Årets norske album 2018 (Ole Morten)

Og sånn gikk det til:

2018 er historie nå, og musikken som dukket opp gjennom dette helt utmerkede musikkåret, vil være med på og sørge for at det ikke blir glemt med det første. For sånne krefter har musikken. Den plasserer seg i et hendelsesforløp som blir stående der i mitt personlige lille slideshow – eller blant bildene fra livets musikalske reise.

Gjennom disse tolv månedene mottok jeg nøyaktig 80 norske album, og det er disse jeg nå tar utgangspunkt i når oppgjørets time står for døren. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det har kommet en rekke helt strålende plater jeg ikke har fått stiftet et tilstrekkelig kjennskap til, men disse, nettopp av nevnte grunn, tar jeg ikke med i regnskapet – for å bruke et ord som egentlig ikke hører hjemme under kunstens fruktbare tre.

Av disse 80 utgivelsene, har jeg med smerte og en hel runde med heftig svetting óg tilhørende tvil, redusert flokken til en kjerne på 30 album – en prosess jeg har brukt mye tid på. Men når jeg nå har kommet fram til platene som skal være med på årslista, må jeg likevel si meg fornøyd – på tross av alle de perlene jeg måtte stille i bunken som ikke kom med.

Av alle skivene jeg har mottatt i år er til og med de jeg likte “minst”, på et nivå vi kjenner best som terningkast fire (med et par unntak). Blant de 30 utvalgte snakker vi terningkast fem eller mer. Dette betyr rett og slett at det står jævlig bra til med norske plateartister (óg plateselskaper), i alle fall når det kommer til det kunstneriske nivået. Jeg er dessverre smertelig klar over at veldig mange av disse, for ikke å si alle, sliter med å leve av sitt musikalske virke, og at de mest heldige av dem tjener til loff og kjøttkaker gjennom å turnere landet rundt langs kronglete og uendelige landeveier. Og vi i The Wilhelmsens bøyer oss i støvet, og gjør det lille vi kan for at noen kanskje kan bli oppdaget av en og annen leser der ute i furet værbitt. Vi håper i alle fall på det (med en viss fare for å overvurdere egen innsats).

De 30 utgivelsene jeg har valgt ut:

30. Kairo – Stew of Life

En glimrende plata fra Kairo (Kai Roger Gjestemoen) kanskje best kjent fra Los Plantronics. Den eminente gitaristen, komponisten og musikeren, har laget en smakfull leken lapskaus det er jævla fort gjort å bli avhengig av. Dette strålende albumet er svært innholdsrikt, og en vitamininnsprøytning sånn rent kunstnerisk. Vi finner et stort musikalsk omfang her.

29. Geir Sundstøl – Brødløs

Vår egen Ry Cooder, og vel så det, har nok en gang servert oss et imponerende lydspor ment for tilværelsen. Hans musikalske spennvidde er som en jordomseiling i alle typer vær, og hans lydlandskaper resulterer ofte i at den gitte timen i en ellers grå hverdag, likegodt kan omformes til en drøm det er fantastisk å ta del i. 

28. Country Heroes – Honky Tonk Tears

Nasjonens kanskje mest genuine countryband klasker til med nok en øyeblikkelig klassiker. Hvis du ikke lar deg rive med av denne gjengen, er jeg stygt redd for at du er for hipp for ditt eget beste. Dette er ren klasse. En helt overlegen oppvisning i hvordan skikkelig country skal låte. Av med hatten, og yeehaw hey, motherfucker!

27. Matias Hilmar Iversen – Best På Vinyl

Frontmannen i Ila Auto viser med dette albumet at han er en låtskriver av rang. Hans tekster er levende originale, og hans melodier tuller seg fort rundt ens hjerte. Mannen har laget et helstøpt album som vil stå seg gjennom både solskinn og snøstorm, og jeg, altså undertegnede, hadde en av årets opplevelser da jeg hørte låta “Grateful Dead” for første gang. Bra stil ute å går her.

26. Kristian Kaupang – Nærmere

Som tittelen mer enn antyder, har denne debutanten laget et nærgående, varmt og ettertenksomt album pakket med poetiske vendinger og gode melodier. Dette gjør selvsagt at jeg har store forventninger til Herr Kaupang i fortsettelsen. Det er hele tiden en nerve i sangene fyren skriver og fremfører, noe som betyr at både hjerte og sinn er satt på “full oppmerksomhet”, når nåla finner rillene og musikken triller utover parketten.

25. Action & Tension & Space – Skåredalen Funhouse

Det instrumentale lydlandskapet, stemningene og suget, som oppstår når denne gjengen gyver løs på sine respektive instrumenter, er først og fremst bare digg og deilig. Med volumet på fy faen, og sofaen under kroppen, er det bare å flyte av sted til den soniske virkeligheta som skapes. Dette er et imponerende album jeg forelsket meg i momentant da jeg hørte det for første gang. Helt jævla porno.

24. Syndrom – Bloodbeats

Denne tunge deilige musikken kommer mot deg som en bølge av hypnotiserende pulsslag fra både helvete og hvor som helst. Med en mørk og heftig topografi tar komposisjonene deg med på en tur du ikke visste at du trengte. Det er ektefølt og varmblodig, rent og skittent. Det er tøft og vakkert, farlig og sterkt vanedannende. Syndrom er ekte vare. Ikke antydninger til fjas her. Fet utgivelse.

23. Tom Roger Aadland – Songfugl

Selv om årets utgivelse ikke er mannens beste så langt (det skal litt til), var det aldri tvil om at den hørte hjemme på denne lista. Få skriver så nært og så gjenkjennbart som landets egen Dylan. Fyrens poesi overgår det meste, og hans skildringer av livet er bare av ypperste merke. Når Aadland i tillegg skriver så gode melodier som han gjør, er det ikke rart at alt han gjør føles mesterlig. For her har vi med en mester å gjøre. Tvil aldri på det. Han har det i blodet.

22. Amund Maarud & Lucky Lips – Perfect Stranger

Perfect Stranger er en studie i spilleglede og innlevelse. Den ene perlen etter den andre dukker opp her, og sørger mer enn ofte for at vi (husstanden) må ut på parketten og gjøre sånt man gjør når ingen andre ser på. Jeg snakker om å danse uten tanke for hvordan det tar seg ut. Dette er rett og slett en fantastisk plate der både bandet og hovedpersonen selv, viser hvordan det skal gjøres. Helt vanvittig bra saker. Vi (igjen, hele husstanden) elsker det.

21. Bård & Børre Band – Dog Nærmere Mi Grav

De unike herrene i Bård & Børre Band ble tidlig The Wilhelmsens-favoritter. Dette ble ytterligere understreket da de gjorde en helt sjuk opptreden på vakre, nydelige, og ditto musikalske Arnemoen Gard sist sommer, der de spilte flere av schlägerne fra denne deres siste album. Med humor og skråblikk på livet, blandet med passe doser alvor og utsøkt kreativ musikalitet, har de laget et album jeg føler jeg aldri egentlig får nok av.

20. Hockney – Vacation 

Hockney kom som en fargerik behagelig sommerbris en tidlig høstdag og gjorde verden til et bedre sted. Med sin elegante popmusikk med nydelige elementer av litt sånn Donald Fagen-aktig sofistikasjon og energisk oppfinnsomhet, fikk de undertegnede til å tenke på alt som skal og bør være lett her i livet. Denne avstikkeren av en velfortjent kaffepause er en gave til alle som sliter med å finne takten og tonen når hverdagen er på sitt aller gråeste. Nydelig skive.

19. Alexander Pettersen – The Letter

Jeg mistenker denne allsidige musikeren for å være litt av et geni. Han har i alle fall skapt et genialt album med The Letter, et album der kreative passasjer og nydelige melodiføringer står sterkt i fokus. Dette er en plate det er vanskelig å bli ferdig med; er mine tanker etter en drøy måned med mesterverket i hus. At skiva er pakket inn i et av Crispin Glover Records unike kunstverker, gjør bare hele opplevelsen mer komplett, og det føles like mye som en indre filmopplevelse, som et musikalsk møte med en mester.

18. Mighty Magnolias – Unknown Skyline

Her snakker vi om et band jeg føler har en fantastisk framtid foran seg. Det er i alle tilfeller et utrolig talentfullt gjeng vi møter når deres andre album finner veien til ditt Americana-hungrige hjerte. Låtskriverkunsten og kapasiteten til å framføre låtene, som ligger på et usedvanlig høyt nivå, er egentlig sjelden vare hvor som helst på kloden, og jeg føler meg overbevist om at denne gjengen ikke har malt sitt endelige mesterverk ennå. Briljant band.

17. Lassen – Eventyrer

Et av de mest overbevisende albumene i jazzterritoriet dette året. Sjelden har jeg hørt et mer overlegent samspill der individuelle ferdigheter i møte med delikate rytmemønstre, finner veien til en fontene av opplevelser i det mer avanserte toneuniverset. Eventyrer er som å få et sett nye rene vinger med stort spenn. Følelsene som oppstår underveis er såpass altoppslukende, at det knapt går å forklare dem. Ikke engang til sine aller nærmeste. Dette er kunst – intet mindre.

16. Anders Dahlberg – Street Serenade

Anders er en begavet kunstner. Utvilsomt når det kommer til musikk og låtsmedvirksomhet, uttrykksform og stemning, men også på andre arenaer som er av det mer visuelle slaget. Det eneste som plager meg med dette albumet er at jeg ikke har det på LP, og det, det er jo et helt latterlig i-lands problem. Her er det ikke et sekund dødtid, og her henger alt på greip. I hvert fall det som skal gjøre det. Street Serenade er en kjøretur, like fort som en spasertur, langs byens mest interessante gate.

15. Blood On Wheels – Blood Money

Dette er rock’n’roll. Dette er kjøremusikk for den som ikke bare nøyer seg med bensin på tanken. Blood Money gjorde sommeren min bak rattet til en fest, og med sine hooks, licks, riffs og raffs, plasserer de seg lett i toppsjiktet blant norske rockeband. Med, etter min mening ,en av verdens barskeste vokalister, sparker de støvet av hva det måtte være, og omsetter regntunge tirsdager til en uendelig vakker lørdag i solskinn med lomma stinn av gryn. Dette er kamfer i ordets rette forstand. Wrooom…

14. Darling West – While I Was Asleep

Jeg husker ikke, orker heller ikke å sjekke her jeg sitter i godt driv, om jeg kalte dette for et mesterverk da jeg tok det for meg. Om jeg ikke gjorde det, så gjør jeg det nå. Harmonier, låter fra himmelske medhjelpere, klanger og melodier av en annen verden, er hva du får om du tar deg en tur inn i bandets univers. Om denne genren skal gjøres bedre, kan det bare skje neste gang de er klare med en langspiller. Og hvilken stemme Mari Sandvær Kreken har. Den er magisk, og da særlig i denne konstellasjonen.

13. Bendik Brænne – Benedictionary

Når sorg og fortvilelse blir så vakkert hjerteskjærende som dette, oppstår det vi best kan beskrive som kunst. For det er nettopp det multitalentet Bendik Brænne holder på med. Gjennom hans siste album blir vi med han helt ned kjellertrappa mens vi kan ane lyden av livet som går sin vante gang utenfor vinduene i bygården. Måten han får sine instrumenter til å oppføre seg på, er i seg selv et unikt avtrykk på musikkens uendelige sandstrand. Et avtrykk de stadig pågående bølgene aldri kan vaske vekk.

12. Roger Græsberg & Foreningen – Trøst

En av landets mest vaskeekte artister serverte oss det overbevisende albumet Trøst da vi kanskje trengte det som mest – kanskje helt uten å være klar over det. Hver gang jeg hører Roger med sine medsammensvorne, får jeg lyst til å begrave meg i bøtter og spann fylt til randen med mørkt godt øl (trodde først plata het “Tørst”). Låtene han skriver er intelligente, de treffer i hjertet, og de åpner horisonten på en måte bare skogen og dens ugjennomtrengelige kulisser kan by oss på. Jeg mener; horisonten vi trenger aller mest, er virkelig den som åpenbarer seg i vårt indre.

11. Amgala Temple – Invisible Starships

Rytmiske eksplosjoner og orgasmiske krumspring kjennertegner dette albumet som kom som sendt fra oven her sist høst. Når tre eminente musikanter går inn i hverandre og lar magien som ligger i dette få fritt utløp, skjer det som ellers bare skjer når månen står i den eneste rette posisjonen i forhold til resten av alt som omgir oss på denne blå steinkula vi lever på… Hva det er nøyaktig, finner du bare ut om du tør å slippe garden og bare la musikken ta deg dit den vil. Frihet er stikkordet. Amgala Temple er oppskriften.

10. Hilma Nikolaisen – Mjusic

Jeg digga denne kvinnens første soloplate. La det være klinkende klart. Denne digger jeg enda mer. Her føler jeg lave skuldre, selvtillit og kaskader av ubesudlet inspirasjon. Mer rock, mer mjusic, større driv, og plenty med kreativitet og spilleglede. Hilma Nikolaisen har laget et album som lover oss mye når resten av historien skal skrives. Et mer uanstrengt og poprocka opplegg skal man lete lenge etter. Dette albumet kommer til å stå der lenge etter at vi har sagt vårt aller siste Fader Vår, det er jeg bombesikker på.

9. Susanna – Go Dig My Grave

Når luftrom og usynlige vibrasjoner tar form som her – i skjønn forening med helt unike stemmer der signaturen er like tydelig som teknikken, og følelsen like ren som en perfekt fødsel, skjer det jeg sjelden forventer å finne langs rillene på et svart fonogram. Det oppstår et slags følbart liv, og jeg fant det jeg tror jeg snakker om her, tvert. Og jeg har hatt det med meg siden, akkurat som de fineste naturopplevelsene i mitt snart 53 år gamle liv. Jeg kan kjenne det i margen, og jeg kan kjenne det som jeg ville kjent grunnen under meg skjelve.

8. Kristoffer Lo with Trondheim Symfoniorkester – Trondheimsreisen

Tårene bare trillet da jeg forsvant inn i dette verket første gang, og jeg har ikke våget å nærme meg siden. Jeg må nok vente litt med det. Hva som skjedde den kvelden, vet jeg fortsatt ikke, men at det var en utenomjordisk opplevelse, hersker det ingen tvil om. Ord blir fattige, og sjelen rik. Mer kan jeg ikke fortelle deg, kjære leser.

7. Jan Gunnar Hoff Group – Featuring Mike Stern

Når øverste divisjon musikere møtes for å lage plate kan det fort gå fluksens til helvete. Det finner vi mange eksempler på om vi ønsker det. Men denne gangen skjer bare det som skal og bør skje. Det oppstår kronisk musikalske oppturer og unike opplevelser i søkk og kav, man blir forsvarsløs, og haka tar turen ned i parketten. Mike har lenge vært en av mine favorittgitarister, og hovedperson Jan Gunnar, har nettopp blitt tangentenes mester i mitt univers. At Per Mathisen og helt umenneskelige Audun Kleive er med på leken, gjør det hele til et drømmescenario. Denne skiva burde vært pensum blant alle som tror de ikke liker ting der jazz er et stikkord. Dette er musikk. Og hvilke låter!

6. The Crates – White Trash Morning

Dette albumet er bare helt sjukt. En debut uten sidestykke i en genre de egentlig aldri befinner seg i særlig lenge. Dette er rett og slett bare rock av ypperste merke. Ikke siden jeg hadde kjemisk “hjelp” (ja jeg vet – håpløst), for mange herrens år siden, har jeg hinket sånn rundt på parketten i ren ekstase. Fytti katta for et vanvittig tøft orkester. Det er så utrolig bra levert at man nesten skulle tro de var født samtidig, disse gutta, og med sine respektive instrumenter nystemte og klare for å servere bakoversveis og dæven han røkksaillti baillan.

5. Karl Seglem – Nunatak

STÅPELS. Dette er ståpels nesten fra start til mål. Det er heavy metal forkledd som folkemusikk, det er jazz forkledd som poesi, og det er alt dette separat og mye mye mer. Jeg hadde bare ett album av Karl før dette droppet ned i postkassen, også det fantastisk, men dette, dette, dette…  Jeg har snakket om naturopplevelser lenger opp i denne teksten her, og jeg trekker det deilige ordet fram igjen nå. Jeg bor midt i skauen blant lappugler, elg og ulvehyl, jeg vandrer daglig blant majestetiske trær i en stillhet de fleste bare kan drømme om, og jeg finner en lykke i det, akkurat som den jeg har funnet her. Takk Karl Seglem. Du er i sannhet en stor kunstner.

4. Neperud – Follow The Trash

Ja, la oss følge søpla. La oss finne det gale sporet og den elendige stanken av gamle bakgårder, forskrudde løshunder, katter med tre ben, og løsslupne fortapte nattearbeidere. La oss ta en på kjeften for vært jævla kukstykke vi har endt opp med å gjøre, og la oss gjøre det om til rock’n’roll. Så tar vi faenskapen med oss i det mørkeste smuget, dynker den i diesel og gamle mislykkede månelandinger, tenner på den med en fakkel fra helvete, og lar det stå til. Hva tror du vil skje? Rykende djevelskap i stereo. Neperud, baby. Neperud.

3. Erik Lukashaugen – Vi Eier skogene

Da jeg dro for å møte Herr Lukashaugen utenfor en bensinstason i ytre del av Elverum by en plutselig og uventet varm vårdag, visste jeg med en gang jeg tok han i lanken, at han hadde laget sitt beste album. Siden hans debut, som også var sanger komponert rundt Hans Børlis lyrikk, har jeg fulgt og elsket denne musikeren. For det har seg nemlig sånn at den oppgaven han har tatt på seg er like umulig som den er genial. Det å sette musikk til dikt som aldri var ment for sangen og musikkens format, er en kunst i seg selv. Men dog bare hvis det fungerer. Når Erik gjør det, fungerer det optimalt. Dette er en umiddelbar klassiker, en skatt jeg tror Børli allerede kjenner inn og ut hvor enn han befinner seg nå. Mesterlig.

2. Label – All City

Oslobandet Label er vårt eget Steely Dan. Vårt eget Teenage Fanclub, og hva skal man si. De lager i alle fall musikk som både framstår umiddelbar og “vanskelig” sofistikert, og da sier jeg vanskelig med tanke på å virkelig forstå den – føle dens detaljrikdom. Dette krever litt innlevelse. Vi snakker om låter som vokser og vokser i takt med tiden du skjenker, og i takt med din egen fatteevne, eller skal vi si, opplevelse av atmosfæren som ligger der. Om du føler at jeg roter kraftig nå, så bare tenk deg om igjen. Jeg vet nøyaktig hva jeg mener å si. Dette er norsk pops redningsmenn – med rock i årene. Det verste av alt er at norsk pop ikke trenger å reddes. Snakk om luksus. Fy faen for et album de har laget. Formidabelt.

Årets album: Borgar Storebråten – The Road to Revelation

Alt stemmer. Stemmen. Låtene. De sømløse overgangene. Refrengene og versene. Det musikalske landskapet, og ikke minst – den store helheten. Borgar, ja jeg kaller han Borgar, er den perfekte trubadur, den perfekte låtskriver, sanger og musikant. Ja, jeg vet det. perfekt er bare tøv, men begrepet virker her. Denne debutanten rystet meg da jeg satte meg ned for å lytte til hva han hadde gjort. Jeg var egentlig aldri i tvil. Dette måtte bli årets album. Det er rett og slett sjokkerende bra og så deilig selvfølgelig det vi får servert. Et komplett album som bare blir mer og mer imponerende etter hvert som klokka tikker. Og det gjør den. Tiden stopper jo aldri. Jeg kaster hatten på skogen, bøyer meg i støvet, og håper mannen fortsetter der han slapp når tonene til sistelåta “Sweet Josephine” ebber ut. Dette er min mann.


Og til alle dere som ikke kom med på denne lista: Jeg er beæret, glad og takknemlig også for deres fabelaktige bidrag i 2018 – Mest sannsynlig mer enn dere aner. Takk for at dere har tatt ansvar og beriket mitt musikalske univers ytterligere. Hjertelig hundre tusen takk.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert