Christian Kjellvander – A Village: Natural Light (Tapete Records/Startracks)

 

christian-kjellvander

Christian Kjellvander er en førtiåring fra Malmø som flyttet med familien sin til Seattle, Washington som seksåring. Faren startet business over there, salg av båter, noe som naturlig nok medførte at Kjellvander fikk den grunnleggende skolegangen sin der. Og, ikke minst, han fikk sansen for Gram Parsons og Neil Young, noe som skulle få stor betydning for musikeren Kjellvander. Familien returnerte til Du Gamla, Du Fria da han var femten år gammel, i 1991, og bosatte seg i Mörkö i Södermanland, ikke langt unna Södertälje. Atten år gammel var han med å starte bandet Loosegoats, et band som platedebuterte i ’95 med EP’en Small Lesbian Baseball Player. Seks låter i powerpop-/collegepopgata som ble godt mottatt, og som ga bandet muligheten til å spille inn flere singler og EP’er, samt tre fullengdere. I løpet av de sju årene bandet var aktivt bevegde de seg fra å være et rocka popband til å bli et melankolsk countryrockband, og det siste albumet, Her, the City et al, er virkelig verdt å sjekke ut for de av dere som liker countryen rocka, eller rocken med steelgitar.

Faren døde brått i 1997, og låten “Stum Mountain Man” fra Loosegoat-skiva Plains, Plateaus And Mountains (1997) handler om dette, og hans forhold til pappaen. Denne episke låten varer i nesten et kvarter og anbefales virkelig. Den er for meg det første virkelige frampeket på Kjellvanders låtskrivertalent. Dødsfallet førte dessuten til at han gikk sammen med broren Gustav i studio, og spilte inn albumet The Painted Trees Of Ghostwood under bandnavnet Songs Of Soil. Låten “Jesus” handler om faren, og albumet ble på mange måter det som førte Kjellvander mot en solokarriere. Igjen, albumet anbefales virkelig, spesielt for de av dere som elsker musikken til Kjellvander, og ikke kjenner til forhistorien hans.

I 2002 soldebuterte Kjellvander med det fabelaktige albumet Songs From a Two-Room Chapel, noe som førte til at jeg var solgt med en gang. Skiva står dødssterkt på egne bein, og inneholder en rekke nydelige, egenproduserte låter. Som om ikke det var nok med ei heidundrende solid debutskive ga han en strålende singel med “på kjøpet” da den ble sluppet på vinyl et par år senere. A-siden var en aldeles herlig versjon av Townes Van Zandts “Waiting Around To Die”, mens b-siden er en sånn cirka like knall versjon av Neil Youngs “Over And Over” fra Ragged Glory. Kjellvander fortsatte å gi ut knakende flotte album, og personlig setter jeg veldig stor pris på Faya (2005) og I Saw Her From Here/From Here I Saw Her (2007). Han har siden gitt ut The Rough And Rynge (2010) og The Pitcher (2013), der Kjellvander får hjelp av Göteborgs Symfoniker, og som fikk kritikerne til å ta fram de store superlativene og sammenligninger med Sea Change (Beck) og It Looks Like Rain (Mickey Newbury). 

Jeg har selvsagt alle skivene til Kjellvander, og liker alle. Veldig godt. Med andre ord var det ikke med små forventninger jeg gikk løs på hans sjette soloalbum (sjuende om vi tar med samleren Introducing the Past fra 2003). Jeg fikk tilsendt en promo-cd av skiva tidlig i september, og har dermed fått nilyttet til den over flere uker. Men disse promo-variantene er ofte svært så mangelfulle når det kommer til informasjon jeg ønsker i forbindelse med omtaler. Med andre ord har det vært litt etterforskningsarbeid i forbindelse med skriveriene. Det jeg har kommet fram til er at Craig Schumacher (Green On Red, Giant Sand, Rich Hopkins, Calexico, Richard Buckner, Evan Dando, The Sadies, Steve Wynn, Richmond Fontaine, Neko Case, Tom Russell, for å nevne noen få) står for miksingen, JJ Golden (Amos Lee, Calexico, Thee Oh Sees, Mystery Lights, Mikal Cronin, Jonathan Wilson, Charles Bradley, sånn bare for å namedroppe noe ytterst få) som må være en av verdens travleste menn er sjef for mastering, og låtene er spilt inn i Kjellvanders hjem, ei gammel misjonskirke som har vært hans bopel de siste fem årene.

Musikerne han har med seg er så langt jeg kan se Pelle Andersson (Stefan Sundström, Johnossi) på alle slags tangenter, Per Nordmark på trommer og perk, Ruben Engzell på bass, og Karla-Therese Kjellvander på vokal.

You spoke of love
And the seven things
That make the world go ’round
Night after night
You spoke of love
And about all the way
Why shouldn’t I be allowed to go all the way?
And I will follow you into the grave..

26.august ble singelen “Midsummer (Red Dance)” sluppet, og jeg tok tvert kontakt med Startracks for å få klørne i det kommende albumet. Singelen er av det mørke slaget. Vi møter en Kjellvander som minner veldig om Stuart Staples (Tindersticks) i versene, men i refrengene skjer det noe nytt og elektronisk. En form for europop, svingende som fy, med synther og full pupp, høres kanskje ikke så djevelsk kult ut, men dæven døtte som det funker. Funky bass, en synth som durer og fett gitarspill er stilig, og med Kjellvander blir det dødsstilig. Jeg har alltid ment at han er svært lik en annen hedersmann, amerikanske Richard Buckner, såpass at jeg ofte må tenke meg hardt om for å huske hvem som er hvem når jeg hører skivene til de respektive artistene. Buckner-referansene duger såvisst her óg, spesielt når han bruker den sterke barytonrøsten sin for det den er verdt.

A Village: Natural Light åpner kruttsterkt, med “Shallow Sea”, en mørk og deilig duett som mer enn antyder at vi skal få noe annerledes fra Kjellvander. Pianoet er sentralt her, og gitarene er koplet opp mot bokser som skaper ekko og forvrengning, alt spilt tandert og forsiktig. Den enkle, enstrengers introen skaper en nerve helt fra første lyd, og etter at det første verset er unnagjort kommer Karla-Therese inn med sin vakre stemme og skaper magi. Låten handler om dette tøffe livet vi lever, at dette blir enklere og bedre om man har noen å dele det med. Ei påstand det er unødvendig å kverulere på, og et tema som virkelig blir tatt hånd om på platas høydepunkt, “Dark Ain’t That Dark”.

Is there anything left you wanna see?
We are all under the same sky
We are all walking goodbyes

The dark ain’t that dark
When there’s more than one heart

Låten strekker seg til hele 6:22, og her er det ikke et eneste overflødig sekund å spore. Vakre vokalharmonier fra Karla-Therese sin side, Christian selv som synger så inderlig bare han og en håndfull andre kan, et vokalarrangement/kor som jeg aldri har hørt fra den kanten tidligere, men som virkelig gjør at “Dark Ain’t That Dark” vokser til en mastadont av en låt. Det er virkelig mye knakende flott som skjer i løpet av denne låten, fra nydelig fingerspill, til taktskifter man kun forventer på jazz-skiver, og synthersizere som durer og går på de rette stedene. Dette er lett en av Kjellvanders sterkeste låter noensinne.

Avslutningssporet, “Gallow”, er en annen bunnsolid låt. Nok en duett med Karla-Therese, så vakker at enhver høststorm vil trekke seg andektig tilbake for den. En steelgitar anes i bakgrunnen, et orgel durer behagelig gjennom hele låten, stemmene står perfekt til hverandre, og et piano kommer inn nå og da. Det samme gjør Christian med sin Fender Jazzmaster, og viser nok en gang at han er en alldeles strålende gitarist. Det beviser han til gagns i “Riders In The Rain”, som nok er den mest gitarbaserte låten her. Noen dramatiske riff, supplert med passe hardhendt behandling av tangenter, bryter det deilige gitarspillet melodien er tuftet på. Teksten er forøvrig dramatisk nok i seg selv, med meldinger som “Do you remember when we made love, in the cemetary?”, noe som kan ha en viss sammenheng med at Kjellvander de siste årene har hatt en deltidsjobb på en kirkegård. Verselinja passer uansett godt inn i låten, som omtaler en fyr som nok har et særdeles skakt selvbilde og på meg virker som en som ikke orker leve lenger..

Forget me when I’m gone
I was never here
Burn my house to the ground
and watch my neighbors shed no tears

Kjellvander sammenlignes ofte med Nick Cave, og på “Staghorn Sumac” er likheten slående. Låten hadde passet bra inn på alle de tidlige 80-tallsutgivelsene til australeren, med heftig pianorabalder, ei symbal-takt som hele veien må holdes tilbake fra å rase avgårde, vreng på gitaren, og en saksofon som overraskende kommer inn fra høyre i beste Tom Waits-stil. Og, så får vi servert nydelige “Good Child”, en låt basert på et blues-riff, men som er så instrumentelt neddempet at vi såvidt aner hva som foregår i begynnelsen. Etterhvert vokser melodien seg stor, med feite gitarer, woohooo-koring, klokkespill og blues som nærmest vokser inn i rocken. Deilige låten.

Vurdering: Christian Kjellvander kan ikke lage dårlige album. De varierer fra gode til suverene, og med A Village: Natural Light har han lagd enda ei skive jeg vil plassere i sistnevnte kategori. Albumet er allerede en viktig del av lydbildet til høsten 2016. Nydelig levert, Kjellvander!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert