CGR Singler & EP-er: The School – Mädchen

Foto: OMW

Første band og første utgivelse i CGR-serien (som altså tar for seg singler og EP-er utgitt av Crispin Glover Records), er labelens tredje utgivelse. EP-en hadde vært utgitt på et annet selskap (Kong Tiki Records) fra før av, men da vår mann Torgeir Lund fikk en voldsom trang til å gi den ut på dobbel 7″ med gatefold-cover, gjorde han det etter å, antagelig, ha spurt veldig pent først. Og det var det jo jævla tøft at han gjorde, for sånt liker man.

The School – Mädchen er altså en EP med fire spor i 7″ format. Det er ikke godt å si hvem det var som gjorde designet på det opprinnelige CD-coveret, men Vegard Bjørlykke forandret det uansett en smule, og gjorde det altså om til et 7″ gatefoldcover. Til innsiden av utbretten fant han et livebilde av bandet, og på baksiden la han en blå liten TV-skjerm med trommisen Puppy midt i bildet. Denne idéen hentet han fra The Jesus And Mary Chain-singelen Darklands (som også er tittelkuttet på The Jesus And Mary Chains andre utgivelse, om jeg ikke husker helt feil), der denne TV-skjermen også er en del av designet – behørig plassert på nøyaktig samme plass.  Resultatet ble selvsagt utmerket, og hele denne utgivelsen er som et lite smykke å regne med sine to farvede 7″-ere som hovedrolleinnehavere.

Skjønt hovedrolleinnehaveren er vel egentlig musikken og bandet. Vent litt, stryk “egentlig”. Uansett. Hele pakka her er bare helt fortreffelig strøken.

Låtskriver og sanger Stig Aarskogs venner hadde alle en fortid i andre band da The School ble dannet i Trondheim våren 2004. Selv var det første gang han var medlem i et band, og det må jeg bare si at han gjorde med glans og stormende jubel, for både stemmen og låtskriveregenskapene sitter som et skudd fra første takt. Nå skal det legges til at Herr Aarskog hadde vært skaplåtskriver hele livet opp til dette punktet, så her ligger nok svaret på hvorfor han debuterte i band med et sånt absolutt hell, etter min ydmyke mening.

The School fikk fort rykte på seg for å være et helsikens bra liveband med sine tøffe riff og sin “rett i trynet”-attitude. Kronen på verket satte de under By:Larm i 2006, da bandet blåste publikum på røv med sine to fabelaktige liveshow. Etter dette ble de tilbudt spillejobber både her og der, så også under store festivaler som Øya og Quarten. Deres eksplosive opptreden under Øya, gjorde at blant andre VG gikk av skaftet, kalte de et sjokkerende bra liveband og omtalte de som “Elvis Presley møter The White Stripes etter en tur innom Iggy Pop”. Og videre; “Disse gutta har blues i blodet, punk i hodet og er så overlegent effektive at de bare fyller en stakkar opp med total beundring”. Jeg gjør oppmerksom på at mine kilder er hentet i alle retninger, og at det ligger flere oversettelser til grunn her (først fra norsk til engelsk, så fra engelsk til norsk). Poenget er likevel klokkeklart. The School var et helvetes bra liveband. Det er fastslått og skrevet i stein for all ettertid. Og la meg bare si det med en gang..; The School er også et jævla bra studioband. Det er dagens EP et godt bevis på. En EP Crispin Glover Records ga ut i 2005, om jeg ikke tar mye feil – den tredje utgivelsen i rekken, som heldigvis begynner å bli lang etterhvert.

The School er eller var: Stig Aarskog – vokal og gitar, Thor Inge Hoddevik – gitar, Karl Martin Hoddevik – bass, Andreas Elvenes – keyboard, og altså Puppy på trommer. Jeg kan jo legge til at like etter at produktet jeg omtaler i dag var ferdig og klar for den store verden, dro bandet på turné til Tyskland, men de glemte å ta med seg de nydelig utformede 7″-utgivelsene, og ende opp med å slepe rundt på et produkt, der kun navnet “Mädchen” var å finne påtrykt (en CD?). Men det er historie nå.

Når første låt “Attraction” på Spotifylenken (tittelsporet åpner vinylutgaven) under her tar til, er det forsåvidt lett å høre, og ikke minst føle, at gutta har vokst opp med å lytte til fantastiske band som Talking Heads og Fleetwood Mac, på den ene siden av skalaen, og f.eks et band som Queens of the Stone Age, på den andre. I tillegg finner jeg vibber som beveger seg fint i retning av The Jam og kanskje til tider litt Fischer-Z, når John Watts ikke var så alt for ska-aktig i sine musikalske retninger. Låta er rett og slett sprek som faen, og det spruter attitude i alle retninger av den, det er fengende og det spretter avsted bortetter både parkett, fine fliser, stengrunn og gressplen. Vi snakker utvilsomt om en såkalt “killer” her. For en låt!
Så overtar “Mädchen”, og der kjenner jeg på det meste som er tøft innen New Wave og postpunkpoprock eller hva faen vi skal kalle det. La oss for anledningen bare kalle det dritstilig musikk. Det er rett og slett imponerene fett, og jeg fatter ikke hvordan dette bandet har klart kunststykket å havne under min radar. Vel, den radaren var kanskje litt i en vel ekstrem tåke da disse dura på som verst, men likevel… Hvordan er det mulig? HALLOEN!?Dette er bare SÅ jævla tøft, og jeg har digga det verre siden jeg fikk EP-en i hus i fjor høst. Stordigga det.

Tredjelåta er “Situation”, og vi bare fortsetter i sporet vi ønsker å holde oss i når vi først har havna i det. Et kjempespor som gir oss det vi vil ha. Det er så lekent og tøft på en og samme tid, at det nesten er til å få en såkalt orgasme av. Jeg river meg i håret (au dæv…) og undres på hvorfor ikke The School er Norges fremste eksportartikkel, og jeg fatter ikke at jeg vet så jævla lite om dette bandet. Jeg tar for gitt at de har lagt inn årene nå, og det er i tilfelle bare så forferdelig trist, for her hadde vi virkelig en “killermaskin” av dimensjoner på gang. Snakk om band?!!
Sistelåta “Slide Away” illustrer kanskje aller best kapasiteten i Stigs stemme, som det virkelig er grunn til å stoppe litt opp ved. For en signatur den stemmen har, og for en styrke og en klang. FOR en personlighet som ligger i den røsten. Det er også grunn til å nevne keyboardinnsatsen til den eminente tangentkunstneren Andreas Elvenes her. Den mannen er virkelig flink. Eller for å si det mer presist: Denne konstellasjonen, altså The School, som i hele orkesteret, er bare helt perfekt.
Hadde jeg vært deg, hadde jeg stupt rett inn på Crispin Glover Records sine sider, og jeg hadde bestilt meg et eksemplar av dette praktverket mens det ennå er å oppdrive. Her er det om å gjøre å være rask.

Stay Tuned!

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert