Det er ganske lenge siden jeg begynte å skrive noe om musikk. Ca. 15 år vil jeg si. Egentlig er ikke det særlig lenge når sant skal sies, særlig når man tar i betraktning at jeg knapt har skrevet et eneste ord de siste par årene. Om musikk altså.

Den kom som et sjokk meldingen vi fikk i går kveld om at Rush-trommis, og ikke minst Rush-lyriker, Neil Peart, hadde gått bort den 7. januar. Følelsen var nesten av en sånn grad at jeg ble overrasket over meg selv. En mørk skygge strøk over mitt RUSH-tatoverte hjerte, og med tanke på alle de musikalske heltene som har forlatt oss de siste årene, burde jeg vel kanskje ikke reagere så sterkt.

Det å plutselig få full oversikt over platesamlinga etter år med rot og tilfeldige plasseringer, kan være ganske overveldende - selvsagt på en meget positiv måte. Med ett skjønner du at musikksmaken er meget bred, samtidig som denne bredden er mer enn forsvarlig nok. Å få konstatert at du ikke har noe som kan kalles bomkjøp, og at skivene som for eksempel sorterer under "jazz", er flere enn du kanskje hadde antatt eller husket, er ganske så tilfredsstillende.