Curvs – Hauntropics (Subtime Mule)

curvs-hauntropics

Da jeg snubla over den norske duoen (?) Curvs her om dagen, og likte det jeg hørte, var jeg et stykke utenfor den berømte komfortsona med tanke på både genre, og kanskje til og med uttrykk. For jeg lytter egentlig jævla lite til musikk med synth og trommemaskiner, eller for å være helt ærlig, så godt som aldri. Da regner jeg ikke inn de klassiske ’80-talls bandene som jeg stadig stikker innom (for mange til å nevne). De har reservert plass i mitt hjerte uansett.
Når det kommer til ny musikk, er det ofte rock, garage, americana, singer/songwriter, eller tyngere saker der metallen ikke er så helvetes langt unna, som gjelder. Så jeg er egentlig på bortebane når jeg nå skal ta fatt på det nydelige bandet Curvs – som eksperimenterer med de nevnte tekniske hjelpemidlene, eller instrumentene (selvsagt instrumentene), når de skaper sin musikk, sin… la meg bare kalle det, enorme atmosfære, óg sine mørke, dystre stemninger som forteller sine ordløse historier til oss som kommer inn i sfæren de genererer. Historiene er dog ikke bare ordløse, selv om de som er det i aller høyeste grad snakker til meg.

Curvs er altså tidligere House of Mystery/Hauntropics, som i disse dager er ute med sitt debutalbum – Hauntropics. Musikken blir beskrevet, eller er; et sonisk reisebrev fra de mørke og obskure delene av subtropene, bestående av brennheite labyrinter og lyssky turistvirksomhet, haiketurer langs khyber-passet, opiumsbønder på flukt, dekadente hybridmiljøer i Port Louis,  rusa piloter, flamboyante evnukker i Delhi, desillusjonerte veteraner, kokosnøtt-hipstere og psykotiske backpackere. I dette miljøet har altså gutta utfordra alt som har med genrer og gjøre, og de har så “havnet” i et krysningsfelt mellom alternativ rock, tropisk psykedelia, mørk elektronika, new wave, kraut og flytende drømmepop. Det er vel ikke lett, skulle jeg tro, å forestille seg hvordan en slik smørje av sprikende “substanser” vil måtte ta seg ut, så derfor har nok gutta i Curvs satt sammen disse, så vi slipper å sitte der å undres.
…Neida. Eller. Joda. Jeg vet ikke.
Denne musikken har nok sikkert bare kommet ut som den måtte, gjennom kreative krefter, og gjennom alle de substanser som er nevnt her ovenfor.

Personlig er jeg ikke veldig opptatt av å plassere musikk i bås, og noen vil nok også påstå at jeg er temmelig genreblind, så for meg er det jeg hører enten noe jeg liker, eller noe noen andre sikkert liker. Det holder lenge, selv om jeg noen ganger vet hvilket uttrykk, eller hvilken genre jeg befinner meg i (go figure). Og denne gangen befinner jeg meg likevel på hjemmebane, selv om jeg nettopp hevdet det mottsatte. Sammenfattet er dette min greie, med andre ord.

Da jeg for et par uker siden tilfeldigvis kom over denne utgivelsen, var det umiddelbart noe der inne. Kanskje langt der inne. Noe som gjorde meg nysgjerrig – dro meg langt inn, og viste meg en verden av soniske bilder jeg fikk en umiddelbar lyst til å “se” mer av. Jeg kom sågar i tanker om Joy Division et lite øyeblikk, og det er alltid noe jeg ikke kimser av. Nå viste det seg at det bare skulle være én av mange små følelser, for i sin helhet ligner Curvs heller lite på Joy Division, selv om mørket og mystikken så absolutt er der. Da mener jeg selvsagt ikke i Ian Curtis-form, men i den heftige følelsen jeg noen ganger får av å lytte til gjengen fra Manchester.
Også… Nå er det retninger her som er så fjernt fra England som det over hodet er mulig å komme, og da er vi som du sikkert allerede har gjettet i den subtropiske jungelen av hallusinasjoner, merkelige edderkopper og tung tropisk svette. Alle farvene du kan tenke deg dukker opp – alle de du aldri vil finne på de britiske øyer, med mindre du graver litt vel dypt i godteposen, og du havner i et slags kaleidoskopisk landskap John Lennon bare kunne drømt om å havne i da han var på sitt mest eksperimentelle. Og det håper jeg virkelig ikke du gjør. Hold deg unna godteposen. Kjøp heller denne skiva når den kommer på vinyl i november (tror jeg det er). Det er langt tryggere, mye smartere, og… Ja. Du skjønner tegninga.
Ikke? OK, du gjør som du vil. Det er også legitimt.

Curvs er: Hjalmar Myksvoll-Singh og Øystein Redalen. De to herrene spiller alle instrumentene selv.
Øystein Redalen – Gitar, synth, bass, trommer, m.m, og Hjalmar Myksvoll-Singh – Vokal, Gitar, perkusjon, synth pluss div greier.
Låtene “Airwolf Gandhi”, “Bambo Town”, “Don Johnson” og “Boeing 909” er mixet av Nick Terry (The Libertines, Klaxons, Serena Maneesh, Kvelertak m. fl.), resten er mixet av Øystein Redalen og Hjalmar Myksvoll-Singh selv. “Khyber Pass Pt 2” er mastret av Njål Frode Lie, mens resten av albumet er mastret av Nick Terry. Lasse Saurbrey Kittilsen, som er bandets bassist, live, har dessuten vært sentral i første mix av “Airwolf Gandhi” og sluttmixen av “Atlantic Cologne” (som også er en sylfet låt) og er med å kore på “Don Johnson”. Det er utvilsomt alle disse elementene som gjør dette til den festen det er. Både musikalsk og rent følelsesmessig.

Hauntropics_Foto_Ketil_Hardy_Promo 2016_DFF_4714_ut2

OK… Suggesjon, drøm og psykoser er temmelig sentrale stikkord for konseptet rundt óg i dette albumet. Dette i tillegg til alt som er nevnt tidligere.
Vi snakker altså ikke om et album tuftet på en uskyldig pils på svaberget, eller tapt kjærlighet med honning i vente på tampen av visa. Dette er mørke drømmer og heftige illusjoner, svette mareritt og tropisk paranoia, og det lyder også sånn. Musikken er meget utfordrende om du vil ta den på alvor, eller om du vil lukke øynene og bare gi deg hen til den soniske reisen ut i det ukjente. Er du heldig, vil du kjenne lukta av den fargerike frosken du akkurat har slikket på ryggen, du vil føle alskens planter opp etter leggene der du jobber deg avsted langs jungelens strevsomme skogbunn, og du vil føle de hete luftstrømmene under dine imaginære vinger der du seiler avsted sammen med skrøpelige småfly pilotert av subastansinfiserte flyvere fra Gud vet hvor… Du vil føle på den enorme friheten det er. Kjenne de meget oppfinnsomme terrengene i den musikalske topografien disse gutta har evnet å skape så mesterlig. Men da må du nok kanskje inn i musikken, og du må som sagt glemme alle dine umiddelbare omgivelser. Du må rett og slett spille denne skiva i sin helhet, og det et par ganger før du atter åpner gluggene (repeat er et stikkord her).
Hauntropics ER en reise. Skiva bør være det, men den kan også inntas i små doser. F.eks om du snart skal nå en buss, og du ikke har penger til bussbilletten. Da er det nok beste å sette albumet på pause mens du megler med sjåføren. Neida. Jeg bare tuller. Du kan fint nyte disse låtene hver for seg. Jeg anbefaler deg dog å ta hele turen. Kjenne på magien som oppstår når du gjør hele reisen i en fei.

PS: Curvs har dessuten tenkt å øve inn hele dette albumet for konserter til høsten når vinylutgaven er klar – med fullt band, og det kan jeg tenke meg til er en meget krevende oppgave… Musikken er ikke akkurat flat eller rett frem. Og for ikke å snakke om selve lydbildet. Det skal noe til for å gjenskape sånt fra scena, men jeg er av en eller annen grunn sikkert på at gjengen vil få dette til, og at det kommer til å bli en fet opplevelse for de som er tilstede.

Jeg hadde kanskje tenkt å skrive om Hauntropics, låt for låt, men det har jeg slått fra meg om det noensinne var meningen. Albumet er som sagt en helhet som først og fremst fortjener å spilles som en. All kompleksiteten, alle skiftingene, de forskjellige stemningene, atmosfæren og følelsen av å være på en sinnsyk reise. Ikke bare en sonisk en. Hele albumet er en følelse mer enn bare en ren lytteropplevelse. Fullpakket av fete melodilinjer og tøffe hooks. Hallo! Dette er en karamell, ass…

Midt i denne omtalen, denne morgenen (i dag lørdag), var jeg ute med min hund. Vi bestemte oss for å gå rett ut i skogen der det ikke finnes noen stier, og der det er forholdsvis tett vegetasjon. Om jeg gjorde dette ut fra en inspirasjon, eller noe i underbevisstheten, er ikke godt å si. Men vi gjorde det likefullt. Det er varmt som faen for tiden, det er klamt og fuktig, og alskens innsekter svever rundt i lufta. Men det er også enorme naturopplevelser som kan lokke frem de største inntrykkene. Etter en times tid hadde vi likevel fått nok, og da jeg vel hjemme satte meg ned for å avslutte denne omtalen mens jeg lyttet til skiva atter en gang, kjente jeg at den følelsen musikken gir meg, stemmer 100% med den jeg fikk da jeg var på denne morgenturen med min firbente venn. Det høres kanskje noe søkt og konstruert ut, men sånn er det likevel. Det er vakkert, det er inspirerende, det er heftig, litt farlig, og/eller skummelt. Den kan sågår være en smule panikkartet, og forvirrende. Heftig er det rette ordet. Heftig som faen!

Denne miksen av gitarer, riff, synther, keyboards, trommer og maskiner, har absolutt funnet sin plass i meg. Dette er i sannhet en bastard full av psychedelisk rock, svevende pop, rytmer og jungelfeber. Dette er kanskje ikke for hvermannsen (hvem enn han er), og kanskje heller ikke for den gjevne platerkjøper. Men faen som jeg koser meg når Hauntropics kommer veltende ut av høytalerne som en tur jeg ikke visste at jeg skulle på.
Det er jo som alle vet ofte de som er de beste turene.

Trapped hills and cold delusive stars
Let go the fear and stay unharmed
My sight’s lost in navigation flash
Bow down – Tribe stays low

Her er det bare å feste setebeltet, selv om du står.

Jeg anbefaler dette til alle som har sansen for god musikk som krever noe mer en bare en play-knapp, men som også funker fint uten fordypningens fantastiske kunster.
Dette er tidvis jævla fengende, og til og med radiovennlig (om du krever noe av radioen), men det er så mye mer enn bare det. Låter som “Airwolf Ghandi” og “Don Johnson” passer perfekt til enhver anledning, og de passer dessuten perfekt inn i helheten, som Hauntropics først og fremst ER. Altså en hel skive som henger sømløst og unastrengt sammen. Dette er i så måte et aldri så lite kunstverk.
Jeg nekter å trekke frem noen favoritter, for dette er som sagt en reise for meg. Klipper jeg bort noe, vill jeg bare falle ned i et hull, og reisen vil være over.
Alt jeg kan si. Jeg gleder meg til vinylutgaven, óg til en eventuell oppfølger. Stay sick!

5

PS: Denne femmeren er av det sterke slaget. En såkalt kjempefemmer.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert