Chuck Prophet – Bobby Fuller Died For Your Sins (Yep Roc Records)

Chuck Prophet slapp i dag sitt tolvte studioalbum siden debuten Brother Aldo (1990), og vi snakker imponerende nok om det som til dags dato muligens er hans sterkeste skive, Bobby Fuller Died For Your Sins. Jeg må bare ile til å nevne at den gamle Green On Red-helten er særdeles populær her i hjemmet for sine tidligere utgivelser, såpass at det er svært sjelden jeg utelater hans album fra Topp 10-listene mine når de skal gjøres opp. Med andre ord, her snakker vi om et mesterlig album, tretten låter som er som balsam for sjela, et spark i ræva, og som får meg til å sitte glisende og storkose meg i godstolen. 

Bobby Fuller er nok kjent for de fleste rockinteresserte, men for omtalen sin skyld så kan jeg dra en kortversjon. Texaneren vokste opp i Salt Lake City på 50-tallet, men flyttet tilbake til hjemstaten i ’56 og tilbragte tenårene der med å spille gitar, forske på gitarlyder, forsterkere og opptaksutstyr, og spilte inn en rekke singler i eget navn og for andre før han flyttet til Los Angeles i 1964 og startet opp bandet The Bobby Fuller Four. De rakk å spille inn tre hit-singler – “Let Her Dance”, “I Fought The Law” og Buddy Hollys “Love’s Made A Fool Of You” – før han i 1966 ble funnet død i bilen sin utenfor leiligheta, selvsagt under særdeles mistenksomme omstendigheter. Ansiktet og brystet hans var fulle av såkalte petekkier, små blødninger som sitter tett som hagl og ofte er et resultat av hjernehinnbetennelse eller svært så kraftige anfall av hoste, brekninger eller oppkast. Det mystiske med det hele var at rettsmedisinerne ikke fant spor av hverken meningitt eller tegn på voldsomme reaksjoner i forkant av dødsfallet. Dette var mat for konspirasjonsteoretikere, og hans bortgang er den dag i dag gjenstand for tv-programmer som tar sikte på å løse krimgåter og uoppklarte saker.

Chuck har altså lagd ei slags konseptskive med Bobby Fullers død som bakteppe. Samtidig har han sett på det skrekkelig året vi akkurat har lagt bak oss, et år som nærmest var en slags bonanza i å ta fra oss mange av de største rockheltene våre. Dette får vi ufattelig sterkt presentert på singelen “Bad Year For Rock And Roll”, en så stilfull og avhengighetsdannende rocklåt som kun Prophet og noen få andre er i stand til å lage i dag. The Mission Express, som består av hans herlige kone Stephanie Finch (vokal, keyboard, gitar), Kevin White på bass, trommisen Vicente Rodriguez og den eminente gitaristen James DePrato, spiller så elegant og tøft at jeg må gni meg i ørene for å tro det jeg hører. At tekstene er sterke har blitt hans varemerke, og denne rakkeren kan få fram en tåre i øyekroken til selv de barskeste.

The Thin White Duke took a final bow
There’s one more star in the heavens now
I’m all dressed up in a mohair suit
Watching Peter Sellers thinking of you

Suicides Alan Vega får óg sin hyllest her, med den monotone, heftige og dritstilige “In The Mausoleum (For Alan Vega)”. En Chuck Prophet som mikser Suicide sin eksperimentelle og elektroniske musikk med en slags semi-skrudd rockabilly og en intensitet som sender tankene i retning The Cramps. Kult som Fanden, og nok et bevis på Prophets storhet. Måten denne intense låten går over i vakre og melodiøse “Rider Or The Train” er helt håpløst herlig.

Et annet og langt mer alvorlig dødsfall som blir omtalt er det vi får presentert på “Alex Nieto”. Eller, dødsfall er et altfor mildt ord å bruke om det som var et overlagt drap på vekteren som ble plaffet ned av politiet i San Francisco. Prophet har vært så engasjert som det er mulig å bli i denne hendelsen, og har vært forbannet, hoderystende sjokkert og dypt indignert etterhvert som saken har utviklet seg. Politiet, som ble tilkalt av ei dame som var vitne til en krangel mellom Nieto og en annen kar inne på en restaurant, trodde at el-sjokkvåpenet Nieto hadde var et håndvåpen han skulle bruke på dem, og drepte ham på stedet. At de fire politifolkene ble frikjent to år senere gjorde at Chuck skrev denne usedvanlig sterke teksten, en tekst som følges av en melodi som kunne ha vært skrevet av Neil Young midt på 70-tallet, og framført av Crazy Horse. Som han sier selv; dette er en hyllest til en veldig god mann som skulle ha levd i dag, og hans første virkelige protestsang.

En umiddelbar favoritt her i huset er “Jesus Was A Social Drinker”. Kubjelle, lettere funky, og med en tight gjeng som lurer behagelig i bakgrunnen med lette anslag på instrumentene, doo-wop’ing og melodiøsitet som tyter ut av alle porer. Chuck selv er tilbakelent og cool så det rekker, med meldinger som “Now, Jesus was a social drinker. He never drank alone. He never partied at the strip club. Keeping his woman at home“. Fyren er morsom, lager de lekreste melodier, og har et band i ryggen som er tøft som fy. What’s not to like?

Nå er alle låtene knall, og alle kan lett nevnes. Men, det vil dere skjønne straks dere setter på albumet, så jeg nøyer meg med å fortelle at det braker løs fra første tone. Tittelsporet åpner det hele, og er en så heftig lykkepille av en låt at helga er berget i løpet 3:24. Klapping med mening (!), en intens Chuck, sylfet koring, et komp som innbyr til masse kroppslig bevegelse, og ikke minst gitarer som krydrer sjela mi. Gitarene låter helt absurd herlig på hele skiva, og er virkelig i Bobby Fullers ånd. Med tre gitarister er det ikke fritt for at det blir fest. “Your Skin” tar gitarfesten videre enda et hakk, “Open Up Your Heart” er en av de fineste låtene du blir å høre i år, og sånn fortsetter det. Dette, folkens, er kunst.

Vurdering: 2017 ser ut til å bli et sylskarpt rock’n’roll-år, noe mange har spådd. En ting er at Trump inspirerer noen og enhver, noe annet at gamle rockhelter blir gamle og faller fra, og ikke minst så vil urett skje også i året som kommer. Alt dette er kjipt som faen, men det vil nok føre til at vi som elsker rock kommer til å få mange fine stunder i tiden som kommer. Trasige tider vekker djevelen i de store kunstnerne, og fører til mesterverk som Bobby Fuller Died For Your Sin. Dæven som jeg digger den mannen!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert