Blondie - Pollinator (Nobel Id, LLC - BMG)

Jeg har aldri eid et Blondie-album. Ikke før nå. Vel, vi snakker om en promo-CD, så det er vel ikke all verden (joda, neida). Men det betyr ikke at jeg har vandret rundt uten Blondie hele mitt liv. Ikke på langt nær. For i årene 1982-83 ble det spilt mye Blondie på gutterommet til min beste kompis, på den tiden. Vi lyttet til fantastiske Parallel Lines og den ikke fullt så fantastiske (men likevel flotte) Eat to the Beat på den tiden. Albumene som hadde dukket opp i henholdsvis '78 og '79 ble en del av soundtracket vårt på den tiden da vi så smått begynte å lefte med brennevin og pils. I de dager da vi måtte få en litt eldre kamerat til å gå på polet for oss. Og Debbie Harry var nok vår våte drøm der vi satt å drakk Canadian Club blandet med "Pære Gøy". Hun var sexy og frekk, hadde en dødsfet stemme og fremtoning, og vi digga hele dama rått. Så blei vi drita, og da stakk vi bare ned i fjæra å spydde litt før vi våget oss tilbake for å drikke litt mer av den lugubre blandingen vi trodde skulle være akkurat sånn. Det var en usannsynlig fin tid.

Blondie som ble etablert sånn cirka midt på '70-tallet, debuterte med et selvtitulert album i 1976. Blondie var som kjent et av bandene som virkelig satte sitt preg på atmosfæren i legendariske CBGB's i starten... Jepp, det var de sannelig.
Så slapp de fem skiver til på rekke og rad, før de i 1982 gikk i oppløsning. I 1999 var de tilbake med No Exit, og har siden den gangen sluppet tre album etter dette comebacket. Og nå i disse dager, er de altså klare med sitt ellevte studioalbum - Pollinator. Det har jeg brukt en god del tid på i det siste.

Albumet er Produsert av John Congleton, låtene er skrevet av Blondie, Johnny Marr, Sia, Dev Hynes, Charli XCX, Dave Sitek (TV On The Radio) og Nick Valensi (The Strokes). Plata er spilt inn i det legendariske New York studioet The Magic Shop, der blant annet David Bowies to siste album ble spilt inn. Det har vært spilt inn en hele rekke fabelaktige album der. Alt for mange til å nevne.
Pollinator var det siste albumet som ble spilt inn i The Magic Shop før det dessverre ble lagt ned. På dette siste albumet får vi 11 låter som rett og slett representerer en over 40 år lang historie med bandet. Blondies tradisjonelle låtskriverduo, Chris Stein og Debbie Harry, har stått for den kreative åren på albumet, med låter som "Doom or Destiny" og "Love Level", mens keyboardist Matt Katz-Bohens to bidrag "Already Naked" og "Too much" drar bandet en anelse i nye retninger. Produsent John Congleton (St. Vincent, John Grant, War On Drugs, David Byrne...) ville at alt skulle spilles inn live, i punkrockens sanne ånd, for det er jo tross alt en sjanger som har definert mye av hans karriere. Popartistene Sia og Charli XCX bidrar på plata på henholdsvis "Best day ever" og "Gravity". Dette samarbeidet kom i gang som følge av en gjensidig beundring artistene i mellom.
The Smiths’ fabelaktige Johnny Marr, bidrar på gitar her, Dev Hynes (Blood Orange, Lightspeed Champion) er med, Joan Jett og Laurie Anderson er med på førstelåta "Doom or Destiny", i tillegg til The Gregory Brothers som figurerer på “When I Gave Up On You”. For tiden består Blondie av Debbie Harry, Chris Stein, Clem Burke, Matt Katz-Bohen, Leigh Foxx og Tommy Kessler. Et godt lag der altså.

Pollinator fyres i gang med "Doom or Destiny". Her svømmes det i et deilig hav av synther og annet snacks - drevet fram av en mer eller mindre typisk og god gammel Blondie-attitude. Vi får er en utmerket blandig av pop og rock som fort fester seg til netthinnen, og blir der. Så kommer en enda mer typisk Blondie-sak. Her er Debbie i sitt ess, og den lekne melodien er krydret med nydelige gitarer og deilige sexy rytmer. "Long Time" er utvilsomt skapt ut av inspirasjon og kreativt overskudd. Du kjenner det på vibbene. Det er nesten så jeg havner tilbake på det nevnte gutterommet der saft og whisky ble behørig blandet sammen i melkeglass fra '70-tallet. Nydelig låt.

"Already Naked" overtar, og drar samtidig tempoet ned et lite hakk. Men det er bare til det vidunderlige refrenget dukker opp og gjør låta til en schläger som lett føyer seg inn i Blondie-universet. Debbie Harry har fortsatt stemmen, og bandet funger med en aldri så liten overflod av spilleglede. Det tilføres noen nye elementer til låtstrukturen her, selv om det fortsatt er mye klassisk Blondie ute å går. Fjerdelåta "Fun", som altså også kom som singel, er et skikkelig popdyr. Sexy på kjølig Debbie Harry-vis, fengende og litt småmystisk. Dette er bare gøy, og det sender en viss herre ut i nostalgia på et forholdsvis høyt nivå. Det er morsomt med fengende popmusikk fremført av gamle punkrock/new wave-helter.

"My Monster" er en ganske så fiffig sak skrevet av legendariske Johnny Marr. Her funker alt helt upåklagelig, og albumet som helhet imponerer meg dermed bare mer og mer - selv om kruttet ikke blir funnet opp her. Det er noe med all denne energien som er pumpet inn her, og som porsjoneres ut på en såpass usedvanlig knallsexy og smakfull måte. Ja, jeg vet det. Jeg var i likhet med mange andre unge menn litt opphengt i Debbie Harry en periode, så hun vil nok alltid forbli sexy, like mye som hun er en tøff sanger og låtskriver. Men faen. Dama er jo sexy. Så... Når "Best Day Ever" kommer bankende, er det i en litt mer rocka struktur enn forgjengeren. Debbie høres intens ut der hun nesten spytter (bare nesten) ordene ut på litt sånn Bowie-aktig vis. Det er tøft.

Harde rett-frem-trommer, synth og forvrengt stemme er det perfekte grepet å gjøre på låta "Gravity". Det gjør låta passelig fremoverlent, og det er med på å skape en nødvendig variasjon i lydbildet. Jeg mener at denne skiva har en strålende produksjon å vise til hele veien, og vri'en som gjøres på "Gravity" er bare med på å understreke dette. Jeg får dessuten noen underlige Marillion-vibber av den synthen der på tampen. Hm! Snodig.

"When I Gave Up On You" er en slags ballade der Debbie får brukt litt mer av stemmen sin, og der hun fremstår langt mer naken enn vanlig. Det er intet merkverdig med låta, bortsett fra at jeg like også den, veldig godt.
Det blir straks mer "læven" når "Love Level" kommer ramlende med blåsere, tøffe licks og snasne gitarer. Den har en litt sånn snodig hompetitten-hompetatten-takt, men det funker pussig nok fint likevel. Det er egentlig mange merkelige elementer ute å går her, og det gjør egentlig bare at albumet får en mer variert helhet, og det er jo ganske så fiffig.

Nestsiste låt, "Too Much" er en trivelig liten poprakker med noen små morsomme hint mot den helvetes discoen (dere husker den danse greia). Stemningen er flott og smådeilig, mye takket være den magiske klangen Debbie Harry har i sin stemme. Det er noe der jeg er meget svak for altså. Så avrundes moroa med vakre og litt mystiske "Fragments". Det er en litt mørk og tung låt der Harrys pondus kommer skikkelig til sin rett. På tampen sprites den opp, og blir til å spise opp. Eller skal vi si - drikkes opp. Tror vi gjør det. Hikk!

Blondie har etter min menig laget en overraskende sterk skive med Pollinator. Til å begynne med var jeg litt smålunken til dette albumet, men etter et par gjennomlyttinger vekket det ting i meg som jeg liker best å ha - i våken tilstand. Produksjonen er fabelaktig, låtene er drevet av energisk kreativitet og lekenhet, og jeg må bare si at jeg er temmelig imponert. Det oser dessuten av spilleglede her. Husk at det er spilt inn live.
Dette album kommer visstnok i en fjong vinylbox bestående av 7-tommere (en sånn vil jeg ha). For dette er noe å ha. Denne musikken. Jeg blir i knallhumør av den, og den har i det siste utløst en trang, eller kanskje mer en indre stemme som ber meg om å skaffe de skivene det hele begynte med tilbake for 35 år siden. De som dukket opp i 1978 og 1979, og som var en del av lydsporet da vi skjønte at det er artig med alkohol og rock kombinert.

[embed]https://open.spotify.com/album/6o4STrKI7oQoWppn6Nkdp5[/embed]