Bergensk Garasjefyrverkeri

Howlin’ Sun – Howlin’ Sun (Apollon Records)

Howlin’ Sun har gjort det Jack White burde ha gjort: lagd et vanvittig fett, skittent og knakende godt album, proppa fullt av gode låter. Bergenserne kan tidvis minne om det White Stripes drev på med for femten, tjue år siden, uten at likhetstegnene tyter ut av hver rille. Til det er de for tidløse og eklektiske, og definitivt inspirert av alt fra sen Led Zeppelin til 60s garage. Bandet har visstnok vært en godt bevart hemmelighet på Vestlandet i noen år, og spilt en rekke konserter for en entusiastisk og lojal fanskare. Dette snappet heldigvis Apollon Records opp, og jeg sitter i dag med en av de kuleste albumdebuter noensinne her til lands. Dette er krem, honning og fløte for alle som liker rocken sin med fuzz, vreng, ekko og annet snadder.

Jeg snappet opp en låt de slapp i fjor, singelen “Day to Day Blues”, og tenkte umiddelbart at dette var spreke og spennende saker. Det viste seg at de hadde sluppet en singel året før, like kule “Jupiter”, og da jeg fikk høre fra Robin Mortensen hos Apollon at de ville komme med sin første fullengder i 2018 ante det meg at et av årets beste album var klar for lista mi før den var spilt inn. Bandet er ikke best i klassen når det kommer til SoMe, og informasjonen på platecoveret er ikke tung. Men, jeg finner ut nok, ikke minst hvem som har bidratt til at Howlin’ Sun er en realitet.

I front av bandet står Tor-Erik Bjelde, vokalist og gitarist, mannen som dessuten har skrevet de fleste låtene, riktignok i samarbeid med resten av banden. Banden består av gitarist Magnus Gullachsen, bassist Pieter Ten Napel og trommis Torgrim Nåmdal. Sammen er kvartetten hardslående, fintfølende, aggressive og så samkjørte og presise i det de holder på med at jeg lett kjøper at de har spilt sin dose konserter før de gikk i studio. Der fikk de hjelp av produsent Eirik Marinius Sandvik, som har spilt inn ni av de ti låtene, mens Vegard Ellingsen gjorde jobben på “The Day Took My Sunshine Away”. Coveret er av det lett psykedeliske slaget, gjennomført til laud av Dana Trippe, med “syretripp”-kunst som inkluderer alskens farger og lettkledde damer, samt en skrifttype som er obligatorisk for band som Howlin’ Sun.  Howlin’ Sun består som sagt av ti låter, fem på hver side om du foretrekker en LP-versjon, noe jeg personlig gjør. At den kom i postkassen her på Senja i en knallrød variant, 180 gram tung, og med Apollon Records sitt klistremerke var prikken over den berømte i’en.

“Hitchhiker of Love” begynner med noe semi-psykedelisk støy, før et knallsterkt riff åpenbarer seg, hele bandet melder seg på, og Bjelde kommer inn med en vokal man bare må digge fra første sekund. Denne karen har en intensitet i stemmen som få andre her til lands, og synger med en pondus som burde tilsi at de har solgt millioner av album. De fortsetter i det samme sporet på “Westbound”, med funky rytmer, taktskifter og gitarister som får utfolde seg. Bassist Ten Napel har en viktig jobb her, med ei basslinje som krever sin mann, og når kompis Nåmdal herjer såpass som han gjør blir resultatet knakende stil rock’n’roll. Og, bare for å konstatere det først som sist: Howlin’ Sun har skjønt at en gitarsolo som varer i 20-30 sekunder ofte er mer enn nok. “Move” er beviset på akkurat dette. Gullachsen bruker vibratorarmen for det den er verdt, kombinert med et par god-bokser, og resultatet er spinnvilt kult. Det samme er låten i sin helhet, med et driv og en fandenivoldskhet ikke veldig ulik det Oslo-duoen Quarter Wolf byr på.

White Stripes-sammenligningen kommer klarest fram på “Strange Night”, men samtidig legger de inn et refreng som bryter veldig med denne feelingen, et kult grep som løfter låten mange hakk. Etter to minutter tar bassist Ten Napel riff-ansvar, Gullachsen og Bjelde fyrer løs med gitarene sine, og vi ender opp i en rock’n’roll-bonanza av de sjeldne. Et slikt angrep på ørekanalene krever at det roes litt ned, og det er akkurat det de gjør når side A rundes av med “Yellow Lit Road”. Låten har blitt min favoritt på skiva, og er av et slikt kaliber at jeg får Led Zeppelin-vibber, samtidig som det er noe nytt og friskt over det hele. Her burde seriøse radiokanaler her i landet kjenne sin besøkelsestid, og torpedere lytterne sine med låten. Makan!

“Day To Day Blues” var mitt første møte med bandet, låten som på mange måter var et frampek på hva som måtte komme. Den åpner b-siden, og har allerede rukket å bli en forholdsvis mye spilt låt i Spotify. Her framstår de som en solid blanding av nevnte White Stripes, nordirske The Bonnevilles og et The Bloody Hollies i kosemodus. Samtidig er det mer gitarøs her, naturlig nok med to gitarister, samt at Bjelde låter som en ung og energisk Robert Plant når han synger. Låten som følger er 2016-singelen “Jupiter”, som er en interessant sak på alle mulige måter. Vi får en slags melodisk historikk med på kjøpet her, og et innblikk i hvordan bandet har utviklet seg. De er mer nedpå, mer melodiøse og break’ene er hyppigere, og plassert sammen med resten av låtene skaper den et aldri så lite avbrekk.

“Nothing Like a Shelter” blir på mange måter et slag i trynet, og et bevis på at bandet har utviklet seg på de to årene som har gått. Gitarene er mer distinkte, Bjelde synger heftigere, Ten Napel og Nåmdal briljerer gjennom låten, mens de jobber fletta av seg for å henge med, og Gullachsen lirer av seg en solo som sitter som støpt, kort og presis. Som vi liker det. Blues er basisen i “The Day Took My Sunshine Away”, og det aner meg at de har et broderband i trønderske Woodland. Her er ingrediensene mange av de samme som trønderne liker, med et seigt og dronete riff i bunn, et munnspill som pynter her og der, og en intensitet i kompet som fort kan lede lyttere til å tro at de hører på Black Sabbath, spesielt etter breaket et par minutter ut i låten. Fett er det, åkke som. B-siden rundes av på rolig vis, med “A Little Bit of Rain”, en låt som like gjerne kunne ha vært på Beggars Banquet, og så fryktelig mange finere superlativer enn det er det neppe der ute, eller..?

Ofte fører store forventninger til at jeg blir noe skuffet, en følelse jeg vil tro de fleste musikkentusiaster har kjent på. At Howlin’ Sun har klart innfri og vel så det sier vel egentlig det aller meste. Jeg trodde at singlene ville stå fram som de sterkeste låtene på skiva, men det ble overhode ikke det. De åtte øvrige låtene er like sterke og sterkere, og har naturligvis derfor sørget for at jeg ikke kan gjøre annet enn å gratulere karene med et fabelaktig album. Jeg håper virkelig at de tar turen opp mot 70 grader nord, for det finnes nok av rockere nord for Polarsirkelen som digger denne skiva.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert