Baby Woodrose – Freedom (Bad Afro Records)

Baby Woodrose - Freedom

Baby Woodrose, Lorenzo Woodrose/Uffe Lorenzen sitt hjertebarn, er ute med sitt sjuende studioalbum, siden debuten Blows Your Mind (2001). De danske psychrockerne har aldri levert fra seg et middelmådig album, og har alltid gull på sine fonogrammer, så det er i trygg forvissing om at jeg har et feiende flott album i lankene jeg gjør meg klar til å omtale Freedom. Jeg har hatt albumet i hus i over en måned, og har spilt den dag og natt, på farta og i kjellerleiligheta, høyt og lavt, på arbeidsdager og i helger, og edru og på en liten snurr. At den funker i alle sammenhenger er ikke akkurat sjokkerende, men sier meg først og fremst at jeg har vært sulteforet på ny musikk fra bandet.

Det er mer enn fire år siden det foreløpig siste albumet fra Baby Woodrose, Third Eye Surgery (2012), men det betyr ikke at Lorenzo har vært slapp, giddalaus, manglet inspirasjon eller vært ute av bransjen. Siden sist har han vært travelt opptatt med snaisne Spids Nøgenhat, dette syrepopbandet som alle bare må elske, og som ihvertfall danskene har trykket til sitt bryst. Kommer Med Fred fikk ikke mindre enn to danske “Spellemannspriser” i 2014, for beste rockalbum og beste liveband, begge prisene mer enn fortjente. Lorenzo begynner å bli en kjent skikkelse i hjemlandet, og har vært gjenstand for både biografi og film de siste årene, så ting tyder på at verden endelig smiler til ham. Og, det varmer et rock’n’roll-hjerte.

Som vi har nevnt tidligere her på bloggen, så fikk Lorenzo inspirasjon til å skrive låtene til Freedom etter å ha covret tittelsporet en rekke ganger. “Freedom” ble gjort kjent av Richie Havens under Woodstock i ’69, og selv om tekstene ikke kretser rundt den tradisjonelle, afrikanske slaven i USA, så er det slaveri i en eller annen form som står i sentrum for hver eneste låt. Selv kaller han låtene sine for “moderne slavelåter”, og kommer inn på passe uhyggelige tema som hjernevasking, undertrykking og tankekontroll. Egentlig er det nok å se på coveret med sin klare Black Power-referanse, og du skjønner hva greia er.

Freedom er spilt inn i STC Studio i København, med en analog tilnærming, mikset og spilt inn på tape, for å skape den live-feelingen de var ute etter. Og det funker så det suser. Baby Woodrose har selv produsert albumet, sammen med Anders Onsberg, og er mastret av Flemming Rasmussen i Sweet Silence Studio. Baby Woodrose består i tillegg til Lorenzo av trommis Hans Beck, bassist Kåre Joensen, gitarist Mads Saaby, og Anders Skjødt på tangenter. Herligheten gis naturligvis ut av den fabelaktige labelen Bad Afro Records.

lorenzo-w

Side A åpner med “Reality”, og da er festen i gang. Fire år er visket vekk, og jeg sitter med nytt materiale fra det feteste danske bandet jeg vet om. Spids Nøgenhat er et dritkult band, og jeg elsker de to skivene jeg har med dem hardt og intenst, men, det er noe eget ved Baby Woodrose. De er liksom gudfedrene til fryktelig mange syre- og garasjerockband som har oppstått i Skandinavia på 2000-tallet, og var mitt første møte med hedersmannen Lorenzo. Siden Money For Soul ble pushet på meg i 2003 har jeg alltid ventet på neste BW-album med stor spenning. Åpningssporet skuffer ikke, og ikke minst så gjør den jobben med å sette meg i den rette stemningen. Gitarøs, ekko, syreeffekter, droning, orgelfest og seriøse meldinger fra Lorenzo er akkurat det folket trenger. Og, han sparer ikke akkurat på konfekten når han synger ut “I don’t believe in your concept of reality”. Pangstart!

The thought police 
Are kickin’ out my door
It gonna take much more

“21st Century Slave” er omtalt av oss hos The Wilhelmsens tidligere, da den ble sluppet som den andre singelen og tilgjengelig for oss fans 23.august. Syrerock av ypperste merke, Lorenzo synger så stilig som bare han kan, og låten sparker meg midt i ræva og får fram øl-suget. Nå er det mer sannsynlig at låten ble født mens karene røkte tjall og snortet ei stripe eller tre, men for meg har Baby Woodrose alltid hatt denne øl-effekten. Søk opp saken jeg skrev her for en liten måned siden, og les min rimelig utfyllende mening om låten. Jeg kan røpe såpass som at jeg digget den, og det gjør gjør jeg såvisst ennå.

“Open Doors” er låten Lorenzo omtalte som solonummeret sitt i den strålende dokumentaren Born To Lose. I filmen spiller han en amputert, festlig, akustisk versjon på sin fargerike syregitar, med mye nynning og imaginære instrumenter framkalt av noen “tam-tam-tam’er” og “na-na-na’er”. Der går han dessuten så langt som å kalle låten en Motown-inspirert sang, og synger dessuten refrenget i verdens høyeste toneleie. Med Baby Woodrose i ryggen er låten noe av det mest funky jeg har hørt med gutta, men selvsagt med bandets klassiske syrepreg. Låten ble sluppet som den første singelen fra albumet for en tid tilbake, så jeg har levd med den ei stund. Men, jeg innbiller meg at dette er den ene låten jeg hadde valgt meg om jeg hørte Freedom for første gang i dag. Det er noen Kinks-akkorder her som gjør den litt spesiell i BW-katalogen, noe som er med på å gjøre låten mer umiddelbar, og det funker som Fanden. Melodien hamres ut i beste “London Calling”-stil, så her kan vi trygt snakke om den herligste miks av det beste musikkverden har å by på. Motown, Kinks, Clash og syrerock. Kan det bli stort bedre, når i tillegg Farfisa’en er fyrt i gang, og fuzzpedalene koblet til?

Med “Mind Control Machine” er gjengen i sitt familiære univers, med far out-orgel, ekko-vokal, og funky komp. Låten droner avgårde, suggerende og deilig, og er tuftet på et av disse uttallige riffene Lorenzo på uforklarlig vis klarer å komme opp med, gang etter gang. Jeg elsker gjengen når de herjer, som om de er midt i sin egen jam session og gir faen i verden utenfor. Sjefen sjøl er den ubestridte høvdingen i bandet, men vi snakker om en leder som er lydhør for gode innspill og idéer. Noen av partiene her, som farfisaen i åpningen, de uventede overgangene, og gitarsoloen, er med stor sannsynlighet jobbet fram i studio. Våre danske venner er et godt eksempel på at demokrati kan funke utmerket i band med så klare frontfigurer som det Lorenzo er.

All around there’s people laughing
All their eyes are flashing
One thousand smiles
Fragments of conversations
And situations happened in my life
When will I find peace of mind

Det er ikke ofte Baby Woodrose roer såpass ned som de gjør med “Peace”. Her snakker vi nesten om en ballade, med en kjekk kassegitar og et orgel som sparer på lydene. Fingerspillet kan minne om det Jimmy Page gjorde på Led Zeppelin IV, og Lorenzo synger med sin mest alvorstyngede stemme. Om han noensinne finner den roen han etterlyser stiller jeg meg tvilende til, til det er han en altfor kritisk type, som ser mye djevelskap rundt seg som han ikke er fornøyd med. To kjappe minutter er det han trenger, før han trekker pusten dypt og sier seg ferdig.

Tittelsporet, “Freedom”, er altså en urgammel negro spiritual som ble udødeliggjort av Richie Havens under Woodstockfestivalen. Låten er muligens bedre kjent som “Motherless Child”, og da spesielt når gospelkor framfører den, eller den synges i kirkene i Sørstatene. Versjonen til våre menn er grisetøff, og lener seg greit på Haven sin utgave fra 1969.

“Red the Signpost” er låten som sensasjonelt nok minner meg om Deep Purple sin intense “Space Truckin'” fra Machine Head. Overraskende, siden jeg aldri har sett på engelskmennene som tunge inspirasjonskilder for Lorenzo, og ikke minst siden det er en coverversjon av Fifty Foot House sin største “hit”, hentet fra debutalbumet Cauldron (1968). Originalversjonen er langt mer syrepreget enn den versjonen vi får her, naturlig nok, siden den ble spilt inn i San Francisco i den heftigste flower power-perioden. Låten er beintøff, den, og her får Hans Beck virkelig kjørt seg. Til og med de knakende kule gitarsoloene etter at refrenget er unnagjort minner om en Blackmore i toppform, og jeg velger meg lett Baby Woodrose sin utgave ti av ti ganger.

Med “Mantra” forlater vi hardrocken, og tar turen rett inn i garasjen igjen. Funky, catchy og fengende som fy. Dette er Baby Woodrose på sitt mest elegante, med nydelige melodilinjer som trylles ut av gitarene, samt briljante riff som sammen med et ultratight komp gjør at låten er en sak som man øyeblikkelig må høre en gang til. 

Niende og siste spor er også albumet lengste låt, og varer i nesten ti minutter. “Termination” er gitarøs så det holder, og tidvis får jeg følelsen av å høre et band oppslukt i shoegazing, type My Bloody Valentine eller Ride. Ekko på gitarer og vokal, en monoton bass og farfisaduring skaper en passe hypnotisk stemning. Men, denne brytes flere ganger, med stilige gitarpartier og taktskifter, så her gjelder det å være tålmodig. 

En Baby Woodrose-skive er alltid et høydepunkt, og skivene havner alltid på mine lister når status skal gjøres opp på tampen av året. Freedom er sterke saker, og selv om jeg fortsatt holder Money For Soul for å være bandets beste, så er 2016-utgaven farlig nær det de gjorde for tretten år siden. Det er ufattelig sterkt gjort å fortsette og levere album av skyhøy kvalitet, uten å gå i noen feller. De peiser på med sitt, driter i trender, og lager knakende gode låter. Det er aldri dumt.

Freedom anbefales selvsagt på det varmeste.

Vurdering: 9.5/10

 

Èn kommentar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert