Buktafestivalen 2017

Ett nytt år har gått, det førtiåttende for undertegnedes del, det fjortende for Buktafestivalen. The Wilhelmsens er klar for tre nye, herlige dager i Telegrafbukta, med deilig mat fra havet, lokalt og strøkent øl fra Mack, variert og knallsterk musikk på festivalens tre scener (fire, om man regner med HT), og verdens beste folk på alle bauger og kanter. Som vanlig innkvarteres jeg og kona mi hos de fineste folkene på kula vår, og nytt av året er at eldstekaren min, Simen, skal bidra med skriverier daglig. På det viset vil vi rekke over flere konserter, og sannsynligvis kunne skrive noen ord om det meste som skjer under Bukta 2017.

Som vanlig er det nesten utsolgt, med kun noen ganske så få festivalpass igjen. Fredag og lørdag blir det vanskelig å komme seg inn, om du ikke allerede har skaffet deg billett, og det skulle da bare mangle med den line-upen Bukta kan skilte med i år. Noen artister og band MÅ du bare få med deg, mens du her kan få noen tips om hva The Wilhelmsens mener er helt essensielt å være til stede under. 

Torsdag:
Festivalen begynner for min del på Backbeat kl.1400. Her blir det plateslipp, signering og minikonsert med Sørreisas store sønner, Jabba. De slapp et album i dag, “Vice”, som ble omtalt på bloggen vår om du ønsker å se hva vi mente om det. Det som er sikkert er at det blir beinhard og dødstøff hardcore hos Robert og Kari i en god halvtime. Siden jeg kjører fra Senja tidlig på morgenen, så er det viktig å sørge for innlosjering og en matbit før vi suser videre for å få med oss verdens beste Stein Torleif Bjella. Jeg kan ikke få nok av denne heidermannen, og gleder meg spesielt til å se hvordan det nye og langt mer rocka materialet fungerer. Med et dødsstødig band i ryggen VET jeg at dette vil bli et høydepunkt.

Fra hovedscena rusler jeg videre til Paradisbukta for å få med meg amerikansk stonerrock med King Buffalo, mens Simen får ta seg av byens egne helter i LÜT. Bredbeinte saker, med andre ord, før hardcore- og punkbandet Converge (USA) tar over hovedscena. Det blir garantert høyt og tøft. Kl.2030 står vi derimot overfor festivalens heftigste og vanskeligste valg. Både jeg og junior holder Ron Gallos album “Heavy Meta” for å være et av årets beste album, og selv om Elder for mange er årets beste booking, så er det ikke usannsynlig at de blir å spille i Paradisbukta uten The Wilhelmsens til stede. Uten at det bryr dem noe. Det er nesten så jeg håper at Gallo svir av kruttet i full fart, sånn at jeg kan “sprinte” de hundre meterne fra Little Henrik til Paradisbukta.

Da er jeg nok såpass skutt at det er på tide å spasere til sentrum sammen med følget mitt, for å være på plass på HT i god tid før The Wilhelmsens-favorittene The Fat Rats går på scena. Per Ivar Jensen & co er virkelig en gjeng jeg ser fram til å se, spesielt siden jeg har misset dem ved to anledninger før, på Finnsnes og i Narvik. Det blir ikke å skje denne gang, og jeg er brennsikker på at de kommer til å sørge for et mer enn verdig punktum på festivalens første dag.

Fredag:
Igjen starter dagen på Backbeat, og igjen er det platesignering og minikonsert som gjelder. Stian Grønbech, hjernen bak Elias Jung, skal spille et solosett, og det gleder jeg meg veldig til. Sjekk ut hans album av året, “Waiting For the Flood”, nok et album vi har anmeldt her på bloggen. Ane Brun starter herligheten i Telegrafbukta kl.1700, etterfulgt av nok et lite dilemma. Jeg og junior må bryte rævkrok om hvem som skal se Sunshine Reverberation og hvem som skal se Hedvig Mollestad Trio, men ender nok opp med å bli enige. Sunshine skal spille i Gryllefjord helga etter, og siden jeg har sett dem en rekke ganger i år så kan det tenkes at jeg ender opp med å sjekke ut Hedvig. Så, kl.1845, er det nok et gedigent høydepunkt på gang. Ebbot har samlet Union Carbide Production, svenskene jeg har nærmest en master i. Jeg vet ikke hvor mange hundre timer jeg har lyttet til dem, men det er ikke få, og nå skal jeg usannsynlig nok få dem med meg live. Jeg har sett Ebbot, samt hans band Soundtrack Of Our Lives, men dette blir bombesikkert noe for minnebøkene, og jeg gleder meg som en snørrvalp på lillejulaften. Det pirrer pinadø både her og der selv når jeg skriver om bandet.

Som om ikke det er nok med eufori så skal pinadø Andrej Nebb og De Press spille hele mesterverket sitt, “Block To Block”, rett etterpå. Hvis ikke høydepunktene står i kø så vet ikke jeg. “Block To Block” er forøvrig mitt utvalgte klassiske album i siste nummer av Virkelig, noe som er nok en god grunn til å kjøpe dette brillefine gatemagasinet. Fredagen er forøvrig allerede en legendarisk dag i Buktafestivalens historie, for det er på langt nær slutt med De Press. Neida, igjen er det to vanvittig sterke konserter som spilles parallelt. I Paradisbukta spiller Simen sine store helter (og mine, forsåvidt), The Mystery Lights. Nå så jeg dem i Oslo i fjor høst, og skal se dem under Øyafestivalen senere i sommer, så for min del er det ikke et snev av tvil om at jeg skal til Little Henrik å se Oslo-duoen Quarter Wolf. The Wilhelmsens elsker Marius Kromvoll og australeren Paul Daniel, og det er en viss mulighet for at vi har en finger med i spillet med tanke på at de er booket i år. Jeg har vel nevnt at de burde bookes vel ofte, og har i tillegg omtalt albumet og begge EP’ene i euforiske ordelag. Dæven døtte som jeg ser fram til denne seansen, for dette blir virkelig en rock’n’roll-seanse.

Denne strålende fredagen avsluttes i Telegrafbukta med en av rockens grand old men, ingen ringere enn Alice Cooper. Joda, jeg vet at bandet heter Alice Cooper, men dere skjønner tegninga. Siden slutten av 60-tallet har denne helten levert varene, og med en rekke knallskiver fra 70-tallet er det ikke fritt for at han har en heftig katalog å plukke fra. Spiller han favorittlåten min, “Be My Lover”, er det rett og slett fare for at jeg får fnatt. Regner med at det blir stor allsangfaktor, og at publikum har pugget tekstene til “School’s Out” og “Poison”. Steike for en dag 21.juli kommer til å bli, og som om ikke det er nok så går vi inn i lørdagen med Ebbot Lundberg & The Indigo Children på HT når midnatt passeres. Hah!

Lørdag:
Lørdagen starter nok allerede kl.1230 i Bukta, med The Late Great. Det er meldt knallvær, og da er det lite som slår Tor Thomassen & co. Muligens må vi styrte avgårde til sentrum og Backbeat for å sjekke ut The Bonnevilles i intime omgivelser. Det er ihvertfall noe som står høyt på ønskelista, så får vi se om det klaffer, for det er alltid sosiale arrangementer hos våre venner denne ettermiddagen. Grilling, pilsing og høy sigarføring, med påfølgende omrokkeringer med tanke på avmarsj hører til normalen. Men siden The Bonnevilles slapp et av de feteste albumene i 2016 burde jeg være programforpliktet til å stille på platesigneringen. Med skiva mi under armen.

Kl.1700 åpner Turbonegro på Hovedscena, og det må nok Simen sørge for å få med seg. Så satser jeg på at jeg er på plass når australske Child starter. Jeg har fått klar beskjed om at det er en kardinaltabbe å ikke få med meg dette, så da er det bare å sørge for at pølsene er fordøyd og dramen på plass i skrotten. Kl.1915 er nok et høydepunkt for undertegnede, våre egne helter i Midnight Choir. Paal Flaata og kompisene skal pinadø gjenforenes i Telegrafbukta! Dæven! Steike! Hvis ikke dette blir kos, tøft og en musikalsk opplevelse for minnebøkene, så skal jeg ta meg en seriøst svær bolle. Terningene viste seks øyne fra alle hold da de kom sammen i fjor sommer, og det er absolutt ingenting som tyder på at de har blitt gamle og treige i løpet av vinteren. Dette blir stort, folkens.

Så må vi bli enige igjen, Simen og jeg, for kl.2015 spiller The Bonnevilles på Little Henrik, mens dritstilige The Modern Times skal underholde i Paradisbukta. Tøffingene fra Tromsdalen kommer til Gryllefjord helga etter, så jeg vil få dosen min i løpet av kort tid, men dette er en gjeng som er fantastisk underholdene og kule på scena. Hver bidige gang. Så, sjekk for all del ut bandet om du ikke har gjort det. Disse etterfølges av Trondheims store sønner, Motorpsycho, som rapporteres å være i knallform. Det blir tøft. Sånn er det bare. Før vi setter kursen mot sentrum blir vi nok å rocke fletta av oss med Frank Carter & The Rattlesnakes, engelskmannen som er farlig kul og spiller med en pondus få kan matche. At Jabba spiller samtidig gjør det bare spennende med tanke på hva jeg får sett. Men, igjen blir vi nok enige, Simen og jeg.

Seigmenn avslutter årets Buktafestival, men om det blir med undertegnede til stede er heller usikker. Men, det er ikke umulig at noen i følget mitt er fan av gjengen, så umulig er det ikke.

Som seg hør og bør har jeg lagd ei spilleliste også i år. Og snakk om kruttsterk liste. Årets festival kan fort vise seg å bli den sterkeste noensinne. Som vanlig. Dæven, folkens, nå er det like før. Vi ses i Telegrafbukta, gode rock’n’roll-venner!

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert