Camilla Rosenlund

Camilla Rosenlund - Fortune of Memories (Revir)

Det hender en sjelden gang at det dukker opp et album jeg aldri har hørt før, i min kjære postkasse. Eller en EP for den saks skyld, og kanskje til og med en singel. Det har skjedd ved noen ytterst få anledninger. Men det er ikke så ofte at ståpelsen blir dratt på meg som var det en slags jomfruhinne av musikalske følelser, og det i det samme sekundet som musikken åpenbarer seg. Men det skjedde altså her om dagen, skal du vite. Den dagen da Fortune of Memories, av og med Camilla Rosenlund, fant veien inn i disse dype mørke skogene hvor jeg stort sett befinner meg.

Denne EP-en er den første fra Rosenlund, som altså stammer fra Stavanger. Vi snakker med andre ord om en debut. Da Oliver Hohlbrugger, som forøvrig etter undertegnedes ydmyke mening ga ut årets album i fjor med The Choirboy, hørte råmaterialet på en demo fra Camilla, hørte han potensialet og sikkert mer enn det, og etter at han nå har utøvd sin magi på disse låtene, er resultatet at jeg atter en gang sitter her å gaper av ren skjær beundring i nytelsens sterke lys, eller skygge om du vil. Begge deler er å foretrekke. Men uansett magi, uansett knotting og uansett nydelige arrangementer, så må jo selve låten ha det som kreves for at resultatet skal bli bra til slutt, og her er jeg ganske så bombesikker på at grunnmuren er av det solide slaget som står støtt på fjellgrunn, og ikke minst genuine følelser. For la meg bare si det først som sist. Jeg følte den første låta som møtte meg så sterkt, at jeg måtte skjerpe meg kraftig for å ikke ry ut i et hav av tårer. Jeg snakker da om åpningslåta, "Empty Seat".

Etter hva jeg har forstått, begynte Camilla å skrive låter da en som sto henne veldig nær valgte å ta sitt eget liv. Og da er det jo nærliggende å tro at dette ble prosessen som skulle gjøre henne i stand til å komme seg videre etter tragedien. Noe som bare kom innenfra, og som måtte ut. Jeg vet ikke hvordan dette har utartet seg for Camilla, men jeg kan jo bare si at fundamentet hun har jobbet ut fra, er like sterkt og like tydelig som de låtene hun har formet i dette tragiske som fant sted i hennes liv. For om driv og troverdighet noen gang har vært en faktor i musikkens store verden, er det utvilsomt tilfelle her.

Med seg på denne EP-en har Camilla en hel rekke eminente musikere. I tillegg til alltid briljante Oliver Hohlbrugger, som har produsert, spilt piano, gitar, vibrafon og brukt sin stemme, har Arthur Berning spilt barytongitar, Eirik Lye har spilt bass, Børge Fjordheim har spilt trommer, perkusjon og synth bass, Renate Engevold har spilt fiolin, det har også Hedvig Selstad Utaaker gjort. Anna Cecilia Johanson har spilt bratsj, Tone Bekken har spilt cello, Olaug Mundal har koret, og alltid utmerkede Erlend Aasland har servert pedal steel, som det så fint heter på norsk. Stryker arrangementene er det Anders Brunvær Hauge som har tatt seg av. Ellers har Hohlbrugger arrangert det meste.

Foto: Tommy Ellingsen

Den første av de i alt fire låtene er altså en duett med Oliver Hohlbrugger.  Dette er utvilsomt en av de sterkeste låtene jeg har hørt på en helvetes lang stund, og for å si det litt forsiktig, så hører jeg VELDIG mye musikk. Den ensomme gitaren som ligger der i Hohlbruggers unike klangbilde henter meg fort over på den heller mørke siden av tilværelsen. Men det skjer i nytelsens underlige fortegn. Det er som å bli hentet over i det guddommelige, eller i hvert fall over i et univers der følelsenene står sterkere enn alt annet. I opplevelsens vugge. Når så Camillas første setning i dette terrenget er: "Who thought it would end this way", med den stemmen hun bruker, er det sannelig ikke lett å kontrollerer sine følelser - og det er heller ikke meninga at man skal det når vi snakker om musikk. Eller kunst generelt, for den saks skyld. Når "Empty Seat" fortsetter inn i dette rommet som bare er å finne i den beste musikken, er jeg like forsvarsløs som et spedbarn i en verden av voldsomme inntrykk. Så kommer strykerene, rytmen og Olivers fantastiske røst. Så kommer det indre opprørtet i meg. Alle kodene som stemmer og som åpner velvet. Jeg flyter over i noe som må kunne kalles et hav av alt det vi mennesker er laget av, og der ligger jeg som en vinkork drivende rundt, bare navigert av musikken som fyller meg helt. Og stemmene, de passer sammen som var de plukket ut av vår Herre selv. Om en sånn er der ute et sted. Når det kommer til musikalske opplevelser, må det nesten finnes en.

Jeg har oppholdt meg foran dette tastaturet og jeg har sittet ute på frontporchen denne kjølige høstmorgenen, fredag 13 oktober. Jeg har sett ekorn hoppe fra tre til tre, hørt fuglesang over musikken fra min iPhone som har ligget plassert ved siden av kaffekoppen der ute. Jeg har sett på sigarettrøyken som så elegant har viklet seg inn i den kjølige lufta, og jeg har opplevd at tonene fra Fortune of Memories har funnet sin naturlige plass i alt dette. Her inne ved tastaturet har hodetelefonene servert en musikalsk klang som har bygget seg fint opp sammen med euforien, nok svart kaffe, kan produsere - og jeg føler meg mer som en sang, enn som et individ av kjøtt og blod.

Neste låt ut er låta som også er sluppet som singel. "In the End" har en sexy mystikk over seg (Lyes bass, f.eks i det '60-talls dominerte lydbildet), selv om budskapet handler om å bearbeide inntrykk vi mennesker helst vil slippe å ta stilling til, men som likevelm alltid styrker oss når vi kommer ut i den andre enden. For å gjøre det lett for meg selv, kan jeg beskrive Camilla Rosenlunds stemme som en forsiktig blanding av Nancy Sinatra og vår egen Ane Brun. Camilla har utvilsomt den lengselfulle klangen i seg, og hun har definitivt sin egen identitet. Den det bare finnes én av. 

"Rise Again" åpner B-siden på denne ytterst vakre EP-en. Artworken har Camilla gjort selv, og den kler det musikalske inntrykket helt til fingerspissene. Når nåla graver seg ned i den uskyldshvite vinylen, henter den opp en hel rekke spørsmål som går på selve tilværelsen, på det som kunne vært, det som er, og det som skal komme. Den musikalske strukturen underbygger melodien og lyrikken perfekt, og det er rett og slett så vakkert vemodig at det er en fryd. Helt outstanding!

Den siste av de fire låtene, "Nearby the Sea", flyter inn på delikate pianotangenter. Camilla synger med en sart, men likevel bærende stemme. Det er noe med klangen i hennes røst som hele tiden løfter ordene frem og gjør de sterkere. Den forsiktige melodien trenger seg inn i sjelen, og en nydelig ensom cello åpner selv det aller helligst i en mann.

[embed]https://open.spotify.com/album/6Zfzkw7ad2lXBCGtL1taar[/embed]