville, får tilført sårt tiltrengt energi, baller og kreativitet pga skivene til denne usaklig talentfulle fyren fra Jackson, Kentucky. Innimellom lurer jeg på om det er ei countryskive jeg lytter til, eller om det er ei soulskive fra 70-tallet. Og, når han covrer Nirvanas “In Bloom” skjønner alle tegninga; her snakker vi ikke om en straight cowboy som glir rett inn i miljøet i Nashville. Der den overnaturlig elegante Metamodern Sounds In Country Music har country som rettesnor, er det denne gangen en mer rocka og, som sagt, soulfull Sturgill vi har med å gjøre. Jeg liker skiva veldig godt, men jeg har møtt noen frafalne iløpet av året. Dem om det. Av mange knallsterke låter tror jeg nesten at jeg går for åpningssporet “Welcome To Earth (Pollywog)”. En rørende hyllest til hans ufødte, nå nyfødte, barn, som går rett i fletta.

17. Matthew Logan Vasquez – Solicitor Returns (DevilDuck Records)

Jeg oppdaget Matthew Logan Vasquez etter et tips fra Aaron Lee Tasjan, og her snakker vi om et tips jeg bare må gi videre. Dette skrev jeg tilbake i februar, og det stemmer forbausende bra fortsatt: “Etter en monoton, Suicide-aktig keyboardsåpning, som også er tittelsporet, kjører Vasquez på med «Maria» og et så deilig og intenst gitarspill at jeg sendes rett tilbake til 70-tallet og den amerikanske gitarrocken. Stemmen kan tidvis minne om Tom Petty og John Lennon, mens gitarspillet er klart inspirert av George Harrison. Solicitor Returns er glimrende produsert, og de mange glidende overgangene mellom låtene skaper følelsen av at dette er et helhetlig album som bare må spilles fra start til mål. Liker du albumet bør du sjekke ut countryrockbandet han var med i, Delta Spirit.” Nevnte “Maria” er fortsatt en veldig fet låt, og liker du gitarer så er jeg sikker på at du synes låten er knall. Og når du har sjekket ut hele skiva så skjønner du den høye plasseringen.

16. Bellhound Choir – Imagine The Crackle (Bad Afro Records)

Bellhound Choir er danske Christian Hede Madsen. Med god hjelp i studio av gode venner har han altså spilt inn ei skive jeg rett og slett har spilt ihjel. Med bakgrunn fra stonerbandet Pet The Preacher er det ei overraskende neddempet skive han har spilt inn. Når det er sagt så er dette et energisk og intenst album, full av nerven og seigheten fra sjangeren. Så fryktelig mye mørkere enn dette blir ikke musikk, og når det mørke og dystre blandes og ristes sammen med de vakreste og tandreste melodier så er jeg solgt. Måten han bøyer gitarlydene på er ekstrem, ekko- og reverberationeffektene er nesten tatt til et nytt nivå, og så har vi stemmen. Eller, stemmene. For en ting er at Christian synger som en nyfunnet helt, men når Camilla Munch kommer inn i lydbildet tar det helt av. “Slow Pain” er noe av det vakreste jeg har hørt i 2016, og jeg kan ikke annet enn å glede meg som en kid i knebukser på julaften til vi får høre mer fra Bellhound Choir.

15. Terry Lee Hale – Bound, Chained, Fettered (Glitterhouse Records)

Noen artister er finere enn andre, både musikalsk og menneskelig, og Terry Lee Hale virker på meg å være en som ender opp med full score på begge områder. Jeg har hørt på denne fantastiske musikeren siden tidlig 90-tall, kjøpt alle skiver, og fått med meg de fleste konserter han har spilt her nordpå. Derfor er det lite som varmer et rockhjerte mer enn at typer som ham gir ut skiver som er finere enn fin, noe han virkelig har klart med årets utgivelse. Jeg vil gå så langt som å si at dette for meg er hans fineste utgivelse så langt, noe som sier det meste. Han er nå bosatt i Frankrike, og fra sitt bosted der betrakter han oss raringer i menneskerasen med skråblikk og dyp innsikt. At Terry ikke er større og mer anerkjent enn han er i dag er et mysterium, noe du nok er enig med meg i om du lytter til f.eks. “Jawbone”. Og resten av albumet.

14. Imperial State Electric – All Through The Night (Psychout Records)

Nicke Andersson er legemliggjøringen av skandinavisk rock’n’roll, og har gjennom tre tiår gjort så mye kult og bra at det er til å bli svimmel av. Årets ISE-skive, All Through The Night, er intet unntak. Fra åpningssporet “Empire Of Fire” setter han rockskapet ettertrykkelig på plass, med det feteste riff, den mest rocka takt du kan tenke deg, og rock’n’roll-vokal og -kor fra himmelen. Her er det null dilling, ikke spor av tullball, og ti låter som står perfekt til hverandre. Med en miks av 70-tallsrock, metall, punk og country (!) føles det som om jeg vandrer gjennom oppveksten min, som bestod av Johnny Cash, Thin Lizzy, KISS, Ramones og Clash. På deiligste og minst plagiatiske vis. Det er sannelig ikke enkelt å velge seg en favoritt her, men countryperla “Break It Down”, en duett Nicke gjør sammen med ei Linn Segolson, er for god til å overse. Ikke akkurat Nicke på sitt mest intense, men fy faen for en latterlig stilig låt det er.

13. Kyle Craft – Dolls Of Highland (Sub Pop Records)

Denne unge jyplingen var ukjent for meg helt til eldstesønnen min passe intens i blikket kom bort til meg på jobb og sa at jeg bare måtte sjekke ut denne karen som hadde laget årets klart feteste skive. Nå kjenner jeg jo smaken til avkommet, og antok at det var noe skitten og heftig garasjerock, eller noe intens og heftig hiphop, men den gang ei. Kyle Craft er trygt plassert i det utvida pop-segmentet, og er i tillegg til det en tyv av rang. Tyv i den forstand at han er inspirert og låner fra mestere i faget som Marc Bolan, David Bowie, Joe Strummer og Jagger/Richards. Med en semi-nasal og sterk stemme messer og synger han seg gjennom de tolv låtene som utgjør denne kruttsterke debuten. Jeg har ingen problemer med å forstå at Sub Pop gikk gjennom ild, vann og det som verre er for å sikre seg signaturen til Craft. På ei heftig eklektisk skive velger jeg meg den kule glamrockeren “Pentecost”, en låt så britisk at det er vanskelig å tro at vi har med en sørstatsmann å gjøre.

12. Baby Woodrose – Freedom (Bad Afro Records)

Lorenzo Woodrose, ass, snakk om kul og heftig danske. Ingen i pannekakelandet kan måle seg med denne syrerockeren når det kommer til coolness og det å lage heftige, dronete og blodfet rock’n’roll. Dette skrev jeg i september, og står selvsagt inne for det: “En Baby Woodrose-skive er alltid et høydepunkt, og skivene havner alltid på mine lister når status skal gjøres opp på tampen av året. Freedom er sterke saker, og selv om jeg fortsatt holder Money For Soul for å være bandets beste, så er 2016-utgaven farlig nær det de gjorde for tretten år siden. Det er ufattelig sterkt gjort å fortsette og levere album av skyhøy kvalitet, uten å gå i noen feller. De peiser på med sitt, driter i trender, og lager knakende gode låter. Det er aldri dumt. Freedom anbefales selvsagt på det varmeste.” Av de anbefalte låtene så anbefaler jeg “21st Century Slave” spesielt. Ekko, fuzz, vreng – i store og deilige doser, som bare Baby Woodrose kan. Her er det bare å nyte.

11. Car Seat Headrest – Teens Of Denial (Matador Records)

Will Toledo fra Williamsburg, Virgina er en musiker helt utenom det vanlige. 24-åringen har en absurd produksjon bak seg, og triller ut låter like ofte som jeg har toalettbesøk, uten at det skal stå som en metafor for musikken hans på noe som helst vis. Er du på jakt etter en reise gjennom musikkhistorien, all den fine rocken og popen som har kommet ut de siste fem tiårene, så er Teens Of Denial rett og slett et must. Liker du lange låter med flere tema enn du har fingre, elegante overganger og fete riff, ja, da er du solgt i det øyeblikket stiften treffer rillene. Jeg har merket meg at “Drunk Drivers/Killer Whales” har havnet på en rekke lister over årets beste låter, og den er for all del kul, men her er det låter som er vel så bra som den. Som “Vincent”, som åpner som et mesterverk av Television, og ender opp som en vill og ilsint låt som kunne ha vært gitt ut av et Radiohead i toppform eller et band som Libertines på sitt mest rocka. Kanonstilig er det åkke som.

10. David Bowie – Backstar (Columbia Records)

David Bowie har fulgt meg siden tenårene, og har alltid vært en av de artistene jeg har satt høyest. Men, de siste årene har jeg ikke fulgt ham så tett, og har ikke blitt tatt av musikken hans på samme måte som før. Helt til mannens siste åndedrag kom ut i albumsform. Verden mistet en av de viktigste artistene i januar, men et mesterverk ble født. Dette skrev brodern etter å ha tygd på skiva i ni måneder: “Jeg kan rett og slett ikke forklare alt jeg finner i tekstmaterialet her inne i Blackstar, Bowies aller siste verk. Og hva skulle det vært godt for? Det er opp til alle og enhver å tolke lyrikken. Jeg finner selvsagt mye frykt, mye mørke, og masse fortvilelse her inne. Desperasjon. Men også spor av alt mannen stod for. Kreaivitet, kjærlighet, genialitet, håp, humor, skuespill, sexualitet, rolletolkninger, karakterer og oppfinnsomhet. 10 januar mistet vi en av vår tids aller mektigste kunstnere. Jeg kan dessverre ikke vurdere dette albumet. Det er formidabelt. Hvil i fred David Bowie.” “Lazarus” er mesterverket jeg velger meg.

9. The Men – Devil Music (We Are The Men)

Devil MusicBrooklyn-gjengen The Men er et av de morsomste og mest interessante band å følge i disse dager, og det har de vært de siste fem årene. Country, punk, hardcore, straight rock; vi vet aldri hva de lander på. Denne gangen har de gått tilbake til røttene, og gitt ut ei beintøff hardcore punkeskive, som de kledelig nok har kalt for Devil Music. Samtidig har de forlatt Sacred Bones og står nå på egne bein med egen label. Resultatet er at de har gått løs på alle idéene de hadde i skuffa, og plukket fram gullet som ikke har passet inn tidligere. Som en herlig mix av The Stooges og Dead Moon raser de gjennom ti låter på en drøy halvtime, og tilbake sitter jeg som om noen har tatt tak i kragen min og “lørveristet” meg. Alt fra kaotiske og ville rølpelåter til mer organiserte og fete riffbaserte låter finnes her, og siden jeg skal finne en låt så er det bare å gå for den mest radiovennlige av dem alle: “Gun”. En låt som blander det fine fra Paisley Underground-scena med Gun Club-aktig låtoppbygning blir aldri feil.

8. Kevin Morby – Singing Saw (Dead Oceans)

Preview Kevin Morby's New Album Singing SawFødt i Kansas City, med sin musikalske oppdragelse fra New York, har singer/songwriteren Kevin Morby nå bosatt seg i Los Angeles. Og i englenes by har han funnet vinnerformelen, om denne formelen handler om å lage fantastiske låter, bli anerkjent, ende opp med en konsertkalender som sprenges, og få i gang godfølelsen i meg. Singing Saw består av ni gitarbaserte låter der han ikke er redd for å mikse inn synther, kjøre på med de heftigste rytmer, og virkelig utfordre sjangeren han er plassert i. Jeg vil tro at Morby i årene som kommer vil bli en fryktelig mange kommer til å følge, og håpet er at han fortsetter å gjøre sin greie og ikke lar seg påvirke for mye av trender og plateselskap. “I Have Been To The Mountain” ER en av årets feteste låter, så det ville ha vært skikkelig tullete å ikke ta den med på lista mi. Her er det spor av synther, blåsere og alle godlydene du kan ønske deg fra instrumenter, samt ei basslinje som spikres fast i hjernen. Herlighet, for en låt!

7. The Mystery Lights – Mystery Lights (Daptone)

The Mystery Lights tok den motsatte turen av Kevin Morby. Fra LA tok de turen til østkysten og Brooklyn, der garasjerockerne kokte i hop dette nydelige kunstverket av ei skive. Jeg ble gjort oppmerksom på skiva av Egon Holstad, og var solgt midtveis i introen til åpningssporet. Så hekta var jeg at jeg tok turen til Oslo og Revolver for å få meg meg bandets Norge-debut, en konsert som allerede har rukket å bli legendarisk. Mer intens, energisk og fandenivoldsk er det ikke mange band som er, og når de attpåtil ga faen i å ta med noen slappe og dårlige låter på skiva så var det dømt til å gå som det gikk; en klokkeklar Topp 10-utgivelse. Blant de mange knallertene vi har med å gjøre så er det en låt som har snurret spesielt mye, kan Spotify fortelle meg. “What Happens When You Turn The Devil Down” er spilt så mange ganger at det er mystisk at jeg fortsatt ikke er lei av den enkle enstrengersintroen. Straks Mike Brandon åpner kjeften og slipper ut luft blir det fest i kåken. Mer desperat vokal finner du ikke på denne siden av 2000-tallet. Makaløse greier.

6. Aaron Lee Tasjan – Silver Tears (New West Records)

Jeg var ikke snauere enn at jeg klasket til med å utrope Aaron sin debutskive til årets album i 2015. Selv om jeg har moderert meg noe nå, så står den skiva som en bauta blant countryskiver som er født i en eim av tjallrøyk. Skiva ble omtalt for snaue to måneder siden, og dette var det jeg euforisk konkluderte med: “Jeg tror faen-koke-meg at Aaron Lee Tasjan har lagd nok et album som kommer til å kreve sin plass helt oppe i toppen av lista mi når årets beste skiver skal sorteres. Cosmic cowboy, acid singer/songwriter, heavy country musician. Kjært barn har mange navn, og alle passer mannen. For en musiker! For et album! 10/10. Lett.” Som dere skjønner så hadde jeg rett den gang, og har det fortsatt. Jeg sliter veldig med å velge meg en låt her, fordi ALT viser så mange sider av seg selv her, men det er vanskelig å komme unna det kosmiske mesterverket “Little Movies”. Sannsynligvis er dette den beste låten har har skrevet til dags dato.

5. Luke Haines – Smash The System (Cherry Red Records)

Jeg digger en liten haug av musikere, men når det kommer til Luke Haines så elsker jeg ham virkelig. Eller, musikken hans, som dere sikkert skjønner. Jeg er godt gift på tyvende året, så der er jeg ensporet. Alle hans soloskiver er kule og artige, katalogen med The Auteurs er plettfri, og hans mange andre prosjekter alltid interessante. Med Smash The Systems har han gitt ut sitt fineste soloalbum, og jeg er ikke snauere enn at jeg påstår at dette er det fineste han har gjort siden Baafer Meinhof, mannens mesterverk fra 1996. Synthene er i alle kanaler på alle låter, fyren er så kul at han sprenger coolnesskalaen, og låtene er svimlende sterke. Den feteste glamrocklåten jeg har hørt siden 1975 befinner seg på skiva, “Marc Bolan Blues”, og årets morsomste hyllest heter “The Incredible Sting Band”. Alle låtene er libsviktige og suverene, men igjen stikker en låt seg pyttelitt ut; “Smash The System”. Låten kunne lett ha vært på How I Learned To Love The Bootboys, og da snakker vi.

4. Nick Cave & The Bad Seeds – Skeleton Tree (Bad Seed Ltd)

Nick Cave ble omtalt av brodern, og det er minst like greit å bruke hans ord om skiva: “Når store formidlere preges av heftige hendelser i sitt liv, treffer de meg noen ganger så hardt at jeg fort kan forsvinne inn i et lite helvete selv. Nå tenker du kanskje at jeg sitter her å skaper meg, at jeg prøver å høres ut som at jeg er så jævla begavet og helt utrolig spesiell… Men neida, det er akkurat det jeg ikke gjør. Er bare ærlig. Jeg har rydd helt i staver av f.eks Warren Zevon, da han dro sin vei, og etterlot oss et album. Så min ærefrykt, eller min dype ærbødighet, repekt eller kall det hva du vil, for musikk rundt tilstandene vi snakker om her, er vel nok begrunnet. Stor musikk i min verden er med andre ord musikk som er like stor som selve livet. Musikk du må slippe helt inn dit du egentlig aldri vil, for å få den eneste og rette opplevelsen av den. I alle fall den sterkeste.” Et stort “Amen!” er på sin plass her. “I Need You” er låten som ihvertfall setter meg i ei snål og heftig tilstand.

3. Daniel Romano – Mosey (New West Records)

Den første singelen fra skiva, “(Gone Is) But A Quarry Of Stone”, funket som et frampek på at Romano nok en gang hadde spennende saker på gang. Selv om denne dylanske saken på langt nær forberedte meg helt på Mosey, så var det noe nytt og interessant fra kanadieren nok en gang. Når vinylen havnet i hus, og “Valerie Leon” kom ut av høyttalerne ble jeg blåst av krakken. At han behersker country visste jeg veldig godt, og at han vet å eksperimentere med sjangeren var veldig bra dokumentert. Men, denne gangen klasker han til med den feteste soul, funky rytmer, gospel og gladpop fra 70-tallet. Referansene er mange og meget tydelige, og noe Romano ikke er i nærheten av å forsøke å skjule. Leonard Cohen, Bob Dylan og Lee Hazelwood er de åpenbare, mens Haggard og Gram Parsons er et par andre. Tolv låter, noen av dem allerede med klassikerpondus, og den som havner ytterst på tunga hver gang er “Mr. E Me”. Herrejesus..

2. Jack Oblivian And The Sheiks – The Lone Ranger Of Love (Mony Records)

Hvis Jack eller Greg slipper album så er det ei av årets beste skiver. Uten unntak. Vi snakker selvsagt her om Jack Yarber, fra fantastiske Oblivians, som denne gang har vært i storform sammen med The Sheiks. Da jeg skjønte at han var på gang bestilte jeg skiva fra USA tvert, og omtalte herligheten her på bloggen vår. Dette skrev jeg da: “Jack Oblivian & the Sheiks har gitt ut et vanvittig sterkt album, og det er lite som gleder meg mer enn når gamle helter virkelig leverer varene. Jack har definitivt blitt voksen, men det bor fortsatt en djevel i ham. Måtte den aldri forsvinne helt, for jeg er temmelig sikker på at det er denne djevelen som bringer ut det beste i mannen. Samtidig er albumet akkurat så variert som jeg liker dem, uten at det går på bekostning av helhetsfølelsen jeg sitter igjen med. For dette er virkelig et album, fra A til B. Eller fra «Boy In a Bubble» til «Running From the Law», om du vil.” Siden skiva ikke finnes i noen streamingstjeneste kan jeg ikke annet enn å anbefale at du kjøper skiva. Alt er gull her.

1. The I Don’t Cares – Wild Stab (Dry Wood Records)

Paul Westerberg har rørt på seg igjen, denne gangen sammen med Juliana Hatfield under navnet The I Don’t Cares, og snakk om at det har gått troll i ord. St. Paul driter i markedsføring, som om han ønsker at ingen skal kjenne til musikken hans, og gjør vel stort sett alt feil når skiver slippes. Om penger og anerkjennelse er greia. Men, det er det jo såvisst ikke for vår mann. Han driter rett og slett i dette. Han er her for å gjøre én eneste jobb: lage verdens feteste musikk. Og det klarer han gang på gang.

Dette skrev jeg om årets beste album i januar, den gang for den brillefine musikkbloggen Dust Of Daylight:

Ikke hørt om The I Don’t Cares, sier du? Da er du i godt selskap, for her snakker vi om et prosjekt som er temmelig ferskt og obskurt, og ikke spesielt ventet.

Vi snakker altså om en av verdens største helter, Paul Westerberg, the grandmaster of The Replacements, the godfather of grunge, St. Paul, verdens tøffeste dude fra Twin Cities, Minnesotas store sønn, fyren som sparket igang alt det stilige som kom ut av Amerikas spreke indiescene, den gangen indie var mer enn sutring, og hans noe overraskende medsammensvorne Juliana Hatfield. Juliana er ei sprek rockedame som jeg først ble obs på i 1993, gjennom det fantastiske popalbumet Come On Feel the Lemonheads, av og med Evan Dando og The Lemonheads. Frk. Hatfield korer aldeles vakkert på den skiva, og er med på å gjøre den til ei av de mest stilige fra hele 90-tallet. Så stilig synger hun at jeg bare måtte på konsert med henne og eget band året etter, på The Garage i London. Og det var pinadø en rocka seanse. Jeg fikk med meg at hun i sin selvbiografi fra 2008, When I Grow Up: A Memoir, viet et helt kapittel til Paul, og at hun har vært blodfan som meg hele sitt liv. Men, derfra til å klare å få karen i studio er det en lang, kronglete vei, en vei hun heldigvis har klart å holde seg på. Det er jeg henne evig takknemlig for.

Men, uansett hvor bra jeg synes mye av det Juliana har gjort er, så er dette først og fremst en stor, stor utgivelse for undertegnede på grunn av Westerberg. Jeg er usaklig stor fan av The Replacements, jeg elsker alle lydene han har gjort solo, det være seg studioskivene (seks i tallet) under eget navn, EP’ene, nettutgivelsene og de hjemmesnekra albumene (dæven døtte 49:00 er underkjente og kriminelt oversette saker!), samt det han har gjort som Grandpaboy (den selvtitulerte EP’en, den ubegripelig tøffe Mono og stilsikre Dead Man Shake). 

Utover dette så var han sjef for musikken til filmen Singles, med et soundtrack som da det kom i 1992 slo knockout på de aller fleste. Alice In Chains, Pearl Jam, Mother Love Bone, Mudhoney, Screaming Trees og Smashing Pumpkins var ikke allemannseie før dette albumet ble sluppet, men da det var i boks ble stort sett samtlige band digget av halve planeten. I tillegg blir jeg passe lykkelig hver gang jeg hører hans låter i en eller annen film, og det skjer ganske så ofte, heldigvis. Her nevner jeg lett låtene som er med i tv-serien Friends, «Sunshine» og Stain Yer Blood», den kule duetten han gjør med Joan Jett i den ikke like severdige filmen Tank Girl («Let’s Do It»), og ikke minst den strøkne versjonen av Beatles sin «Nowhere Man» i den fine filmen «I Am Sam».

Nok om det; Paul Westerberg er pinadø ute med nytt album og nytt materiale! Og det er de første lydene han har gitt ut siden den herlige hjemmesnekra PW & the Ghost Gloves Cat Wing Joy Boys i 2009. Og da regner jeg ikke «inn-samleren» Songs For Slim, der et delvis The Mats gjør fem kule låter, bl.a. to av Slim sine låter, eller den nesten 20 minutter lange The Replacements-jammen han slapp på internett i fjor. Nei, her sitter vi altså med duggferske, nye komposisjoner, nyinnspilt i studio, og da fyker altså korkene rett i taket på Senja.

Jeg hadde allerede hørt to av singlene, den barneregleaktige «1/2 2 P» og den stilige og semi-funky «King of America», mens jeg av de fjorten andre nyinnspillingene kun kjente til «Born For Me», som han gjorde på Suicaine Gratification (1999). Så, når jeg trykket play på Wild Stab, så var det med høy puls og skrekkblandet fryd. Jeg har blitt skuffet litt for ofte av gamle helter som har ligget i dvale i lang tid, for så å gi ut skiver, og om St. Paul skuffer så blir jeg rett og slett trist, på samme vis som jeg blir når Liverpool taper fryktelig ufortjent og uforståelig for Man Utd, noe de har gjort litt for ofte i det siste.

Åpningslåten på skiva, som er ute på Dry Wood Records, er «Back». Ei rolig takt klaskes ut, og så er de to «turtelduene» i gang. Jeg har hørt og lest fra ymse irriterte luringer at det er håpløst at Paul selv slår trommer, og at det er bortimot skandaløst at ikke en skikkelig trommis er installert bak trommesettet. En rekke av de ypperste trommisene ville ha dukket opp i løpet av sekunder om Westerberg bare hadde knipset. Når sant skal sies så har han tidligere samarbeidet med djevelsk dyktige hamrere som Michael Urbano (Cracker, John Hiatt, Chuck Prophet), Steve Ferrone (Johnny Cash, Roxy Music, Tom Petty) og Jim Keltner (har spilt med alle), så en slags sak har disse negative sutrerne. Men, Paul sier det best selv – det å lage «perfekte» låter, der alt stemmer og hvert beat, hvert trommeslag, hver akkord, hver rytme, hver tone og akkord høres 100% riktig ut, det er noe enhver kid med en mobiltelefon kan gjøre, og er noe Westerberg aldri har hatt lyst til å drive på med og heller aldri kommer til å forsøke på. Mannens lakmustest er ørene, og i neste «instans» hårene på armene. Når gåsehuden blir plagsomt heftig er mannen i mål. Så, at Paul står for takta synes jeg er fryktelig stilig. Det er enkelt, fett og akkurat som han ønsker det. «Back» byr på semi-lurvete akkorder fra en kassegitar, noe krydring med elgitaren, og litt risting på en tamburin av Hatfield. Men, først og fremst er det bare å slå fast først som sist at dette er et album med dritlekker koring, og masse godsaker i form av første- og andrestemmer. At Mannen er tilbake er det ingen tvil om, og det er godt å få det konstatert allerede i åpningslåten. Her synger Paul om en masse brølere, dop og noe som kan minne om å ha mistet seg selv. Men, «he’s back!».

ALL OF THESE YEARS YEAR, BELIEVING IN SUCH
SOMETHING I THOUGHT I COULDN’T TOUCH

«Wear Me Out Loud» følger så, og nå økes tempoet betraktelig. En type låt slik Westerberg skrev de i Replacements-tiden, ei stødig takt kombineres med å gå opp og ned noen tonearter her og der, antydninger til stopp/start-partier, og halvfrenetiske vokalpartier, som denne gangen fylles herlig ut av Juliana. Igjen slår det meg for en kul gitarist vi snakker om. Jeg skjønner godt at Keith Richards synes han er en av de cooleste rockerne som har gått på planeten, og vil ha ham til å spille i sin begravelsen. Usannsynlig i seg selv å tenke at Keith skal dø, men vi har alle sett hva som skjedde med Lemmy i romjula, så man vet aldri. Dette er en screamer av en låt, med masse energi og action, og en nøyaktig det som skal til for å få meg i strøkent humør.

HONEY, WEAR ME OUT. LOUD!

«Born For Me» er femtesporet på Westerberg sin tredje soloskive, Suicaine Gratification. Originalversjonen er en rolig og deilig sak, der Paul har med seg kassegitaren, og resten av instrumenteringen er sparsommelige trommer, litt bassisering, en elegant cello og litt tangentspill av sjefen sjøl. I tillegg koret Shawn Colvin lekkert som fy den gang da, noe Don Was nærmest hadde krevd. Sammen med Frk. Hatfield er det derimot andre boller. Tempoet er skrudd opp, mesteren kjører på med et halvpunka riff, koringen er ikke begrenset til refrengene men lagt inn som en andrestemme, og Paul går fra sitt laveste til sitt høyeste stemmeleie. Med I Don’t Cares ligger altså stemmen høyt, om noen skulle lure. Jeg var spent på hvordan denne låten ville bli, og etter første gjennomhøring var jeg litt i «tja-land», men etter tre-fire runder sitter denne rakkeren som et skudd. For å sprite opp den litt monotone melodilinja kjører Westerberg naturligvis på med ei enda mer monoton «gitargnikking» som et substitutt for en solo, og selvsagt funker det. Sjefen vet så definitivt hva han skal komme med, og det å gjøre en tankefull høstlåt om til en lystig pop-perle er en genistrek. Nok en knallert av en låt!

WHEN THE LONELIEST EYES AND THE EMPTIEST ARMS
FINALLY DECIDE TO MEET
WITH A HEAD IN A LAP AND A TONGUE TIED IN KNOTS
THE THE LONELIEST EYES TRY AND SPEAK
YOU WERE BORN FOR ME, BEAUTIFUL AND BLUE
I COULD DIE HERE FOR YOU

«1/2 2 P» var som nevnt den første singelen Westerberg og Hatfield slapp som The I Don’t Cares, 30.oktober 2015, og umiddelbart ble jeg noe skeptisk. Ikke for at låten er dårlig, eller fordi den kan minne om en tidlig The Beatles-låt skrevet av Ringo, men mer fordi den umiddelbart slo meg som en «lett» poplåt. Et helt album med pop fra Paul hadde jeg måtte jobbe med, ei skive uten phete riff og fandenivoldskhet. Men, når det er sagt, denne rakkeren sitter etterhvert som et skudd, og passer utmerket inn på albumet. Igjen snakker vi om en lekker duett, der Juliana ligger langt bak i lydbildet og korer vakkert, akkurat som jeg elsker henne. De leker seg med stereoeffekten på hennes stemme, Paul spiller fett som fy på en kassegitar, fyller på med et 50s-rocka riff med elgitaren, og versene er bare nydelige og av sorten som smyger seg inn under huden på meg. Når Westerberg så leverer den korteste og enkleste soloen til dags dato, ja, da blir jeg glad innerst i sjela. Det er soloen sin, det. Alfabet-sanger kan faenmeg være dødsstilige, og som engelsklærer kan jeg love at det vil bli tvungen synging av denne låten når uttalelse av de britiske bokstavene skal innlæres. Gled eder, Senjens børn!

A-B-C-D-E-F-G
WHEN YOU CALL ME, BABY
H-I-J-K-L-M-N OH NO
WHEN YOU CALL ME BABY
I NEED TO FIND AN ALLY

«Sorry For Tomorrow Night» er låten som fikk meg til å umiddelbart tenke «hva, faen!?». Misforstå meg rett, for dette er et høydepunkt på skiva, men her åpnes det med ei fele (eller, det er vel mer korrekt å si et orgel med fele-effekt), og etterhvert lurer et munnspill seg inn, og stemningen blir så trivelig at jeg må klipe meg i armen. Budskapet burde være åpenbart nok, og da ventet jeg meg alt annet enn en låt der jeg ser for meg Westerberg og Hatfield arm i arm, mens de vugger lykkelige fram og tilbake. For det er denne tvetydigheten som slår meg som Paul sin nye, lille tvist denne gangen. Snerten er der i stemmen, lyrikken er alt annet enn paradisisk, men sluttresultatet er altså en gladsak av en låt. Og hvis ikke dette er tidenes «forhåndsunnskyldning», så vet ikke jeg. I Peter Wolf sitt stilfulle intervju med Paul, fortalte hovedpersonen at denne låten, samt «Kissing Break» som kommer senere på albumet, var skrevet til Juliana, både innholdsmessig og med tanke på at hun skulle synge låten sammen med ham. I det hele tatt så er det mye vi har å takke frøkenen for, ikke minst det å ha motivert Westerberg til å skrive flunke nye kjærleikslåter.

I’M SORRY FOR TOMORROW NIGHT
I HOPE YOU’LL UNDERSTAND
I’M SORRY FOR TOMORROW NIGHT
I’D LIKE TO SAY IT IN ADVANCE
AND THE NEXT WEEK, AND ONE YEAR AFTER THAT
I MIGHT REGRET IT FOR THE REST OF MY LIFE
BUT JUST IN CASE I DON’T SHOW UP
I SAY I’M SORRY FOR TOMORROW NIGHT

Så får Juliana Hatfield styre showet i «Dance To the Fight». Fuzzgitar, full stereoeffekt, ei frøken i heftig rock’n’roll-modus, og null tullball. Igjen får jeg en liten Beatles-feeling, og tenker «Helter Skelter» anno 2016, bare mer punka og mindre vill. En trompet koser seg i bakgrunnen, stemningen er topp, og jeg tenker at jeg må sjekke ut denne dama mer grundig enn jeg har gjort. Paul er en helt med gitar, noe som allerede er konstatert, og her følger han Juliana som en hvit Chuck Berry, energisk og stødig.

GIVE OUR LIPS SOMETHING TO DO
GIVE OUR MOUTHS SOME WORDS TO SAY
FILL OUR HANDS WITH WORK TO DO
JUST IN CASE THEY WANNA STRAY
WE’RE ALL BUSINESS YOU AND I

Åpningen av «Kissing Break» levner ingen tvil, og når de i tillegg pakker inn meldingene i en herlig countrysak av det rolige slaget, så skjønner alle at Paul og Juliana har det fryktelig fint sammen, ihvertfall i studio. Dette er en duett der de synger alt sammen, og med sparsommelig instrumentering så havner naturlig nok fokus på teksten. Det serveres riktignok noen godlyder her og der, spesielt Paul sliter med å dy seg, og tryller fram noen lekre toner fra elgitaren. Her kommer dessuten The I Don’t Cares med ei klokkeklar melding; folk kysser altfor lite, vi oppfordres til å legge inn noen kyssepauser i hverdagen, og ikke minst i helgene. Det er vel strengt tatt ikke det verste tipset som har kommet fra Paul, og det som er sikkert er at vi ihvertfall ikke driver med ymse djevelskap når kyssing står på programmet.

«Just a Phase» åpner med ei enkel trommetakt, før en snaisen melodilinje åpenbarer seg gjennom gitarforsterkeren til Westerberg. Her har Hatfield hovedvokalen, og det fungerer aldeles utmerket. Paul har uttalt at hun etteraper hans fraseringer, og med sin lyse englestemme klarer kunststykket å fylle inn godlyder som komplementerer hans egen så perfekt at han høres ut som en god barytonsanger. Det er det bare å skrive under på, og særlig på denne låten kommer det til uttrykk. Men, det er ikke bare vakker sang som foregår her. Paul spiller noen dritlekre riff innimellom, fyller inn sine tøffe, små gitarlicks, og gjør dette til en type rocka ballade nøyaktig som jeg liker dem.

IT’S JUST A PHASE SHE’S GOING THROUGH
IT’S NOTHING OLD, IT’S SOMETHING NEW

Så tar vi turen over i Rolling Stones-landskapet, et område der Paul og ikke minst The Mats var ofte. «Outta My System» minner meg om noe plukk som kunne ha vært til overs etter Exile On Main Street, funky og fullpakket av nerve som låten er. Dette er vel en av låtene som har ligget i Westerberg sin kjeller helt siden tidlige Replacements-tider, og igjen må Hatfield berømmes. Hele prosjektet kom igang fordi hun fant så mye gull i denne berømte kjelleren. Paul har så mange esker, skap og poser som er fulle av gamle opptak at han rett ut sier at de tyter ut overalt. Disse har han alltid hatt et ambivalent forhold til, men etter at den bedre halvdelen av The I Don’t Cares klarte å overbevise ham om at det var låter der som andre ville gitt en arm for å kunne sette sitt navn under, så ante han at det kunne være noe i det. Det at «Outta My System» ikke har vært spilt inn før er bortimot kriminelt, men samtidig er det så innihelvete deilig å få oppleve at Paul endelig spiller låten inn. Nok en kremlåt.

«Need the Guys» er standard rock’n’roll fra Westerberg, og da snakker vi om rock’n’roll som rock’n’roll skal høres ut. I det nevnte intervjuet med Peter Wolf, som forøvrig er en betydelig herremann innen New York-rocken, etter bl.a. å ha vært frontmann og vokalist i The J. Geils Band i en årrekke, uttalte intervjueren at The I Don’t Cares er rock nøyaktig som rock skal være, og utdypet det hele med å si at armer og føtter ikke kan være i ro i løpet av den tiden skiva varer. Det er ekte vare, i den forstand at de spiller inn de låtene de elsker på nøyaktig det viset de ønsker, uten å bry seg en tøddel om hva andre måtte mene om resultatet. Derav navnet, som spiller på at de har gjort det de kan og vil, så får det være opp til den enkelte lytter å like skiva eller ikke. De har gjort sitt beste, og får ikke gjort mer. «Need the Guys» er ikke snauere som låt enn at den lett kunne vært med på 14 Songs, uten at det mesterverket hadde blitt noe svakere. Det skulle ikke forundre meg om låten er overskuddsmateriale fra nettopp det albumet.

En absurd stemme remjer ut et slags «Love Out Loud» i den høyre kanalen, og vi får mer westerbergsk punk. En låt som visstnok stammer fra Mono-perioden, noe jeg lett tror på. Ei kjapp takt, en vokal som vrenges, og et godt, gammeldags boogiekjør som varer i to intense minutter. Det er mye fint med Wild Stab, og noe jeg setter veldig pris på er den variasjonen de byr på, fra countryfiserte og rolige låter, til kjappe og pønka saker som går unna. Og så er det drypp av det meste rocken har å by på innimellom disse ytterpunktene, servert lekkert og uventet på nesten alle låtene på skiva. The I Don’t Cares behersker i tillegg alle disse stilskiftene, og alt gjøres med baller, sjel og intensitet. Som på «Love Out Loud»

Så følger altså den andre singelen jeg hørte før plateslippet, «King of America». Jeg nevnte at låten er rimelig funky, noe som bassgang og rytmeseksjonen sørger for. Dessuten føyer riffet seg inn i rekken av stilfulle Westerberg-riff, der han bare pøser på med fete akkorder som pyntes med noen lekre melodilinjer her og der. Paul synger om all drittjobben han har gjort for herren sin; vasket gulvene, skrubba toalettskåla, børsta støvet under føttene til fyren og jobbet i butikken hans. Alt mens han har blitt flirt av og hånet. Når så rollene byttes om fordi han får nok, så vil han egentlig bare gjøre det samme som sjef som han mislikte med sin herre. Typisk? Tja, vi har vel sett nok eksempler på at folk endres når de kommer i posisjon, og det forteller Paul på rocka vis. Nevnte jeg at den lille gitarsoloen er knall? Nei, men det er den.

SHOUT IT LOUD!
KING OF AMERICA

«Little People» er en artig liten sak som gjør stas på Everly Brothers, tidlig Simon & Garfunkel, og sannsynligvis Sammy Davis Jr og Sinatra. Jeg sier sannsynligvis fordi Paul gjør et poeng av at han har lyttet mye til de virkelig gamle gutta i mange herrens år, og låten i seg selv er veldig 60’s pop, med en touch av cabaret-feeling. Klapping, en festlig tekst, og albumets feteste gitarsolo gjør ihvertfall meg såpass lykkelig at jeg passe manisk må starte spor #13 om igjen. Hele tiden. Syngingen sender nok en gang tankene i retning The Fab Four, og igjen blir jeg ekstatisk, euforisk og lykkelig av det jeg hører.

THANK YOU ONE AND THANK YOU ALL
THE BIGGER THEY ARE THE HARDER THEY CRAWL
ALL THE LITTLE PEOPLE GO TO HELL

Etter det intense gitarøset setter Paul seg ned med pianoet, om enn kun for en kjapp intro til «Whole Lotta Nothin’». Så er det full rock’n’roll-rulle igjen. Takta smeller inn og hjertet mitt finner kjapt takta og dunker i vei sammen med The I Don’t Cares. Med andre ord lytter jeg til skiva med en puls nærmere 100, og selv om jeg ikke er i topp shape, så sier det det meste om hva jeg mener om låten. Vi snakker om en killer av en låt som jeg svært gjerne skulle ha hørt med The Mats. Dette er hårete, med vreng på det meste og en fandenivoldskhet jeg bare digger. Paul spiller minst to gitarer, Juliana en, det basses nok fra begge to, og Paul hamrer stødig på trommene.

Hva er så mer naturlig enn litt rockabilly etter å ha vandret i hele det rocka landskapet? «Done Done Done» er en kjappis som nok vil fungere som et lykkepillesubstitutt for undertegnede i lang tid framover. Mer gitarøs, mer dødskul tostemt synging, og mer godsaker fra elgitaren til Paul. Ramones møter Stray Cats, tenker jeg, bare det at det pinadø er Paul Westerberg anno 2016 som står for herligheten! Herreminhatt, for en fyr. Hva skal de finne på som avslutning etter en sånn energibombe av en låt?

Jo, The I Don’t Cares avslutter det hele med albumets høydepunkt; «Hands Together». Med en av de lengste låtene Paul noensinne har skrevet, hele 6:52, settes et punktum som slår meg så behagelig i bakken at det er deilig å bli sittende og tenke gjennom hva jeg akkurat har hørt gjennom. Wild Stab er albumet jeg ikke hadde våget å håpe på. Jeg har lyktes med å dempe mine egne forventninger til denne skiva såpass at jeg ville være fornøyd med et ok resultat. Men, her snakker vi om et album som er noe av det beste Paul Westerberg har vært involvert i noensinne, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive hvor imponert jeg er av den fyren. «Hands Together» er en så absurd bra låt at jeg ikke trodde hva jeg hørte etterhvert som den fikk sine runder. Westerberg sine låter har alltid gitt motstand og krevd litt av meg som lytter. The Replacements og hans soloskiver setter seg ikke i øregangene som palmesus umiddelbart. Det kreves noe arbeid og noen gjennomlyttinger før belønningen kommer, men den kommer heldigvis stort sett bestandig. Når «Hands Together» fader ut og skiva er ferdig er det verdens mest naturlige punktum, såpass naturlig at Westerberg burde ta patent på låten som et varemerket punktum. Det er slutt, ingen lyder hører hjemme etter at låten er ferdig, ingenting kan være verdig å følge en sånn utblåsning av en låt, og det er egentlig bare å lene seg lykkelig tilbake og tenke – dæven døtte!

THE MUSIC ON MY RADIO
IS NOT WELCOME IN MY ROOM
AND THE PILLOWS ARE EXHAUSTED
TO HOLD MY HEAD AGAINST 

Wild Stab er årets album 2016, noe ingen andre band eller artister vil være i stand til å rokke ved. Jeg sitter med den samme følelsen som jeg gjorde etter at Tom Waits ga ut Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards i 2006, og det er strengt tatt ikke så merkelig. Waits fortalte at låtene til trippelalbumet var saker han hadde funnet bak komfyren, i sprekker bak lister og rundt om kring der ingen skulle tro at låter kunne bo. Låter han hadde mistet av syne for en periode, men som på ymse tilfeldige vis hadde kommet tilbake til ham.

Westerberg sine låter lå gjemt i skuffer og esker i kjelleren, og selv om han visste om dem, så ble de ikke vekket til live før Juliana Hatfield kom over dem, hørte dem, og skjønte at det var avsindige mengder gull begravd blant alt det rare. Litt flikking, litt moro i studio, og litt omskriving, og dette mesterverket er altså et faktum.

Jeg tror jeg elsker Juliana Hatfield. Jeg vet at jeg allerede elsker Paul Westerberg.

Spillelista er kruttsterk, så her er det på sin plass med et høyt “Velbekomme!”..

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert