BORGAR

Borgar Storebråten – Road to Revelation (Apollon Records)

Jeg har fått direkte beskjed gjennom diverse mailer. Beskjed om at det snakkes der ute blant musikkens disipler. Det snakkes om en ny mann i gata. En fyr med gitar og penn, mørke klær og en stemme som vekker de store følelsene. Eller har jeg forstyrret beskjeden jeg fikk. Forvrengt den en smule. Har jeg formet meldingen i eget hode, og lagt til dette med stemmen, de store følelsene og de mørke klærne?

Borgar Storebråten har vært en snakkis i lang tid, sies det. Det sies at folk har nevnt hans navn i lange tider, sågar lenge før han hadde vært innom et studio for å spille inn låtene han nå har spilt inn. Det har kanskje vært snakket om mannen lenge før han kom til verden. Og nå har alt dette snakket ført til en virkelighet. Kanskje en musikalsk åpenbaring på et område vi allerede kjenner godt, vi som ofte er i dette området. Det kan fint gå an der snakkisen florerer. Der snakkisen lever, kan alt skje.

Men sånn er det ikke her i villmarka. Her finnes ikke begreper som “snakkiser”og “ryktestrøm”. Elgen sier ikke sttort, ulven synger sin blues, og reven rasker over isen. Så hvis jeg kommer hjem etter en runde i skogen, og jeg begynner å fable om snakkiser og rykter – om ting som har kommet meg for øre, vil min troverdighet hos min bedre halvdel fort synke til et minimum. Så, nei. Her i traktene må man få direkte besked om noe hvis horisonten på hva som skjer der ute i kosmopolitiske strøk skal utvides. Og det får jeg heldigvis. På grunn av The Wilhelmsens og det etterhvert temmelig store kontaktnettverket som har bygget seg opp rundt oss gjennom de 2 årene vi har hold på, får jeg med meg det meste – uten å være i strømmen av rykter – der ute blant hovedfolket.
Men likevel, kanskje. Av og til skulle jeg ønske jeg var i posisjon til å fange opp disse såkalte snakkisene de har rundtom i de store byene. Jeg skulle gjerne vært en del av musikkollektiver som fantastiske Die With Your Boots On, og what not. I alle fall når det kommer til snakkiser om sånne som Borgar. For det et er jo trivelig å være en del av flokken som stadig møtes over en kopp kaffe et eller annet avgjørende sted – i vrimmelen av slike.
Men sånn er det altså ikke, og sånn har det ikke vært siden dager for snart 20 år siden i gode gamle Tromsø. Det var der jeg sist var en del av noe som kan minne om kollektiviteter.  

Siden jeg er en tenkende mann, og kanskje bruker i overkant mye tid på tanker og ikke minst, følelsene de vekker, har jeg uansett funnet ut at jeg heller vil være en del av denne rykteløse villmarka. Den uendelige skogen som bare hvisker om de aller største tingene. De vi mennesker har glemt. Jeg vil være han som kommer forventningsfull ut på trappa under hatten en morgen, med en hund i lanken. Han som ikke vet stort mer enn hva han visste da da han gikk ut, når han kommer småsvett tilbake hjem igjen. Han som føler mer når han kommer hjem, og ikke nødvendigvis, vet mer, i den forstanden vi vanligvis oppfatter dette med visdom og vitenskap. Det er han jeg vil være, og det er jo for faen han jeg er. Han jeg har blitt etterhvert.

Men hei! Du lurer sikkert på hvor jeg vil med alt dette preiket om snakkiser og villmark, drivende rykter og vitale musikkmiljøer. Eller kanskje du driter i å lure, og bare leser dette i håp om at jeg en dag skal komme til poenget. Vel kjære leser, poenget er… Jeg har egentlig alltid visst at Borgar skulle dukke opp en dag. Folk som unge Storebråten MÅ dukke opp om samfunnet skal øyne håp, merke fremgang. Om vi som mennesker skal ha noe å henge våre følelser på, eller i alle fall et sted der vi kan kjenne litt ekstra godt på dem, trenger vi jo dette. Altså dette stedet.
Og det stedet er i kunsten. I den lystbetonte delen av det vi populært eller ikke, kaller kultur. Og for meg, og heldigvis mange med meg, er dette stedet ofte kalt musikken. Eller bare “musikk”.

Jeg vet ikke engang hvem som har tatt dette bildet

Det er ikke stort jeg vet om Borgar Storebråten, bortsett fra at han har et flott navn, og at han er en stor snakkis. Jeg leser også av pressemeldingen jeg har fått (tidligere omtalt som “mailen”), at han har et fantastisk bra band i ryggen. Det hadde jeg forsåvidt ikke trengt å lese. Det skjønte jeg helt på egen hånd så snart de begynte å spille. Men jeg vet ikke hvem dette bandet består av. Hvem er disse musikantene? Jeg er helt blank, med et par mistanker, bare… Og når jeg tidligere skrev “unge Storebråten”, så skrev jeg det ut fra det flotte bildet over her, og i tanker om at han er en debutant. For jeg har ingen anelse om hvor gammel han er, og om sant skal sies, så spiller det ingen som helst slags rolle. For han er en komplett artist, slik jeg ser det. Han er en låtskriver av rang – en født sådan, og en mann som vet å føre sin penn slik at han med sin fabelaktige stemme kan fremføre lyrikken han så definitivt har i sitt eie. Det mørkeblå, sorte, som snart kan åpne seg i et blendende lys. Mannen som, selvmotsigende nok, til forveksling kan se ut som en moderne representant fra Amishfolket, og som kan høres ut som en langt mer innholdsrik og variert James Taylor, tok meg momentant da han åpnet kjeften. Sangene han skriver, og måten han fremfører disse på, får meg til å tenke at han har skummet bort alle de elementene jeg ikke setter så alt stor pris på hos noen artister, men som jeg likevel aksepterer grunnet min gode oppdragelse. Disse elementene eksisterer ikke her. Borgars musikk er rensket for disse, og er i så måte skreddersydd for min sjel. I alle fall når det kommer til musikalske områder av det slaget mange velger å kalle americana.

Og vent nå litt her et lite øyeblikk, unge Wilhelmsen. Når du hevder å ikke vite noe om vår mann Borgar, så er vel det en sannhet med visse modifikasjoner.
OK. Jeg vet at han er fra Gol i Hallingdal, og at han vokste opp med en far som i perioder var kirketjener. Og jeg vet noe om en mor som var begravelsesagent. Noe av denne familiære arven som heller litt over i dødens og mørkets avdeling, gjenspeiler seg helt åpenbart i musikken, men slik jeg ser det, er det like mye håp som det er død og fordervelse – uten at jeg skal komme nærmere inn på det – på dette stadiet… Jeg vet også at han dro til Nashville med sin fars gitar på ryggen, og at han kom hjem igjen. Takk og pris. For oss.

Det jeg derimot vet best, etter at jeg har spilt denne debutplata 10-12 ganger, er at Road to Revelation avslører en artist det er stor grunn til å stoppe tiden for. Lage et nytt hakk i revolverskjeftet. For når jeg hører låter som “Dusty Roads” og “In the Town”, blir jeg så oppviglet og glad/alvorlig, at jeg nærmer meg et bristepunkt. Det jeg stadig er på utkikk etter som musikkelsker. Det er så jævla bra det denne mannen holder på med, at det blir meningsløs å forklare det for noen. Det eneste fornuftige jeg kan komme med her, er det jeg allerede har prøvd å formidle i teksten over. Og om du er en som setter pris på musikk i singer/songwriter-landskapet, ja så er du “in for a ride” nå – for å bruke språket vårt litt slurvete og regelløst. Det er helt klart sånt som dette som gjør meg avhengig av musikk.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert