Årets Album 2017 - Utlandet

Foto: Renathe Wilhelmsen

Ei generell oppsummering av et helt år med musikk er alltid vanskelig. Såpass vanskelig at den bestandig blir "feil". Det ender med at album som er fantastisk fine ikke blir nevnt, og etter noen dager så er jeg kronisk uenig med meg selv. Det betyr ingenting om jeg tar en topp 5, 10, 50 eller 100. Noe mangler, og noe er feilplassert. Sånn er det med den saken. Et annet dilemma er at det er vanskelig å vurdere et popalbum opp mot ei countryskive, eller hva med å sammenligne et metallband med en soulsanger? Det er dessuten en rekke tilfeldigheter som styrer denne utvelgelsen, i og med at det alltid vil være den musikken jeg har hørt mest på som dominerer listene mine, og akkurat dette har en sammenheng med tid og økonomi. Ikke rekker jeg over alt jeg vet at jeg burde sjekke ut, og ikke har jeg penger til å kjøpe alle skivene jeg ønsker meg. Nå har jeg sjekket ut rundt 200 internasjonale utgivelser i 2017, og handlet inn rundt regnet 70 av disse, så et visst grunnlag har jeg. Skulle jeg ta med alt jeg bare har rast gjennom i Spotify blir det en god del mer, men disse kom aldri med i vurderingen. Uansett, here we go, de femti beste skivene (med den obligatoriske delte 50-plassen) fra det store Utlandet som kom ut i år er:

Men først. Tidenes feteste, beste og mest undervurderte livealbum ble sluppet tidligere i år, og det kan ikke gå upåaktet hen i ei kåring av den beste musikken fra 2017. Opptaket er riktignok 31 år gammelt, men ble ikke tilgjengelig for oss dødelige i vinylformatet før nå. Vi snakker selvsagt om verdens beste rock'n'roll-band og udødelige (trommevirvel)..:

The Replacements - For Sale: Live At Maxwell's 1986 (Rhino)
Jeg kommer tilbake med en grundig omtale av dette mesterverket så snart tiden strekker til og overskuddet er tilbake. Her nytter det ikke med tilfeldigheter og venstrehåndsarbeid, for omtalen skal være så nærme verdig et band av dette kaliberet som jeg kan klare. Det som kan nevnes allerede nå er at Rhino har gjort en aldeles nydelig jobb med lyden, og dessuten lagt ved herlige bilder i gatefolden. Låtene er hentet fra de fire første studioalbumene, samt den grisetøffe EP'en Stink. I tillegg gjør de noen alvorlig festlige coverlåter av band som Kiss, T-Rex og The Beatles. Det er artig, det. Er du fan av The Mats så har du selvsagt skaffet deg denne, og lever du i uvitenhet om at Paul, Tommy, Bob og Chris har lagd himmelsk bra rock'n'roll så kan det være like greit å starte reisen inn i universet til St. Paul og hans kumpaner. Det er egentlig ingenting å lure på om rock betyr noe for deg. 2017 kunne ha passert uten en eneste ny skive så lenge denne rakkeren kom ut, og jeg hadde fortsatt vært en lykkelig sjel. Så innihelvete bra er settet de gjorde i Hoboken, New Jersey.

 

OK, avsporingen var tvingende nødvendig. Her er fortsettelsen:

50. Paul Messis - Songs of Our Times (13 O’Clock Records)
Paul Messis slapp i fjor det knakende fine albumet Volume 27 sammen med sin gode venn Martin Ratcliffe og Higher State. Solo kjører han på med mye av det samme, melodiøs og lett skranglepop, og som med alt han gjør blir det lekkert og stilig. Albumet ble sluppet for kun kort tid siden, og jeg innbiller meg at plasseringen hadde vært høyere om det hadde kommet for noen måneder siden.

50. Bisse – 19. 6. 87 (Showbisse Inc.)
Bisse, eller Thorbjørn Radisch Bredkjær som han egentlig heter, slapp tidligere i høst sitt sjuende (!!) studioalbum på to år. Han er allerede elsket i Danmark, har rasket med seg alskens priser, og rukket å bli tretti år, noe albumtittelen mer enn antyder. Det sies at der andre skriver en låt om de får en glup idé, så skriver Bisse et album. Deilig pop, eksperimentell og full av nydelige melodier.

50. Hugo Race/Michelangelo Russo - John Lee Hooker's World Today (Helived Rough Velvet Records)
To særegne artister som sammen feiret 100 årsdagen for Hookers fødsel på fineste vis, med denne rå, beintøffe og tidvis briljante utgivelsen. Vi snakker her om låter som er såpass eksperimentelle og elektroniske at jeg trengte tid på å skjønne greia, men som har gitt meg mange fine stunder etter at jeg knekte koden. Kjøp skiva rett fra Hugo Race og støtt en av verdens fineste australere.

50. Deer Tick - Deer Tick Vol.1/Vol.2 (Partisan Records)
Jeg digger John Joseph McCauley, og når han har gitt ut dette som egentlig er to album bestående av tjue låter så burde han vel ha vært høyere på lista? Kanskje, men faktum er at jeg pr i dag mener at fyren som ligner mest på Paul Westerberg av dagens artister har fått for lite spilletid her til å kunne spise kirsebær med de store. Men, dritstilig rock byr han på som vanlig.

50. Turnpike Troubadours - A Long Way From Your Heart (Bossier City)
Sekstetten fra Tahlequah, OK fortsetter i det samme americana-sporet som på de fire foregående utgivelsene, og det skal vi være glade for. Det betyr nemlig bunnsolid låtskriving, fine låter, fete låter, masse steelgitar, munnspill og fele, og musikk som kommer snikende inn på deg når du minst venter det.

49. Lilly Hiatt - Trinity Lane (New West Records)
Dattera til faren gjør ikke skam på familienavnet, og har med sitt tredje studioalbum virkelig bevegd seg opp i eliteklassen blant singer/songwriters. Et dusin lekre låter som beveger seg mellom straight rock og country, hele veien utført på utsøkt vis. At jeg skulle ende opp med å vente mer i spenning på neste album til dattera hadde jeg ikke drømt om. Men det gjør jeg altså.

48. Mark Sultan – BBQ (In the Red Records)
Helt nedstrippet garasjerock av ypperste merke er det du får om du sjekker ut BBQ. Og det bør du gjøre om du liker rock. En gitar, ei skarptromme og en symbal er alt Sultan trenger for å skape stor kunst. Dette er skiva jeg må sette på om jeg vil ha skitten 60s rock, men sliter med å finne noe i samlinga som jeg vil høre. Født 30 år for sent, hvis ikke hadde han vært ei stjerne.

47. Fantastic Negrito - The Last Days of Oakland (Cooking Vinyl Ltd)
Dette bluessoulrock'n'roll-kollektivet fra Oakland, CA spiller som om de har fanden i hælene, og det at jeg gikk glipp av konserten de spilte på Parkteatret under Øyafestivalen (til og med sammen med våre egne Woodlands) står som årets tabbe 2017. Skiva framstår som en cocktail av veldig mye av det som var tøft på 60- og 70-tallet. Kjenner du ikke til bandet så er det bare å rette det opp nå.

46. Susto - & I’m Fine Today (Rootsy Music)
Nok et amerikansk band som vandrer mellom sjangrene. Kvintetten fra Charleston, SC opererer i terrenget country, pop og cosmic rock, men er egentlig kun skyldige i å lage kruttsterke låter. Vi snakker her om et band som skriver lyrikk folk bør lytte ekstra til, for her er alt fra tankevekkende epistler til universell hverdagsproblematikk. Nydelig.

45. Wild Billy Childish & CTFM - Brand New Cage (Damaged Goods Records)
Med sitt 785 album (eller noe sånn) setter Wild Billy Childish nok en gang rockeskapet på plass. Vi snakker om en kar som har vært i bransjen i førti år, og som til dags dato aldri har gitt ved dørene. Sånn skapes undergrunnslegender, av sorten som alle rock'n'roll-interesserte bør kjenne til. Liker du fuzz, reverberation og energi, ja, da liker du Brand New Cage.

44. JD McPherson - Undivided Heart & Soul (New West Records)
JD leverer utsøkt rockabilly, r'n'b og rock'n'roll for tredje gang. Singelen "Lucky Penny" ble spilt så mye i heimen at det nærmet seg skilsmisse, men det endelige albumet roet heldigvis noe ned. Allikevel, her er det mye gull, og JD synger tøffere enn de fleste skapninger på Guds jord. Liker du dette bør du sjekke ut hans to foregående skiver fort som faen.

43. Power Trip - Nightmare Logic (Southern Lord Recordings)
Texanerne i dette rifftunge og blodseige thrashmetallbandet vet nøyaktig hva som skal til for å sende meg i kjelleren, bokstavelig talt. Dette er for støyende og heftig til at jeg kan vrenge opp volumet i stua. Men, jeg trives veldig godt i musikkrommet mitt, og lurer jeg med meg en øl eller tre så må dørene lukkes bak meg. Med andre ord - spill høyt!

42. Coco Hames - s/t (Merge Records)
Jeg digger Coco, som frontdame i The Ettes og for samarbeidet med Greg Cartwright i Parting Gifts. Men, hun står fjellstøtt på egne bein, og har lagd ei lett og luftig skive som jeg bare har blitt mer og mer glad i. At hun synger en duett med John McCauley (Deer Tick), og det attpåtil superstilige "Tiny Voices" (Bash & Pop) trekker definitivt ikke ned.

41. De Forbandede - s/t (Some Studio)
Dansker som spiller psykedelisk rock i arven etter Baby Woodrose. Oppdaget sent på året, og det skulle ikke forundre meg om akkurat dette blir et band jeg kommer til å følge tett i årene som kommer. Slapp en oppfølger rett før jul som jeg ikke har fått sjekket ut, men jeg blir ikke overrasket om det er krutt det óg. Gleder meg til vinyl kommer!

40. The Yawpers - Boy In a Well (Bloodshot)
Denver-trioens tredje fullengder er av det kreative og spesielle slaget. De tolv låtene forteller historien om en tass som blir forlatt i en brønn av mora, og som etterhvert gjør og opplever litt av hvert. De små novelleaktige låtene presenteres i ei punka og rocka innpakning, samtidig som de roer ned når omstendighetene krever det. Vakkert og tøft fra The Yawpers.

39. Lost Ballons - Hey Summer (Dirtnap Records)
Japansk/amerikansk duo som byr på pop det oser sommer, øl og fest av. På andre forsøk sitter låtene, den punka tilnærminga kombinert med melodiøse melodier, sender tankene i retning mye snop som oppstod i USA på 90-tallet, som Lemonheads og Sebadoh, samtidig som de driver på med sin helt egne greie. Denne skal spares til alle sommere som kommer.

38. Andrew Combs – Canyons of My Mind (Loose Music)
Fra Dallas, Texas kommer den svært så talentfulle og dyktige singer/songwriteren Andrew Combs, en kar som for sikkerhets skyld flyttet til Nashville, Tennessee, liksom for å få ut det beste fra begge de viktige sørstatene. Det har han lyktes meget bra med. En fest av ei skive, om ikke fullt så festlige tema, som seg hør og bør en singer/songwriter av Andrews kaliber.

37. King Gizzard & The Lizard Wizard - Flying Microtonal Banana (Heavenly Recordings)
Et band som slipper fire album på ett år sliter med å holde på oppmerksomheten min, gitt all den fine musikken som slippes. Men, på årets første utgivelse var jeg fortsatt med, og her er de sju australerne fra Melbourne skjerpet og intense som bare de kan være. "Nuclear Fusion" er dessuten en av årets feteste låter.

36. CFM - Dichotomy Desaturated (In the Red Records)
CFM er Charles Moothart, en San Francisco-basert garasjerocker som har spilt sammen med Ty Segall og Mikal Cronin i en rekke år. Soloutgaven av Moothart er generelt mer neddempa og psykedelisk, men han sparker greit ifra når behovet melder seg. Liker du melodiøs rock med vreng og snåle vrier så er nok CFM midt i blinken.

35. Monolord - Rust (RidingEasy Records)
Gøteborgerne i doom-trioen Monolord har på tredje forsøk lagd sitt mørkeste, hardeste, seigeste og feteste album. De ønsker å være en motvekt til all dritten som skjer rundt på kula, og de lykkes om ikke annet i å få meg på alt annet enn politiske tanger når jeg vrenger opp volumet på Rust. Svensker, ass, de kan rock'n'roll.

34. The Molochs – America’s Velvet Glory (Innovative Leisure)
På sitt andre album klasker Los Angeles-kvintetten til og tar oss med på en rundreise i rockens historie, primært perioden 1965-1980. Nå er det ikke snakk om et coveralbum, men låter inspirert av Bob Dylan, The Kinks, Rolling Stones, Velvet Underground, The Only Ones, The Verlaines og Modern Lovers. At dette ikke er et Topp 10-album sier alt om musikkåret 2017.

33. Kyle Craft - Girl Crazy (Sun Pop Records)
Debuterte med herlige Dolls of Highland i fjor, og er ikke snauere enn at han følger opp med et album nesten like stappa av popperler og nydelige øyeblikk. En overraskende cover av "Waterfalls" (90-tallsplagen av TLC, ja) er morsom nok, men det er definitivt på egne låter at det virkelig svinger. Et tredje album er på trappene, så Kyle har helt klart næringsvettet i orden.

32. Big Mess – Try To Enjoy It (Indisciplinarian)
Årets største overraskelse fra Danmark kommer fra inntil nå ukjente Big Mess. Kvartetten fra København spiller punk med melodiøst anslag, og det gjør de så kult og heftig at jeg lett kårer dette til en av årets fineste lytteropplevelser. Punk ligger hjertet mitt nærme, og klassisk UK-punk type Clash, Jam, Buzzcocks og tidlig Stranglers kan aldri bli feil. Sjekk ut!

31. Danko Jones – Wild Cat (AFM Records)
Danko Jones har vært med meg siden de slapp Born a Lion i 2002, og har siden den gang levert album etter album med høyoktan-rock, uten et snev av dikkedarier. Wild Cat er bandets åttende stuioalbum, og igjen gjør de det. Masse energi, full fart og få overraskelser. Dette er pur rock'n'roll, nøyaktig som forventet fra canadieren.

30. Ron Gallo – Heavy Meta (New West Records)
Gallo har lagd tre-fire av de feteste låtene du vil høre i 2017, og debuterer med et brak. Ikke akkurat det man forventer av en Nashville-musiker, men det er noe av pakken som gjør dette så tøft. Sjekk ut "Young Lady, You're Scaring Me" eller "Kill the Medicine Man", og du er helfrelst. Garantert. Jeg spår en uhyggelig fet fortsettelse.

29. Chain & The Gang - Experimental Music (Dischord/Radical Elite)
Ian Svenonius (The Make-Up, Nation of Ulysses) er en av de kuleste typene i sjappa, og gir nå ut sjette album med Chain & the Gang. Jeg tror sannelig vi snakker om karrierebeste fra det holdet, noe som ikke sier så rent lite. Funky, heftig, morsomt og fett. Alle merkelapper som kler Ian og stjernelaget han har med seg bestående av musikere fra The Gories, Tyvek og Danny & the Darleans.

28. Bellhound Choir – Worried Kid (Salbar Records)
Den gamle metall-/stoner-rockeren Christian Hede Madsen har skiftet beite, og leverer nå intense, lavmælte låter som oser av kølsvart country med tunge innslag av blues og folkrock. Musikken hans er alt annet enn umiddelbart, men som med fjorårets vakre album, Imagine the Crackle, vokser også Worried Kid seg til et monumentalt verk om man ikke gir seg. 

27. Lee Bains III & The Glory Fires - Youth Detention (Don Giovanni Records)
Fra Birmingham, Alabama kommer denne gjengen som har imponert meg stort siden jeg hørte dem første gang i 2012. Forrige skive, Dereconstructed, var inne på Topp 10-lista mi, og det er kun et usaklig godt plateår som gjør at de nå må ta til takke med en plass lengre ned. Det er fortsatt fet og kul rock'n'roll som er greia, og det gjør de med en patos som er overbevisende.

26. The Maharajas - You Can’t Beat Youth (Low Impact Records)
Jens, Ulf, Mathias og Jesper har nok en gang gitt ut album sammen, og da vet vi alle at det handler om kvalitetsrock fra Sverige. Karene begynner å bli voksne, noe vi ante med Mathias Liljas nydelige soloalbum fra 2014. Allikevel, her spiller de som om de er 19 igjen, og spiller definitivt fletta av de aller fleste unge jyplinger. The Maharajas er så langt fra døde. Takk Gud for det.

25. Mac Demarco – This Old Dog (Captured Tracks)
Kanadier som slapp sitt sjette studioalbum, og nok en gang leverer han varene. Ekko, vreng og skakke toner har vært melodien siden debuten i 2012. Energien har muligens dabbet noe av, men det tar han igjen med knallsterke låter. Jeg fikk sett ham under Øyafestivalen i sommer, og live låt låtene hakket bedre. Det er kvalitetstegn, det.

24. Low Cut Connie – Dirty Pictures: Part 1 (Contender Records)
Fra Philadelphia, Pennsylvania kommer kvintetten Low Cut Connie. For fjerde gang treffer de blink så det synger etter. Hysterisk morsomme og selvransakende tekster, tonesatt med funky og ballesparkende melodier er alltid god butikk her i kåken. Åpningssporet "Revolution Rock'N'Roll" er alene verdt prisen på skiva.

23. Uffe Lorenzen – Galmandsværk (Bad Afro Records)
Uffe har sunget på morsmålet sitt tidligere, ikke minst utmerket levert med Spids Nøgenhat (finnes det en kulere låt sunget på dansk enn «Lolland Faster»? Nei, det gjør nemlig ikke det), men hvordan funker det i folkrock-innpakning? Joda, pust ut og senk skuldrene. Det låter direkte nydelig, er aldri i nærheten av å bli kjedelig eller satt. Jeg vil ha mer av denne sorten!

22. Biblical - The City That Always Sleeps (Tee Pee Records)
Nok et alvorlig fett og hardslående band. Disse karene kommer fra Canada, og har på andre forsøk truffet innertieren og vel så det. De låter som et sammensurium av all fet rock fra tidlig 60-tall og fram til i dag. Innimellom MC5, av og til Sabbath, for så å høres ut som Blue Öyster Cult. Liker du ikke Biblical så er faren stor for at rock ikke er noe for deg.

21. Old 97's - Graveyard Whistling (ATO Records)
Gir du ut et album som heter Graveyard Whistling, så har du min oppmerksomhet. Når i tillegg det er Rhett Miller og hans Old 97's som står bak verket måtte det bare bli et vellykket gjenhør med texanerne. De ble en viktig del av platesamlingen min midt på 90-tallet, og lite gleder meg mer enn at de fortsatt er mer enn relevante i 2017. Dritkul countryrock, nok en gang.

20. Ty Segall - Ty Segall (Drag City Records)
En skjerpet Ty trumfer det meste i dagens rockunivers, og her er han på nett det meste av tiden. Fyren er kul, morsom, beatlesk, sabbathsk og full av faenskap her, og skiva har vært med meg i bortimot ett år nå uten at jeg går lei. Sjekk ut ti minutter lange "Warm Hands", og du er frelst. At det er mulig å putte så mye kult inn i en enkelt låt er spinnvilt.

19. Mark Eitzel – Hey Mr Ferryman (Decor Records)
Mark Eitzel har aldri levert direkte svake album, og hans svakeste er alltid bra med en killer eller to innimellom. Med Hey Mr Ferryman er han tilbake i toppslag, og det varmer virkelig hjertet til en halvgammel fan av mannen.  Her er det bare låter som fester seg sakte men sikkert i hjertet, hodet eller der de måtte høre hjemme.

18. Exploding Eyes – Exploding Eyes (Big Neck Records)
Da det mer enn stødige syrepunkbandet Cheap Freaks la inn årene bestemte gitarist og vokalist Al Dodd og bassist Robbie Brady å slå seg sammen med The Mighty Stef-trommis Brian Gallagher og starte Exploding Eyes. Med seg på laget har de fått Jim Diamond (White Stripes, The Sonics) som på kuleste vis har produsert dette albumet nøyaktig på det viset jeg elsker rocken min; plenty av fuzz, funky og fett, en vokal lengst fram i lydbildet, og med en rytmeseksjon som mener alvor. Skammelig oversett av de fleste.

17. Electric Wizard - Wizard Bloody Wizard (Spinefarm Records)
Straight outta Dorset, UK kommer dette metall-kollektivet som med Sabbath-hyllesten sitt niende album på 23 år. De kom for alvor inn på radaren min i 2000 med Dopethrone, og med årets seige riffmesterverk nærmer de seg gamle høyder. Liker du gitarer så er faren stor for at du finner gull her, og skulle du på toppen av dette savne den bredbeinte 70-tallsrocken så er det ingenting å lure på. Sjekk ut!

16. Cowbell - Haunted Heart (Damaged Goods Records)
Jeg ble tipset om denne dritstilige duoen for ikke lenge siden, og har vært hektet siden. Dette er den tredje utgivelsen, men de har ikke festet seg før nå. Nå blir de å sitte klistret til evig tid. Jeg tenker The Cramps, Stray Cats og Black Keys, en kombinasjon som burde være mer enn grei. "None of Your Business" kan stå som lakmustesten. Liker du den låten blir du å digge Cowbell.

15. Jerry Leger – Nonsense and Heartache (Latent Recordings)
Tidvis kan Leger minne om The Havalinas, av og til om bandet Daniel Romano har i ryggen, og på det mest rocka som Gun Club eller Uncle Tupelo i rock’n’roll-modus. Innimellom knaller han til med de vakreste og mest tandre pianoballader, som nydelige «Pawn Shop Piano», og beviser at han står dønn stødig alene óg. Kanadieren er på vei til Norge ut på nyåret, og da bør noen og enhver kjenne sin besøkelsestid.

14. Curtis Harding - Face Your Fear (Anti)
Fra Saginaw, Michigan kommer årets soulskive. Harding har med seg Danger Mouse som produsent, og sammen har de skapt magi i studio. Låtene er skrevet i samarbeid med Sam Cohen (Apollo Sunshine, Yellowbirds), og popteften hans kombinert med den sterkeste stemmen på denne siden av Lee Fields gjør Face Your Fear til et aldri så lite mesterverk.

13. Bash & Pop - Anything Could Happen (Fat Possum Records)
Tommy Stinson er ikke bare Paul Westerbergs våpendrager i The Replacements. Greit, han har vært fast bandmedlem i Guns'N'Roses og surret en del rundt, men han ga dessuten ut ei knallskive i 1993, Friday Night Is Killing Me, med Bash & Pop. De slapp tidligere i år oppfølgeren, Anything Could Happen, og snakk om å imponere. Låtskriving som beviser at noe av Westerbergs talent har smittet over på Tommy, og et band tightere en ei nonnes d*s.

12. Nikki Lane - Highway Queen (New West Records)
Nikki er tøffere enn de fleste gutta, og på Highway Queen beviser hun det til gagns. Som låtskriver er hun formidabel, og som formidler den tøffeste dama i klassen. Hun har levd et liv som tidvis har vært krevende, og det gjenspeiler hun på suverent vis gjennom musikken sin. Albumet, som er hennes tredje, ble spilt inn i Nashville sammen med det fineste byen har å by på av musikere. Det høres.

11. Matthew Sweet - Tomorrow Forever (Honeycomb Hideout)
Sweet har vært en av mine absolutte favoritter siden han slapp det monumentale powerpopalbumet Girlfriend i 1991. Jeg har med andre ord fulgt ham tett i 26 år (faen, tiden flyr), og liker alltid noe på hans utgivelser. Når han denne gang gir ut sitt femtende studioalbum (jeg regner med Susanna Hoffs-samarbeidet Under the Covers) er det sammen med gamle venner som Gary Louris, Rod Argent, Paul Chastain og Ric Menck, og det var så kult og morsomt at det bare måtte bli et dobbeltalbum. Jeg elsker Matthew Sweet!

10. Chuck Prophet – Bobby Fuller Died For Your Sins (Yep Roc Records)
The Wilhelmsens elsker denne mannen, for det han gjorde sammen med Dan Stuart i Green On Red, og vel så mye for soloalbumene han har gitt oss siden 1990. Det trettende soloalbumet er som vanlig vakkert, tøft og uten svake låter. Chuck kan ikke kunsten å skrive noe dårlig. Gjør deg selv en tjeneste; lytt til dette albumet tre-fire runder, og du er hekta. Hekta på fineste vis.

9. Thåström - Centralmassivet (Razzia)
Svensken kan ikke lage dårlige album, om han så skulle ha gått inn for det. Centralmassivet er nok det soloalbumet jeg har måtte bruke mest tid på å få under huden, men straks det var der ble det av sorten jeg ikke kan leve uten. Alle skivene han har gitt ut siden Mannen Som Blev En Gris hører hjemme på ei Topp 10-liste, så solid er fyren. Til sommeren kommer han til Buktafestivalen. Det blir svære greier, det.

8. Courtney Barnett, Kurt Vile - Lotta Sea Lice (Marathon Artists)
Kurt & Courtney har lagd ei imponerende skive, som attpåtil må kunne defineres som et indierockalbum. Det er ikke for ofte at slike skiver kommer høyt på mine lister, men i og med at Lotta Sea Lice består av ni knallfine og sterke låter så var det ingen vei utenom. At stemmene passer perfekt, gitarspillet er rufsete men lekkert, og produksjonen lekker, gjør at det ikke er noen vei utenom: skiva hører hjemme på 8.plass.

7. Daniel Romano - Modern Pressure (New West Records)
I serien musikere som ikke kan lage svake album hører definitivt kanadiske Daniel Romano hjemme. Jeg har kjøpt de fire siste utgivelsene på vinyl da de kom ut, og alle har innfridd forventningene og vel så det. En sak er at låtmaterialet er sterkt som krutt, noe annet at han er å regne som en gründer i americanasjangeren, med sine vanvittig kule og overraskende"input" i sangene sine. En lekker bassgang her, trommerier tatt ut fra intet der, og ei instrumentering som før stort sett har vært uhørt blant musikere med hatt.

6. Son Volt - Notes of Blue (Transmit Sound)
Jeg er blant dem som liker Jeff Tweedy og hans Wilco veldig godt, men elsker Jay Farrar og Son Volt. Muligens betyr det at jeg er mer cowboy enn en pop-fyr. Uansett, Jay har i år lagd et album som er blant hans fineste verk. Notes of Blue når ikke opp til Trace, men hva gjør det? Jay er mer elektrisk enn på lenge, og låter som "Cherokee St" og "Lost Souls" kunne vært hans bidrag til Uncle Tupelos svanesang, Anodyne. Vakreste øyeblikk? "Back Against the Wall". Steike.

5. Colter Wall – Colter Wall (Young Mary’s Record Co.)
Denne unge canadieren fra Saskatchewan slo ned som ei bombe da han på tampen av 2015 slapp den ubeskrivelig vakre, tøffe og heftige EP Imaginary Appalachia. Spenningen var derfor heftig da han i mai skulle albumdebutere. Nå var jeg aldri i tvil om at han ville levere, jeg tenker med en stemme som den han har og den låtteften han utviste på den nevnte EP’en, men spenningen gikk mer på hvor bra dette ville bli. Og, la det være sagt med en gang: uansett hva folk måtte mene, selv om «alle» mener at dette var noen hakk ned fra de sjokkerende bra låtene han allerede hadde levert, så er jeg uenig og kommer til å være det så lenge det er pust i meg. Det er ikke fordi jeg er en sta og pubertal drittunge (eller, det kan forsåvidt hende at jeg er det, men..), men ene og alene fordi jeg elsker alt med Colter Wall. Alt. Bandet er vanvittig sterkt, og live er de helt sjukehus. Låtene er alt fra vakrere enn smellvakre, til tøffere enn Tøffe Tøfflus, og stemmen er bare så barsk og herlig at det halve hadde vært mer enn nok. At han i tillegg covrer «Snake Mountain Blues» (Townes Van Zandt) er ikke overraskende, men skikkelig stilig. Jeg gleder meg bare så vanvittig mye til å følge karrieren hans videre, og vet at Colter Wall kommer til å være en av mine favorittartister så lenge det er pust i meg. At fyren bare er tjue år ung er nevnt til det kjedsommelige, men jeg må bare gjenta det – fyren er bare tjue (-20-) år!"

4. Steve Earle & The Dukes - So You Wannabe An Outlaw (Warner Bros)
Countrymusikk har "alltid" vært der i mitt musikalske univers, med Johnny Cash, Hank Williams og Willie Nelson, men det var Steve Earle som gjorde at jeg våget å innrømme at jeg digger country. Dette var jo musikk for sidrumpede "boner" og knalliser, eller..? Den musikalske ferden sammen med Earle startet i 1990 med The Hard Way, og de obligatoriske innkjøpene av tidligere album. Siden har jeg fått med meg alt han har gjort, ikke dumt i og med at han på 90-tallet lagde flere album som definerte tiåret. Etter tusenårsskiftet har Steve gitt ut ti studioskiver av varierende kvalitet. Felles for mange av disse er at de har vært ujevne, inneholdt spor av storhet, og havnet i platesamlinga mi under tvil. Årets utgivelse kjøpte jeg i pur glede, for dette er lett hans beste album på minst femten år. Nydelige "News From Colorado" hører jeg som en hyllest til Townes, "If Mama Could See Me" peker på Willie Nelson, "So You Wannabe An Outlaw" er hans bevis på at han kan henge med i svingene Sturgill Simpsons, Daniel Romano og Jason Isbell  forserer, mens "Goodbye Michelangelo" er den fineste låten Steve har skrevet siden 90-tallet. Endelig, Mr. Earle, endelig er du på rett kjøl. Det måtte bare litt tradisjonell country til.

3. The Afghan Whigs – In Spades (Sub Pop Records)
Hva skjedde egentlig her? Greg Dulli fra Cincinnati, Ohio, ga ut fire knallsterke album med sitt band på 90-tallet (ja, jeg vet at han ga ut flere skiver, men de to første er bare bra), avsluttet prosjektet i 1998 med høydepunktet 1965, og begynte et tett samarbeid med Mark Lanegan (bl.a. The Gutter Twins), og spilte inn det som må karakteriseres som soloskiver som The Twilight Singers. Alt vel og bra, men helt Afghan Whigs-klasse ble det aldri. Så, seksten år senere slipper bandet ut killeralbumet Do the Beast, noe som regelrett sjokkerte meg og gjorde at jeg plasserte skiva på 3.plass over beste album i 2014. At de nå har gjort ei skive som er like sterk sier meg at vi kan regne med at Greg & co vil fortsette å levere varene i lang tid, og akkurat det varmer et rock'n'roll-hjerte med en aldri så liten hang for soul. Funky, sexy, sårt, varmt og tøft. Skal du sjekke ut skiva, så kan "Arabian Heights" og "Demon In Profile" være en grei start, og så er det bare å la den snurre for du vil ikke klare å ta den av tallerkenen. Herrefred, som jeg digger Greg!

The Sadies – Northern Passages (Yep Roc Records)
Brødrene Dallas (vokal, gitar, banjo, keyboards) og Travis Good (gitar, madolin, fele, vokal) har sammen med Sean Dean (bass) og Mike Belitsky (trommer) holdt det gående siden 1994, og slapp tidlig i år sitt femtende album (tiende rene studioalbum signert kun The Sadies), Northern Passages. Brødrene hadde spilt i familebandet The Good Brothers før de startet sitt eget band, og der spilte bl.a. faren og en onkel, samt at mora Margaret var med som korist. At hun fortsatt er med og korer for sønnene sine er direkte stilig. Som vanlig er det i all hovedsak egne låter som er spilt inn, men en fin-fin sak er skrevet sammen med Kurt Vile, «It’s Easy (Like Walking)», en låt Vile dessuten synger på. Som vanlig byr de på et helstøpt album, med ei god blanding av fete, energiske og heftige låter, som «Another Season Again» og «There Are No Words», og neddempede låter som er så deilige at en stakker kan gå ut av sitt gode skinn. Sjekk ut åpningssporet «Riverview Fog» eller usaklig vakre «The Elements Song», og dere skjønner hva jeg mener. Vi som er så heldige å digge dette bandet er bortskjemte med album fra dette holdet som stort sett alltid er kjemisk frie for svake låter. Når sant skal sies er det svært uvanlig at de i det hele tatt gir ut låter som er noe annet enn knakende gode, og Northern Passages er intet unntak. Faktisk vil jeg plassere skiva blant bandets tre beste utgivelser, sammen med New Season (2007) og Internal Sounds (2013).

1. Peter Perret - How the West Was Won (Domino Recording Co Ltd)

Hvis noen for ett år siden hadde sagt til meg at Peter Perrett skulle lage årets beste album i 2017 ville jeg sannsynligvis ha ledd rått og sagt at de ikke var vel bevarte. Perrett, den narkomane og for lengst glemte frontmannen i The Only Ones, ga riktignok ut den knakende flotte soloskiva Woke Up Sticky, men det var tross alt i 1996, og mye forfall burde ha fulgt i de 21 årene som hadde gått. Når 65-åringen så klasker til med et album så fokusert, skjerpet og interessant som det How the West Was Won har blitt, er det så man må gni seg i øyne, ører og det som kan gnis for å tro at det er sant. At de ti låtene som varer i drøye 42 minutter kretser rundt verdens viktigste tema, kjærlighet, og da først og fremst kjærligheten til junkie-dama han har holdt sammen med siden han var seksten, Xenoulla "Zena" Kakoulli. De giftet seg i 1970, og har aldri sett seg tilbake, selv om verden har rast rundt dem. Sett i lys av levd liv gir hver eneste tekst ei mening og et inntrykk som trumfer hver eneste "She Loves You", "She's the One" og "Don't Look Back In Anger" som er gitt ut. Her er det bare gull, fra det "Sweet Jane"-inspirerte åpningssporet "How the West Was Won" til det nostalgiske og overjordisk vakre avslutningssporet "Take Me Home". Skal jeg allikevel velge meg en låt så blir det "Troika". Her gjør Perrett det ingen av dagens hypa, engelske band får til. Låten er catchy, enkel i sin komposisjon, og allikevel så smart og umiddelbar at jeg sitter og gliser hver gang jeg spiller den. At lyrikken er så vakker og gripende at den kan framkalle en tåre i øyekroken til en halvgammel, sentimental nisse gjør heller ingenting. Årets album. Lett.

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/6H7XUpHzohjI5FqOWz9t8d

Kategorier