Black Mountain – IV

bm

De genierklærte (særlig her i The Wilhelmsens-huset) canadierne i Black Mountain er ute med sitt fjerde album i disse dager. I likhet med Led Zeppelin, og ikke helt uten sammenligning, har de kalt sitt fjerde avkom, IV. Fiffig nok og uten særlig forvirring.
Tittelen er altså rett på sak.
Jeg ble umiddelbart stor fan av bandets første album som ble sluppet for cirka 11 år siden i 2005, og likte selvsagt også oppfølgeren, den som dukket opp tre å senere i 2008 – In the Future, minst like godt.
Tredjeskiva, Wilderness Heart fra 2010, har jeg beklageligvis og helt utrolig merkelig, ikke vært så mye innom, men det sier mer om meg enn hva det forteller om den.
Men la oss bare elegant drite i sånt noe nå. La oss heller se hva denne flokken bringer til bords her og nå med sitt fjerde album. Jeg føler at jeg må gå rett på sak her, for jeg har, tross min dyriske lidenskap for musikk, ganske mye annet å surre med i livet for tiden. Og det er fint. Veldig fint. Tjo-hoy! Med andre ord.

Det første som slår meg etter en gjennomlytting, er at bandet beveger seg inn i et landskap vi kanskje først og fremst forbinder med tiden da progrocken hadde sitt beste fotfeste (OK, de har kanskje gort det før, men likevel). Jeg kunne fort ramset opp en hel drøss med mer eller mindre pompøse, grandiose superband, men det ville nok tatt litt vel mye tid. Så jeg lar det bli med det. Jeg kan likevel si at keyboardbruken, gitarene, sangstilen og selve følelsen, av og til minner kraftig om band som Pink Floyd og (hold deg fast) Camel (mest på tangentfronten). Men bare glimtvis, og på hver sin delikate måte.
Nå har det seg også sånn at Black Mountain aldri blir så pompøse óg overambisiøse som de tyngste aktørene midt på ’70-tallet, uten at det ville vært direkte feil. Jeg liker tung og vulgær prog også, når formen er inne.
Denne gjengen makter balansegangen mellom snedige popmelodier, tøff rock og smått heftig psykedelia, temmelig elegant og meget imponerende. Og dessuten uten å bli så alt for baktunge. Og som de har bevist ettertrykkelig fra før, har de full og meget smakfull kontroll på det de holder på med óg serverer oss som liker de så jævla godt.
Black Mountain er synonymt med kvalitet og overlegen kreativitet. La det herved være sagt. Det kan jeg lett slå fast etter et par runder med IV, og med den bagasjen jeg bærer på fra før av. Det jeg nok visste allerede, blir bare forsterket og fastslått med denne utgivelsen.

Åpningssporet, “Mothers of the Sun” er rett og slett til å miste pusten av. Dette storslåtte universet av lyder og steintøffe overganger, er bare til å elske av hele sitt hjerte. Når jeg har nevnt assosiasjonene mine til progrockens største dinosaurer, er det minst like viktig å nevne at Black Mountain først og fremst er en egen greie. Det de komponerer og skaper, står mest helt på egne ben, noe åpningen av albumet tydelig demonstrerer. Denne gjengen er original, selv om de henter inspirasjonen fra mer eller mindre åpenbare steder. Det er frekt og finulig, lurt og tøft, når det gjøres så jævla flott som det gjøres her. Mer er det ikke å si om den saken.

Albumet som varer opp mot en times tid, blir aldri kjedelig. Det fylles hele tiden på med perler, diamanter og svart gull her. Den ene kanonlåten (som “Constellations” f.eks) overtar for den andre, og vi som kaller oss albumfolk, smiler fra øre til øre. Vi er en fin gjeng, vi albumfolka. Vi veit å sno oss.

Universet og solsystemet er hele tiden en faktor, og det drømmes stort, vakkert, nifst og mystisk hele tiden her. Mye science fiction, med andre ord. Og mange fenomener det er lett å skape mystisk og “voldsom” musikk rundt (om du kan lage god musikk i utgangspunktet, vel å merke).
Jeg er intet mindre enn søkkimponert over det jeg opplever og hører når IV er på sin 3-4 runde, og jeg går sågar rett i parketten nå albumet avsluttes med det helt vidunderlige mesterverket, “Space to Bakersfield”. La oss bare si at jeg dåner.
Ja. Det er ståpels og svimmelhet av det gode slaget involvert når jeg lukker øynene og lar tonene ta meg med ut i space-land. Nå gjelder ikke dette bare åpningen og avslutningen. Dette gjelder albumet i sin perfekte helhet.

Jeg vil våge påstanden om at Black Mountain er det siste tiårets mest stabile (i meget positiv forstand), og mest pålitelige orkester. Stabilt i imponerende utvikling, og superpålitelig på kvalitetsfronten. Denne fine lille flokken er nok vaksinerte mot å fise i kirka.

Etter at gjengen fant sammen i 2004, har de prestert å slippe fire helt fantastiske skiver, og det er det ikke alle som kan skryte av. I allefall ikke når lista ligger så høyt som den gjør her.
Black Mountain er et band jeg trives best å være helt alene om å lytte til. Jeg mener. Jeg vil være alene i rommet uten grimaser og komentarer, eller “dæven så bra” og i det hele tatt.
Når jeg setter meg tilbake i musikkrommet og slukker lyset, oppstår en musikalsk, og også åndelig magi, bare musikanter og komponister av dette kaliber er i stand til å fremføre. IV er rett og slett en innertier.
Takk til Stephen McBean, Amber Webber, Matt Camirand, Jeremy Schmidt og Joshua Wells. Takk for opplevelsen denne skiva er. Jeg er fjetret og lykkelig fornøyd.
For en gjeng!
For en ypperlig liten reise i min egen forstand. Dette kaller jeg mentalhygiene. Kanskje ikke på det intellektuelle planet… Heller mer på det som er innebygget fra fødselen av. Kjøp dette albumet. Vi trenger Black Mountain.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert