Bellhound Choir – Imagine The Crackle (Bad Afro Records)

bellhound-choir

Bellhound Choir er grovt sett Christian Hede Madsen, som med god hjelp av gode venner har skapt et band som spiller deilig nordisk blues noir. De gode vennene er først og fremst produsent Sebastian Wolff, som i tillegg til å styre med opptakene spiller trommer. For å hjelpe til med kompet er Mads Uldall-Jessen hyrt inn som bassist, og sammen skaper de to dyktige danskene seige og elegante grunnmurer Christian kan legge tøffe og ballesparkende melodier oppå. I tillegg har han fått med seg Søren Stensby på fiolin, en kar som ikke behandler fela si på standard vis, og ikke minst Camilla Munch, ei dame som har den tøffeste stemmen jeg har hørt på denne siden av Chrissie Hynde.

Hede Madsen klarer seg veldig fint alene når han framfører musikken sin rundt om på intime scener i Europa, og jeg anbefaler dere å sjekke ut YouTube-klipp av karen der han trakterer gitaren på sitt særegne vis, samtidig som han vrenger sjela si. At han turnerer sammen med John Garcia (Kyuss) sier vel egentlig det meste om kvaliteten i musikken. Denne fyren har jeg veldig lyst til å sjekke ut live.

Karrieren til københavneren Christian startet med stoner-bandet Pet the Preacher, et band enhver stonerfan bør sjekke ut, og fortsatte i soloprosjektet han kun kalte for Hound. Bellhound Choir er med andre ord et eksempel på at evolusjonen som oftest går sin vellykkede gang. Imagine The Crackle ble sluppet i mai, på den ekstremt kule labelen Bad Afro, og grunnen til at albumet ikke er omtalt før nå er rett og slett at jeg ikke ble oppmerksom på det før jeg fikk en fin-fin pakke fra Danmark for en måneds tid siden. Og, dette er en type musikk som trenger tid på å virkelig komme under huden på meg, der den så til de grader er nå.

The future’s bright, am I right?
‘Cos we all live in a world of bad dreams
We all live in a hurricane of bad truths
And that’s why I turn
That’s why I turn to the beer
To the beer and to the blues

Albumet åpner med singelen “Bad Dreams”, en låt de óg har lagd en kul video til. Samtidig så snakker vi her om ei helstøpt skive som på ingen måte består av en rekke enkeltstående singler, men som tvert imot er et album som burde kverke ethvert argument om at albumet som format ligger på dødsleiet. Litt klimpring på gitaren, fela som klager i bakgrunnen, stortromma og hihatten som går sakte og monotont, bassen som banker som om den er hjertet i hele dette prosjektet, og ikke minst de klassiske bluesakkordene, setter scena umiddelbart. Når Hede Madsen slipper ut lufta som er hentet nederst i lungene, med en pondus som om han er født til å synge blues, så er jeg solgt. Med hud og hår. Dette er musikk jeg ser for meg at jeg spiller så høyt jeg våger ute på verandaen en varm sommerdag, med ei flaske Jim Beam trygt plassert ved siden av stolen. Og, jeg kjenner at jeg kommer til å føle meg tøff i trynet. Tøffere enn toget. For dette er tøft. Dette er danskenes svar på Mark Lanegan. Skiva har pinadø allerede fått samme status i samlinga mi som Whiskey For the Holy Ghost, Lanegans mesterverk fra 1994. Dét er en så superlativ ytring som jeg klarer å hoste opp.

“No Roads Left To Follow” fortsetter i samme gata, og nettopp det er albumets suverene styrke. Hede Madsen har funnet sin egen symbiose av blues, folkrock og seig rock. Det siste har han definitivt med seg i stoner-baggasjen sin, mens bluesen er sjangeren han har ønsket å utforske. Denne utforskingen har ført til utvikling, og selv om jeg hører artister som John Campbell, Stevie Ray Vaughan og Hans Theesink (uten tubaen, da), så er det såpass riffbasert og utemmet at nevnte Lanegan blir liggende i bakhodet mitt gjennom hele skiva. 

Slow, slow pain
It’s not mine, no, it’s not mine
Slow, slow pain
It’s not mine this time, no, it’s not mine this time

Why do you think I’ve stopped laughing, you know that I’m not affraid to die” åpner Christian “Slow Pain” med, etter en svært så stillferdig og samtidig intens intro på halvannet minutt. Etter et vers som er som skapt for blues, og som Robert Johnson og John Lee Hooker lett hadde sunget med “glede”, blir vi introdusert for Camilla Munch. Denne dama har en innebygd effekt i stemmen som får enhver lytter til å spisse ører og nærmest føle hva hun har på hjertet. Og, igjen, det er klassiske bluesmeldinger hun har å komme med, som allikevel kjennes spillernye ut. Pine, av den uutholdelige og altoppslukende sorten, står på agendaen, og det hører vi lett uten å nødvendigvis høre ordene. Da begynner vi altså å snakke om musikk som hører hjemme blant de fineste skivene i samlinga. Når Bellhound Choir så kjører på med mer av det samme i “Black Spot”, låtene nærmest vokser inn i hverandre, og kun kan skilles på grunn av akkordrekkene og den elegante fela til Stensby, så ender jeg opp med å glise for meg selv. På en tøff måte.

Hjerteslag fra stortromma, ekkoeffekt på gitaren, noe som kan minne om en jazzbass som nærmest kommer snublende inn, og en vokal som muligens best beskrives som en kul Eddie Vedder, kan stå som beskrivelse av “Havoc”, midtpartiet på albumet. Låten har et slags stonerpreg over seg, tema er det å endres til noe man ikke liker, og produsenttrommis Wolff herjer mer på symbalene på denne låten enn på resten av skiva tilsammen. “On Your Own” er nok en låt som bryter noe med de bluesinfiserte låtene, med vakkert og tandert fingerspill og frk. Munch som styrer med sitt Rhodes piano og skaper en nærmest sakral stemning. Igjen minner Christian om Vedder, og disse to låtene går som hånd i hanske.

Yeah, the distant horizon is falling
The distant horizon is falling
The distant horizon is falling
And it won’t be long ’til it hits me

Så er det tilbake til bluesen igjen, eller skandinavisk blues noir som mange ynder å beskrive Bellhound Choir, med “Distant Horizons”. Refrenget synges i duett med Munch, og det slår meg at de to stemmene står ufattelig godt til hverandre. Det er nærmest så Hede Madsen sin stemme vokser enda noen hakk akkompagnert av Munchs vakre og tøffe røst. Låten er lett et av høydepunktene, med feite, vrengte akkorder, kule taktskifter, og ei fele som lager tøffere lyder enn jeg innbilte meg var mulig å få ut av strengeinstrumentet. Og, jeg elsker fele i musikken min, bare for å ha det sagt. “Savior”, albumets nest siste spor, er nok min favoritt fra Imagine The Crackle. Her snakker vi om den låten med mest liv i, låten som burde være på alles spillelister når årets låter skal gjøres opp. Alle bandmedlemmene er tungt involvert her, fra koringen til Munch, fela til Stensby, og ikke minst albumets drøyeste og tyngste komp. At hovedpersonen spiller gitar som en gud, og synger barskt og dritpent på en gang, gjør dette til noe som i en rettferdig, vestlig verden hadde blitt en #1-hit. For en låt!

Som seg hør og bør avrundes skiva med en mørk og vakker sak. “Sail On” holder det den lover, og oppfordrer til å komme oss videre her i livet, selv om det ikke er den enkleste oppgaven vi kan stå ovenfor. Av en eller annen grunn får jeg låten “The Stand” med 80-tallsbandet The Alarm i skallen. Det er noe med stemmebruken og deler av melodilinja, som her riktignok kommer i et langt mer behagelig tempo enn den hesblesende 80-tallshiten, som sørger for de asossiasjonene, merkelig nok. En fint punktum er låten åkke som.

Vurdering: Bellhound Choir er nok et fabelaktig band i den imponerende katalogen til Bad Afro Records. Imagine The Crackle er blues av den sorten jeg elsker, paret med folkrock. Mørkt og stemningsfullt, vakre og tøffe melodier, og nye, nordiske favorittstemmer i Christian Hede Madsen og Camilla Munch. En klokkeklar kandidat for min Topp 10-liste når 2016 skal gjøres opp.

Bellhound Choir – Imagine the Crackle

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert