Black Moon Circle – The Studio Jams Vol II (Crispin Glover Records)

jamsvolii

De seige tunge, smått dystre psychedelia spacerockerne i Black Moon Circle er her med en ny strålende improvisasjon igjen. Også denne gangen med en skikkelig utsvevende og deilig studiojam fra hinsides enhver drøm, og kanskje også hinsides et aldri så lite mareritt i et uendelig svart verdensrom der lysglimt og stjerner flasher foran øynene dine i form av skrikende gitarer og psychedeliske sirener på full effekt.

Det føles ikke helt som jeg har oversikt over hva disse gutta har sluppet ut til nå, men TW har omtalt denne gjengen tidligere i år, da vi tok for oss Sea of Clouds.
Jeg har gjort meg direkte avhengig av denne musikken siden jeg hørte bandet for første gang – tidligere i år, og det er jo ikke særlig rart når man til de grader blir sugd rett inn så snart nåla har funnet seg til rette i en av rillene på en av bandets helt uimotståelige vinylutgivelser. The Studio Jams Vol II tar tak i meg fra det første tunge bassanslaget, og så er det bare å flyte rundt der på lydbølgene, til alt stilner igjen. Stilner og stopper opp, men fortsetter å synge videre helt inn i margen, og langt inn i det musikalske minnet.

BMC spiller en musikk som setter seg fysisk i kroppen. Den forplanter seg i skjelettet, strømmer gjennom blodet, og invaderer sentralnervesystemet. Jeg påstår at dette er helsefrembringende “narkotika”, one of a kind, og helt lovlig, heldigvis. Dette er i alle fall den eneste formen for sentralstimulans jeg trenger i tillegg til kaffe og sigaretter. For musikk, helst rock, er medisin.

Jeg tror dette er bandets femte utgivelse. I Februar 2014, slapp de sin selvtitulerte debut. Så slapp de sitt andre album, Andromeda i oktober samme år. Bandets tredje utgivelse var altså The Studio Jams Vol I: Yellow Nebule in the Sky, som dukket opp i 2015, før det nevnte og omtalte Sea of Clouds kom på banen i april i år. Nå er altså The Studio Jams Vol II her, deres femte utgivelse (OK. Kanskje jeg har en brukbar oversikt likevel).
BMC har altså fem utgivelser bak seg så langt, og i mai neste år kommer de med The Studio Jams Vol III, der Snah dukker opp som gjestegitarist. Jeg gleder meg allerede, for jeg har rukket å bli en skikkelig blodfan av denne musikken.

BMC ble startet av Øyvin Engan – bass og vokal, og Vemund Engan – gitar, tilbake i 2012. De fikk med seg Per Andreas Guldbrandsen på trommer, og dermed var universet av gitarer, bass, trommer og masse fete effekter, en realitet. På jammen vi har foran oss her, har vi også med Scott Heller, aka Dr Space. Han tilføyer et svært hav av ekko, en apokalyptisk verden av forsinkelser, soniske etterheng, og en sterk atmosfære som sammen med resten av denne massen av spacerock psykedelia, blir som en slags kosmisk syretripp av uante proporsjoner der bare uendeligheten vet hvor det (ikke) vil ende.

bmcstudio

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om denne musikken. I alle fall når det kommer til denne konkrete utgivelsen. For her finnes ingen fornuft. Her er det den frie utfodelsen som regjerer gjennom en 45 minutter lang sammenhengende jam. Og utblåsninger som dette, skal på ingen måter handle om fornuft, eller forutsigbare strukturer. Her er det kjernen i hver enkelt musiker som betyr noe. Øyeblikkene som oppstår underveis, er formelen. Her kommer uttrykkene som en konsekvens av hva som til enhver tid befinner seg under topplokket til de som står der i en sammensmeltet enhet og gir oss det som oppstår – i en slags elektrisk eksplosjon av utladinger og følelser. Følelser som får utløp gjennom de forskjellige aktørenes instrumenter, og som i forlengelsen av hva som til enhver tid virker, blir en direkte konsekvens av fortsettelsen, eller veien videre inn i det dype rommet. Gitarer som skriker, bassganger, trommer og komp som skaper et fundament resten av lydbildet suger næring fra. Omtrent som den fuktigheten som er helt avgjørende for å drive frem en storm. Jeg vet ikke om dette sier noe om det jeg egentlig prøver å formidle, men jeg er begrenset til dette språket, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det.

Hm… Jeg våknet av et høyt og kraftig drønn i huset i natt, sånn cirka nøyaktig kvart på tre. Jeg spratt opp for å sjekke hva det var, og konkluderte med at det må ha vært en slags drøm, eller temperaturforandringer i husets trekonstruksjon. Da jeg tittet på telefonen for å sjekke om det hadde skjedd noe i verden, sto det der med store bokstaver, overalt, at Leonard Cohen hadde trukket sitt siste åndedrag. Det var en merkelig time å sitte der midt på natten med denne underlige følelsen av at smellet som vekket meg, bare fortsatte som et slags ekko i hele skogen rundt oss, her hvor vi bor. Det var, og er fortsatt litt snodig. Det føles nesten som om verden holder pusten, og at jeg bare sitter her i dragsuget av den store poeten som nå har forlatt oss. Og dette på terskelen til en ny jævla oransj fyr som vil måtte komme til å prege verdenspolitikken en god stund fremover… Beklager denne avsporingen. Jeg lot meg rive med av musikken. Jeg improviserte.

Da jeg gikk ned på gutterommet, uten helt å vite at jeg gjorde det, endte jeg opp med å trille i gang dette hypnotiserende albumet fra dødsfete Black Moon Circle. Jeg endte dessuten opp med å skrive det jeg skriver nå, som du sikkert skjønner.

Musikken passer perfekt til denne nokturale anledningen, og er bare med på å understreke den merkelige følelsen jeg sitter med her, nå som natten snart er morgen, og morgen snart blir dag. Det er mørkt der ute. Svart som kaffen jeg stadig drikker, men snart kommer lyset igjen.
Black Moon Circle fortsetter jammen, og jeg føler nesten at jeg holder meg litt fast i den. Eller kanskje jeg klamrer meg fast i den. Jeg trenger den helt klart uansett.
Det abstrakte blir helt konkret, og det konkrete flyter ut, langt inn i evigheten… Og evigheten trenger Black Moon Circle.

Vurdering: Astronomiske svingninger i en storm av impulser og inntrykk. Black Moon Circle skaper en grenseløs kosmisk magi med en uendelig rekkevidde.

Albumet kan kjøpes her:

blackmooncircle.bandcamp.com

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert