Benny Borg – Den Største Reisen

 

Benny_Borg_cover

Benny Borg har jo alltid vært der. I livet. Gjennom oppveksten. Helt siden den gang da, har mannen som gjorde en sang om barndomshelten, Morgan Kane, vært der mellom Santa Fe og Tromsø et sted. En plass mellom knuste vogntog og den gule ryggen på alle pocket-bøkene i bokhylla på gutterommet. Mellom humørfylt fjas i Dizzie Tunes, og overbevisende dykk i artister som Elvis, Cornelis Vreeswijk og selveste Johnny Cash.
Denne Göteborgeren som har gjort nordmann av seg (han bosatte seg her i 1969), har pennet en rekke låter i sin tid, men har såvisst aldri fanget undertegnede helt når det kommer til det jeg vil kalle “interessant” musikk. Sånne ting som genre, image og musikalske landskap, har for å si det pent, aldri appellert helt til meg, og sånne som meg har vel heller aldri vært i målgruppen Benny Borg og hans motorer har siktet i mot. I så fall ikke annet enn de gangene hele familen satt der foran TV-ruta, og Benny var en del av det eventuelle showet NRK stod i regi av. Da var det jo alltid jævla trivelig med sosialt samvær og lørdagspizza. Det hendte sågar at denne underholdningen, som var det eneste TV-tilbudet vi hadde å forholde oss til, fikk oss til å bryte ut i latter. Humor var mye enklere på ’70 og ’80-tallet.

Artie Benny Borg, som er oppkalt etter jazzlegendene Artie Shaw og Benny Goodman, har uansett hvordan jeg snur og vender på det, alltid vært en god stemme som jeg absolutt har lagt merke til. Han er jo en god tolker og en mann jeg tross alt har likt av forskjellige grunner. Noe ligger kanskje i at han, som jeg allerede har nevnt, alltid har vært der (i alle fall siden “Balladen om Morgan Kane” i 1973), og det faktum at mine foreldre har hatt et “godt øye” til han, og mye ligger nok kanskje i hans mange roller som vi har fått servert i beste sendetid opp gjennom tidene. Benny er en del av norsk underholdningsstruktur, så om man som meg ble født midt på ’60-tallet, har man vært dømt til å få han med seg.

De senere årene har jeg fått fornyet respekt for mannen gjennom hans kjærlighet til min åndelige støtte og musikalske bærevegg, Johnny Cash. Når noen fronter The Man in Black, er jeg alltid lutter øre.
Så der har vi i korte drag mitt (og mange andre i min generasjon) forhold til svensken som ble norsk, og som tok tak i romanfiguren til Louis Masterson, eller Kjell Hallbing om du vil, og gjorde han til en karakter i en slags landeplage.

benny_borg_front_after

Jeg hadde etter å ha sett noen smakebiter på TV, dessuten veldig lyst til å få med meg Borgs Johnny Cash-forestilling som han turnerte med for noen få år siden, men omstendighetene ville det annerledes, og jeg gikk glipp av den sjansen. Jeg hørte nemlig fra sikkert hold at showet absolutt var verdt et besøk. Men hvem vet, kanskje dukker det atter opp en mulighet igjen.

Men så var det nå. Her og nå. For her om dagen pirket min bror borti meg og fortalte at Benny Borg hadde laget en ny skive, og at han hadde hørt en låt derfra som satte han helt ut. En låt som umiddelbart fikk han til å tenke på Mr. Cash og samarbeidet mellom han og den godeste Rick Rubin. Jeg ble på ingen måte overrasket over å høre dette, helt til jeg for første gang fikk høre sangen “God Morgen, Min Kjære” via Skype.
Sånne øyeblikk er gull verdt. Å på gammeldags vis få servert en sang over telefonen fra en som mener at du MÅ høre den. Det er utvilsomt noe helt annet enn å på egenhånd snuble over noe på det store utømmelige nettet. En sånn setting åpner mer enn bare den typiske nysgjerrigheten. En sånn setting åpner deg helt for det som skal komme gjennom luren, og gir det en egen kontekst.

Så da sitter jeg her en tidlig morgenstund, klar for å høre et album fra Benny Borg som ikke har laget noe nytt på over tyve år, om jeg ikke tar feil. Situasjonen har vært mer eller mindre umulig å forutse, selv om jeg ikke ble overrasket da jeg hørte om den, og sammenligningene som var gjort med Cash sin siste epoke i musikkverdenen. Nå er jeg såpass realistisk at jeg tar en sånn sammenligning med en god, gammeldags klype salt, for det er en mektig ting å påstå at noen som helst har nærmet seg universet Johnny/Rick og American Recordings.

Jeg har funnet frem Den Største Reisen på noe så usjarmerende som Spotify, og er klar for hva som eventuelt vil komme. Jeg gjorde det samme for nøyaktig et døgn siden også, så min reise inn i Benny’s nye univers er allerede godt i gang. Men det er nå jeg har musikken med meg alene for første gang med god mårrakaffe, god snus, og gode hodetelefoner.

Albumet åpner med tittelsporet, og setter stemningen fra første sekund. Stemmen som møter meg har de samme sprekkene som de Johnny Cash hadde da han sang de store sangene på tampen av sin helt sinnsykt rike karriere. Jeg hører en voksen mann som har lagt vekk alle maskene, en hudløs fyr uten en eneste frykt for å “avsløre” sine svakheter og sine styrker. Jeg kjenner sangen helt ned i min egen potetkjeller. Dit jeg bare drar når jeg skal hente ut noe helt essensielt. Vibrasjonene i Borg’s sjelfulle sang setter meg litt ut, og ærefrykten kommer seilende som på en nylig sjøsatt båt jeg må ha snekret i barndommen. Usikkert og lett vaggende på den litt urolige vannoverflata. Tårene jeg har hørt voksne menn omtale i forbindelse med denne utgivelsen er i umiddelbar beredskap, og det er ikke bare Benny Borg som tar reisen i seg selv.

Jeg har våknet opp om morgenen
Og har kjempet meg mot kveld
For den største reisen gjør jeg
I meg selv…

De omtalte sprekkene som er å spore i mannens røst, små rifter og litt større flenger, tomme rom etter store tap, og nytt håp etter lange tankerekker og altoppslukende sorg, ligger som kondensstripene fra det flyet som nettopp passerte over meg her jeg sitter dypt inne i Trysils skoger. Jeg kan allerede fastslå at dette albumet ikke er et forsøk på noe som helst, det er et evangelium og et manifest fra en artist som gjør det han må gjøre, og budskapet er selve livet. Det blir aldri større enn det for oss skapninger som kravler rundt her på denne jorda.

Jeg stiller ingen spørsmål, og forventer ingen svar
Jeg kommer med mitt hjerte, det eneste jeg har

Jeg er over inn i neste låt “Jeg Kommer Ikke Tomhendt”, og etterfulgt av setningen jeg siterte over her, kommer lyden av en mann som også er en del av oss som kom til verden da ’60-tallet forandret samfunnet vi lever i. Jeg snakker om Sigmund Groven. Mannen med en like tydelig signatur som andre musikanter som har tatt munnspillet på alvor. Folk som Toots Thielemans, Stevie Wonder og Charlie Musselwhite er noen av disse, men vår egen Sigmund Groven, stiller i en klasse for seg, uten at jeg sammenligner de nevnte på noen annen måte enn at de alle har den sterke signaturen med seg.  Lydbildet utgjør noe vi her på bjerget virkelig har grunn til å være stolte av, og som vi ved enhver anledning bør oppskatte for den kunsten det uttrykker. Munnspillet i kombinasjon med vår manns ydmyke stemme gjør at jeg blir sittende her å klamre meg til ting som alltid har vært en del av meg, og det understreker hvem jeg egentlig er, hvor jeg kommer i fra, og hvor jeg skal hen videre i livet. Melankolien er ikke destruktiv på noen som helst måte, den er fruktbar og viser veien like tydelig som et kart tegnet av noen med denne hele og fulle oversikten. Jeg snakker om hjertet, det eneste vi har, og som vi bør følge. Herre mann for en nydelig sang.

“Stjernen Vår Jord” marsjerer i takt. En takt som like gjerne kan være pulsen vår. En takt som kler Herman Wildenveys dikt like godt som Johnny Cash kler svart. Det er en sterk tekst som krever en sterk musikalsk struktur, og det får den her. Instrumenteringen er perfekt balansert til Bennys meget gode sangstemme, hans musikalske forståelse og han ringe vesen. Jeg kjenner at jeg vil gi Benny Borg en stor bamseklem, og samtidig takke han for de minnene han har vært med på å fargelegge fra langt langt tilbake av.

Jeg trodde ikke det kunne skje – men det skjedde
Nå ligger tårene gjemt i høstens visne løv
Jeg trodde ikke jeg kunne kjenne en sånn tomhet
For en stund var jeg både blind og døv

Når “Jeg Trodde Ikke Det Kunne Skje” treffer meg, så treffer den min sjel, mitt ego, min person, min frykt og mine mange tanker om fremtiden som vil bli formet av veien mitt hjerte ber meg om å følge. Det er en vei som jeg ikke bør miste sporet av selv om den vil lede meg inn i store tap og voldsom fortvilelse. Jeg følger veien med alt den tar meg igjennom, for det er allerede bestemt.
For første gang i dette åndsverket merker jeg virkningen av tårenes beredeskap, og en dråpe finner veien ned langs mitt værbitte fjes. Jeg hører sorgen i Bennys sjel, og jeg kjenner fortvilelsen hans over å miste det han aldri skulle miste. Sangen er så sterk og så helvetes vakker, den tar tak i meg og gjør dette satans tastaturet søkkvått. Jeg har aldri kjent en tekst så godt i ryggmargen, jeg har aldri før opplevd å få servert en så sterk og fantastisk godt skrevet tekst slengt i fanget før. Den er så brutalt trist og så fullpakket av uforløst håp. Ja, jeg gråter, og min kjære ligger der oppe å sover helt uvitende om mine reaksjoner.
Ja. Min største frykt er å miste henne. Enhver mann eller kvinnes største frykt er å miste sin elskede, sin flamme og livsledsager. Nå vi begge vet av vi skal leve dette livet så langt som det tar oss, i hvert fall gjøre forsøket med hele vårt hjerte, og når vi begge vet at vi ved et tidspunkt blir nødt til å sparke nytt håp inn i fremtiden, ligger det selvsagt en frykt i dette. En frykt som vi begge gjør best i å holde på en armlengdes avstand, og som holder ambivalensen det er å ønske hvem det eventuelt blir som må gjøre den jobben.
Benny Borg setter her ord på de viktigste tingene i livet, og jeg takker han for det. Han og alle som har hatt en finger med i dette prosjektet.

Om ikke dette er kunst, kan dere bare ha kunsten for min del. Hør på denne sangen, trekk den inn, og la den gjøre det den skal gjøre. La den gi deg følelsen av det uunngåelige, og la den gi det håpet som skal komme når tiden krever det.

Benny mistet sin kjæreste i 2013. Kvinnen han hadde lagt alle sine fremtidsplaner med, døde fra han så alt for tidlig. At han har lagt all denne smerten i dette åndsverket, i dette mesterverket som jeg allerede skjønner at det er, er både meget modig og veldig generøst. Det er viktig at musikken av og til får et innhold som betyr mer enn bare små kjærtegn på en strøken overflate.

Så tar vår mann oss med i sine drømmer. Drømmer som oppstår under nattens stjernehimmel. “Stjernenatt” forteller oss om kraften stjernene på nattehimmelen har. Den forteller oss om alle spørsmålene som kan dukke opp når vi sitter der å stirrer ut i evigheten. Drømmene trenger ofte en scene for å utkrystallisere seg, og det får de i stjernenatta. Dette er en vakker liten snutt som er perfekt plassert inn i helheten av Den Største Drømmen.

benny

Så hyller Herr Borg et forbilde fra ’60-tallet. En svensk schlägerdronning som hadde en hit eller en schläger som het “Sånt är Livet”. Låten “Anita Lindblom” er en trivelig og ettertenksom, humoristisk og ikke minst respektfull sang til nettopp Anita Lindblom. Og til oss som ikke hadde hørt om henne fra før av. Min kjære som også er fra Göteborg, har sikkert hørt om henne, så jeg får spørre henne ut om dette når vi sitter i lag rundt kjøkkenbordet og spiser vår frokost denne lørdagen et sted i mars. Kjekk sang som røsker oss litt ut av det dypeste alvoret, dette. Et godt grep å ta, et vellykket et.

“Tre Enkle Ord” følger så i ekkoet av schlägersangeren. Atter en musikant fra oppveksten trer fram her. Steinar Ofsdal, som jeg for første gang hørte sammen med min første gitarhelt, Lillebjørn Nilsen (som “lærte” meg å spille gitar), er mannen som klarer å lokke musikk ut av alt det er mulig å blåse luft i gjennom. Han er i så måte en liten trollmann.
Dette er en enkel kjælighetssang som oppfordrer oss til å gi dem vi tross alt elsker de tre enkle ordene som kan lyse opp dagen uten noe mer ståhei.

Nok en kvinne skal hylles. “Édith Gassion” er bedre kjent som “The Little Sparrow”, eller “Spurven” som vi sier her i landet. Her gir Benny Édith Piaf sin kjærlighetserklæring. Det er så vakker at jeg så godt som momentant får lyst til å endelig kjøpe min første Édith Piaf-skive. Jeg får lyst til å kjenne litt på cabaretsangeren og skuespillerinnens virke, lese om henne, og kanskje også ende opp med å tro at jeg elsker henne.

“Bønn” går rett inn i dypet igjen. Den musikalske topografien er både dyster og vakker, og den fiolinen eller bratsjen som dukker opp driver meg inn i bevegelser som ikke er lett å se fra utsiden, men som lager store dønninger innabords.

Legg hånda di på hånda mi
Det er er så mørkt om natta nå
Jeg er så redd og fryser så
Og har så vonde tanker

Jeg ser for meg at Benny gjennom sin bønn atter får sove sammen med sin kjære her. Det er sterkt, og forsterkes ytterligere gjennom instrumenteringen som er mesterlig dandert i sangens natur. Av med hatten.

Dette fantastiske albumet avsluttes med den helt uutholdelig sterke “God Morgen, Min Kjære”. Uutholdelig, men også uimotståelig.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si annet enn at jeg er full av følelser. Følelser en mann som innbiller seg å være ganske tøff kan falle fritt og dypt av.
Jeg faller, jeg faller, men blir fanget opp av vinden.
Vinden, eller munnspillet til Sigmund Groven, tar meg med på sine vinger og flyr meg trygt avsted før han lander meg pent ned i stolen min igjen.
Nå kan jeg beveget og ydmyk rusle opp på kjøkkenet å spise frokost med min elskede kvinne, og min trofaste hund. Ta vare på nåtiden.

Number Seven Deli er backingbandet på denne mesterlige skiva:
Rune Berg på gitar, munnspill, kor, og klokkespill
Per Amund Solberg på bass og kor
Johnny Hide på kor
Simen Mæhlum på trommer og perkusjon
Asbjørn Ribe på tangenter

Disse gjør en formidabel og ytterst smakfull og intelligent musikalsk opptreden. Her står sangene i sentrum, og de krydres som om det var Gud selv som holdt salt- og pepperbøssene i sin hånd.
Produsent Rune Berg med sin medsammensvorne Åge Reite, utgjør duoen som som har vært med på å gjøre dette mesterverket til et absolutt must for platesamlinga, og som antagelig har vært med på å sørge for at albumet aldri vil gå i glemmeboka her på bruket. 

Takk til hele horven, og da særlig til selve helten, Benny Borg – vår nye Johnny Cash, eller vår “nye” trubadur som lett kan finne på å fylle de store skoene Erik Bye parkerte for noen år siden.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert