CGR Singler & EP-er: Capricorn

Så er turen endelig kommet til CGR’s tiende utgivelse totalt, og den tredje i TW-serien om CGR-singler og EP-er. Vi snakker om Per Bortens fjerde band, Capricorn, en utrolig fin trio som utvilsomt hadde et særpreg og et uttrykk det er verdt å merke seg. Denne trioen sparket røv så det sang etter, og det er nesten en aldri så liten skam at de bare ga ut denne EP-en, spør dere meg.

Foruten Per Borten på gitar og vokal, som her går under navnet Jimmy Capricorn, har vi Karianne Stenbock (Karianne Capricorn) på bass og vokal, og Ole Thomas Kolberg på trommer og vokal (Thomas Capricorn).
Bandnavnet Capricorn er rett og slett bare en kjapp og litt småmorsom oversettelse av Kariannes etternavn, såvidt jeg kan forstå. Karianne, som uten fnugg av tvil, er en av landets tøffeste rock’n’roll-bassister, var blant annet tidligere medlem i det helt avsindig tøffe Camaros (som jeg har omtalt her i TW før). Ole Thomas, som i tillegg til å spille trommer som en Gud, synger som en skikkelig ’70-talls helt på EP-ens siste spor “Empty Rooms”. FOR en røst det er på den mannen! Han var dessuten tidligere medlem i det steintøffe bandet Cadillac.

Før Capricorn, spilte vår man Per Borten (som visstnok er i slekt med den gamle statsministeren) i Cadillac, Moving Oos og New Violators, og dermed ble altså Capricorn, som egentlig bare skulle være en engangsgreie, hans fjerde band. Denne EP-en var en del av et bestillingsverk til Pstereo-festivalen i Trondheim i 2010, og de første 200 eksemplarene ble utgitt på blå/grå transparent vinyl, og de resterende på sort vinyl. På coveret jeg sitter med i hånden, står det 431/550, men sannheten er at det bare ble levert cirka 490 eksemplarer av den knallfete EP-en. Det ble altså rett og slett levert for få plater den gangen tilbake i 2010. Det er jo en smule eiendommelig.

Coverarten her er gjort av den alltid eminente designeren Håvard Gjelseth, og den ultrafiffige tegningen er tegnet av Martin Kvamme. Sistnevnte har jobbet en del med Mike Patton, vokalisten i Faith No More, og denne tegningen var vel egentlig ment å være til en Faith No More-poster. Noen fant den i midlertid å være litt vel “blodig”, så dermed havnet tegningen der den utvilsomt hører hjemme, nemlig her på denne helt utmerkede EP-en.

Per Borten som forlengst er inne i sitt femte band, Spidergawd – et av landets nåværende rockeflaggskip (mine ord), og som egentlig har spilt i band gjennom hele sitt liv, synger på førstelåten “These Days”. Og det gjør han med en innlevelse og en inderlighet du skal lete lenge etter. Låta har er klang og en kropp som kan minne om Arcade Fire og andre band som gjorde seg bemerket rundt omkring 2005, samtidig som den på finurlig vis fremstår i en slags tidløs drakt (hvis new wave og denslags er tidløst – hehe). Jo mer jeg hører låta, jo bedre liker jeg den. Den er nesten så man skulle tro den var skrevet av en eller annen halvkjent superamerikaner, men dette er altså Capricorns verk, og det funker som bare f…

Det er også Per som synger på andrelåta, “Final Love”. Låta er er smule tyngere enn forgjengeren når den på dynamisk vis trykker til. Det er melodisk og tøft, vakkert og utsvevende, og Per synger med hele sin sjel (som om han kan noe annet). Gitaren og koringa gir låten en kraft som lett kan løfte kaffekoppen jeg har foran meg. Dette er rett og slett rent gull, og da snakker jeg ikke om Nescafé Gull.

På B siden har vi to låter som Per i ettertid har tatt med videre til Spidergawd. Den første, “I Am Your Lovesong”, er på en obskur og ikke rent lite genial måte, overført til Spidergawds debutalbum som “Master of Disguise” (haha – snedig). Her er det Karianne som både synger og driver låta frem med sin buldrende og blytunge bass. Per flerrer livet av gitaren, og det låter bare helt jævla fantastisk sammen med Ole Thomas sitt elleville driv. Jeg nekter å foretrekke den ene versjonen foran den andre, men slår meg til ro med at begge sparker kjempeballe. Dette er bare så tøft. Ren rock’n’roll-poesi, let me tell you.

“Empty Rooms” har etter dette fått beholde sin tittel i Spidergawd-drakta. Capricorn-varianten synges av trommis og vokalist Ole Thomas, og jeg må bare si; fy faen for en sjel og for en vilje han legger inn i sin kraftfulle røst her. Mine tanker går tilbake til ’70-tallet og alt som var befriende og bra med det tiåret, og dette har selvsagt hans to suverene medsammensvorne også en stor del av æren for. Drivet og djevelskapen er til å ta og føle på, og denne orginalen står såvisst ikke tilbake for versjonen vi fire år senere får presentert på Spidergawd-debuten. Dette er rett og slett en “killer” i mitt hode og i min gamle rockesjel, og jeg tenker at det hadde vært en drøm å få oppleve låta som en festivalåpner ett eller annet sted i furet værbitt – helst langt der oppe i Tromsø under Buktafestivalen. Låta har alt som kreves for å sette den perfekte stemningen under en nydelig eftermiddagssol, der pilsen flyter fritt blant tørste rockere med en dyrisk lidenskap og en etterlengtet frihet i sitt blikk.

Det har bare lyktes meg å finne åpningslåta “These Days” som lenke her, for denne dyrebare EP-en ligger ikke ute på noen av strømmetjenestene, så vidt jeg vet og har funnet ut. Men SoundCloud-lenken til førstelåta er her, og det er jo noe. Om du er en gammel eller ung rocker med sans for norsk rockehistorie, bør du absolutt gå inn “her” for å skaffe deg EP-en. Det er bare noen få eksemplarer igjen, så det er bare å dure på. Jeg anbefaler det i alle fall på det sterkeste.

STAY TUNED!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert