BLACKSTAR

bowie36

Det var på tampen av fjoråret. Bowie hadde sluppet Blackstarvideoen i november, og Lazarussingelen (digitalt) den 17 desember. Jeg, jeg var som en klegg på begge disse låtene med en eneste gang, og alt lovet bra for det kommende albumet som skulle slippes på Bowies 69-årsdag, 8 januar, 10 dager før jeg ble 50. Alt ser meget nydelig ut. Så kom romjula. Space christmas.

Lemmy som er 4 dager eldre enn min egen far, hadde fylt 70 år og Jesus, etter manges mening, 2015 år på selve julaften. Dagen før min fars 70-årsdag våknet jeg opp til nyheter jeg først nektet å forholde meg til – selv om det hadde ligget i kortene en stund at en av tidenes mest ikoniske rockerne var skikkelig sjuk. Lemmy hadde forlatt oss. Lemmy var død, og det var rett og slett faen faen faen, for å sitere en kjent svensk poet.
Jeg har ikke spilt Bad Magic siden da. Motörheads siste album, deres svanesang som dukket opp i august, et album som jeg elsker. Jeg skal gjøre det snart, og jeg vet sannelig ikke hvorfor jeg har latt det ligge uspilt så lenge. Det er jo et helvets tøft album. og et viktig et, vil jeg påstå.

Så kom endelig Blackstar. Albumet traff meg som en meteoritt. Evigunge Bowie var nå 69, og jeg gjorde knapt noe annet enn å lytte til dette meget interessante albumet via Spotify. Jeg hadde allerede bestilt den svarte stjerna på gramofonplate. men kunne ikke vente de få dagene det tok før den dukket opp i posten.
To dager etter Blackstars entre, altså to dager etter av vi kunne dykke ned i materialet, vi som ville det
 den 10 januar, våknet verden opp til en helt ubegripelig nyhet (hater det ordet i denne sammenhengen – kjenner jeg). David Bowie er død.

Min første tanke var at dette umulig kunne stemme. David Bowie kan ikke være dø. Nesj! Niks. Ikke den Bowien jeg kjenner, og det er bare én Bowie. Men han kunne det. Han var altså bare et menneske. Etter 18 måneder med kreft (skulle det vise seg), måtte han gi opp denne siste kampen. Det var bare hans aller nærmeste og noen få utvalgte venner som visste om mannens dødelige sykdom. Gjennom de første månedene i 2015, hadde han gått i studio i all hemmelighet, og spilt inn Blackstar. Dette gjorde han i 3 omganger for å i det hele tatt klare å få det gjort. I følge Tony Visconti planla David dette albumet som en avskjedspresang til sine fans rundt om i verden. Det ble sånn, dessverre.
Evigunge Bowie var en stor kunstner gjennom hele livet, og han gjorde altså sin egen død til et kunstverk. Typisk Bowie.

Jeg ble femti en mandag et par uker inn i 2016. Den dagen da Glenn Frey dro. Det var selvsagt også trist. atter en fallen stjerne. Dette ble vinteren der årskiftet sluttet og begynte med død og elendighet. Bortgang, stor kunst og mange tanker, forandret meg litt gjennom denne perioden. Det er helt sikkert.

Da min broder og jeg startet The Wilhelmsens i februar i år, var jeg en fyr som endelig forstod hvor langt nord jeg egentlig hadde kommet. Endelig, eller dessverre. At folk jeg elsker snart ville forsvinne, eller ganske snart. Jeg sier snart, for etterhvert som man blir eldre oppleves tiden å traske avsted mye raskere.
Livets realiteter hadde med Bowies óg andres død kommet litt nærmere inn på kroppen. Det høres kanskje rart ut for folk som ikke tar til seg artistene de liker – jeg mener helt inn et sted der kun skjellsettende kunst opererer.

Denne “prosessen” der død var overskriften, ble bare enda sterkere da en av mine aller største helter svant hen på sjelveste nasjonaldagen. Guy Clark døde 17 mai. Vi som elsket han visste godt at han nærmet seg en finale, men da jeg fikk vite at han hadde sovnet for siste gang, føltes det likevel som om jeg aldri mer skulle få gleden av å høre en ny sang skrevet av en stor mester. Guy Clark var egentlig den siste i sitt slag. Jeg vet det finnes noen igjen, og at det stadig kommer nye, men Guy… Han var bare helt unik.

 

OK. Blackstar har ligget på platespilleren gjennom hele dette året. Jeg kan ikke ha en måned uten det. Sånn har det blitt. Jeg har lyttet til det med ørene på stilk, og jeg har hatt det som et bakteppe gjennom mange runder med egen kreativ aktivitet, og jeg kjenner det i så måte ganske bra etterhvert. Men det er mer å oppdage. Mye mer. Jeg har på følelsen at Bowie har etterlatt seg en svanesang det aldri vil være mulig å komme til bunns i, og jeg tror han sitter å ler litt av det nå, hvor enn det måtte være. Jeg for min del liker å tenke at han har funnet den svarte stjerna si, og at han sitter der å dingler med beina. Ziggy Stardust.

ziggy

Dette innlegget skulle egentlig ikke komme, i alle fall ikke i denne formen. Jeg hadde tenk at jeg skulle skrive litt ekstra om Blackstar når årslistene skal skrives. Da jeg nevnte dette for min bror derimot, mente han at jeg likegodt kunne skrive en anmeldelse, eller en omtale, som jeg heller liker å kalle det av åpenbare grunner. Så her kommer min omtale. Den blir ikke som andre omtaler, for det ligger så mye i begrepet Bowie, og det bor så mye historie i mitt forhold til mannen. Jeg velger derfor å si litt om dette nå som historien har kommet til siste kapittel. Ettermælet til dette geniet vil selvfølgelig ringe i alle oss som elsker popmusikk, for alltid, men nå som skaperen Bowie har funnet fred, sier jeg dette.

Første gangen jeg hørte David Bowie uten å høre han via radio, var hjemme hos en kompis som hadde LP-en The Rise and fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. Dette skjedde høsten 1980 da jeg snart var 15 år. Vi brukte å spille skiva mens jeg sang, og min kompis spilte trommer på hodeputa med et par trommestikker som var, eller skulle være begynnelsen på hans drøm om å skaffe seg et trommesett, etterhvert. Han sang dessuten også av full hals når han ikke var opptatt med å kakke trommesolos. Vi kalte oss for Star Snickers, oppkalt etter Bowie og den sjokoladen med samme navn.
Årene gikk, og “Ziggy”, som vi kalte Bowieskiva, var en del av de fleste timene vi hadde på de respektive gutterommene. Jeg husker dessuten at vi som Queen-fans gikk helt amok da “Under Pressure” dukket opp på det forglemmelige Hot Space (som jeg likevel aldri vil glemme). Det var en helt nydelig epoke i livet.
Så begynte vi å drikke øl. Vi begynte også å drikke noen ufyselige greier som het Cinzano (vi trodde vel det skulle være sånn), vi begynte å røyke, og vi begynte å spy litt med jevne mellomrom. Og så kom Let’s Dance rundt påsken i 1983. Da var det den og 2112 med Rush som gjalt en stund, husker jeg. Men “Ziggy” holdt selvsagt stand, og gjør det fortsatt. Det er nok min favorittskive med David Bowie.

Gjennom hele ’80-tallet var David Bowie der. Alle klassikerene hans dukket opp som perler på en snor. For det har seg jo sånn… Man er ikke en pop og rockskrue uten å ha fått sine doser Bowie. Det er like umulig å unngå Bowie, som det er å hoppe bukk over Beatles og Stones, Dylan eller Young.
Men etterhvert forsvant mannen litt under raderen. Gjennom hele ’90-tallet var Bowie kun små drypp av nostalgia for meg. Det var andre ting som kom å okkuperte mitt musikkhjerte. Earle, Hiatt, Van Zandt, Case, Henry, Clark… Det ble singer/songwriter-holåy for alle penga, og vår mann kom litt i skyggen.

Men så kom Hours i 1999. Så kom Heathen i 2002, og Reality året etter. Jeg var helt med på alle disse utgivelsene. Heathen ble for min del, til og med årets album (etter Tom Waits sine to utgivelser, selvsagt) i 2002. Alle disse nevnte tre har jeg spilt siden tiden da de dukket opp, og i dragsuget kom sågar alle klassikerene inn for fullt igjen. Det er jo sånn det funker.
I 2013, 10 år etter Reality, kom David med det avsindig sterke “combackalbumet”, The Next Day, og så… Jepp! Det var Bowie og meg i korte trekk.

Tittelsporet som åpner dette albumet, er minst to låter. Det ER én låt, men det ligger en liten drøm av en låt bakt inn der etter sånn cirka 5 minutter. Den kommer opp av avgrunnen for å kysser oss. Den er som et kyss fra Gud, eller en klem fra han i kjelleren. Jeg vet ikke. Jazzmusikantene, eller New York-saksofonisten Donny McCaslin og hans eminente kvartett, går amok etter et helsikkes snedig mønster jeg aldri blir lei av å surre rundt i. Rytmene er helt umulige, blåserne understreker fortvilelsen og smerten, og Bowie synger med sin vedmodige kulde, som nå er en smule varmere enn før. Men bare en merkbar liten smule. Tekstene bærer etter min mening hele tiden preg av situasjonen Bowie er havnet i, og det gjør sannelig også komposisjonene. Noe annet ville vært en sensasjon.

Andresporet, “‘Tis a Pity She Was a Whore” kommer så susende i full fart. Den er mer av klassisk Bowiemerke, men likevel ikke. Den er full av detaljer og musikalsk smågodt. Sax-en er helt vidunderlig, og Bowie synger som bare han gjør det. Det er så tøft, så smertefult, så vakkert, så… Helvete. Og den trommisen der ass… Er det mulig? 

david-bowie-blackstar-2-xlarge_transq1dnh8fc6llximcp2qjj32k2jqmkuhbiu4vjd7i58d4

“Lazarus”. Årets låt selv om den dukket opp like før jul i fjor. Jeg fikser ikke å si noe om den – for det er så mye. Men her er teksten og videoen:

Look up here, I’m in heaven
I’ve got scars that can’t be seen
I’ve got drama, can’t be stolen
Everybody knows me now

Look up here, man, I’m in danger
I’ve got nothing left to lose
I’m so high it makes my brain whirl
Dropped my cell phone down below

Ain’t that just like me

By the time I got to New York
I was living like a king
Then I used up all my money
I was looking for your ass

This way or no way
You know, I’ll be free
Just like that bluebird
Now ain’t that just like me

Oh I’ll be free
Just like that bluebird
Oh I’ll be free
Ain’t that just like me

Side 2 åpner med steintøffe, og totalt overdeilige “Sue (Or In a Season of Crime)”. Herregud for en låt. Gitaren, sax-en, trommene… alt. Den dystre veggen som står der som en evig skygge.
Jeg blir revet rundt i alle retninger av dette.
Og stemmen når Bowie legger seg like utenfor tonearten. Herregud! Det er rett og slett nifst, deilig, farlig og uimotståelig… Faen for en opplevelse. Et inferno av frykt, smerte og faenskap.

“Girl Loves Me”… Jeg vet ikke om jeg atter en gang kan si at årets låt åpenbarer seg her på Blackstar. Denne gangen i form av en slags marsj. Sånt som dette har vi ikke hørt Bowie før, men samtidig er det Bowie 100%. Låta skiller seg ut, er eksperimentell, gudommelig og hypnotiserende. Bowie korer med seg selv, og jeg tenker som så mange ganger før, at David Bowie er verdens fineste vokalist.

Når “Dollar Days” faller sakte inn… Piano og saksofon. Faen for en ballade. Jeg har mistet en del veske gjennom tårekanalene her inne i denne låten. Alt er så helvetes trist og vemodig, og David Bowie er død. Faen heller! Jeg gråter visst litt. Igjen.

Blackstar avsluttes med, “I Can’t Give Everything Away”. Dette er en mer typisk David Bowie-låt, selv om den ikke er mye typisk sett med vanlige musikantøyne. Hm… Blackstar er over.

Jeg kan rett og slett ikke forklare alt jeg finner i tekstmaterialet her inne i Blackstar, Bowies aller siste verk. Og hva skulle det vært godt for? Det er opp til alle og enhver å tolke lyrikken. Jeg finner selvsagt mye frykt, mye mørke, og masse fortvilelse her inne. Desperasjon. Men også spor av alt mannen stod for. Kreaivitet, kjærlighet, genialitet, håp, humor, skuespill, sexualitet, rolletolkninger, karakterer og oppfinnsomhet.
10 januar mistet vi en av vår tids aller mektigste kunstnere. Jeg kan dessverre ikke vurdere dette albumet. Det er formidabelt. Hvil i fred David Bowie.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert