Band of Voices

Silver Lining – Heart and Mind Alike (Vestkyst Records)

De fleste band har en bra vokalist, og noen ganske få kan skilte med to gode sangere. Våre egne americana-helter i Silver Lining kan som et av ytterst få band skilte med tre fabelaktige vokalister, som attpåtil er knallsterke låtskrivere. Med en sådan formidabel styrke er det alt annet enn sjokkerende at de nå albumdebuterer til fanfarer, blodskryt og velfortjente hyllester, og vi i The Wilhelmsens har ingen planer om å la denne vakre og sjelvrengende skiva passere i stillhet. Vi ante at noe stort var i gjære allerede tidlig på nyåret i fjor, da EP’en I’ll Be Waiting For You (In the Grey) kom susende nordover på en brent cd. Fire kruttsterke låter fikk oss i spagaten, og siden har vi fått presentert to vanvittig solide singler som heldigvis er trygt plassert på Heart and Mind Alike. Dette, folkens, dette er stor kunst.

Fjerdemann i bandet, karen som ikke er en stor sanger, eller mer presist: karen som ikke synger på skiva, Bjørnar Ekse Brandseth, er Vossevangens nye, store sønn. Det er han med tanke på at han krydrer hver eneste låt med den vakreste strengekunst, det være seg på en akustisk gitar, elektrisk gitar, pedal steel, dobro og barytongitar. Bjørnar er kjent for oss fra The Northern Belle, og jeg var dessuten så heldig å få høre ham på Arnemoen Gaard, da han spilte for Tonje Halbjørhus. En driftig kar, med andre ord. Resten av bandet, de som synger så vakkert, er ikke mindre driftige. Halvor Falck Johansen spiller munnspill og akustisk gitar i tillegg til å synge, noe han også gjorde for Rattlers, et band Live Miranda Solberg óg var. Sølvstrupen fra Oslo var óg med i The Humble Servants (sammen med bl.a. Paal Flaata, Gøran Grini og Lars Fredrik Beckstrøm), og er dessuten kjent som soloartist under navnet Louien. Den siste i bandet med gudbenådet stemme er trømsøjenta Stine Andreassen, kjent fra The Northern Belle, og om ikke altfor lenge som soloartist. At hun har aner fra Gryllefjord (pappa Geir er fra tettstedet på Senja) går rett i bonusbanken, og er med på å gjøre Silver Lining til et band med en nydelig geografisk bakgrunn.

Produksjonen er aldeles nydelig, og det kan de i stor grad takke produsent Lars Voldal for, med god hjelp av lydtekniker Mads Johansen. Miksingen har Marcus Forsgren tatt seg av, mens mastering er gjort av George Tanderø. Coverdesign har Marte Veys Berg sørget for. At bandet vet å omgi seg med fine folk skjønner vi når vi leser lista over folk som har hjulpet dem. Her finner vi Die With Your Boots On, og da naturligvis Eivind Eide Skaufjord, Lars Håvard Haugen, Andreas Mild, Øystein Braut og Musikkoperatørene. Da skjønner vi at de er i gode hender. Gjestemusikere har de óg hatt i studio. Der det er trommer og perkusjon er det Erland Dahlen som står for bankingen, og hører du tangenter er det Morten Bessesen som spiller.

Silver Lining. F.v.: Stine Andreassen, Bjørnar Ekse Brandseth, Halvor Falck Johansen og Live Miranda Solberg.

I woke up once again
From a night I can’t remember
I’m searching for an answer I can’t find
And that picture of Dylan
That I have had forever
Reminds me that there’s more
But also that I’m blind

“I Can’t Shake It” er en av to låter skrevet og sunget av Halvor, og en av mange favorittlåter på skiva. Bessesen pynter denne vakre kjærleikssogaen med orgel, Bjørnar klimprer nydelig på sin pedal steel, og alle mann (damer) alle skaper en fest av fingerspill på sine akustiske gitarer. Halvors intense vokal, med et snev av vibrato, blir backet vakkert av Live og Stine, og det må rett og slett være deilig for låtskriveren å høre verket bli så komplett og nydelig. Tankene mine sendes i retning Dave Rawlings Machine, noe som er det naturligste i verden. Bandet møttes i 2015 under en konsert av og med Gillian Welch og nettopp Dave Rawlings, da de framførte hele Soul Journey, og har mer enn antydet at nettopp Welch/Rawlings utløste magien som førte dem sammen. Folkrock med trykk på folk får stå som en beskrivelse på Halvors bidrag på skiva, noe som gjelder hans andre låt óg, “She Won’t Realize”. Hakket mer mollstemt, og noen knepp mer mørk på lyrikkfronten, men sånn bortimot like nydelig. Koret alene er verdt prisen på LP’en, og når så Bjørner spiller på hele sitt register, klagende og bestemt, så konkluderer jeg lett med at Halvor står til laud i låtskriving, og vel så det.

Now let me take you with me
To the place I’m goin’
I’ll be your keeper
Day and night

Tittelsporet ble sluppet som singel tidligere i år, og nærmer seg pr i dag en halv million avspillinger i Spotify. Akkurat det er overhode ikke overraskende, for vi snakker om en så nydelig ballade at en stakkar kan bli mo i knærne av mindre. Stemmen til Live har aldri vært vakrere, og Stines koring, gir meg umiddelbare assosiasjoner til First Aid Kit, noe som aldri er dumt. Igjen er det denne kjærligheten som står i sentrum, og det er neppe en gedigen overraskelse at forhold mellom to personer går som en rød tråd gjennom skiva. Live sine låter er muligens et snev mer subtile enn Stines, men som en halvgammel hund som har opplevd et og annet på den fronten så er det gjenkjennelige følelser og betraktninger som formidles. Og, autensitet og sjelevrenging hører hjemme i den utvida americana-sjangeren, noe kvartetten selvsagt er seg bevisst.

Live står og bak den Milk Carton Kids-aktige “My Sweet Love”, en låt jeg tenker Simon & Garfunkel lett hadde signert hadde de bare fått muligheten. Kjærlighetssorgen og savnet det synges om får kledelig følge av pianoet til Bessesen, og der Live er Paul Simon er Stine Art Garfunkel. Lives siste bidrag er nok en av mine favoritter fra skiva, “Take Me If You Want Me”. Her får harmonisang en ny betydning, trestemt og så behagelig og sterkt at det kan tvinge fram en tåre i enhver øyekrok. Tenk deg at Gillian Welch og Lucinda Williams finner ut at de skal skrive en tåreperser av en ballade, og henter inn Emmylou Harris og Jeff Tweedy for å kore så vakkert de bare kan, og du er i nærheten av det de presterer her. At den akustiske gitaren som komper de tre sangfuglene setter sammen de fineste akkordene i gitarboka er som det skal være, og minner meg om at nylonstrenger låter så djevelsk distinkt og fett at det alene kan løfte en låt.

It took only a week in Tennessee
It took only a week of you and me
And only a moment to decide
Only a moment but forever, forever by your side

Åpningssporet på skiva, “Week In Tennessee”, er det første av fem Stine Andreassen-bidrag, og i mine ører albumets høydepunkt. Ikke bare fordi jeg rett som det er er en håpløs romantiker, men vel så mye fordi melodien er av det slaget som gjør at jeg blir påminnet hvorfor jeg elsker country, americana og norsk musikk. Det er noe helt spesielt hver gang jeg hører en låt er skrevet og komponert av “våre egne”, og som ikke står tilbake for noe av det beste som produseres i sjangerens hjemland. Bjørnar spiller på sine strenger med en autoritet som er helt ellevill, de andre fyller på med sine strenger, og Bessesen ligger og lurer i bakgrunnen med sine tangenter, som man skal gjøre på låter som dette. Hva er det så Stine synger om, som gjør at romantikeren i meg vekkes? Jo, som tittelen mer enn antyder, så har store ting skjedd i Tennessee, nærmere bestemt i Nashville, og det på kjærlighetsfronten. At det kan formidles så vakkert av ei jente med røtter i Gryllefjord er fantastisk i seg selv, og at mannen hun synger om er hennes nåværende kjæreste (skulle bare mangle, da), tidligere nevnte Eivind Eide Skaufjord, gjør det hele hakket over fantastisk. Selv møtte jeg min nåværende kone (fra Senja) på en utenlandsreise, og kan skrive under på at ei uke er mer enn nok til å bli hekta. Dette var for 23 år siden, så “forever”-delen av refrenget kjøper jeg lett!

Pedal steel, toner som henger i lufta, Stines “veneste” stemme, og fin-fint fingerspill er det vi får med “Four Little Words”. Låten er en av de mest neddempa på skiva, i kontrast til de tre resterende Andreassen-låtene. Erland Dahlen spiller trommer/perkusjon på disse sporene, og er da følgelig de sprekeste låtene på mange vis, og definitivt de som er mest up-tempo. “Fly Low Tonight” åpner B-siden på LP’en, og markerer en stor endring i stil når jeg vinylen snus. Klagende gitarer, klagende stemmer, moll, tårer, håp og lengsel setter stemninga, og sørger for at vi ikke tar helt av i positivitet på kjærleiksfronten.

Albumet avsluttes med “Dying To Tell You”, en låt som stilmessig ikke hadde gjort seg bort på Robert Plant og Alison Krauss sitt umåtelig vakre Raising Sand, og “What You Want To See”. På den førstnevnte klasker Dahlen forsiktig på trommeskinnene sine, mens han på avslutningslåten såvidt berører dem. Vreng type Dream Syndicate på el-gitarene og et lydbilde som nærmest er fylt til randen, gir oss en akkurat den slutten vi trenger, og når Halvors munnspill fader ut tenker jeg akkurat det jeg ønsker å tenke etter å ha hørt et album: Jeg bare må høre skiva én gang til.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert