Bokassa – Divide & Conquer (All Good Clean Records)

Bokassa var for meg en ukjent ukjent stonerpunktrio med base i Trondheim, helt til for et par små måneder siden. Da fikk jeg en mail fra bandet, som lurte på om singelen “Walker Texas Danger” kunne være noe for meg, noe den virkelig var. Påfølgende korrespondanse gikk på at troikaen snart skulle slippe sitt debutalbum, og dermed ble interessen virkelig heftig fra min side. For, dette var mat for oss som innimellom liker punken intens og seig. Den nyoppstartede og brillefine trondheimslabelen All Good Clean Records slengte seg på, Jacob Kaas kunne fortelle at herligheten var på vei med postmannen, samt at en 10″ EP hadde slått følge på turen. Så, da promo-LP’en havnet i huset, havnet den rett på platetallerkenen, og ble der i noen timer. Noen seige og fete timer.

Først er det på sin plass å gratulere Bokassa med sin debutskive. De har en EP ute, War On Everything (2015), og har sluppet fire singler, så langt jeg kan se. Men Divide & Conquer er altså bandets første fullengder. Så må All Good Clean Records få sine klapp på skuldra og “well done!”-meldinger fra oss i The Wilhelmsens, med sin første fysiske utgivelse noensinne. Jeg har ikke vært i platesjappa i Nonnegata 25, men har skjønt at vi snakker om platepushere med samme tilnærming til rock som Backbeat i Tromsø, med idealisme, kompetanse og kaffe på menyen. I tillegg til kul musikk, da.

Bokassa er altså en trio. I front står gitaristen, vokalisten og låtskriveren Jørn Kaarstad, en råtass av en fyr som i tillegg til seksstrenger har banjo på repertoaret. Med seg har han altså to karer som i tillegg til å kore barskt og heftig er tighte som fy. Trommisen Olav Dowkes er såvidt jeg kan forstå haldenser, mens bassist Bård Linga er fra Årdalstangen i Sogn og Fjordane. Bandet står selv for produksjon og arrangementer, og ellers er mye av jobben med å få innspillingen til å låte stilig på vinyl gjort av Kjell Thomas Mathisen hos Støy Studio og Skansen Lydstudio i fjor høst. Noen unntak er det, men det kommer jeg tilbake til. Artwork står Anders Røkkum for, mens selve coverdesignet er Morten Vikanes sitt verk.

Introen har de kalt for “Impending Doom”, og her har de virkelig klart å skape et inntrykk av at undergangen definitivt er på vei. Et mørkt fingerspill, seig og tung bass, kombinert med slag på tom-tom-trommer og stortromme som blir hengende i lufta, samt ei melodilinje som kommer snikende inn fra høyre og bærer bud om elendighet. Og, så bryter det løs med “Last Night (Was A Real Massacre)”. Kaarstad spiller et dritfett riff som kunne ha vært hentet fra British Steel, før kompisene kommer durende inn i et voldsomt tempo. Energien er så definitivt pønka, og med ei innstilling som om det står om liv kjører de på med en intensitet og taktskifter som er verdig band som Kyuss og Fu Manchu, band Bokassa sier de er avhengige av. Faen, for ei herlig åpning på Divide & Conquer!

Last of my kind
Not dead yet

“Walker Texas Danger” var altså singelen som overbeviste meg om at Bokassa var noe å sjekke ut nærmere. En fiffig video har de dessuten gitt oss med på kjøpet. Beinharde, pønka vers og ditto melodiøse stoneraktige refreng, er en oppskrift Bokassa er fornøyd med. Og det funker som skjit i nysnø. Når de er sinte er de det på Carcass- og Entombed-vis, og når de vil stryke oss med hårene gjør de det som Kyuss, etter å ha skrudd ned tempoet på takta to knepp. “Crocsodile Dundee” (nei, det er ikke en skrivefeil) var den andre singelen som ble sluppet, og en låt jeg nok har hørt så mange ganger at den snart må ha over tusen avspillinger på Spotify. Her snakker vi om en av de straighteste rocklåtene på skiva, med et allsangrefreng, skikkelig bunndrag i kompet, og et riff som er like tøft som det er enkelt. Koringen Bokassa driver med minner mye om det et annet kult norsk hardcoreband driver med, nemlig Exploding Head Syndrome. Stilig er det, åkke som.

Med “Genocidal Tendencies” får vi brutal hardcore, og noe annet skulle ha tatt seg ut når tema er tendensene til folkemord vi ser rundt oss i verden. Basstrommene får kjørt seg skikkelig her, og vi er over i et stonerlandskap som kler bandet utmerket. At de har fått låten mikset og mastret i Fjeld Studio av Morten Fjeld er med på å skape det bruddet i skiva som passer perfekt inn når vi er midtveis i skiva. Koringen til Svartlamon Hardkor (hehe, det er navnet sitt), og gjør sitt til at låten blir akkurat så hardcore som den skal være. Vinylen vendes, og det som tidlig ble en favorittlåt åpenbarer seg. “Five Finger Fuckhead” (hvor henter de låttitlene fra?) er stonerpunk nøyaktig som jeg liker den. At det nærmest kryr av band her til lands som behersker sjangeren ut til fingerspissene er direkte herlig. Rumbin’ Retards i Tromsø, NAG i Stavanger og nevnte Exploding Head Syndrome i Oslo er bare tre eksempler. “Bysbarna” i Brutal Kuk må óg nevnes, om ikke annet for at jeg skal få skrive bandnavnet her i omtalen.

Det som er skikkelig kult er at Bokassa bare skrur til med “Here Goes Nothing”, og pøser på med mer av snadderet sitt. Heftig riffing, tight komp, og en Kaarstad som virkelig lar stemmebåndene få kjørt seg. Sjefen er pinadø en så rå vokalist at det er helt sjukt, samtidig som han spiller de feteste riff og de grummeste melodilinjer. Jeg leste nylig et intervju med Helt Greg Cartwright i Reigning Sound som mente at det var en heldagsjobb å spille gitar samtidig som han skulle huske tekstene, men for meg virker det som om Jørn kunne ha gjort dette, samt steppet, blåst såpebobler og sunget tostemt, med gitaren bak på ryggen. Fyren er et råskinn, og her har vi virkelig fått en trøndsk hardcorehelt av dimensjoner. Låten er fikset i Øra Studio av Per Kristian Elgesæter Sundet, og var så langt jeg kan se den første låtene karene spilte inn.

“Retaliation” er punk fra a til å, i et uhyggelig kjapt tempo, og med to lag gitarer som fyrer av på alle sylindre. 1:12 med intens moro, baller av stål og “rett i trynet”-holdning. Kult som faen, og en låt som virkelig gjør seg med volumknappen vrengt til 10. Utrolig nok så roer Bokassa ned når jeg får et slags behov for å bli roet ned. “Immortal Space Pirate (The Stoner Anthem)” er akkurat det den lover; en hyllest til stonerrocken. Den andre klare favorittlåten min fra skiva varer i hele 7:25, og er det endelige beviset på at disse tre karene er noen djevelsk dyktige instrumentalister. Bassiseringen er så drøyt tung, riffene så varierte og fete at det er en lyst, og trommis Dowkes får spilt ut hele sitt register. Å henge med i svingene her er pinadø en heldagsjobb. At bandet er store fan av NOFX, Bad Religion, Kyuss og Queens Of The Stone Age kommer tydelig fram her. Hvor Jan Eggum kommer inn i bildet er fortsatt et uavklart spørsmål, men det får vi kanskje svar på en gang..?

Vurdering: Trønderrock er ikke det det en gang var. I dag er det dritstilige plateselskaper som Crispin Glover Records, Brygga Records og All Good Clean Records som styrer showet i byen i Midt-Norge, og de har fint lite av DDE og Terje Tysland på menyen. Akkurat det kjenner jeg at jeg fint skal klare å takle. Bokassa er en powertrio som er så fulle av energi og tempo at det føles som ei treningsøkt å lytte gjennom Divide & Conquer. Men, finere treningsøkt skal du lete lenge etter å finne, om du ikke er av sorten som liker blodsmak i kjeften. Dette er nok et band vi kommer til å få høre mye fra i tiden som kommer. Og, takk og pris for det. De har levert årets sterkeste stonerpunkskive så langt, uten et snev av tvil.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert