Camaros - Romantique (Black Balloon Records)

Jeg hadde ikke hørt ukas klassiker for 43 dager siden, så egentlig har jeg ingen rett til å kalle Romantique med Camaros for en klassiker. I følge alle kriterier om diverse modningsprosesser og generell slitasje, kommer jeg til kort når det gjelder dette albumet og min farstid med det. Jeg har ikke levd med skiva siden da den dukket opp i 2002, eller omså i bare noen få lange hardtslående år. Jeg har ikke spydd i stålampa mens gitar-riffene røska ned gardinene og flerret dem i små nusselige tekstilfiller, og jeg har ikke hatt kjærlighetssorg med påfølgene bitterhet og brakka full av sørpefull og ellevill skrubb, til denne musikken. Ikke i det hele jævla tatt. Men det driter jeg elegant i. Er det noe jeg gir fullstendig syltetøy i akkurat nå, så er det at jeg aldri har fått med meg dette kunstverket tidlig nok til at jeg fortjener å kalle det for en kolossal norsk klassiker i internasjonal målestokk.

Jeg har hørt mye på skiva mellom slagene her de siste 5-6 ukene, og let me tell you. Dette er ikke musikk å lytte til. Dette er musikk du får rett i trynet. FY FAEN (pardon my french) og røsk meg i fu manchu-barten. Med sedvanlig sterk svartkaffe, i full musikalsk innlevelse, tar dette rotta på fyll og generell rock'n'roll-panikk med gode gamle rockevenner. Jeg mener... Mutters alene med kaffe og snus, sigaretter og levd liv i bagasjen, etter at jeg har bikka femti, trenger jeg ikke mer en disse 42 dagene for å fastslå at Romantique er en vaskeekte klassiker, og dette med god margin. Ja. Det er bare helt hydrogenbombesikkert. Egentlig forstod jeg det momentant, den dagen for akkurat 42 dager siden.

29. september i 2016 ble en merkedag i rockens tegn her i mannehula/gutterommet.

Jeg har temmelig mye rock'n'roll både i platesamlingen, i blodet, og i mitt 50 år gamle legeme. Går det an å si; i sjelen? Og sånn har det vært siden uskyldige sommerdager i 1977 da jeg kjøpte min første kassett. Kassetten het Jailbreak, og bandet Thin Lizzy. Det var selvsagt mye musikk før dette, men jeg regner med at dere forstår hva jeg mener når jeg nevner dette. Lizzy åpna rock'n'roll-døra på vidt gap. Slo den opp!
Det blir 40 år siden til sommeren, og den sommeren blir nok ikke like uskyldig som den i gamle Tromsø, da jeg skred opprømt inn på platesjappa Swing-In Disco Pub i Grønnegata. Det er en stund siden nå.

Men nok teite forklaringer før det høres ut som unnskyldninger. Hvorfor er 29. september, 2016 en merkedag her i caféen?
Vel det startet med at jeg fikk en pakke på døra her. En pakke det tok meg 10 minutter å åpne. En pakke vokalist, gitarist, rocker og låtskriver Christian Sandaker hadde lagt et signert eksemplar av Romantique i. Denne 220 grams vinylskiva som sparker så inn i helvete balle, var pakket med kløkt og omsorg, innsatsvilje og tanke.
Så. Etter 10 minutter med kniving og saksing, altså forsiktig oppakning og nysgjerrig iver, hadde jeg albumet mellom fingrene. Uten å finne frem lesebrillene, la jeg skiva på platespilleren, guffet opp forsterkeren, og lot det stå til. Og det som møtte meg, let me tell you, var vibrasjoner av en annen verden. En brutal vegg av gitarer, trommer og bass. Et sug uten sidestykke. Jeg var momentant i et slags Motörhead/Jon Spenser Blues Explosion-univers. Ikke at Camaros kan sammenlignes med disse sånn helt direkte og genremessig, men siden de nevnte er rockerne som vekker mest rockeblod i meg, gikk tankene, eller følelsen dit.
Hadde jeg hatt på meg lesebrillene, ville det vært "Babe, You Got Me Down" som hadde dundret mot meg, men siden jeg ikke hadde tid til å finne de frem, ble det istedenfor "Puoon Tang" som slo meg brystkassen med et så jævla godt og kompakt støt. Sånn ble det, og sånn har jeg fortsatt å spille dette albumet. Side B først. Så der har du det. Gjennom hele seansen ble jeg bare sittende der som en idiot å jokke opp og ned, frem og tilbake med skallen. Jeg var ikke en del av omgivelsene den tiden det tok å komme gjennom Romantique. Jeg var inne i den. På øvingslokalet til trioen, eller sånt noe. Sånn ble en klassiker til i løpet av en liten time. Og der ligger merkedagen nå. Dette er en klassiker, enten jeg vil eller ikke.

Noe annet som jeg har holdt på å le meg ihjel av opp til flere ganger i ettertid, var den dagen Sandaker sendte denne pakken i min retning. Da tok han selvsagt et lite bilde av herligheta etter at den hadde havna på rullebandet til Posten. Dette mens en av postbetjentene stod der å så ut som en som hadde blitt røska nådeløst inn i en Tarantino-film, midt på høylyse dagen. Det var bare jævla artig, og det sier litt om vår vakre rocker.

I følge Christian Sandaker var det jævla artig å spille inn dette albumet, og når det kom til tekster, var de helt fraværende. Så det ble naturlig nok en hel del gibberish, og spør du meg, funker det selvsagt helvetes bra. Nonsense og hoahoa-Hoy er saker det. Det er andre ting som får dette albumet til å tikke, eller brumme, brøle, snerre - på høyoktan.

Med bøttevis av brennevin og ymse legemidler i systemet, under store deler av innspillingen, levde gjengen som rockestjerner der borter i Stockholm... Lenge før de var i nærheten av å være det, i følge Sandaker selv. Sandaker legger til at dette antagelig er mye av grunnen til at de aldri ble rockestjerner.
Vel. De er nok rockestjerner i enkelte kretser, dette vet jeg fint. Vi er dessuten en hund og en mann herunder som anser Christian Sandaker for å være en rockestjerne god som noen, både når det kommer til Camaros, og også til Gringo Bandido og det forholdsvis nye prosjektet, Sorgenfri. Da mener jeg ikke av den blaserte oppblåste karikaturvarianten med en viss livstil, men heller en genial mann som lirer av seg hyperfet rock'n'roll for hyener og andre viderekomne bavianer med en hang til sorten.

Jeg finner selvsagt ingen grunn til å si noe om hver enkelt låt. Alle låtene, og da mener jeg alle mann alle, er helt avsindig blodfete. Dette mesterverket har ikke et unødvendig sekund i sine riller. Uansett hvor dypt nåla graver seg ned i rillene, kommer det bare opp gull, dynamitt, diesel, parafin og uslepne diamanter. Diamonds in the rough, let me tell you (skjønner ikke hvor jeg har fått det det letmetellyou-dillet fra, men la gå). Dette er det seigeste, feteste, drøyeste, tyngste og mest energiske jeg har på plate her i sjappa. Det er smått sinnsykt som denne skiva svinger.

Camaros ga ut to album mens de holdt det gående. Denne i 2002 og Glad, Evil and Bad i 2005. Bandet så dagens lys i 1998, og hadde sin siste opptreden den første juledag i 2006. Camaros var et av vinnerbandene under Zoom 2001, og dro dermed på den berømte Zoom-turnéen som beveget seg i Norge og England.
Bandet består av Christian Sandaker som spiller gitar, riffer, drar tunge høyspente strenger, og synger/skriker/brøler med hele sitt vesen, Karianne Stenbock som spiller bass, eller basser som Satan sjøl (denne dama MÅ jo bare være den tøffeste rockebassisten i fedrelandet), og Torben Jolma som akkurat nå er den tøffeste trommisen jeg vet om. Sistnevnte spilller altså trommer. Slår trommer. På dette albumet spiller dessuten Frank Kåre Larsen gitarsolo på låta "Please, Mama Please", og Lars Ivar Borg blåser bluesharpe på "Cheesecake". Sistnevnte låt, som er en skikkelig killer sammen med alle de andre 11 låtene på skiva, har visstnok vært med på et eller annet dataspill. Jeg vet ingenting om sånt, og har aldri sett et dataspill i virkeligheta. Altså, in real life. Har bare hørt om dem.

Da jeg hørte dette albumet for første gang, altså 29. september (for 42 dager siden), ble jeg sjokkert. Jeg er fortsatt sjokka, og det går mest på at jeg kunne gå rundt i 14 år uten å vite om dette rock'n'roll-vidunderdyret.
Denne skiva er en kjøtt og blod maskin fra riff- og grooveparadiset like øst for helvete. FY FAEN! Det er blues på djevelskap og full tenning. Spark meg i ballene for et album.

[embed]https://open.spotify.com/album/4KdVlu4rs5Eq75F0L353bW[/embed]