Brut Boogaloo – Afterglow (Mother Likes It Records)

Jeg kan med hånden både på hjertet og andre steder si dere at det er få om noen utgivelser jeg gleder meg mer til enn den som gjelder 25 august i år, altså på sensommeren når verden fortsatt ler og tillater sene kvelder i bare t-skjorta foran en grill full av blodige biffer, ventepølser, fete burgere, og en kjølebag med favoritt-ølet i, plassert stategisk i umiddelbar nærhet. For da kommer den lenge etterlengtede tredjeskiva til selveste Brut Boogaloo, som i 16-17 år har vært en av mine soleklare rock’n’roll-favoritter. Jeg er bare 100% bombesikker på at Back On the Horse, som albumet skal hete, kommer til å tilfredstille alle mine krav til kvalitetsrock’n’roll av aller ypperste merke.

Men det er veeeeldig leeeenge til tampen av august. Akk så lenge. Men heldigvis ryktes det at det vil komme noen singelslipp fra gutta frem til da, og først ut er låta “Afterglow” som ble sluppet 24 februar. Nå har den også funnet veien hit til oss i The Wilhelmsens.
Vi kan ikke omtale alle singlene vi mottar og liker, rett og slett på grunn av kvantum (det kommer jo så mye bra) og kapasitet, men gjennom denne drøye sisteuka, har jeg likevel tatt til fornuft og funnet det helt nødvendig å nevne at det er kommet en ny rockelåt av dyriske dimensjoner på den store svære rock’n’roll-himmelen. For “Afterglow” er en rockelåt akkurat sånn jeg foretrekker rockelåter. Det er full fart, med deilig groove og heftige gitarer fra øverste seksstrengs-divisjon, det er bredbent og oppkjeftig, tøft og ufattelig melodiøst på en helt enestående måte. Bandet spiller en unik rock’n’roll som utvilsomt er inspirert av det beste fra ’70-tallet, men som også har en egen snert gjengen selv har funnet oppskrifta på.

Og gjengen det er: Henning Solvang på vokal og gitar, Per Olofsson på gitar, Peter Boström på bass, og sist men ikke minst Børge Sageng Henriksen på trommer. Snakk om kanongjeng.

Brut Boogaloo har perfeksjonert sin stil til det helt vidunderlige, og når jeg hører “Afterglow” for Gud vet hvilken gang, oppdager jeg stadig små elementer av overbevisende håndverk, og rock’n’roll-kunstnerisk be bop a loola – hei hallelujah. Og det svinger som bare faen, akkurat, og kanskje til og med litt bedre, enn det har gjort tidligere, og DET sier MYE. For alt de har gjort frem til nå, er rett og slett strøkent – as in “get the fuck out of here”.

Jeg var så heldig å få tak i EP-en Do the Boogaloo, som jeg har omtalt som klassiker andre steder, i 2001, og den EP-en er utvilsomt den jeg har spilt mest av alle mine EP-er opp gjennom tidene (og jeg har en del sånne). Den inneholde seks helt avsindig strøkne låter, og er alltid en utgivelse jeg kan stole på om jeg trenger en tur opp av grøfta. Men det var da, og nå er det nå.

Jeg har fra sikre kilder som har hørt det kommende albumet, at vi atter engang snakker om et aldri så lite mesterverk, og når jeg lytter til singelen vi omtaler her i dag, er jeg ikke i tvil om at dette stemmer. At Brut Boogaloo, kan jeg videre proklamere, er selvets Nicke Anderssons favorittband, sier også sitt. Han gikk vel til og med så langt at han omtalte dem som verdens beste band i et intervju med en av landets beste musikkjournalister. Hm… Å du slette tid (som folk så før i tiden). Jeg er villig til å være enig med Nicke, om jeg får holde The Who utenfor et øyeblikk.

Så, jeg har bare ÉN ting å si sånn helt avslutningsvis. Jeg bestiller sol til 25 august, men skulle det regne likevel, skal jeg finne frem den bredeste cowboyhatten, drite i tårene fra himmelen, og fylle den regntunge skogen med rock’n’roll for vidrekomne. Det kan dere ta gift på. Men nå, “AFTERGLOW”. For en låt! Brut Boogaloo er det perfekte bandet i alle ledd. Play it LOUD!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert