CFM – Dichotomy Desaturated (In the Red)

I fjor vår skrev jeg en omtale av Gøggs’ første utgivelse. Her ble produktivitet-til-kvalitet-ratioen til Ty Segall hyllet, og nå, ca et år senere, holder jeg det fremdeles som et av de beste hardcorealbumene jeg har hørt på lang tid. De 25 minuttene med pur faenskap river og sliter enda like mye som de gjorde den gang, og da er det selvsagt en fornøyelse å konstatere at gitarist/trommis på dette prosjektet, Charles Moothart, har levert et fyrverkeri av et soloalbum.

Denne L.A-baserte punkeren har i all hovedsak holdt seg i bakgrunnen på de fleste utgivelsene han har deltatt på. Som en slags høyre hånd til allerede nevnte Ty Segall, har han bidratt på en rekke utgivelser til Mikal Cronin, og nevnte Ty. Trommer, gitar, bass, perkusjon. Multriinstrumentell er han og vel så det. I et intervju gjort tidligere i år forklarte han om hvordan han har undret på om hvordan han hadde fungert uten å ha et slags tredje hjul på vogna stempel, og etter 37 minutter med Dichotomy Desaturated på repeat har jeg få problemer med å svare på det spørsmålet: helt utmerket godt. Og vel så det.

Dette er soloutgivelse nummer to. Still Life of Citrus and Slime fra i fjor forsvant i virrvaret av fantastiske plater fra fjoråret, og jeg ofret det ikke mer enn et par gjennomkjøringer. Etter å ha svevd i denne Charles Moothart-skyen i påska, har jeg latt det snurre noen ganger. Selv om det ikke er på nivå med årets utgivelse, er det et svært habilt album i den fuzzfylte garasjesjangeren.

Liker man Ty Segall, er sjansene store for at man liker CFM. Dichotomy Desaturated åpner akustisk med låten “Dichotomy”, hvor en skingrende gitar i bakgrunnen hinter om hva som snart skal skje. “Pinch the Dream” åpner med klimpring på en kassegitar, men snart aner man at dette langt i fra er snakk om et rolig singer/songwriter album. Halvveis ut i låten braker det for alvor løs, og når spor nummer tre, “Lethal Look”, inntar øreklokkene er løpet kjørt. Moothart mener alvor i år. Assosiasjonene til Ty Segall er vanskelig å unngå, men det er langt i fra noen blåkopi. Segall er plassert bak trommene, men dette er helt klart Mootharts egen greie. Temposkiftene i enkelte låter er på grensene til kriminelle, noe gitarrunkingen på sjettesporet, “Voyeurs”, er et godt eksempel på. Jeg personlig er ikke noe fan av utidig lange låter, men selv den nesten åtte minutter lange “Dead Weight” sitter som et skudd. Plata rundes av akkustisk, før man nok en gang minnes på at dette ikke er et album for puddinger, i låten “Message From the Mirror”.

2017 har hatt en forrykende start hva angår musikk, og Dichotomy Desaturated føyer seg inn i rekken av kremalbum. Ron Gallo og The Molochs har vært plassert i det øverste sjiktet hele veien, men jeg har få problemer med å putte Dichotomy Desaturated i samme sjikt. Jeg hadde i utgangspunktet ikke alt for høye forventninger til denne plata, men jøye med som den leverte. Sammen med Young Lady You’re Scaring Me, er “Lethal Look” en «Skal du høre en låt i 2017»-låt, og jeg sliter genuint med å sette fingeren på noe som trekker ned. Vel blåst mr. Moothart.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert