Beachheads – Beachheads (Fysisk Format)

At det nesten er for godt for å være sant, dette faktumet at det hele tiden dukker opp potente og jævla bra band her til lands, kan jeg lett leve med, i lys av at jeg nå er blitt vant til det. Ja, det er lett å leve med det, særlig når det faktisk er sant.
Beachheads er utvilsomt et av disse knakende flott bandene, og for øyeblikket er de mine favoritter – uansett sjanger.
Når jeg spiller albumet de slapp fredag 3 februar, våkner det meste av det som i sin tid vekket min interesse for musikk, og da skal vi helt tilbake til den tiden da jeg var 5-6 år gammel, og oppdaget pop-magien gjennom The Beatles albumet, Rubber Soul.

Nå vil ikke dette umiddelbart si at jeg sammenligner Beachheads med Beatles og deres helt fantastiske Rubber Soul, men som sannheten skal ha det til, er min påstand likevel at det meste som er laget av popmusikk etter 1965, har et hint av klassikeren i seg. Så også Stavanger-gjengens debut.

Et orkester som peisa på med fuzzgitar og energiske komp, et band som serverte uimotståelige melodilinjer på toppen av dette, var lenge drømmen til to av gutta i steintøffe Kvelertak. Bassist Marvin Nygård og gitarist Vidar Landa hadde leflet med denne tanken på turnébussen lenge før tingene ble en realitet, og nå, for å gjøre en lang historie kort, står endelig Beachheads samlet og fjellstøtt som det powerpop-bandet vi kanskje ikke visste at vi trengte her i gamle langstrakte.
“Powerpop”, ja. Det høres unektelig jævla stiilg ut, og ER jo det, men for meg er dette begrepet bare et slags resultat av god popmusikk fusjonert med tøffe gitarer og litt mer attitude i melodiene. Sånn som Beatles av og til var. En miks av pop og rock, eller “poprock” som vi sa i gamle dager før sjangerfloraen tok til å vokse vilt og uhemmet.

Uansett hva vi måtte finne på å kalle denne musikkstilen, så er det en musikkstil med stil.

I tillegg til de nevnte Kvelertak-gutta, har vi Børild Haughom på vokal og kor (han leverer også den utmerkede lyrikken), Øystein Frantzvåg på gitar og kor og Espen Kvaløy på trommer og perkusjon. Vidar og Marvin er dessuten også med å korer.
Jeg ser bare fire menn på bildene, men regner med at han ene var borte den dagen bildene ble tatt. Akkurat som jeg var borte den dagen vi lærte avansert matematikk.

De stilfulle gutta fra Stavanger opererer altså i et landskap der det er lett å finne band å sammenligne dem med. Jeg synes de høres mest ut som et erkeengelsk band fra Amerika, født og oppvokst sør-vest i Norge. Det er lett å høre Big Star-elementer i musikken, og band som både The Posies og av og til Teenage Fanclub, kan lurer litt i harmoniene. Dette er de mest åpenbare å sammenligne med, men som jeg har ytret tidligere (da jeg omtalte singelen “Moment of Truth), klarer jeg ikke å unngå en viss antydning til et av mine favorittband gjennom tidene, nemlig The Jam. Det er noe med punchen i kompet som resulterer dette, samtidig som jeg av og til kan sverge på at jeg hører Wellers Rickenbacker der inne. Men nå er ikke dette så jævla viktig, det viktige her er tross alt at Beachheads har funnet sitt geniale uttrykk på første forsøk, etter min mening. Jeg sitter her med følelsen av at alt funker, og at det som begynte med en drøm i en bandbuss for noen år siden, nå er ren rase. VOFF! Beachdogs, jeg mener Beachheads, er et fullblods pop/rock powerpop band i toppform.

Foto: Arne Bru Haug

Albumet starter med singelen “Moment of Truth”, og den sparker det hele i gang med totalt overbeisende energi. Harmoniene og gitarene spruter ut av høytalerne, og det er full fest med en gang. Det blir ikke noe bedre når “Break Me Down” overtar. Her genererer vokalist Børild en viss engelsk oppkjeftighet i sitt uttrykk, samtidig som de amerikanske melodiene står i kø både på kor og gitarfronten. Det svinger virkelig, og det er umulig å ikke la seg rive med. Hadde det vært folk på dansegulvet her nede i mannehula mi, hadde jeg vært han som hang å dingla i taklampa.

“Your Highness” kommer så rett inn, og det er ingen grunn til å slippe taket i taklampa. Det er kanskje til og med på tide å slenge skjorta. Men siden jeg synes det er litt vel teit å posere i baris, lar jeg The Zombies T-skjorta være, og bare dingler videre inn i neste låt som er “Despair”. Men når jeg hører ordene vår mann synger, slipper jeg taket å lytter:

I see your heart beats – It’s fighting for survival
I hold your hand tight – Wishing i could bring you back to life
It’s like a nightmare – And i can’t stop crying
I feel your warm skin – Is this really happening to me
I lay my head down – Clinging to your body
It’s getting close now – Your tired heart can’t take it anymore

Børilds ukompliserte poesi er direkte og rett frem bunnærlig, og den treffer med like stor kraft som musikken den befinner seg i. Dette er ikke vanlig lyrisk kost om man ser seg litt rundt på andre i dette landskapet, så denne lyrikken må man kunne hevde å være, eller hevde at den kommer til å bli, et slags varemerke for Beachheads. Børild mistet sin far for ikke lenge siden, og tekstene hans bærer preg av dette på flere steder gjennom albumet. Jeg må bare fort legge til at det tilfører en ekstra dimensjon, og det funker bare veldig bra. Det er i likhet med den instumentelle strukturen, jævla ærlig og ikke minst, sterkt og så ekte som dem kommer. Faen for en låt!

Neste ut er “Una”. Når du sitter der å tror det ikke kan bli bedre, er det akkurat det det blir. Vel, det blir i hvert fall ikke noe dårligere. Låtene bare fortsetter å komme som perler på en snor. Gitarene river lufta i filler med sine nakne deile klanger. Det er fuzz, men ikke fuzz, det er deilig, og det røsker i skjorta. Herregud de gitarene. Dette må da for helvete være grunnen til at gitaren ble oppfunnet. Og koringa! Hallo!
Siste låta på side A, “Give Me Some Love”, roer gemyttene et par hakk, selv om det fortsatt er forsvarlig å sprette litt rundt. Beachheads spiller så tight og vakkert at det er til å gråte av, og låten de hoster opp sitter som drit i nysnø. Det er bare faen så lekkert. Og litt trist.

Side B fyres opp med “Reverberations”, som er nok en drivende flott perle med alle ingrediensene som skal til for å gjøre en halvgammel musikkskalle kjempelykkelig. Og igjen: Jeg ELSKER gitarlydene, kompet og hele lydbildet. Óg disse meget melodiøse refrengene. Dette er drivstoff inn mot våren og sommeren. Ikke siden jeg hørte Label og deres Oslo So Slow for første gang, har den nakne sommerfoten gått såpass fort.
Så skjer det noe som muligens er litt forunderlig, og det på en gledelig og imponerende flott måte. Plutselig høres det ut som Jeff Mangum har rappet mikrofonen, for “Procession” med all sin smerte over tapet av en far, kan til forveksling høres ut som Neutral Milk Hotel. Fanden det er flott, ass… Jeg bøyer meg i støvet.

“Treasure Chest” er selvsagt en skattekiste av en låt med det drivende fete gitarkompet, den knallsolide bassen, og hele den musikalske topografien. Jeg føler at jeg står på stranda å speider etter et eller annet tegn. Noe som skal komme opp av horisonten, og jeg snakker ikke om sola, først og fremst. Og dæven det lille brekket der gitarene strammes opp og slår ut veggene ala Kinks. Grisetøft. Et band med musikere som dette, er dømt til å lykkes når låtmaterialet er av et sånt kaliber.
En av mine favoritter så langt i år, er låta “Monologues”. Den er en vitaminorgie av gitarer og driv. Det er ikke annet å si enn at dette er en helt perfekt låt i en helvetes bra samling låter. 

Min absolutte favoritt så langt i år, kommer rett etter den som nesten er det (altså den fiorrige). “Addiction Not Love” har den ultimate gitar-attituden. Hør den margeheftige lyden. Jeg kan gå hele dagen å vente på å få høre den gitaren rive løs midt i den steinfete rett frem takta med hard skarp og oppbrettede skjorteermer. Den overgangen der er bare frekk.
Så er det nesten slutt, men før det skal “It Feels Alright” avrunde ballet. Låta sitter som støpt i mellomgulvet med blåsere og heftig tromming. Dette føles faenmeg skikkelig alright, for å si det helt forsiktig. FOR et album!!!

I en kjapp oppsummering vil jeg bare si at jeg gleder meg til våren. Jeg mener, når den også dukker opp utenfor døra, for allerede nå, har den befestet seg her nede i mannehula mi. Om jeg fortsatt hadde drasset rundt på disse elendige terningene, ville sekseren vært åpenbar. Dette er et av de beste debutalbumene jeg har hørt i sjangeren, og jeg tør våge påstanden om at en ny norsk klassiker har sett dagens lys.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert