CGR Singler & EP-er: Ny Serie

I 2005 fyrte Torgeir Lund, alias Mr. Independent, i gang det helt fabelaktige plateselskapet Crispin Glover Records sammen med sin kompis Rune Holm, så i snart 12 år har de servert oss den ene tittelen etter den andre, og det er selvsagt vi som elsker god musikk jævla glad for. CGR er et plateselskap som ikke overlater stort til tilfeldighetene, heller tvert om. De legger stor vekt på design og følelse, noe undertegnede mener er en utmerket måte å vise både artistene og alle oss andre som til slutt skal sitte der med det ferdige produktet (les kunstverket) mellom klypene, og suge til oss musikken som er å finne på de forskjellige utgivelsene som kommer på rekke og rad, respekt på. Designet er ofte, eller stort sett levert av Håvard Gjelseth, og den mannen er rett og slett bare en stor kunstner. CGR har vunnet flere priser for sine gjennomførte utgivelser, der design er en viktig faktor. Dette kommer vi selvsagt tilbake til etterhvert som serien raser videre.

Torgeir Lund som kom til verden i 1973 fikk vekket sin store interesse for musikk gjennom soveromsveggen. Hans 7-8 år eldre bror, som altså hadde soverom vegg-i-vegg med Herr Lund, kjøpte mye musikk, og han spilte ofte sine plater med det samme han tørna ut om morgenen. Dette gjorde sitt til at den unge utgaven av vår mann ble liggende å lytte til musikken hans eldre bror likte, og da snakker vi, siden dette utartet seg i tiden rundt 1980, f.eks om relativt tidlige indieband som The Cure, Talk Talk og Depeche Mode. Vi her hos The Wilhelmsens kan lett skrive under på at dette er måten å komme inn i musikken og rockens univers på. Toner og rytmer som trenger seg gjennom veggene, er om mulig sterkere enn de du får servert rett i fleisen. Jeg liker i alle fall å tro det. Roy Orbison lærte seg vel å elske musikk på god avstand fra klubber og honky tonks der musikken måtte bryte seg ut gjennom spillelokalets vegger og videre over åkeren til der han satt å lyttet som guttunge. Det var sånn musikken nådde hans hjerte, og jeg, jeg kjenner mange lillebrødre som fikk sin introduksjon til denne ypperste blant kunstformer, gjennom soveromsveggen. Roy påstår at han fikk sin lave (volummessig) og vakre stemme som en konsekvens av distansert musikk som knapt var hørbar, da han tilpasset sitt stemmenivå til den. Jeg forelsket meg i musikk kun til lyden av en stift som løp over rillene på grytidlige morgener, uten å ha forsterkeren på, så… OK. Nok om det.

Torgeir jobbet, for å gjøre en lang historie kort, på en restaurant med det svært TROverdige navnet, Credo. Han begynte å jobbe der da denne åpnet i 1998.
“Sjappa” dreiv mye med mye livemusikk, og den “sjappa”, vanket det også et par fyrer som plutselig startet opp en Trondheimslabel de kalte for Two Zero Records. De fikk trykket opp sine utgivelser i Tsjekkia, og det var i den sammenhengen at det gnistret til i vår manns hode; at dette, kunne også han fint gjøre. Altså det å starte et helt eget opplegg, noe han selvsagt også gjorde, til gangs må jeg få legge til.

Det er en lang historie å fortelle her (og det skal jeg gjøre i flere “episoder”), men akkurat nå nøyer jeg meg med å fortelle at vi utvilsomt snakker om en ildsjel her. En mann som brenner for det han tror på, og tror på det han brenner for. Det er bare å se på hva han, med god hjelp fra ulike hold, har fått til, så skjønner du hva jeg mener. Torgeir Lund is The Man.

Foto: Tyvlånt fra “Adressa”

Jeg vil uten tvil komme innom mer stoff om hvordan ting virker og er hos CGR, og hva de er tuftet på, etterhvert som denne serien farer avsted, men jeg kan jo i all hast bare legge til her og nå, for dere som er så er så jævla dårlig opplyste at dere ikke vet hvem Crispin Glover er, at det er han derre duden med midtskille som spiller faren til Michael J. Fox i filmen Back To the Future. Logoen til Crispin Glover Records skal med andre ord ikke forestille en typisk trønderbart, men hårsveisen til nevnte Crispin Glover. Hvor jævla tøft er ikke det!?

Jeg har en hel drøss med små fantastisk nydelige, råtøffe, stilige og drøyt fete singler fra CGR liggende flott dandert rundt meg her i mannehula mi, og det er disse jeg har tenkt å skrive litt om (i kronologisk rekkefølge må vite) gjennom denne serien. Dette kommer rett og slett bare av at jeg elsker absolutt alt med dem, óg at jeg bare digger hele konseptet til CGR. Det er så komplisert og så enkelt som det.
Det hele begynte med at jeg skulle si noen ord om én av disse singlene, men så gikk det heller slik at jeg etterhvert forsto at det måtte bli en serie av denne utmerkede kjærleiken. En serie om lidenskap, kunst, design, hengivenhet, brutal og deilig rock, punk, fet musikk generelt, fine folk og en hel dunge med andre meget viktige ting.

Det å spille singler, 7-tommere, eller 45’s, som de sier der borte i UK, f.eks, er i seg selv en aldri så liten kunstform. Det er i alle fall noe særdeles seremonielt over det, for du gjør beste i å sitte forholdsvis godt bøyd over platespilleren når du skal spille disse små vinylskivene som stort sett bare har én låt på hver side. Jeg tenker at jeg skal skaffe meg en sånn liten reiseplatespiller jeg kun skal bruke til singelspilling når jeg får litt bedre råd (hehe), for da kan jeg sitte der med singelstativet og platespilleren foran meg i ro og fred, med kaffen eller hva det måtte være, og bare drømme meg bort dit musikken tar meg.
Man kommer på mange måter nærmere musikken på dette viset, i alle fall så føler jeg det slik. Det er som om kontakten med alt som teller i en sånn situasjon, blir mye bedre, selv om den selvsagt alltid er bra når god musikk skal nytes.

Avslutningsvis i denne lille introduksjonen, må jeg bare nevne en liten kuriositet. Hver eneste gang jeg ser en 7-tommer, tenker jeg på Roger Taylors låt (ja, han trommisen i Queen), “Tenement Funster”. For helt siden jeg forstod teksten i den låta (sånn cirka da jeg var fjorten) har singler her i skallen vært assosiert eller forbundet med nettopp den. Bare hør her:

My new purple shoes
Been amazing the people next door
And my rock’n’roll 45’s
Been enraging the folks on the lower floor

Der har du også mye av ånden i rock’n’roll, etter min ydmyke mening… I alle fall veldig mye.
OK, så det er med andre ord flaks at jeg er en gammel Queen-fan, hvis ikke ville nok synet at singler drevet meg til vanvidd… Siden jeg alltid minnes på den nevnte låta når en singel dukker opp, altså. Du skjønner. Tøft. Jeg visste jeg kunne stole på deg.

Jeg gleder meg til å ta fatt på dette prosjektet, og det er med ydmykhet og beundring jeg gjør dette. For selv om Herr Lund etter min og andres meninger er en ildsjel med en bunnløs kjærlighet til det fysiske formatet, og da særlig vinylskiva, kan jeg lett se at det ligger ufattelig mye jobb bak alt dette. Det kreves ikke så rent lite tid og ressurser for å gjennomføre og drive frem denne lidenskapen – dette selskapet, og det kreves utvilsomt et øre for hva som er verdt å bruke tid på her. Når det kommer til bandene og artistene CGR omgir og befatter seg med, er jeg den første til å bøye meg i støvet og bukke dypt, for her er det BARE knallfete greier av høy kvalitet som gjelder, og det på jævla mange forskjellige plan. Det er rett og slett makalaust.

STAY TUNED

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert