Astrosaur - Fade In // Space Out (Bad Vibes)

Da jeg omtalte Astrosaur-singelen Yugen for noen uker siden, var jeg allerede hekta på trioen, men ikke fullt så hekta som jeg er nå, 5 dager etter at LP-en kom seilende ned i min overdimensjonerte postkasse som står her å gaper etter musikk, langt faen inni skauen. For etter X-antall avspillinger på temmelig heftig guffe, har den unge og utrolig utrykksfulle gjengen funnet sin plass inn i mitt gamle prog/hardrock-hjerte.

Vi kan godt kalle det disse Oslo-gutta holder på med for en god blanding av hard kompromissløs rock, stoner, prog og sågar jazzrock, eller bare visjonær rock'n'roll med utsøkte elementer av melodisk ultrastruktur i et av og til jazzaktig drømmende landskap, og av og til i et inferno av trykk og tyngde til og med de gamle gutta i Black Sabbath ville funnet seg godt hjemme i. Vi kan godt henge på dette bandet en hel vegg av merkelapper og sammenligne de i øst og vest, men det er egentlig bare tull, for det holder lenge å si at de spiller svær atmosfærisk rock med sine respektive instrumenter som en forlengelse av sjel og kropp, og med et stort bankende hjerte utenpå skjorta.

Denne gjengen er som jeg sikkert var inne på sist, Eirik Kråkenes på gitar, Steinar Glas på bass, og Jonatan Eikum på trommer. Alle de tre bandmedlemmene er utdannet ved musikkonservatoriet i Kristiansand, som jeg sikkert også har vært inne på, og er i tillegg til Astrosaur også involvert i andre prosjekter som blant andre Einar Stray Orchestra, Leprous, Heigh Chief, Mhoo og Mads With. 

Sporene på debutalbumet til Astrosaur ble opprinnelig laget for å fungere i et live-sett. Idéen var å skape et sammenhengende verk som tok lytteren med på en sonisk reise, gjennom tid og rom, og gjennom ulike stilarter og stemninger, knyttet sammen av en helhet gjennom konserten. Da tiden kom for å utgi musikken i et plateformat ble det derfor naturlig å spille inn låtene live i studio, og på Fade In // Space Out vil man høre at låtene er knyttet sammen gjennom musikalske referanser. De ulike sporene ble satt nøysomt sammen for å legge til rette for et narrativ, med de svingninger som følger med enhver god historie.
Trioformatet med bare gitar, bass og trommer, understreker bandets luftige uttrykk, og gir medlemmene et stort spillerom musikalsk sett. Og det spillerommet utnytter de så mesterlig at jeg rett og slett bare sitter igjen her - full av endeløs beundring. Disse tre herrene er så finslepne og godt samspilte, at man rett og slett skulle tro at de hadde stått på en scene sammen i en god mannsalder, sånn cirkus som de tre eminente gutta i RUSH, f.eks. Helt uten sammenligning med de Kanadiske blodsbrødrene, selvsagt.

Når jeg kaller musikken til Astrosaur for visjonær rock'n'roll, har det selvsagt å gjøre med at den vil steder. At den hele tiden beveger seg mot det neste tema, eller inn i det neste soniske landskapet. Men det har også å gjøre med at jeg som lytter får en hel flåte med visjoner i mitt indre musikalske sinn. Disse komposisjonene løfter meg som lytter videre hele jævla tiden, og det mens jeg knapt kan vente til den neste topografien skal åpenbare seg, og gi meg det neste kicket - og det gjøre den hele tiden.

”Vi digger å fylle rommet med masse forsterkere, hissige effekter og store trommer og bare pushe grensene for hva vi kan gjøre med instrumentene våre. Det gir en enorm frihetsfølelse. Uansett hvordan man organiserer et band, vil vokalisten alltid være den som får mest oppmerksomhet. Det slår aldri feil. Instrumentalistenes viktigste rolle er å backe vokalisten og aldri komme i veien for tekst og melodi. Det ville vi ikke ha noe av i Astrosaur. Vi ville ha et band hvor alle medlemmer er likestilte og hvor musikken kan snakke for seg selv, så vi ville ikke ha en diva. I Astrosaur kan vi alle være divaer. “ – Steinar Glas

Foto: Sara Angelica Spilling

Astrosaur har utvilsomt funnet formelen, eller sitt rom, for å si det sånn. De fremstår hele tiden så helvetes vitale, og hver og en av gutta har sin soleklare plass i det musikalske universet de til enhver tid makter å skape.

Førstelåta Necronauts starter med en stigende dur av klang og svak smakfull feedback som kuliminerer i harde tunge støt. Når jeg drar på med et ord som kuliminerer allerede etter noen få strakser, betyr bare det at dette albumet, som ER en sonisk reise, består av en lang rekke høydepunkter. Selv når det nesten er helt stille, oppleves inntrykkene som små briljante høydepunkter. Nå skal jeg selvsagt ikke overdrive alt dette i min iver etter å forklare hva jeg føler når denne helt geniale musikken treffer meg, og det skal jeg da heller ikke gjøre. For tro det eller ei. Det er umulig å overdrive hva jeg kjenner når dette verket slår mot meg å tar meg med ut på sin voldsomme og vakre tur blandt døde astronauter og enorme rom som strekker seg i alle retninger. I det ene øyeblikket er det den skrikende gitaren, i det neste trylles det frem et landskap der en overjordisk vakker bass setter stemningen. Og det i et tomrom eller i et mørke som kan og vil skjule alle universets hemmeligheter. Og når Jonatan eikum hamrer løs på sine heftige trommer, våkner universet, og det gnistrer. Fontener av gnistregn og uante fargespill går snart over i rå kraft, og fartøyet som er Astrosaur, setter fart ut i rommet - fade in, space out, eller reach out, hold on, om du vil. Og tro meg, det vil du.

Vi svever over brutale og heftige fjell i Space Mountain, og vi raser avsted inn og ut av en slags transe der gitaren snakker et språk selv ikke den ypperste poet kan trylle frem. Dette er bare musikk en gammel rocker må digge, og tro meg, han digger det. Det er som å være tilbake på gutterommet da jeg oppdaget 2112 med nevnte RUSH, eller det er som å forsvinne inn i John McLaughlins enorme univers da jeg for første gang ble tatt med inn i Mahavishnu Orchestras verden. Og det skjer som sagt noe hele tiden, men ikke sånn at du som lytter faller av og lurer på hvor du var. For her er du med i dette skipet til enhver tid. Du sitter der på orkesterplass, og du serveres akkurat når du skal serveres. Vi snakker full service, no waiting. Dette er en berg-og-dal-bane av inntrykk, inntrykk jeg alltid sulter etter når jeg slipper nåla ned på den første ventende rilla. Inntrykk jeg drømmer om når jeg vet at det er snakk om progressiv musikk med en edge og med en attitude - utført av så dyktige og utrykksfulle musikere som vi her snakker om. Jeg nekter å tro at den musikalske utdannelsen disse tross alt har, er kjernen her. Nix. Disse gutta er født med et utrolig talent, og en sterk trang til å uttrykke sine musikalske tanker og visjoner. Og det skal gudene vite at de gjør her på sitt debutalbum. Yungen som avrunder A-siden er like enorm som den var da jeg omtalte den sist, og den henger faen tute meg nøye sammen med alt i dette infernoet av komposisjonelle krumspring, avstikkere og sterke atronautiske følelser.

På B-siden røsker Fishing For Kraken tak, og før vi vet ordet av det befinner vi oss i en tunnel av turbulens og eldgammel djevelskap som bare kan henge igjen i et enormt tomrom som universet tross alt er. Å fiske etter dette fabeldyret, kraken, er en opplevelse du ikke vil gå glipp av, og om jeg skal få si min mening om dette enorme uhyret fra nordisk overtro, eller hva vi skal kalle det, tror jeg at det har eksistert, og at Astrosaur her har kommet over spøkelset. Skyggene i dypet, krusningene i vannet eller i lufta som hele tiden tegnes av gitarer, bass og trommer. Og det finnes en sjel her, en sjel som i tillegg til å være grusom, også er vakker og sårbar. Alt med en puls er sårbart, og alt med en puls kan eksplodere og fremstå i full fyr og flamme, og dette beskriver musikken til Astrosaur like mye som det beskriver et eventuelt fabeldyr.

Det siste stykket på skiva, ja jeg sa "stykket", er det ekstremt vakre og til tider dystre tittelsporet Fade In // Space Out. Her svever vi i et uendelig hav av inntrykk som har vært, og av bevegelser som har kastet sine dønninger og sitt ekko ut i intet og alt. Det er bare så vakkert og lengtende som nostalgi og store drømmer kan være... Jeg vet ikke helt hva visjonene til de involverte var da disse komposisjonene ble til, det skulle selvsagt bare mangle, men jeg vet hva jeg sitter igjen med. Tittelsporet tar til i styrke, og bølgene blir større. Høydene blir høyere og dypene dypere. Det føles som om jeg blir trukket inn i en symbiose av soniske orgasmer, før jeg slenges ut i intet og blir ett med alt og ingenting.

Oppsummert: Dette er et kunstverk av dimensjoner. Jeg er bare så utrolig imponert. Takk, Eirik, Steinar og Jonatan. Takk Astrosaur. Dere bør ende opp som norges instrumentale rockestemme, langt inn i fremtiden. En stemme i lene seg mot når alle disse jævla ordene vi omringes av blir meningsløse.

[embed]https://open.spotify.com/album/43JsSW6pXhHFv1XHFnThHz[/embed]