Buktafestivalen 2016 – dag 1

 

Bukta - forsidebilde

Så er nok en langhelg i Tromsø unnagjort, fullproppa av knakende flotte musikkopplevelser, preiking med fine folk, samvær med de beste av de beste, og i det hele tatt tre dager som ikke kan bli stort bedre. Når så været viste seg fra ei uanstendig bra side så kunne det ikke bli bedre. Det har med andre ord vært Buktafestival i Tromsø, den trettende i rekka.

De 500 frivillige fikk ei forholdsvis stri tørn i år, med betalingstrøbbel i fokus torsdag, og et overfylt område lørdag, men i Telegrafbukta var det særdeles få sure og tverre folk å se (eller høre, for den del). Festivalledelsen og arrangører loset oss nok en gang gjennom floker og antydninger til kork og problemer på et vis som vi bare kan applaudere, og viktigst av alt; det var musikk for alle og enhver. Om du er interessert i rock, vel og merke.

Bukta - sengJeg og kona mi hadde som vanlig null problemer i løpet av dagene festivalen varte, innlosjert hos de fineste folk som tråkker på jorda. Senga vår var pyntet med Liverpool-effekter, maten hadde fått sine Michelin-stjerner om de folka hadde vist seg på Bjerkaker, og selskapet var som vanlig av beste merke. Godt humør på alle rundt deg gjør noe med utgangspunktet for en festival, og når gradestokken viser 27,6 varme i Tromsø, da vet du at alt er lagt til rette for at det skal bli fine dager.

Robert Dyrnes og hans menn & kvinner hadde lagt det musikalske til rette. Til gagns denne gang. Vi hos The Wilhelmsens hadde faktisk omtalt hele sju av bandene tidligere i år, i tillegg til at kjempefavoritter som Iggy Pop, Cosmic Psychos, Kvelertak, Graveyard og Raga Rocker spilte. Legg til Jacco Gardner, Ondt Blod, Valentourettes og DumDum Boys som band jeg virkelig hadde sett fram til å se, og alle skjønner at programmet var bortimot spesialdesignet for undertegnede. 

Nå må jeg bare innrømme at jeg ikke fikk sett Robaat, så jeg har dessverre ikke noe terningkast å by på når det kommer til dem, og det var andre artister og band som ble valgt bort, noe jeg vil komme tilbake til, men for de som vil få med seg en snodig debatt som tar for seg et sammensurium av anmeldelser, anmelderkritikk, slag under beltestedet, nett-aper, såre følelser, familiære agendaer, kvinnehat og fandens oldemor, så anbefaler jeg folk å søke på de omtalene iTromsø og Nordlys skrev om nevnte konsert, og ta for all del en ekstra titt i kommentarfeltene. Snok gjerne litt på Facebook óg, og du skjønner at det nærmer seg en årlig tradisjon å skape hete debatter av konsertomtaler i Ishavsbyen. 

The Wilhelmsens er fryktelig lite interessert i å skrive om musikk som ikke faller i smak, og jeg innrømmer glatt at det var et par-tre konserter jeg var innom i kort tid før jeg skjønte at det ikke var stedet for meg. Disse trenger jeg heldigvis ikke ytre meg om, for det er sannsynligvis jævlig lite interessant for andre å høre om musikk jeg ikke liker. Det som ikke fenger meg kan fange fryktelig mange andre. Heldigvis. Og så var det flere konserter jeg ikke orket å bevege meg til, ene og alene fordi jeg visste at det ikke var noe for meg. Sondre Justad, for eksempel. Men, dattera mi synes jeg er en helt latterlig skikkelse som ikke fikk med meg den konserten, og det var folk i vertskapet vårt som storkoste seg gjennom hans konsert. Det jeg derimot vet er at han ikke lager låter for meg, at veldig få av våre lesere ville ha vært hypp på å lese om Lofotens store sønn, og at mine skriverier ville ha blitt tvangspreget. Altså, det ble en vinn-vinn-situasjon at jeg prioriterte halvannen time med øldrikking, skravling og lytting til musikk jeg faktisk liker, da han stod på scena.

 

Torsdag, 21.juli:

Bukta - burgerFørste dag av festivalen var den dagen jeg gledet meg mest til. Utvilsomt. Vi snakker om en dag som ikke kunne gå galt med tanke på de musikalske innslagene, og det gjorde den da heller ikke. Jeg fikk riktignok ikke i meg så mye øl som jeg vanligvis gjør, fordi det normale minuttet med venting i øl-kø var erstattet med 30-45 minutter. Akkurat det overlevde jeg greit, men det at nettet til Telenor brøt sammen ga Buktafestivalen ei utfordring de nok hadde klart seg fryktelig godt uten. Uansett, Kristin’s Burger med alt mulig ekstrautstyr var godt plassert i systemet, og alt det fysiske lå til rette for at vi skulle klare å holde ei fin form hele natta.

Etter et kvarters venting for å ordne med presseakkrediteringen stod vi kokfornøyde i Telegrafbukta med hver vår øl i lanken, Tom og jeg. Musikken var allerede i gang, men vi møtte på et par-tre kollegaer av meg fra Senja som vi måtte slå av en prat med, så den første halve timen fikk ikke sigøynerpunkerne fra New York min fulle oppmerksomhet. At det strømmet på med flere kjentfolk gjorde ikke situasjonen bedre med tanke på det musikalske, men noe fikk jeg da med meg av starten, og jeg skjønte etterhvert at jeg bare måtte komme meg fram mot scena. Det er riktignok trivelig å skravle med kjentfolk, men festen som foregikk på hovedscena går man så definitivt glipp av når man står 100 meter unna begivenhetene.

 

Gogol Bordello – Telegrafbukta (US)

Bukta - Gogol BordelloDa jeg etterhvert fikk kraumet meg framover mot Eugene Hütz & co, skjønte jeg kjapt at det var fullt party. Et titalls menn og kvinner var i full dansing, og forsøkte matche bandets dansetrinn, noe som er en hel jobb. Jeg vurderte aldri å slenge meg med, men at den ene foten bevegde seg i takt med musikken innrømmer jeg glatt. Vi snakker om et band som ved hjelp av humor og smått absurde antrekk gjør sitt beste for å sørge for godstemning blant folk. Og akkurat det lyktes de godt med, for de som valgte å trekke mot scena og la seg rive med. 

Jeg kom fram til at de var tolv personer på scena, utstyrt med ymse instrumenter som fele, trekkspill, keyboard, bass, gitarer og trommer. To av damene gikk med hver si basstromme som de tilsynelatende slo på, men som jeg ikke klarte å høre noe lyd fra. Det gjorde forsåvidt ingenting, for lyder var ikke mangelvare. Og, de var skikkelig gode til å hoppe og danse, og var så definitivt med på å skape liv. I løpet av min konsentrerte time fikk jeg blant annet med meg “Never Young” og “Wonderlust King”, og de ble levert med pondus og heftig trøkk. Jeg kan så definitivt bekrefte at Hütz kan sine saker, og at musikerne er så håndplukket som de skal være.

Gogol Bordello gjorde jobben sin, og vi var ihvertfall ikke i sutremodus etter settet de kjørte. Tvert imot. Bandet fikk festen i gang, og det skulle bare gå en vei etter dette. Solid levert.

4

 

Så var det klart for Bendik i Paradisbukta, en konsert jeg valgte å ikke få med meg, mens Hubro spilte på Little Henrik. Jeg elsker den lille scena i Bukta, ei scene jeg ofte får de fineste musikkopplevelsene. Det er ei stemning der som ikke er fryktelig langt unna den du får på en liten klubb, og jeg kan tenke meg at de klarer å presse inn 250-300 mennesker der. Derfor er det ofte lurt å være tidlig ute, noe jeg har lært etter tretten år med Buktafestival. Jeg hadde bestemt meg for å sjekke ut dette Bodø-bandet som vant Rock Mot Rus på Andøya, men fant fort ut at det var like greit å trekke seg tilbake for å sørge for å ha ei øl i neven til Kvelertak skulle på i Telegrafbukta. Som sagt så var det lange køer, og det var såvidt jeg rakk å fullføre oppdraget. På tur ned mot scena traff jeg på en kar som akkurat har flyttet ut til Gryllefjord, fra Bergen, og som har den brillefine bloggen Evig Lyttar. Han er blodfan av Stavanger-bandet, og skulle til og med gjøre et intervju med karene. Det intervjuet blir garantert bra, og folk som liker metall og den hardeste rocken bør sjekke ut bloggen hans.

 

Kvelertak – Telegrafbukta (NO)

Bukta - KvelertakJeg så Kvelertak sist de var i Bukta for et par år siden, og da som nå vekket de virkelig folk til liv. De kjørte på fra start med sine seige riff, Erlend Hjelviks growling og komp tightere enn rasstuten til den verste homofob. De er så proffe og kule på scena at selv hardrock-hatere endte opp med nikking og noen “faen, dette var kult”, før de bevegde seg fram mot scenekanten. Det er mye som tyder på at de ikke kan spille dårlige sett, og at blodfansen alltid får det de kommer for å få. Selv var jeg fornøyd med “Mjød”, “Kvelertak” og “Ulvetid”, men synes at mange av de nye låtene ble litt vel like. Når det er sagt, så synes jeg personlig at Nattesferd er den beste akiva de har gitt ut så langt, og ble smått forundret over at det føltes sånn.

Muligens kom det av at jeg var som en treåring på julaften pga det som skulle komme, at tankene var i Australia og i Paradisbukta, for jeg vet at jeg burde ha fått mer ut av Kvelertak sin opptreden. Uansett, etter en liten time bevegde jeg meg mot Paradisbukta, og hørte den siste halvtimen av konserten fra avstand. Sammen med gitarist John Onya i Cosmic Psychos hørte jeg siste del av konserten over noen sigger, mens sjefen sjøl, Ross Knight, humret godlunt mens han kjørte en meget kjapp og presis lydsjekk på bassen og mikrofonen. Kvelertak fikk være Kvelertak, for nå var det tid for Cosmic Psychos, og dette hadde jeg gledet meg til i månedsvis. Gjengen gikk av scena, Kvelertak slapp fra seg sine siste riff, og jeg var klar for skikkelig aussiepunk.

4

 

Cosmic Psychos – Paradisbukta (AUS)

Bukta - Cosmic PsychosSå. Endelig. Ventetiden over. Cosmic Psychos står på ei scene i Tromsø. Takk, Buktafestivalen. Jeg var nervøs, selv om jeg visste at dette kom til å bli så innihelvete kult at jeg ville få fnatt, for det er alltid et aldri så lite “hva om de har en dårlig dag?” lurende bakerst i skallen. Jeg hadde ikke trengt å være nervøs på guttas vegne, for det ble straks klart at de var kommet til Tromsø for å ha det gøy og underholde.

De åpnet ballet brutalt, og hadde øyeblikkelig med seg samtlige som stod helt fremst der jeg stod. Jeg vurderte ikke å snu meg for å få med meg den generelle stemningen, men da de som låt nummer to kjørte på med allsang-killeren “Nice Day To Go To The Pub” fra Glorius Barsteds hørte jeg at stemningen var heftig over hele området. Alle var skjønt enige om at det var en fin dag for å få seg en burger, chips, øl og rødbeter, og brølte ut akkurat det av full hals. Faen, dette var rock’n’roll. Så peiset de på med “Fuckwit City”, “Bitter, Not Better”, og vi fikk óg servert “David Lee Roth”. Herlighet for en energi, dæven døtte for et tempo, og steike for noen typer.

Enkelte er bare skapt for å stå på ei scene og øse av seg selv. Cosmic Psychos er så definitivt slike typer. Om noen ikke likte det de hørte så liker de ikke rock. Eller, de liker ikke rock som er morsom, uhøytidelig, brutalt kul, full av fart og faenskap, og ikke minst, utført med ballene hengende utenpå buksene og det berømmelige “glimtet i øyet”. Buktafestivalen 2016 var berget, samme faen hva som skulle skje videre. Så bra var de.

6

 

Bukta - OhmworkJeg må innrømme at jeg stakk av et kvarter før settet var over, noe som i utgangspunktet er uhørt med såpass fin-fint besøk. Men, jeg var svært så nysgjerrig på hva våre egne karer i Ohmwork kunne stelle i stand på Little Henrik, så jeg sprintet opp de 200 meterne, styrte mot scenekanten, og kom akkurat tidsnok til å høre Anders Rasmussen, Helge Nyrud og Børge Bendiksen paradere gjennom sylfete “Mother City”. De var så tighte og tøffe som de skulle være, og hadde det ikke vært for denne ulykksalige kollisjonen med Cosmic Psychos så skulle jeg fått med meg hele greia, for det var sterke saker det lille jeg fikk med meg. Nå spiller de på Bastard i Tromsø 19.august, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å få med meg det. Det er det flere som bør vurdere å gjøre.

 

Iggy Pop – Telegrafbukta (US)

Hovedattraksjonen under Buktafestivalen 2016 var så utvilsomt Iggy Pop, og nå var tiden kommet for å se Far på den store scena. Jeg fant den eldste sønnen min så langt fram som det er mulig å komme, naturlig nok siden Iggy er hans største helt. Og nå ante jeg at publikum var overtente. Alle som digger Iggy hadde trukket fram, og det begynte å bli rimelig tett med folk. 5000 mennesker som oste av forventning, og de som gikk hjem misfornøyde denne kvelden må enten a) ha vært alt for dritings til å skjønne at de var i Tromsø denne kvelden, b) ha blitt skrotet av dama i sitt liv, eller c) digge Sven Ingvars eller Plumbo. For Iggy og hans usaklig potente band leverte langt bedre enn jeg kunne ha håpet på. Og håpet mitt var at han skulle spille fletta av oss.

Bukta - Iggy“No Fun”, en av mine absolutte Stooges-favoritter, Iggy som kommer hoppende og vrælende ut på scena, lyden skrudd opp til 11, og et publikum som tok helt av. Ihvertfall der jeg stod, og ihvertfall jeg. Jeg var i rock’n’roll-himmelen, og der skulle jeg bli, for han kjørte på videre med en overpotent versjon av “I Wanna Be Your Dog” fra debuten til The Stooges. Med knullebevegelser, ei dødsalvorlig mine, og ville fakter, tok Iggy oss med på en ferd jeg ikke hadde forventet. At han skulle åpne med to av de sterkeste låtene fra debuten til legendariske The Stooges var ikke det jeg hadde sett for meg. Jeg var derimot brennsikker på at det ville bli mange låter fra hans siste album, Post Pop Depression, samt assorterte låter fra hans temmelig variable solokarriere, men den gang ei.

Så svidde han av monsterhiten “The Passenger”, og det tok virkelig fyr i Bukta. Folk brølte med, og jeg kunne ha ruslet hjem der og da, i trygg forvisning om at jeg akkurat nå hadde sikret at jeg vil dø som en lykkelig mann. Så kom perlene på ei snor. “Sister Midnight”, “Nightclubbing”, “Lust For Life”, “Sixteen” og det jeg ville høre. Alt spilt så solid, med en gira og heftig Iggy i front, at det meste jeg har hørt blir temmelig blekt i forhold. At dette var en av hans siste konserter er bare sprøtt. Jeg ser for meg at mannen kan holde på i minst ti år til, for med energien til en femtiåring og gløden til en tyveåring er det bare tøv at mannen skal sette seg ned for å slappe av. 

Kong Iggy er den tøffeste rockeren på planeten. Ferdig snakka.

6

 

Så ruslet vi hjem, og da kom kveldens første nedtur. Og den var ikke liten. Denne kvelden ble jeg gammel, i en alder av 47 år. Vondt i ryggen, og kun klar for litt mat og ei seng. Jeg skulle egentlig til HT for å få med meg Red Headed Sluts, et band som jeg visste ville sørge for ei heftig stemning, og siden trommis Isak Harbitz hadde satt meg på gjestelista så skulle jeg i all anstendighet ha stilt opp der. Og kost meg gløgg ihjel. Men, den gamle skrotten ville ikke, og kl.0100 lå jeg utstrakt i senga og purket som en pleiepasient. En ikke altfor rocka avslutning på Buktas første dag, men sånn ble det pinadø. At samtlige jeg pratet med dagen etterpå skrøt uhemmet av bandet gjorde ikke saken bedre.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert