Captain Beefheart And His Magic Band - Safe As Milk (Buddah Records)

15.januar 1941 fødtes en krabat i Glendale, California, og noen måneder senere døptes han Don Vliet. Krabaten fikk stor oppmerksomhet allerede som fireåring, da hans kunst ble oppdaget av anerkjente malere og skulptører, og da han som trettenåring ble tilbudt stipend for å studere kunst i Europa var han allerede betraktet som et vidunderbarn. Don Vliet var eslet for store ting innen kunsten, men det var en annen kunstform som snart skulle få hans fulle oppmerksomhet.

Foreldrene avslo tilbudet om å sende ham til Europa, og tok heller pikkpakket sitt og flyttet til Mojaveørkenen, der en rekke kunstnere hadde samlet seg og skapt et slags bofellesskap. Her møtte Don en ung herremann som skulle få stor betydning for hans videre karriere; Frank Zappa. De jevnaldrende, kreative ungguttene var på mange vis kopier av hverandre, og levde og åndet for film og musikk. De flyttet sammen til Cucamonga, California, for å lage en spillefilm de hadde døpt Captain Beefheart Meets the Grunt People, men etterhvert som de støtte på finansielle og tekniske problemer endte prosjektet med å renne ut i sanden. Zappa flyttet til LA, der han startet Mothers Of Invention, mens Don, som nå hadde skiftet navn til Van Vliet, dro tilbake til Mojave-området.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=9XcdG_sXZjA[/embed]

Van Vliet endret navnet sitt nok en gang, og samlet sammen en liten og passe obskur gjeng som skulle backe ham i et r'n'b-band, for nå var det musikk for alle pengene. Gitaristene Alex St. Clair og Doug Moon, bassisten Jerry Handley og trommeslageren Paul Blakely ble det originale backingbandet til Captain Beefheart: The Magic Band. Vi skriver nå 1964, og bandet satset for fullt med sin bluesbaserte rock. Bandet signerte for A&M Records, spilte inn Bo Diddley-låten "Diddy Wah Diddy, og imponerte såpass at de umiddelbart ble tilbudt å spille inn et album. Men, så lett skulle det ikke være. Sjefen i A&M, Jerry Moss, skrotet det ferdig innspilte albumet de kom med, fordi det var altfor negativt. Dette sendte kateinen rett i kjelleren, og han strøk ut i ørkenen for å leve i sølibat. Ikke akkurat den vanligste reaksjonen på negative tilbakemeldinger, men så var aldri Vliet en vanlig fyr.

I løpet av alenetiden byttet han ut Moon med gitaristen Antennae Jimmy Semens, mens Blakely ble erstattet av trommisen John "Drumbo" French. Det nye, magiske bandet spilte inn låtene på nytt, med en pur ung Ry Cooder som gitarhjelp (og litt bass), og døpte herligheten for Safe As Milk, et aldri så lite stikk til Moss. I tillegg er Taj Mahal til stede her og der med perkusjon, Sam Hoffmann rørte rundt med sin theremin og lagde de mest psykedeliske lydene, samt at noen ukjente skruer har vært med å spille cembalo, harpe og ymse blåseinstrumenter. 

Plateselskapet var ikke ferdig med å plage kapteinen, så da oppfølgeren Strictly Personal ble endret heftig av produsenten Bob Krasnow, uten at bandet ante noe, ble det en ny sølibatperiode på bandet. Disse periodene er ei historie i seg selv, men den får spares til en senere anledning. Enden på isolasjonen var at Frank Zappa, som i 1965 hadde kjøpt sitt eget studio, Pal Recording Studios, og omdøpt det til Studio Z, kom med et tilbud Captain Beefheart ikke kunne motstå. I kjølvannet av oppkjøpet startet Zappa labelen Straight Records, og han lovde bandet fullstendig kreativ kontroll på musikken. Det førte til at Vliet i løpet av en galskap som varte i ni timer skrev 28 låter som ble til det psyke albumet Trout Mask Replica, og resten er, som det så fint heter, historie.

Safe As Milk bestod originalt av tolv låter, broderlig fordelt på de to sidene av vinylen. Senere har det kommet en rekke re-utgivelser, og den som ligger på bl.a. Spotify, og som jeg har en cd-utgave av, har fått sju bonusspor. Her tar jeg for meg de opprinnelige låtene, som alle er skrevet av Van Vliet, minus "Grown So Ugly", bluesklassikeren skrevet av Robert Pete Williams, og senere covret av The Black Keys. I tillegg er Handley og en Herb Berbman kreditert som medsammensvorne på "Plastic Factory". Problemet var bare at kapteinen aldri hadde oppfattet at Herb hadde bidratt med noe som helst, og navnet hans ble fjernet fra alt som hadde med skiva å gjøre, og har i senere tid blitt til litt av ei historie. Men, den er for lang til å dra her. Albumet ble produsert av Richard Perry (Fats Domino, Tiny Tim, Harry Nilson, Carly Simon, Diana Ross, Art Garfunkel) og den ikke helt snille Bob Krasnow (James Brown, Ike & Tina Turner, Marc Bolan, Arthur Lee, John Mayall). Låtene ble spilt inn i RCA Studios i Los Angeles våren 1967, og utgitt i juni samme år.

Well I was born in the desert
Came on up from New Orleans
Came up on a tornado
Sunlight in the sky
I went around all day
With the moon sticking in my eye

Åpningslinja her er lånt fra Cannon's Jug Stompers låt "New Minglewood Blues", forøvrig en låt Grateful Dead ofte spilte på sine konserter, men så er det full rulle med smått absurde og nærmest uforståelige tekstlinjer som har oppstått i Vliets hode. At han vil ha kvinnfolk trengs ingen master i diktanalyse for å forstå, men meldinger som "sleep with me, and I'll sleep with me and you" tror jeg har kommet til ham da han prøvde ut noen kjemiske forbindelser som ikke er helt lovlig. Låten er en skitten bluesrocker, med et fett riff, kapteinen som synger med sin kraftigste røst, og et band så tight at man skulle tro de hadde blitt tvunget til å øve og spille i minst et år. Det skjer så mye kult i denne låten, ikke minst med tanke på vokalprestasjonene til Vliet. Ikke vanskelig å forstå at Tom Waits kjøpte mannen med hud og hår da han ble klar over hans eksistens. Det florerer dessuten med gitarer her, som samlet gir et djevelsk tungt og heftig lydbilde, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor et band som Flamin' Groovies ble inspirert av skiva. "Sure 'Nuff'n'Yes, I Do" er en åpningslåt med mening.

Safe As Milk er muligens Captain Beefhearts mest tilgjengelige album, uten at det gjør skiva veldig umiddelbar. Låter som "Dropout Boogie", som er en svært så repeterende og monoton variant av en boogielåt, men med noen heftig psykedeliske taktskifter, "Electricity" med sin ville vokal og de sprø lydene, og den eksperimentelle, snodige og tidvis vakre avslutningslåten "Autumn's Child", er ikke akkurat sanger som sitter rett i fletta. Men, her snakker vi om en liten bukett som er med på å gjøre dette til et mesterverk, og som alle har sin sjarm. Og, absurde tekster som jeg ikke skjønner så veldig mye av. Annet enn at han er på jakt etter damer. Hele tiden.

"Zig Zag Wanderer" er en vill garasjerocker, med en enda villere tekst, som visstnok omhandler det mobile og omstreifende magasinet Vliet var en del av. Men, det som først og fremst gjør denne låten er den heftige basslinja, eller basslinjene. Faktum er at det er tre bassister som herjer her, Handley, Cooder og Gary Marker, mannen som egentlig styrte med miksingen. Tidvis spiller de sine egne greier, og innimellom spiller de unisont. Dette gir låten et så livlig og tett komp at det er en heseblesende øvelse å høre låten, men på en god og sprø måte. 

Men, de sporene som først og fremst gjør meg avhengig av albumet er merkelig nok blueslåtene. Det er merkelig fordi jeg ofte finner blues litt kjedelig. Ikke de gamle deltamesterne, eller Chicago-gjengen som herjet på 50- og 60-tallet, men mye av det som er hostet opp i senere tid. Captain Beefheart gjør, som Tom Waits, sjangeren til sin egen, og tilfører den råskap og kaos som jeg synes passer den ellers så stilrene bluesen. En annen viktig ingrediens i disse låtene er det skitne, garasjerockaktige soundet. Hør f.eks. "Where There's Woman", der bandet tilfører et psykedelisk refreng og en nærmest hysterisk vokal, og knaller ut låten på like i overkant av to minutter. Eller "Plastic Woman", med et heftig munnspill, en rekke strengeinstrumenter, og ikke minst Vliet som messer ut lyrikken i beste Screamin' Jay Hawkins-stil, ikke ulikt det Waits har raffinert på sine 2000-utgivelser. Ja, så gjør Captain Beefheart And His Magic Band "Grown So Ugly" til sin egen låt, selv om den er tett opp mot originalen. Faen, for et band!

Long before song, before song blues
Babbette baboon, abba zaba zoom
Two shadows at Noon, Babbette baboon
Comin’ over pretty soon, Babbette baboon
Run, run, catch her soon, draft of dawn, sunshine on Babbette baboon
Mother say son, she say son, you can’t lose, with the stuff you use
Abba Zaba go-zoom Babbette baboon

Albumet skulle i utgangspunktet hete Abba Zaba, oppkalt etter en sjokolade som var svært populær på 50- og 60-tallet, men selskapet som produserte denne ville ikke ha noe av det. I utgangspunktet handler ikke låten om sjokaladen, annet enn at Vliet selv oppkalte en av sjokoladene etter en skapning han selv hadde kommet opp med. Babette Baboon var Vliets missing link mellom apene og menneskene, ei dame som er helt på nippet til å komme over til "oss". En av årsakene til at tekstene ofte framstår som absurde er at Vliet gjerne skrev dem over flere sider, som noveller, for så å krympe dem ned i diktformat. Melodien er naturlig nok av det psykedeliske slaget, nærmest for kunstrock å regne, med mye perkusjon og en rytme inspirert av indisk musikk og Ravi Shankar.

Det som nok er den låten jeg har spilt mest, og som oftest handler på mine spillelister, er "Call On Me", en av de mest tidløse låtene jeg vet om. Halvparten av garasjerockbandene i verden i dag forsøker å gjenskape denne, noe som ikke er enkelt, og derfor ofte er fåfengt. En rølpete produsert killer av en låt, og en kaptein i førersete som virkelig viser at han ikke stod tilbake for mange soulsangere og rock'n'rollere på siste halvdel av 60-tallet. Det samme kan sies om "I'm Glad", en av mine absolutte soulfavoritter, noe som ikke sier så rent lite. Så veldig mye vakrere enn dette blir ikke musikk. At han dessuten fikk plass til "Yellow Brick Road", en låt midt i grenselandet mellom country og pop, av den sorten Small Faces skulle fylle Ogden's Nut Gone Flake med året etter, med en fortellende intro og full pupp, sier litt om ryktet Captain Beefheart fikk som artistenes artist.

En artig liten kuriositet er at John Lennon digget albumet så mye at han måtte kjøpe to eksemplarer av den. Det gjorde han dessuten litt for å ha to av klistremerkene som fulgte med skiva, av en baby som er i ammealder, fordi han ville ha et merke mer i stua si enn det George Harrison hadde i si stue.

Safe As Milk er et album jeg må ta fram med jevne mellomrom, og som jeg alltid spiller fra start til mål. Kjenner du ikke til albumet så er dagen i dag en veldig passende anledning til å gjøre noe med det. Og, da er du fort hekta på kapteinen. Lykke til, og kos deg.

https://open.spotify.com/album/0DFhGsFKG7G58cke33GlAh